Andrew P. Kroglund

Alder:
  RSS

Om Andrew

Uavhengig skribent, kritiker, møteleder og forfatter

Følgere

Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen

Publisert 2 måneder siden - 1177 visninger

Oslo-avtalen, mellom Israel og palestinerne, var som en vakker regnbue over et stormfullt landskap. Det er nå 25 år siden, og er verdt en liten feiring. Den ga håp om bedre dager og en bedre fremtid. I dag råder likevel håpløsheten, i alle fall på palestinsk side. Men AS Norge skal ha ros for å ha lagt til rette for fredsprosessen. Det er ikke vår skyld at den mislyktes.

 «Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder. 

Den nye bølgen historikere

Det er kanskje ikke så rart at Oslo-prosessen har havarert. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter at jeg for en stund siden leste israeleren Ilan Pappes siste bok Ti Myter om Israel (Solum Bokvennene, 2018).

Pappe tilhører en generasjon kjent som de ny historikerne, sammen med Avi Shlaim og Benny Morris. Shlaim hevdet i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, ikke var sant. Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var palestinernes egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappe skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Pappe er historiker, og aktivist. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

Pappe slår i sin siste bok fast at det er en myte at Palestina var et folketomt land, da jøder begynte å strømme til landet. Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Nådeløs historieforteller

Pappe mener at under seksdagers krigen i 1967 fikk israelske strateger endelig oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina. Men det skjedde uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Pappe mener derfor at det er en myte at tostatsløsningen er eneste veien videre. Selv går han inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna.

En ny Oslo prosess?

Når jeg leser Pappes bok i dag, og ser på de lange historiske linjer, virker Oslo-avtalen som en totalt urealistisk idé, da den ble fremforhandelt. Israel gikk rett og slett ikke ordentlig inn for den. Gitt historien og den nasjonale selvforståelsen kan en spørre seg om de egentlig hadde forutsetninger for å gjøre det. Da statstminister Yitzhak Rabin ble skutt i 1995, falt kanskje den viktigste kraften på israelsk side bort.

Siden den gang har det vært flere trefninger mellom Gazza og Israel, og israelske bosettere har befestet stillingen på Vestbredden. Hizballah og Irans innflytelse i regionen har økt, mens Israel i dag står på bedre fot med flere av de sunnimuslimske aktørene i Midtøsten.

I Washington har President Donald Trump blitt Israels nåværende statsminister Netanyahus nærmeste våpendrager. Flytting av den amerikanske ambassaden og struping av finansieringen av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten er en klar indikasjon på palestinernes svake posisjon.

Israelske indrepolitiske forhold og en sterk drøm om et stor-Israel, samt en del ukloke palestinske valg, er medvirkende årsaker til at Oslo-prosessen ble knust. Det er likevel ingen grunn til at ikke Norge igjen skal kunne stille ressurser til rådighet for nye prosesser. Det er i alles interesse at det blir en permanent fredsavtale mellom israelere og palestinere.

Oslo-prosessen er knust til historisk pinneved. Det vil likevel ha en plass i historien ved å vise at også bitre fiender kan snakke samme. Det er i det minste noe. For alle som er glad i Israel og Palestina er det fortsatt å håpe på at en ny regnbue kan dukke opp på himmelen igjen.

Gå til innlegget

En revidert virkelighetsforståelse

Publisert 6 måneder siden - 317 visninger

Regjeringen Solberg la 15. mai fram sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2018. Det har vært få reaksjoner i bistandsmiljøet. Kanskje ikke så rart? Folk er fornøyde. Og det har de all grunn til. Men på sikt vokser utfordringen med å få til en samstemthet inn i norsk politikk.

 

Når jeg kjapt ser på hva regjeringen foreslår av økninger på det utviklingspolitiske feltet, klinger alt bra i mine ører. Så enkelt er mitt verdensbilde. Det er store behov der ute; på alle felt. Regjeringen øker derfor støtten til skatterelatert bistand med 13 millioner, gjennom Kunnskapsbanken i Norad. Strålende! Burde selvsagt ha vært mer, men slik er det. «Skatt for utvikling» kommer til å vokse fremover. Uansett farge på vår regjering.

