Anniken Myrnes

Alder: 0
  RSS

Om Anniken

Følgere

Har du noen gang tenkt ”her var det mange barn og få ansatte” når du har levert eller hentet barnet ditt i barnehagen? Kanskje du har oppdaget at barn er alene inne i barnehagen mens alle ansatte er ute med resten? Eller sett et barn som roper etter hjelp på toalettet som tydeligvis har ropt ganske lenge? Kanskje har barnet ditt kommet hjem med blåmerker og skrubbsår som ingen ansatte aner opphavet til.

Om du er barnehageansatt, hvor ofte tenker du at ”nå er vi altfor få ansatte her”, ”hva om det skjer en ulykke nå?”,  ”dette er ikke forsvarlig” eller ”håper virkelig at noen snart blir hentet”? Kanskje tenker du det når du sitter alene med 9 ettåringer.
 
I mai vedtok Stortinget en bemanningsnorm for barnehager somsier at det skal være minimum 1 voksen per 3 barn under tre år og 1 voksen per 6 barn over tre år.
 
I en pressemelding fra statsministerens kontor publisert 11.09.2018 sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner ”Jeg er glad for at Norge har god bemanning i barnehagene. Det er viktig at barna har nok trygge voksne rundt seg. Vi ligger godt an sammenliknet med andre OECD-land. (…)”.
 
4.august kunne vi lese statsminister Erna Solbergs uttalelse i Dagens Næringsliv: ”Når foreldre leverer i barnehagen, skal de være trygge på at barnet deres blir møtt med varme og omsorg av mange nok ansatte. (…) Den skjerpede pedagognormen vil øke andelen barnehagelærere fra 38 til 43 prosent av de ansatte. Dette vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i.”
 
Dette høres jo flott ut! Så betyr dette at vi som foreldre, barnehageansatte og samfunn kan lene oss tilbake, puste lettet ut og være trygge på at det står godt til med bemanningen i norske barnehager? At barna får den omsorgen de har behov for og at de får den oppfølgingen og støtten de trenger i hverdagen?
 
Nei, langt ifra! Slike uttalelser viser at den skriftlige bemanningstettheten på papiret betyr mer enn den virkelige bemanningen i barnehagehverdagen. Slike uttalelser viser at barnehageansatte og foreldre ikke blir tatt på alvor.
 
Bemanningsnormen som er vedtatt lovfester bare en bemanning som de aller fleste barnehager allerede har i dag. Derfor er det viktig å fortsatt opplyse om den kritiske bemanningssituasjonen.
 
Grasrotbevegelsen ”Barnehageopprør 2018” jobbet intensivt i vår med å vise bemanningssituasjonens sanne ansikt. Mange barnehageansatte brøt den årelange tausheten. De fortalte om en barnehagehverdag der de er altfor få til å kunne se, følge opp og støtte alle barn, der det ikke settes inn vikarer ved fravær. Barnehagen ble beskrevet som en oppbevaringsplass fremfor en pedagogisk institusjon. Dette uroet selvsagt foreldre som dannet facebook-gruppen ”Foreldreopprøret 2018”, de skrev debattinnlegg og gjennomførte en underskriftskampanje for bedre bemanning.
 
Uttalelser som Solberg og Sanner kommer med, kan derfor forstås som et forsøk på å berolige foreldre ved å dysse ned de urovekkende avsløringene om tilstanden i landets barnehager som disse to bevegelsene har fått frem i lyset.
Du tenker kanskje at 1 ansatt per 6 barn over tre år og 1 ansatt per 3 barn under tre år ikke høres så galt ut? Hovedproblemet er at tallene i bemanningsnormen viser til det totale antall barn delt på antall ansatte i barnehagen. Den tar ikke hensyn til at barnehagene har lengre åpningstider enn en normal arbeidsdag på 7,5 time, noe som gjør at bemanningen smøres tynt utover hele åpningstiden. Den tar heller ikke hensyn til at de ansatte skal ha pauser, planleggingstid, møter, kurs, avspasering, ferier, foreldresamtaler, evnt. lage mat osv. Alle disse faktorene gjør at bemanningen beskrevet i normen nærmest aldri noen tid i løpet av en dag er reell.
Derfor mener jeg det er å føre foreldrene bak lyset å påstå at det er god bemanning i norske barnehager og at alle barn får god oppfølging. For hvordan kan man gjøre det når det er mer regelen enn unntaket at det er 2 ansatte på 18 barn over tre år? 2 ansatte på 30 barn er heller ikke uvanlig, eller 1 ansatt på 29 barn for den saks skyld når den andre må inn å hjelpe et barn med full skift etter et uhell i buksa. Hvor reell er bemanningsnormen da?
 
