Andrew P. Kroglund

Alder:
  RSS

Om Andrew

Uavhengig skribent, kritiker, møteleder og forfatter

Følgere

Det nye nord vokser frem

Publisert 1 dag siden

Det nye nord vil dominere agendaen i mange år fremover. USA har for alvor meldt seg på i kappløpet om innflytelse, og Grønland blir en viktig brikke. Russland er nervøs og reagerer. Kina lurer i kullisene. Og hva med oss: Forstå vi hvilke verdier vi forvalter?

I en velskrevet reportasje fra Kirkenes tar journalist Thea Storøy Elnan og Morgenbladet oss med til det høye nord (30.10.2020). Vi leser om den visjonære ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, som ønsker å åpne byen for kinesisk kapital. Det nye nord er i startblokka.

Arbeiderpartiet har nettopp lansert sin nye nordområdestrategi. De snakker om dette som et fredsprosjekt, og vil ha grønne arbeidsplasser innen havbruk, energi, mineraler, reiseliv og industri. Snart kommer regjeringens stortingsmelding om det samme. Vi er vitne til en spennende posisjonering før valget 2021.

Kirkenes mot Narvik

I første uka av august i år nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan, og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Planer eksisterer for en slik transport på jernbane hele veien, og i så fall tar turen bare 17 dager. En transportrevolusjon, med andre ord.

Gjennom vår olje- og gassutvinning er Norge medansvarlig for at polisen smelter. Dermed åpnes nye også sjøveien nordøstover. Det vi, være rart om ikke vi da så vår besøkelsestid og brukte noen av de pengene vi har tjent på oljen, på å investere i havne-, vei- og jernbaneinfrastruktur i nord. Hvorfor skal vi overlate det til kinesisk kapital?

Svalbard og Norges unike rolle

I sommer ga jeg ut boka Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. I et eget kapittel der tar jeg opp klimaets innvirkning på det jeg kaller det nye nord. Vi er en stormakt i nord, og med smeltende is blir vi en enda viktigere aktør.

Vi har i år feiret at Svalbardtraktaten fylte 100 år i år. Norge har god kontroll på forvaltningen der, selv om både Russland, Kina og EU tidvis klager på restriksjoner de er underlag. Men enn så lenge balanserer vi fint.

Norge har også vært forutseende nok til å ta nye forvaltningsinitiativ i nord og i november 2017 ble ti land ble enige om a stenge sentrale deler av det arktiske havbassenget for kommersielle fiskeriinteresser. Det er et område på størrelse med Middelhavet.

Skulle den pågående miljørettsaken mot oljeboring i Barentshavet ende i at staten taper, og en ny regjering i 2021 avstår fra nye lisenser for norsk olje- og gassutvinning i nordområdene, vil vårt omdømme som en god forvalter i det nye nord styrkes.

En ny nordområde-politikk?

USA hiver seg nå for alvor inn i kampen om innflytelse, og President Trumps forslag om å kjøpe Grønland var morsomt, men også et reelt signal. I august seilte for første gang en amerikansk destroyer inn i Godthåbsfjorden. Og i oktober i år besøkte sjefen for de amerikanske flåtestyrker i Europa, Robert P. Bruke, København og Torshavn for å diskutere havnefasiliteter på Færøyene og på Grønland.  Det er også inngått egne avtaler mellom Nuuk og USA direkte, uten dansk mellomværende. Det er all grunn for grønlendere å glede seg, men ikke for dansker. Og kanskje ei heller for oss?

Grønland er viktig, men Norge forblir landet i det nye nord med best infrastruktur, med veier og ferjer over alt, og kanskje vil visjonære ledere sørge for en forlengelse av Nord-Norgebanen? Vi er ikke plaget med permafrost-utfordringer i samme skala som bebygde områder av Alaska og Russland. Nordområdene bør bli blant våre viktigste nasjonale satsinger fremover. Bare vi ikke lurer oss selv ved å bli en lydig brikke i spillet som nå foregår mellom USA, Russland (og Kina) i det nye nord.

Gå til innlegget

Et rent demokratitilskudd

Publisert 9 dager siden

Det produseres mye god sakprosa her til lands. Mer enn noensinne. Og behovet for den er også større enn noen gang. Hvorfor?

Ekkokamre på nettet styrker grepet som debattarena. Papiraviser sliter med økonomien. Flere skummer heller nettalternativ, med mindre dybdelesning og flere distraksjoner. På grunn av klikkpress og inntjeningskrav kutter flere aviser i litteratursegmentet sitt.