 

Kunnskapsbanken brukes

 

På konferansen i Addis Abeba i 2015 om finansiering for utvikling, forpliktet Norge seg til å doble skatterelatert bistand innen 2020 – fra 134 millioner kroner i 2015 til 268 millioner kroner i 2020. Vi er altså på vei, og gjennom Kunnskapsbanken skal Skatteetaten bidra med faglig bistand og kapasitetsutvikling. Skattedirektoratet har etablert et sekretariat for skattebistand. Topp.

 

Et annet felt som løftes gjennom revidert er Norges pådriverrolle i det globale arbeidet mot marin forsøpling. Regjeringen foreslår å styrke bistandsprogrammet mot marin forsøpling med 130 millioner i 2018. Ingen av oss er upåvirket av det vi har sett, hørt og lært denne våren. Plastforsøpling i havet er en av vår tids største miljøutfordringer. Norge markerte seg tidlig på saksfeltet, noe som er en stolt sjønasjon verdig. Jeg har stor tiltro til at UD her utgjør en forskjell.

 

Menneskerettighetsåret

 

Jeg ser ellers at den humanitære delen av budsjettet foreslås økt med 116 millioner kroner. Økningen vil i hovedsak gå til krisene i Jemen og Den demokratiske republikken Kongo.

Støtte til sivilt samfunns internasjonale innsats for fremme av menneskerettigheter med ti millioner kroner. Det er bra. 2018 er et jubileumsår for flere viktige gjennombrudd på menneskerettighetsområdet: Verdenserklæringen for menneskerettighetene fyller 70 år, og erklæringen om forsvar av menneskerettighetsforkjempere er 20 år. Vi har folk i regjeringspartiet FrP som gir «blaffen» i menneskerettighetene, som de så elegant har uttalt det. All grunn til skolering, både hjemme og ute.

 

Med andre ord: Det er bare å applaudere. Jeg ser ingen grunn til å være beskjeden på vegne av norsk innsats nå i praktfulle maidager. Men dette er påplussinger på et allerede raust budsjett, hvor de store kampene ble utført i fjor.

 

Dilemma rundt samstemthet

 

Den store debatten vi må intensivere er at norske interesser overstyrer globale utviklingsmål. Det mangler en samstemt utvikling, som det heter. Dette er gammelt nytt. Alle lands innenrikspolitiske interesser trumfer deres idealistiske interesser. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha et ideal om å endre situasjonen, i en tid hvor globale utfordringer krever globale løsninger.

 

Dagen før regjeringen la frem sitt reviderte budsjett presenterte Norad en evaluering av norsk samstemthet for utvikling. Den var klar i sin dom: Vi har en svak samstemt politikk for utvikling. Det er få mekanismer som hindrer at norske interesser overstyrer globale utviklingsmål.

 

Hvor må debatten først og fremst komme, og hvor ligger våre dilemmaer, ifølge rapporten?

 

Ø  Avhengigheten av inntekt fra olje og gass, og erklært støtte til å redusere klimaendringer.

Ø  Å beskytte norsk jordbruk, og å øke import fra lav- og mellominntektsland.

Ø  Å opprettholde norske sikkerhetsinteresser og å fremme menneskerettigheter.

 

Personlig vil jeg legge til behovet for norske arbeidsplasser og teknologiutvikling, og salg av norsk ammunisjon, våpen og drapsteknologi til krigssoner.

 

Jeg nøler ikke et sekund med å applaudere Nikolai Astrup og co for et godt revidert budsjett. Men nå må skjorteermer brettes opp, og en nødvendig, spennende og kompleks samstemthetsdebatt må komme i gang.

 

Vi trenger en revidert virkelighetsforståelse.

Gå til innlegget

De lange linjers fristelse

Publisert 9 måneder siden - 388 visninger

Terje Tvedt forteller om fremveksten av det moderne Norge på en ny og medrivende måte. Men lar seg forføre av sin egen formuleringskunst.

Terje Tvedt er et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer». Mange har hørt ham berette om vannets rolle i sivilisasjoners tilblivelse og fall. Samme metode legger han til grunn i sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet.

Det nasjonale gjennombruddet. Innledningsvis påkaller han Jens Arup Seip og analysen av Norges overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten ble skapt av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet.

Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Nå trengs en ny fortelling. Med dette som utgangspunkt postulerer han at fremveksten av det nye moderne Norge er tuftet på ideen om at vi er (1) verdensmestere i bistand, (2) et foregangsland i kampen for menneskerettigheter og (3) en humanitær stormakt.

Dette «godhetsregimet», som er navnet Tvedt bruker på helheten av disse prosessene, sørger for at norske borgere kontinuerlig oppdras i det samme grunnsynet.

På den måten har vi fått en selvrekrutterende elite som overtar kommandoposter i samfunnet, og som har et nærsynt fokus på hva verden er og hvordan den henger sammen. Gjennom rause informasjonsordninger og overføringer påfører den samme eliten resten av samfunnet sitt eget forfeilede verdenssyn. Kort oppsummert.

Mistanken melder seg. Jeg fjetres over Tvedts grunnarbeid, alle kildene og evnen hans til å forfølge et hovedperspektiv. Likevel melder mistanken seg: Hva om premissene er helt gale? Hva om det Tvedt skriver bare fører debatten inn i blindgater, skyttergraver og segmenterte univers?

Eller enda verre: Hva om Tvedt har latt seg forføre av sin egen retoriske begavelse?

Jeg er ikke alene om å stille meg disse spørsmålene. Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke, religion og livssynsforskning går langt i sin kritikk av Tvedt, når han i en kronikk i Dagbladet skriver at Tvedt simpelthen fordreier kilder.

Han fyrer av en bredside mot Dreyer forlag i samme slengen og mener at boken burde ha vært gjenstand for en helt annen etterprøving. Det er et strengt krav for en debattbok, men på den annen side: Tvedt har samfunnspondus og et ekstra stort ansvar når han griper rett inn i samfunnsdebatten.

Ifølge Bangstad, som siterer de nasjonale forskningsetiske komiteene, har forskeren «en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om vill-ledelse gjennom løgn, fortielse og fordreining».

Underlig sitatpraksis. Anne Minken, historiker ved UiO, er like skarp i en kronikk i Klassekampen den 13. desember: «Sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146).

Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang.»

Kritikker Aage Borchgrevink omtaler Tvedt som «mistenksomhetens historiker» (Dagbladet, 6. desember)

Det gjør han blant annet på bakgrunn av at Tvedt skriver at folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varig, ugjenkallelige konsekvenser».

Krypende følelse. Tvedt spør om ikke dette er et resultat «av en villet og planlagt utvikling av landets politiske ledelse». Denne teknikken gjentas mange ganger. Tvedt skriver slik at vi får en krypende følelse av en mulig samfunnskonspirasjon, som eliten står bak, og hvor vanlige folk blir tatt ved nesen.

De som lønnes av staten, som barmhjertige samaritaner, og som utgjør kjernen i «godhetsregimet», er delvis de samme som nå står bak trykket for at tusenvis av immigranter skal få strømme inn over grensene våre. De er de samme som lar islam bli like viktig som kristendom. Og alt dette uten en grunnleggende debatt, ifølge Tvedt.

Tvedt har skrevet kronikker opp og i mente, fra de ulike kapitlene i sin bok, og har fått bred spalteplass. Det er forståelig. Dette er selvsagt interessant stoff. Markedsføringsmessig har Tvedt og Dreyer forlag vært utrolig dyktige. Tvedt har likevel unnlatt å svare på mange av de kritiske kommentarene og kritikken som har kommet. Bortsett fra ett svar: til Jonas Gahr Støre.

Forført av seg selv. Selv lærte jeg mye da jeg leste boken, men for meg holder likevel ikke tolkningen helt inn. Tvedt er en trollmann med ord, perspektiv og kilder, men forelsker seg for mye i sine egne fortolkningsrammer.

En lengre utgave av samme tekst har tidligere blitt publisert i Bistandsaktuelt. Gjengitt med tillatelse.

Andrew P. Kroglund

Informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
En unorsk ­fredagskveld
12 minutter siden / 831 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
En unorsk ­fredagskveld
14 minutter siden / 831 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
Syversens formaning
18 minutter siden / 143 visninger
Eyvind Skeie kommenterte på
På feil frekvens
35 minutter siden / 274 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 493 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 493 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1682 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 1 time siden / 376 visninger
Les flere