Bruk foreldremøtet
Så lenge vi ikke får gjort noe med bemanningsnormen, må vi se på hva vi kan gjøre noe med. Spesielt to faktorer har innvirkning på bemanningen; åpningstider og matservering.
En hvilken som helst reduksjon av åpningstid vil bedre bemanningen tilsvarende. Det er fleksibelt med lange åpningstider, men ønsker du fleksibilitet eller at barnet ditt skal ha større tilgang til et fang eller kunne få veiledning i konflikthåndtering?


Og matservering er behagelig for foreldre og sunt for barna. Men skal det gå på bekostning av barnet ditt sin mulighet til å bli fulgt på toalettet ved behov eller til å veiledes inn i lek? For det er et faktum at matlaging tar tid og at mange barnehager ikke har egen ansatt til dette.
Ja takk begge deler, men hva er viktigst når du må velge? Åpningstider, matservering eller bemanning? Det er en tankevekker at barna våre tilbringer mer av sin våkne tid i barnehagen enn med sine foresatte i hverdagen. Disse spørsmålene er det derfor verdt å tenke over.


Barnehagenes vikarbudsjetter blir også fort spist opp, noe som medfører at avdelinger ofte må klare seg uten vikarer ved ansattes fravær, være seg sykdom, kurs eller ferieavvikling. Men barna har vel fortsatt de samme behovene?


Hver høst gjennomfører barnehagene foreldremøter der det settes av tid til foreldreråd. Benytt anledningen til å snakke om bemanning og hva dere kan gjøre for at barna deres skal ha flere ansatte rundt seg i hverdagen. Er det vilje til å redusere åpningstidene noe? Er det ønske om matservering dersom det går på bekostning av tilstedeværende ansatte? Kanskje dere vil kreve kjøkken-ansatt? Vil dere kjempe for økte vikarbudsjetter? Finn ut hvilke saker foreldrerepresentantene skal ta med seg videre til samarbeidsutvalget. Foreldrenes synspunkter har stor betydning for hva barnehagen velger å satse på.


Jeg mener vi ansatte må være ærlige med foreldrene. Om de ikke får innsikt i bemanningsproblematikken frarøver vi de muligheten til å kjempe for en bedre hverdag for barna sine.


Vurdering av bemanningssituasjonen til våren
Til våren skal Stortinget vurdere bemanningssituasjonen. Barnehageopprør 2018 og Foreldreopprøret 2018 skal bringe ansattes og foreldres tilbakemeldinger på bemanning til Stortinget. Meld dere derfor inn i facebook-gruppene til de nevnte gruppene, skriv deres opplevelser i kampanjen #uforsvarlig og tell antall ansatte og barn når dere leverer og henter i barnehagen. Følg bemanningen med argusøyne!
Skriv debattinnlegg om bemanning. Vi har alle et ansvar for å løfte denne problematikken på dagsorden slik at politikere og barnehageeiere forstår at noe må gjøres.


Dette handler ikke om å snakke barnehagene ned. Dette handler om å snakke barndommen opp fordi vi vet om barnas behov, men barna hever ikke stemmen selv. Dette handler om å være bevisst i forhold til hva en barnehage skal være; en pedagogisk institusjon. Det handler om å snakke profesjonen opp ved å snakke om samfunnsmandatet vi er pålagt, men rammer som gjør at vi ikke får gjort jobben vår. Det handler om hva som er det beste for våre barn.
 
Anniken Myrnes, barnehagelærer

Gå til innlegget

Tausheten rår - til det beste bor barna?

Publisert 11 måneder siden - 283 visninger

Vi som trosser den ønskede tausheten, tar profesjonens forpliktelser på alvor. Vi er barnas sårt trengende ambassadører, vår lojalitet ligger der den skal – hos barna.