Bibliotekene, litteratur- og kulturhus, og bokhandlere, får derfor en viktigere rolle som demokratiske møteplasser. (Selv om sistnevnte en del steder blir mindre tradisjonell bokhandel, og mer ren bestselgerpusher og krimskramsforhandler).

Bibliotekene våre tilbyr debattkvelder, papiraviser og bøker. Folk strømmer til for å låne og se hva som tilbys. Men paradoksalt nok vil besøkende kun finne 25% av norske sakprosatitler, skaffet til veie via Kulturrådets innkjøpsordning. Mange viktige tema som tas opp i dyptpløyende, veldokumenterte sakprosabøker, finner aldri veien frem til biblioteket.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har i mange år argumentert for å styrke innkjøpsordningen. Høyskolen i Volda ga tidligere i høst en rapport om Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. De foreslår mange offensive tiltak for å styrke sakprosaens rolle her til lands.

Det er anslått at kultursektoren trenger et tilskudd på ca 25 millioner kroner for å bringe sakprosaen opp på det nivået skjønnlitteraturen har i Norge mht innkjøpsordningen. Det høres ut som mye penger. Det er lite i det store bildet. Det dreier seg om et rent demokratistilskudd. Det er i norske politikeres egen interesse å følge opp dette. 

Nå melder Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett at de vil bevilge nettopp 25 millioner kroner for å styrke innkjøpsordningen. Det lover godt for det politiske ordskiftet. Alle partier vil vel ha en informert velgermasse?

Gå til innlegget

Livsmot fra Afrika

Publisert 7 måneder siden

Verden ser ut til å gå av hengslene. Vi kan ikke reise. Vi glemmer hva det personlige møtet gir oss. Men en funksjonshemmet paraolympier og journalist gir oss likevel i disse dager inspirasjon. Reiseserien «Africa», nettopp vist på NRK (tilgjengelig på nrk.no), dekker ikke over at det er kaos, krig og krise. Men samtidig viser serien oss at personlig mot og integritet alltid er med på å gjøre verden til et bedre sted. Håpet er vårt sterkeste våpen. Og Afrika er et spennende og livgivende kontinent. (Skrevet sammen med Morten Eriksen, Atlas-alliansen).

Fire kvelder den siste måneden har serien «Africa» vært å se på skjermen, og den ligger nå som et tilbud på NRKs hjemmesider. Ade Adepitan fra London begynner sin reise på Kapp Verde øyene i vest, og ender opp i Zimbabwe etter å ha besøkt 11 land på sin ferd. Ade er født i Nigeria, men emigrerte med sine foreldre til England da han som 15 måneder gammel fikk polio og ble rullestolbruker. Polio er i dag så godt som utryddet, bortsett fra i noen land med dårlig vaksinasjonsdekning, som i Pakistan og i Afghanistan.

Sterke somaliske kvinner

Et av de sterkeste møtene i serien er da Ade besøker Somalia. Han beveger seg rundt i rullestolen sin med skuddsikker vest, og besøker et lokalt sykehus. Han treffer en eldre jordmor, som har dratt tilbake fra London til Mogadishu. Hun ville hjelpe til i gjenoppbyggingen av det sønderskutte landet. Vi har også liknende eksempler fra Norge på tøffe somaliske kvinner som er uvurderlige ressurspersoner.

Som seer blir vi revet med av det fantastiske, rike og kreative Afrika. En rød tråd gjennom hele serien er kontinentets menneskelige ressurser. Afrika har blitt og forblir plyndret for sine naturressurser. «Vi stjeler i alle fall ikke, vi handler» sier en kinesisk gründer som Ade intervjuer underveis. Men også Kinas ambisjoner settes under lupen.

En deltagende programleder

Vi blir med Ade opp i hangglidere for å se på vakre landskap på Kapp Verde, vi dykker med Ade utenfor kysten av Mosambik og vi er med på nattklubb i Kinshasa. Ade triller rundt i rullestolen og lar seg ikke stoppe av hverken hullete veier, manglende ramper eller stengte dører. Vi treffer artister som lar seg kjøpe av politikere og som derved sikrer valgseire, vi er innom ungdom som drømmer om en profftilværelse i Premier League, men som ender opp lurt for penger og illusjoner i Moskva, og vi treffer unge politikere i Uganda som vil ha slutt på president Musevenis korrupte styre. «Vi er fremtiden, sats på oss!», er beskjeden.