En kamp mot den foreslåtte bemanningsnormen for barnehager er i gang. Bemanningen som foreslås lovfestet, er den samme som har eksistert som en veiledende norm i 43 år. Enorme endringer har skjedd i sektoren på disse årene. Både gjennom lover og forskrifter som øker kravene til personalet, samt gjennom store endringer i samfunnet, som har ført til lange åpningstider, økt oppholdstid, yngre barn og langt flere barn med sammensatte utfordringer.

 

Vi krever bedre bemanning enn foreslått. Vi krever at den skal gjelde i hele barnehagens åpningstid, samt ved de faste ansattes fravær. Vi krever at den skal definere maks størrelse på grupper – små grupper. Vi krever at beslutningstakerne lytter til de i sektoren som daglig befinner seg i barnehagehverdagens virkelighet og forskning som sier noe om hva som er til barnas beste.

 

Barna trenger at vi krever dette, barna trenger at alle i sektoren fremmer deres rettigheter - for barna kan ikke kreve selv. 

 

Vi har visst det lenge, og i den siste tiden har det blitt enda tydeligere: En taushetskultur i barnehagesektoren råder.

 

Det har blitt tydeligere, fordi vi som står frem, får stadig henvendelser av ansatte som har fått munnkurv og pålegg fra sine arbeidsgivere om å ikke på noen måte involvere seg i debatten eller i den pågående kampanjen #uforsvarlig som er i gang.

 

Flere kommuner og store barnehagekjeder har pålagt sine ansatte taushet om forhold som de ansatte ser på som kritikkverdige. Taushet tres på de ansatte gjennom kontrakter og muntlige beskjeder. Det er synd, det er galt, og er definitivt ikke slik vi skal ha det.

 

”Her i kommunen gidder ikke de ansatte skrive avvik eller melde fra til kommunalsjefen, for det blir bare stuet vekk uansett. Og så blir det brukt hersketeknikk, samtidig som de får beskjed om å ikke mene noe som kan tolkes negativt om dagen din på jobb på Facebook. Da blir det rett inn på kontoret til kommunalsjefen, og tro meg, der er det ikke mye empati å spore.”

 

”På min gamle arbeidsplass var helvete løs om noen anonymt prøvde si fra at ting ikke var bra og kjeft fikk man om man tok ting direkte.”

 

”Jeg vet om arbeidsgivere som har i retningslinjene at det ikke er lov å snakke om , eller gi innsyn til noe ved barnehagens daglige drift. Bundet av taushetsplikt vedrørende alt innenfor arbeidstid. Noe annet kan få ”konsekvenser for ditt ansettelsesforhold”. Det er heller ikke lov å bruke ordet underbemannet. Selv ikke de dagene med to ansatte på 24 barn. Det er heller ikke lov til å snakke med foreldre om de spør. Det er ikke til å misforstå dessverre…”

 

”Jeg fikk antydet at det var brudd på taushetsplikt å si noe om vanskelige arbeidsforhold /lite folk på jobb mer enn én gang.”

 

Hva er så grunnen til denne ukulturen som har så fritt spillerom i sektoren? Det kan jo være nærliggende å tro at enkelte styrere og eiere frykter at sine barnehager skal få dårlig rykte og dermed færre søkere. Det kan være en frykt for å komme på kant med styrer og eier, samt en frykt for skjulte trusler og kontrakter som hinder de ansatte.

 

En stor utfordring er at barnehageansatte har blitt fortalt at bemanningen er god nok, når den har ligget på normalen som er 1 ansatt på 6 barn over tre år og 1 ansatt på 3 barn under 3 år.  (Som også nå er foreslått lovfestet). De ansatte har vært som arbeidsmaur som bare har mottatt og utført, uten å stille spørsmål eller krav. De har bare godtatt at ”sånn er det” og da må man som kjent, bare gjøre det beste ut av det. Dronninga (les arbeidsgiver) hersker, og ingen kan stille seg kritisk til Dronningens avgjørelser. Da blir det i alle fall verst for deg. Det er det flere ansatte som smertelig har fått erfare, både i kommunale og private barnehager.

 

Det er belastende å stå i en jobb der du motarbeides av egen ledelse og/eller egne medarbeidere. Derfor forstår jeg godt at mange velger å være stille i debatten om bemanningsnormen, selv om de egentlig ikke vil. Derfor forstår jeg også at det er på høy tid at denne taushetskulturen blir belyst i det offentlige rom.

 

Foreldre har bare sett glansbildet frem til nå, for det er jo det eierne vil. Velformulerte planer og hyggelige ansatte som strekker seg langt for at akkurat du skal bli fornøyd som forelder. Fornøyde foreldre svarer bra på brukerundersøkelser, og dette nyter eierne og myndighetene godt av. Men gir foreldrenes svar et riktig grunnlag for å si noe om barnehagens kvalitet? De som oppholder seg i barnehagen noen få minutter hver dag?

 

Det foreldre ikke vil vite, skal heller ikke snakkes om. Vi skal bare trekke frem det positive og framsnakke barnehagene. Men er det egentlig så lurt? Hvilken mulighet har barna til å få en barnehagehverdag der de blir sett, hørt og gitt den omsorg og støtte i sin utvikling som de har behov for?

 

Det er jo bare ved at foreldrene får vite hvordan barnas hverdag egentlig er. Da trenger vi barnehageansattes historier fra #uforsvarlig, og vi trenger at de blir delt på internett. Vi trenger at foreldre leser disse historiene, fordi foreldre vil det beste for barna sine og foreldre har mye makt. Vi ansatte vil også det beste for barna, men politikerne vil ikke høre på oss, ei heller på forskerne.

 

I den pågående kampanjen #uforsvarlig som er drevet av Barnehageopprør 2018, kan alle melde inn sine personlige erfaringer med en barnehagevirkelighet de mener er uforsvarlig. Barnehagehverdagen kan være uforsvarlig på flere måter, både i forhold til sikkerhet, det pedagogiske tilbudet samt arbeidsforhold. Både barnehageansatte, vikarer, foreldre, besteforeldre og andre, kan sende inn sine historier, anonymt om ønskelig. Hensikten er å belyse en virkelighet i landets barnehager som i alle år har vært fortiet.

 

Alle må ta innover seg at barna opplever virkeligheten, ikke velformulerte setninger i et skriv. Når et barn sier ”de voksne i barnehagen sier alltid at jeg bare må vente”, hjelper det lite å si at ”på papiret er vi nok voksne” eller ”når Frida ikke er sykmeldt lenger, da kan jeg lese bok for deg”.

 

Ansatte opplever også virkeligheten, ikke bemanningen man blir fortalt at er tilfredsstillende. De ansatte har pauser, møter, foreldresamtaler, administrative oppgaver, ferie, avspasering, er syke og går i vaktsystem. Derfor er ikke alle på jobb samtidig. Og de som tror at det alltid blir satt inn vikar, må dessverre tro om igjen.

 

I et intervju nylig, kommenterte Arild Olsen, administrerende direktør for PBL (Private barnehagers landsforbund) følgende: ”Jeg besøker veldig mange barnehager i løpet av et år. Mitt inntrykk er at barnehageledere landet rundt føler på et ekstremt ansvar for at driften er god. For å si det sånn: Jeg har aldri opplevd at noen har gitt  uttrykk for at driften i barnehagene er uforsvarlig.”

Jeg synes det i grunn ikke er så rart at ingen forteller om uforsvarlige forhold ovenfor PBL´s administrerende direktør. Det finns ingen kultur for å snakke om det som ikke fungerer, og mange kniper øynene hardt igjen for realiteten – for den er ingen god reklame.

 

Olsen sier videre at ”Samtidig er det ekstremt viktig at de tiltakene som iverksettes, og som koster mye penger, har dokumenterbar effekt for barns trivsel og utvikling i barnehagene. Det eneste forskningen til nå viser, er at det som spiller inn er andelen barnehagelærere.”

 

Jeg er lite imponert, for her er det jammen mye forskning på barns trivsel og utvikling som har gått Olsen huset forbi. Det kan jo være nærliggende å tenke at PBL er mer interesserte i hvordan de kan bistå sine medlemsbarnehager med å ta ut mest mulig profitt, enn i barnehagens innhold.

 

Det er høyst aktuelt å se på ulike lovverk, for det kan virke som om mange kontrakter og pålegg fra styrere og eiere vipper på kanten av lovverket – eller faktisk svever langt på utsiden.

”Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Innleid arbeidstaker har også rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten til innleier” (Arbeidsmiljøloven §2 A-1). Det betyr for eksempel at ansatte har rett til å varsle om uforsvarlig bemanning, både i forhold til barnas sikkerhet, det pedagogiske arbeidet og kritikkverdige arbeidsforhold knyttet til bla.a. bemanning. Legg merke til at også vikarer har rett til å varsle til vikarbyrådet. Og til dere vikarer: gjør det!! For all del.
 

Loven sier videre at virksomhetens rutinene for varsling skal inneholde oppfordring til å varsle om kritikkverdige forhold, fremgangsmåte for varsling, samt for mottak, behandling og oppfølging av varsling ( §2 A-3). Dette virker det som om flere arbeidsgivere har ”glemt”.

I menneskerettsloven står det at ”Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser” (Art.10).

Så er det da greit, at eiere og styrere utformer kontrakter, uttaler muntlige beskjeder og viser tydelige holdninger som sier det motsatte? Som nekter sine ansatte å like, kommentere eller dele innlegg på Facebook som retter kritikk mot barnehagepolitikken i Norge? Som nekter ansatte å skrive sine historier om hvordan de opplever at barnehagehverdagen er uforsvarlig for både barn og ansatte? - Eller tas ikke menneskerettsloven på alvor av arbeidsgivere fordi de har makt nok til å skremme sine ansatte så mye at de vet de ikke tør å si imot uansett? Jeg bare spør.

Er dette krass kritikk? Ja. Er den uberettiget? Nei.


FNs Barnekonvensjon sier: "Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn".

 

Når ble handlingene med å tvinge sine ansatte til taushet, til barnas beste? Taushetskulturen må avgå med døden, slik at vi kan skape en bedre sektor for både barn og ansatte!

 

Gjennom Utdanningsforbundet er barnehagelærere og ledere, forpliktet til Lærerprofesjonens etiske plattform og kan ”aldri unndra seg sitt profesjonelle ansvar”. Der står det at profesjonen

·       bruker ytringsfriheten og deltar aktivt på faglige og utdanningspolitiske arenaer

·       står imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn til midler for sine mål

·       tar ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander

·       går ikke på akkord med verdiene i samfunnsmandatet, vårt kunnskapsgrunnlag eller lærerprofesjonens etiske plattform

 

Klarere kan det vel i grunn ikke bli?

Det er da legitimt å spørre seg om ikke lederne heller er forpliktet til å kjempe sammen med sine ansatte, fremfor å hindre dem i å utføre sitt etiske ansvar?

 

I denne sammenheng, har jeg mottatt en interessant tilbakemelding: ”Det har forekommet i min kommune over flere år at eiere oppfordrer/påvirker sine ansatte til ikke å organisere seg, eller engasjere seg i fagforeningsarbeid. Dette kan forsterke taushetskulturen.”

 

Så hvem er denne taushets-pesten til det beste for? Barnehagene opprettholder et godt rykte, men hva med behovene og rettighetene til både barn og ansatte?

 

Noen vil nok påstå at det er uklokt – og til og med farlig å utfordre taushetskulturen i barnehagesektoren på denne måten.

Det er imidlertid tydelig at jeg og andre har en rekke lovverk i ryggen. Jeg har ikke tatt barnehagelærerutdannelsen for å tilfredsstille mine arbeidsgivere, ei heller for å underlegge meg et politisk system jeg mener ikke er til barnas beste. Jeg har tatt utdannelsen fordi jeg vil at barna skal få det de har krav på.

 

Vi som trosser den ønskede tausheten, tar profesjonens forpliktelser på alvor. Vi er barnas sårt trengende ambassadører, vår lojalitet ligger der den skal – hos barna.

 

Noen vil nok påstå at det er naivt å tro at engasjementet vil føre til endring. Jeg vil påstå at det er enda mer naivt å tro at endring vil skje dersom ingen tar til orde for realitetene i barnehage-Norge og stiller spørsmål til en feilslått barnehagepolitikk.

 

Med dette sier jeg NEI til barnehagen som en oppbevaringsplass, og JA til barnehagen som en pedagogisk virksomhet.

 

Barna trenger at alle i sektoren fremmer deres rettigheter, barna trenger derfor at noen tar ansvar for at taushetskulturen i barnehagesektoren tar slutt. Så hvem har egentlig ansvaret?

 

Anniken Myrnes, barnehagelærer

Gå til innlegget

Endelig bemanningsnorm, men hvorfor jubler vi ikke?