Det personlige vitnesbyrd

Afrika vokser og vil innen 2100 mer enn triple sin befolkning, fra dagens 1,3 milliarder til 4,3 ifølge FN. Industrialisering, arbeidsplasser og økt nasjonal kontroll må til. Unge gründere etablerer nå hightech bedrifter, kulturtilbud og store skofabrikker. Ade viser oss et Afrika som går fremover, som er på vei. Vi vet nå også at covid-19 ikke rammer en ung befolkning på samme måte som Europas eldre.

Vi blir med i kampen for å bevare kontinentets unike dyreliv, ikke minst mot Kinas og Vietnams hunger etter neshorn, som de tror er medisin. Dette er myter vi alle må bekjempe.

Mest imponerende i denne serien er personligheten Ade selv. Han har deltatt i to paraolympiske leker (2000 og 2004) og vunnet medaljer i rullestolbaskett. Men det sterkeste er når han tar oss med på unike møter med funksjonshemmede i ulike afrikanske byer. Det er en blanding av folk som klarer seg mot alle odds, og dyp frustrasjon over fordommer og et liv som ikke lar seg realisere.

Ade og hans afrikanske odysse får oss til å se at vi alle er mennesker, at livet er verdt å leve og at magi oppstår når vi møtes. Og det er håp i Afrika.

Gå til innlegget

Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen

Publisert rundt 2 år siden

Oslo-avtalen, mellom Israel og palestinerne, var som en vakker regnbue over et stormfullt landskap. Det er nå 25 år siden, og er verdt en liten feiring. Den ga håp om bedre dager og en bedre fremtid. I dag råder likevel håpløsheten, i alle fall på palestinsk side. Men AS Norge skal ha ros for å ha lagt til rette for fredsprosessen. Det er ikke vår skyld at den mislyktes.

 «Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder. 

Den nye bølgen historikere

Det er kanskje ikke så rart at Oslo-prosessen har havarert. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter at jeg for en stund siden leste israeleren Ilan Pappes siste bok Ti Myter om Israel (Solum Bokvennene, 2018).

Pappe tilhører en generasjon kjent som de ny historikerne, sammen med Avi Shlaim og Benny Morris. Shlaim hevdet i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, ikke var sant. Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var palestinernes egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappe skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Pappe er historiker, og aktivist. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

Pappe slår i sin siste bok fast at det er en myte at Palestina var et folketomt land, da jøder begynte å strømme til landet. Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Nådeløs historieforteller

Pappe mener at under seksdagers krigen i 1967 fikk israelske strateger endelig oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina. Men det skjedde uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Pappe mener derfor at det er en myte at tostatsløsningen er eneste veien videre. Selv går han inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna.

En ny Oslo prosess?

Når jeg leser Pappes bok i dag, og ser på de lange historiske linjer, virker Oslo-avtalen som en totalt urealistisk idé, da den ble fremforhandelt. Israel gikk rett og slett ikke ordentlig inn for den. Gitt historien og den nasjonale selvforståelsen kan en spørre seg om de egentlig hadde forutsetninger for å gjøre det. Da statstminister Yitzhak Rabin ble skutt i 1995, falt kanskje den viktigste kraften på israelsk side bort.

Siden den gang har det vært flere trefninger mellom Gazza og Israel, og israelske bosettere har befestet stillingen på Vestbredden. Hizballah og Irans innflytelse i regionen har økt, mens Israel i dag står på bedre fot med flere av de sunnimuslimske aktørene i Midtøsten.

I Washington har President Donald Trump blitt Israels nåværende statsminister Netanyahus nærmeste våpendrager. Flytting av den amerikanske ambassaden og struping av finansieringen av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten er en klar indikasjon på palestinernes svake posisjon.

Israelske indrepolitiske forhold og en sterk drøm om et stor-Israel, samt en del ukloke palestinske valg, er medvirkende årsaker til at Oslo-prosessen ble knust. Det er likevel ingen grunn til at ikke Norge igjen skal kunne stille ressurser til rådighet for nye prosesser. Det er i alles interesse at det blir en permanent fredsavtale mellom israelere og palestinere.

Oslo-prosessen er knust til historisk pinneved. Det vil likevel ha en plass i historien ved å vise at også bitre fiender kan snakke samme. Det er i det minste noe. For alle som er glad i Israel og Palestina er det fortsatt å håpe på at en ny regnbue kan dukke opp på himmelen igjen.