Publisert 11 måneder siden - 19066 visninger

Barnehagesektoren har ventet i årevis på en bemanningsnorm, og nå er den rett rundt hjørnet. Merkelig nok uteblir jubelen - eller, er det i grunn så merkelig? Det kan være på sin plass med opplysningsarbeid i forhold til dette. For jo flere som vet og forstår, jo bedre er grunnlaget for å engasjere seg i kampen for barnas beste i hverdagen nå og dermed for fremtiden.

Bemanningen i barnehagene består av pedagogisk personale og annen grunnbemanning. Det pedagogiske personalet har treårig barnehagelærerutdannelse, og den andre grunnbemanningen består av barne-og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter.

 

Det har lenge vært lovfestet hvor mye pedagogisk personale det skal være i barnehagene, men utover dette har det aldri vært lovfestet hvor mye bemanning generelt.  

Barnehagesektoren har i årevis ønsket en bemanningsnorm som lovfester bemanning i norske barnehager.

Endelig har regjeringen bestemt at de vil innføre en bemanningsnorm for barnehagene på nasjonalt nivå. Ordlyden i kunnskapsdepartementets forslag er ” Departementet foreslår at det stilles krav om at barnehagene har en bemanning som tilsvarer minimum én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år.” 

 

Så, hvorfor jubler ikke barnehagesektoren over departementets forslag?

Initiativet tas godt imot og forventningene til regjeringens forslag var store.

 

Bemanning som på 70-tallet

Vi jubler ikke, fordi bemanningstettheten departementet ønsker, har vært en uskreven regel i barnehagesektoren helt siden 70-tallet, noe regjeringen selv viser til i sitt forslag.

Kunnskapsministeren har hevdet at det blir flere ansatte i barnehagene med ny bemanningsnorm. Tall fra udir.no, viser imidlertid at 73% av landets kommuner har den foreslåtte bemanningen, eller bedre. I virkeligheten vil altså nesten ¾ av landets barnehager ikke få mer bemanning enn de har i dag.

Mange i sektoren, samt forskere på feltet, roper høye varsko om at bemanningen som er i dag, som er lik som på 70-tallet, som departementet ønsker å lovfeste, ikke er god nok.

Med denne bemanningen kan vi ikke sikre at alle barn blir sett, møtt, støttet og får den oppfølgingen de har behov for og det barna har lovpålagt krav på.

 

Store endringer på 43 år
For opplysningens skyld, kan det være greit å være klar over hvilke endringer som har skjedd på barnehagefeltet siden 70-tallet, for det er ikke rent lite. 

1975: For første gang kom lov om barnehager.

1987: Stortingsmelding nr. 8, med fokus på barnehagens innhold.

1991: Norge forplikter seg til FN´s barnekonvensjon, noe som styrket barns rettslige stilling i samfunnet. Dette fikk betydning for senere fornyelse av Barnehageloven og Rammeplanen.

1995: Ny Barnehagelov som understreker at barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet. Det settes også i gang et utviklingsprosjekt for å bedre barnehagepolitikken.

1996: Den første Rammeplanen kom, som er en forskrift til loven. Den gav barnehagene en nasjonal ramme for planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens virksomhet.

1997: Reform 97. Skolestart senkes til seks år. De ledige plassene i barnehagene etter seksåringene, blir fylt opp av ett-og to-åringer. Det var nytt for barnehagene med så mange barn i denne aldersgruppen.

2005: Revidert Barnehagelov der begrepet barns medvirkning vektlegges tungt.

2006: Barnehagen blir overført fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Barnehagen blir dermed en del av utdanningsløpet.

2009: Det innføres lovfestet rett til barnehageplass for alle som ønsker det. Regjeringens hovedmål for barnehagepolitikken er å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet.

2011: Revidert Rammeplan

2017: Ny Rammeplan med enda flere krav til barnehagens personale.

(Tidslinje fra Barnehagepionerene)

 

Fra 1970-tallet har barnehagen altså utviklet seg fra å være et tjenestetilbud fra velferdsstaten, slik at mødre kunne gå ut i jobb, til å bli en pedagogisk virksomhet.

 

For de som fortsatt måtte være i tvil, så er ikke barnehagen et sted for ”pass av barn”, men en institusjon i utdanningssystemet med et samfunnsmandat styrt av lover og forpliktende rammeverk. Kan man under noen omstendigheter si at det er tilfredsstillende og tilstrekkelig med samme bemanning som på 70-tallet, etter disse endringene i sektoren?

 

Endring i bruk
Endringer i samfunnet har ført til store endringer i bruken av barnehager. Andel barn i barnehagen har økt kraftig de siste 43 årene. På begynnelsen av 1970-tallet gikk 2,8 % i barnehagen, til sammenlikning var andelen hele 91% i 2017. Utdanningsdirektoratet oppgir at 96% av barn i barnehagen har heltidsplass, og barna har mye lengre dager i barnehagen nå enn tidligere. Det betyr at de aller fleste barn tilbringer mer av sin våkne tid i barnehagen enn sammen med sine foresatte. I tillegg blir barna som begynner i barnehagen, stadig flere og yngre (Udir.no).

Utdanningsdirektoratet oppgir at andelen minoritetsspråklige barn er 17% og andelen øker stadig. Disse barna trenger ekstra støtte i sin språklige utvikling.

Det er også kjent at barnehagene melder inn få saker om barn som lever i hjem med vold, rus og seksuelle overgrep.

Familiesituasjonene har også endret seg drastisk, noe som gjør at mange barn vokser opp i sammensatte hjem og mange bytter på å bo hos mor, far og evnt andre. Dette preger barnas liv i varierende grad.

 

Alle disse faktorene krever at vi har nok øyne til å se, nok hender til å hjelpe, nok fang til å søke trygghet i, nok hoder til å observere, vurdere, veilede, støtte, og til å ta gode avgjørelser på barnas vegne med. Alle disse faktorene tilsier at det verken er tilfredsstillende eller tilstrekkelig med samme bemanning som på 70-tallet.

 

Det må også føyes til at åpningstidene i barnehagene blir stadig lengre, noe som gjør at personalet går i vaktsystem. Det betyr at det kun er få timer daglig at alle er på jobb samtidig. I løpet av disse timene skal pauser avvikles, kontorarbeid gjøres, møter gjennomføres og oppgaver som ikke innbefatter samvær med barna utføres. Det betyr at alle ansatte ikke er sammen med barna samtidig, nesten noen del av dagen.

 

På toppen av det hele, settes det ofte ikke inn vikar ved personalets fravær ved sykdom, ferier, avspasering og kurs.

 

Ingen av disse faktorene virker det som om departementet har tatt i betraktning når de har skrevet forslaget til bemanningsnorm.

 

Alle disse faktorene er altså grunnen til at vi ikke kan juble over departementets forslag.

 

Vi må ha en bemanningsnorm som sikrer flere ansatte, som skal være fysisk tilstede et minimums antall timer hver dag, også ved de faste ansattes fravær – først og fremst for barnas skyld.

 

Kvalitet
Regjeringen har som hovedmål å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet. Hvem kan egentlig si noe om kvaliteten i landets barnehager? Jo, det er det bare vi som jobber der som kan. Vi vet om vi klarer å følge og oppfylle kravene i rammeverkene vi skal jobbe etter.

Politikere som siter i Regjering og Storting; jeg ber innstendig om at dere må være realitetsorienterte og lytte til sektoren og forskning når de skal ta beslutninger på vegne av barna.  Først og fremst nå når det gjelder bemanningsnormen!

 

Rop høyt!
Mange barn trives godt i barnehagen og liker å være der, men det betyr ikke at de får den støtten, omsorgen og oppfølgingen som de har behov for og ikke minst krav på.

 

Drøyt 280 000 barn går i barnehage i dag.

De trenger at barnehageansatte og foreldre er barnas stemme i barnehagepolitikken. Barna er hjelpeløse uten oss, og vi kan ikke svikte dem – aldri. 

 

Stortinget skal ta stilling til regjeringens forslag i mai 2018.

 

Frem til da må vi alle rope høyt! Noen må nemlig høre på oss slik som Ingeborg Tveter Thoresen skriver.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82793 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44733 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35603 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28961 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22902 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22517 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22494 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20425 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19474 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 186 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 114 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 141 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 73 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 21 timer siden / 313 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 21 timer siden / 299 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 21 timer siden / 216 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 21 timer siden / 65 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 21 timer siden / 329 visninger
Les flere

Siste innlegg

Demokratiske problemer
av
Hildegunn Marie Tønnessen Schuff
rundt 6 timer siden / 51 visninger
Det er fullbrakt
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 1431 visninger
Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 186 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 114 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 141 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 73 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 19 timer siden / 141 visninger
Les flere