Gå til innlegget

En revidert virkelighetsforståelse

Publisert over 2 år siden

Regjeringen Solberg la 15. mai fram sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2018. Det har vært få reaksjoner i bistandsmiljøet. Kanskje ikke så rart? Folk er fornøyde. Og det har de all grunn til. Men på sikt vokser utfordringen med å få til en samstemthet inn i norsk politikk.

 

Når jeg kjapt ser på hva regjeringen foreslår av økninger på det utviklingspolitiske feltet, klinger alt bra i mine ører. Så enkelt er mitt verdensbilde. Det er store behov der ute; på alle felt. Regjeringen øker derfor støtten til skatterelatert bistand med 13 millioner, gjennom Kunnskapsbanken i Norad. Strålende! Burde selvsagt ha vært mer, men slik er det. «Skatt for utvikling» kommer til å vokse fremover. Uansett farge på vår regjering.

 

Kunnskapsbanken brukes

 

På konferansen i Addis Abeba i 2015 om finansiering for utvikling, forpliktet Norge seg til å doble skatterelatert bistand innen 2020 – fra 134 millioner kroner i 2015 til 268 millioner kroner i 2020. Vi er altså på vei, og gjennom Kunnskapsbanken skal Skatteetaten bidra med faglig bistand og kapasitetsutvikling. Skattedirektoratet har etablert et sekretariat for skattebistand. Topp.

 

Et annet felt som løftes gjennom revidert er Norges pådriverrolle i det globale arbeidet mot marin forsøpling. Regjeringen foreslår å styrke bistandsprogrammet mot marin forsøpling med 130 millioner i 2018. Ingen av oss er upåvirket av det vi har sett, hørt og lært denne våren. Plastforsøpling i havet er en av vår tids største miljøutfordringer. Norge markerte seg tidlig på saksfeltet, noe som er en stolt sjønasjon verdig. Jeg har stor tiltro til at UD her utgjør en forskjell.

 

Menneskerettighetsåret

 

Jeg ser ellers at den humanitære delen av budsjettet foreslås økt med 116 millioner kroner. Økningen vil i hovedsak gå til krisene i Jemen og Den demokratiske republikken Kongo.

Støtte til sivilt samfunns internasjonale innsats for fremme av menneskerettigheter med ti millioner kroner. Det er bra. 2018 er et jubileumsår for flere viktige gjennombrudd på menneskerettighetsområdet: Verdenserklæringen for menneskerettighetene fyller 70 år, og erklæringen om forsvar av menneskerettighetsforkjempere er 20 år. Vi har folk i regjeringspartiet FrP som gir «blaffen» i menneskerettighetene, som de så elegant har uttalt det. All grunn til skolering, både hjemme og ute.

 

Med andre ord: Det er bare å applaudere. Jeg ser ingen grunn til å være beskjeden på vegne av norsk innsats nå i praktfulle maidager. Men dette er påplussinger på et allerede raust budsjett, hvor de store kampene ble utført i fjor.

 

Dilemma rundt samstemthet

 

Den store debatten vi må intensivere er at norske interesser overstyrer globale utviklingsmål. Det mangler en samstemt utvikling, som det heter. Dette er gammelt nytt. Alle lands innenrikspolitiske interesser trumfer deres idealistiske interesser. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha et ideal om å endre situasjonen, i en tid hvor globale utfordringer krever globale løsninger.

 

Dagen før regjeringen la frem sitt reviderte budsjett presenterte Norad en evaluering av norsk samstemthet for utvikling. Den var klar i sin dom: Vi har en svak samstemt politikk for utvikling. Det er få mekanismer som hindrer at norske interesser overstyrer globale utviklingsmål.

 

Hvor må debatten først og fremst komme, og hvor ligger våre dilemmaer, ifølge rapporten?

 

Ø  Avhengigheten av inntekt fra olje og gass, og erklært støtte til å redusere klimaendringer.

Ø  Å beskytte norsk jordbruk, og å øke import fra lav- og mellominntektsland.

Ø  Å opprettholde norske sikkerhetsinteresser og å fremme menneskerettigheter.

 

Personlig vil jeg legge til behovet for norske arbeidsplasser og teknologiutvikling, og salg av norsk ammunisjon, våpen og drapsteknologi til krigssoner.

 

Jeg nøler ikke et sekund med å applaudere Nikolai Astrup og co for et godt revidert budsjett. Men nå må skjorteermer brettes opp, og en nødvendig, spennende og kompleks samstemthetsdebatt må komme i gang.

 

Vi trenger en revidert virkelighetsforståelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere