Andreas Wahl Blomkvist

Alder: 29
  RSS

Om Andreas Wahl

Følgere

Den forekommende hollender

Publisert 29 dager siden - 792 visninger

I Nederland møtes det siste ønsket med velvilje og fleksibilitet. Her hjemme skyves døden inn i et tabubelagt medisinsk skap.

I ET INNLEGG i Vårt Land 14. ­august tilbakeviste jeg feilaktige påstander om en ­juridisk skråplaneffekt ­etter legalisering av dødshjelp i Nederland. Morten Magelssen, Daniel Kleiven og Morten Horn (MKH) bekrefter i Vårt Land 16. august at det ikke foreligger noe formell juridisk utglidning, men påstår, med henvisning til fire punkter, at skråplaneffekten er dokumentert. Når betydningen av «skråplaneffekt» er avhengig av øyet som ser, er det ikke rart at motstandere og tilhengere får bekreftet sitt eget ståsted.

Den første bekymringen til MKH gjelder økningen i andelen som benytter seg av dødshjelp (steget fra rundt 2,6 prosent i 2001 til omkring 4 prosent i 2015). Det er uvanlig å anse ­antallet som benytter seg av dødshjelp som en form for skråplaneffekt. Er det ikke mer sentralt at loven blir overholdt, og at dødshjelp ikke utvides til ikke-frivillig eller ufrivillig ­eutanasi?

Vi vet ikke. Uansett, fra de ­årlige rapportene i Nederland, så vet vi ikke hvorfor tallene har steget. Er det et større behov, en større villighet, økt kjennskap til mulighetene eller mørketall som gir seg til kjenne? Vi vet ikke. Og det blir feil av MKH å antyde at de vet svaret og at det er ­problematisk.

Den andre bekymringen gjelder stadig flere tilstander – herunder demens og psykiske ­lidelser – kan innvilges dødshjelp. Men disse har fått dødshjelp helt fra lovens implementering. ­Videre så er det korrekt at andelen av de med demens og psykiske lidelser har steget de siste årene. Denne stigningen er imidlertid marginal; for demens 2,3 prosent i 2016 fra 2,0 prosent i 2013, psykiatrisk lidelser 1,0 prosent i 2016 fra 0,9 prosent i 2013.

Nær sagt alle disse sakene dreier seg om beslutningskompetente pasienter, og sakene har i all hovedsak blitt anerkjent av dødshjelpskomiteene som forsvarlig praksis. For meg er ­dette viktigere enn den nøyaktige ­diagnosen. Hvis en økende ­andel saker hadde blitt vurdert som uforsvarlig av dødshjelpskomiteene, så skulle jeg gitt min tilslutning til MKH. Realiteten er at selv om deprimerte oftere ­søker dødshjelp sammenlignet med andre diagnoser, så er det desto oftere at de får avslag.

Samme rammeverk. Den tredje­ bekymringen henter MKH fra bioetikeren Theo Boer, som har «anslått» at andelen med lenger levetid enn seks måneder har steget. Igjen, dette er problematisk først hvis du anser rest­levetid som et vektig kriterium for innvilgelse av dødshjelp. ­Loven opererer ikke med slike krav, og uansett om dette var en «implisitt forutsetning» eller ikke, så har det altså ikke skjedd noen endring i rammeverket.

Den siste bekymringen gjelder en slags institusjonalisert «motorvei» med spesialiserte dødshjelpsklinikker der legene peker på den raskeste utveien. Dette er tynne påstander og slappe karikeringer av profesjonelle leger som tar ansvaret sitt på alvor. Steven Pleiter, direktør for en av de få dødshjelpsklinikkene som finnes, kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen. I et intervju­ i The Guardian viser han til at femten eller flere intervjuer kan bli nødvendig for å få godkjent en dødshjelpsforespørsel ved deres klinikk. «Legen må være overbevist over at det ikke er andre løsninger på lidelsen», heter det på nettsiden deres. Snarere enn liberalistiske ­leger med et lemfeldig forhold til ­eutanasi, så dreier det seg om leger med særskilt interesse og relevant spisskompetanse.

Positive endringer. Viktigere enn å kverulere om disse punktene kvalifiserer til ens definisjon av «skråplaneffekt», er å undersøke hvor stor endring­ene er, og vurdere i hvilken grad de er negative. Ikke minst er det relevant å vurdere dette mot positive endringer, gjerne­ sammenlignet med Norge. ­Eksempelvis har andelen som avlives uten eksplisitt ønske fra pasienten falt fra 0,7 prosent i 2001 til 0,3 prosent i 2015. En anonym undersøkelse fra 2002 indikerer at det står verre til i Norge: Omkring 1 prosent av ­leger har med intensjon forkortet livet til pasienten, og enda flere har fjernet livsopprettende behandling basert på pårørendes ønske eller ressursmangel.

Og mens alle pasienter i Norge­ blir møtt med et kategorisk nei, blir hundrevis av pasienter – majoriteten kreftsyke mellom 60 og 90 år – møtt med velvilje og fleksibilitet i Nederland. I Norge er døden til sammenligning gjemt i et tabu­belagt medisinsk skap, skrudd fast i gulvet med juridiske skruer. Det er vanskelig å se at de ovennevnte bekymringene veier opp for å åpne skapet – om så på gløtt.

Andreas Wahl Blomkvist

Lege i spesialisering, Kirurgisk avdeling, ­Sykehuset Østfold HF

Gå til innlegget

Flere falske påstander

Publisert rundt 1 måned siden - 579 visninger

Hertzberg viser til eksempler hun mener er skremmende, men de bekrefter ingen utglidning.

I et nyhetsintervju av Cecilie Hertzberg ble leserne presentert for en påstått skråplaneffekt av Nederlands legalisering av dødshjelp i 2002. Siden flere metastudier tegner det motsatte bilde, etterspurte jeg dokumentasjon for påstanden (VL 14.08.18). 

I sitt svar kommenterer ikke Hertzberg metastudiene. Snarere gjentar hun det skremmende hun har «opplevd og hørt» fra dødshjelpsaktivister i feltarbeidet med masteroppgaven sin, og hevder at legaliseringen er årsaken til disse holdningene. Uforenelig med denne slutningen er at holdningene hun sikter til, eksisterte før 2002. Seniorforfatter av boken Euthanasia and Law in the Netherlands, sosiologiprofessor John Griffiths, påpekte allerede i 1998: «karakteriseringer av nederlandsk samfunn, [som] gunstig eller ugunstig, forteller oss ofte mer om situasjonen i observatørens eget land enn de gjør om Nederland».

Få temaer er så emosjonelt ladet som dødshjelp, og det gir oss desto mer grunn til å være bevisst hvilken linse vi driver feltarbeid med. Likevel må vi ta Hertzberg sine bekymringer på alvor, og i sin tekst har hun tre av disse.  

Ingen revisjon av lovverket. Den første påstår at loven ble revidert i 2016, slik at demente også kunne få dødshjelp. Men loven har ikke endret seg. Det er sant at det har kommet føringer på hvordan overholde dødsønske fra de med begynnende demens, men det tilsier ingen formell utglidning. Som det fremkommer i de årlige rapportene fra Nederland, så var andelen med demens 2% i 2015. Den store majoriteten av dem hadde fortsatt innsikt i sin tilstand og sykdom, og i alle tilfeller har det blitt konkludert at saken ble håndtert med omhu og i henhold til lovverket.

Det andre eksemplet påstår at mindreårige over 12 år har siden 2013 kunnet få dødshjelp. Dette er feil. Helt siden legaliseringen har denne muligheten vært åpen. Det er likevel ekstremt sjeldent. Det var totalt syv enkelttilfeller mellom 2002 og 2015, og ett i 2016. De fleste var 17 år, og det er ingen holdepunkter for at legaliseringen har ført til en utglidning i form av en økning blant mindreårige som søker dødshjelp.

Et forslag som ble avslått. Det siste eksemplet er et åpent brev til representantenes hus fra helseministeren og justisministeren. Jeg anbefaler alle å lese brevet, heller den tendensiøse beskrivelsen av Hertzberg. Brevet argumenterer for at mennesker uten en spesifikk diagnose, men som anser livet sitt som komplett, belastende og tom for mening, også bør få sitt dødsønske vurdert innenfor et juridisk og medisinsk rammeverk. Problemstillingen har lenge vært diskutert, og den ble spesifikt vurdert i en rapport av et utvalg nedsatt av regjeringen i 2015. Den konkluderte at det ikke var ønskelig å endre det juridisk rammeverket, og at loven er best i sin eksisterende form.

Skråplaneffekten virker altså å være noe som eksisterer mer i Hertzberg sitt syn på dødshjelp enn i virkeligheten. For det er vanskelig å se hvordan disse eksemplene viser at Nederland glir mot et kaldt dystopisk samfunn, med mindre man tar utgangspunkt i at dødshjelp er galt i seg selv. Problemet er at vi vet at døden kan i noen tilfeller være den beste og mest omsorgsfulle utvei fra lidelse. I motsetning til Nederland eller andre nytenkende land, så møtes alle dødsønsker med et kategorisk nei i Norge. Det er liten grunn til å tro at det er den beste løsningen.

Gå til innlegget

Hvor glir det?

Publisert rundt 1 måned siden - 995 visninger

Skråplaneffekten må konkretiseres og dokumenters i dødshjelpdebatten.

I en nyhetssak i Vårt Land (11.08.18) intervjues Cecilie Hertzberg som skrev en masteroppgave om nederlendernes syn på dødshjelp etter legaliseringen i 2002. Hertzberg ble «skremt» av det hun beskriver som «beviset på snøballeffekten», forstått som «en voldsom utglidning i hvem som får innvilget aktiv dødshjelp».

Sjelden konkrete. Når motstandere av dødshjelp betegner snøballeffekten, skråplaneffekten eller utglidningen, er de sjeldent konkrete. I nyhetsartikkelen får en inntrykk av at nederlendere kan nå – underforstått, i motsetning til tidligere – få innvilget dødshjelp «med bakgrunn i lidelse utover uhelbredelige, fysiske sykdommer».

Hertzberg har tidligere skrevet i Tidsskriftet for Den norske legeforening at «loven var opprinnelig ment for mennesker med terminal sykdom». Dette er feil, og hun har i debatten som fulgte i Tidsskriftet anerkjent at dette ble «utydelig». Realiteten er at loven alltid har dreid seg om frivillig veloverveid ønske om dødshjelp ved utålelig lidelse uten utsikter til bedring. Det har ikke skjedd noe juridisk utglidning på 16 år.

Ingen skråplaneffekt. I en metastudie fra 2009 i tidsskriftet Bioethical Inquiry konkluderte forskere fra nederlandske helsemyndigheter at ingen skråplaneffekt har blitt sett, og at legene ikke bare overholder kriteriene, men mener det har senket de juridiske og etiske usikkerhetene omkring behandlingsavgjørelser mot slutten av livet. En annen metastudie fra 2016 i Journal of the American Medical Association bekreftet at nåværende tall ikke indikerer misbruk av kriteriene, ei heller at sårbare personer er overrepresentert.

En annen antagelse er at «debatten og holdninger har endret seg», og at dette betyr en form for «utglidning». Mange observatører ville nok sagt at dødshjelpdebatten i Nederland og Belgia er langt mer moden, bred og informativ enn den er i Norge, mens andre ville kanskje oppfattet den som mer brutal.

Åpent spørsmål. Hvorvidt holdninger om menneskelivet endrer seg til det verre er et åpent spørsmål. Statens medicinsk-etiske råd i Sverige publiserte en kunnskapsoppsummering av forskningen på dødshjelp der de blant annet forsøkte å svare på dette spørsmålet. De fant ingen data på dette.

Hvis motstandere av dødshjelp skal fortsette å bruke «skråplaneffekten» som et argument, blir de også nødt til å spesifisere hva de mener med dette og deretter underbygge påstanden. Det holder ikke med skremselsformuleringer som ikke stemmer eller udokumenterte antagelser om «holdninger».

Innlegget stod på trykk i Vårt Land den 14. august 2018.

Gå til innlegget

Med fornuften som redskap

Publisert rundt 2 måneder siden - 212 visninger

Så fremt det kan finnes objektive verdier som gir grunn til å fortsette å leve, så trengs ikke Gud for å ha objektiv mening med livet.

I sitt innlegg i Vårt Land var Morten Marius Larsen tvilende til å kunne leve et liv med «grunnleggende mening», eller objektiv mening, uten Gud. Larsens argument for at objektiv mening finnes, var at siden så mange opplever mening i livet, så måtte det være noe mer enn opplevelsen.

Ikke et godt argument. 

Jeg viste i mitt tilsvar at dette ikke var et godt argument for objektiv mening. I sitt svar spør Larsen hva som «blir konsekvensene dersom mening bare eksisterer i vår opplevelse?». Han refererer til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, som i sin sannhetssøken ikke fant en grunnleggende mening med sin tilværelse i det gudløse universet. Fornuften ga ikke Tolstoj svarene han ønsket seg, og i sin fortvilelse vendte han tilbake til sin tro på Gud. Ved å ta innover seg kristendommens forutsetninger, kunne Tolstoj finne objektiv mening.

Min innvending er at dette forutsetter det Larsen forsøker å vise. At vi ønsker oss et univers med objektiv mening, er ikke et argument for at vi har det. Om vi først skal anta at objektiv mening finnes, så er det likevel ikke lett å se hvorfor Gud er nødvendig.

Humanistisk alternativ. 

Filosof Einar Duenger Bøhn og jeg har foreslått eksempler på hva objektiv mening kunne være, som ikke krevde en Gud. Bøhn mener selv at meningen med livet er å forbedre ting. Han poengterte at vi ikke har en krystallklar grense for hva som er mer eller mindre meningsfylt liv. Likevel har vi en tilstrekkelig forståelse til å vite at noen liv er mer meningsfulle enn andre, uavhengig av hva vi måtte oppleve.

Så fremt det kan finnes objektive verdier som gir grunn til å fortsette å leve, så trengs ikke Gud for å ha objektiv mening med livet. Hvis derimot Larsen kan vise at vi trenger Gud for objektive verdier, så er Gud nødvendig for objektiv mening, men så langt har ikke Larsen vist dette.

Tilstrekkelig forklaring. 

I motsetning til hva Bøhn sier, så mener jeg Gud kan være en tilstrekkelig forklaring for objektiv mening. Gud er som magi i sin allvitenhet og allmektighet, og vil derfor være en tilstrekkelig forklaringsmodell for omtrent hva som helst. Poenget med min kritikk av hva store deler av kristendommen ser på som mening med livet, objektivt sett, var at den ikke virket særlig tilfredsstillende, selv om den kan være tilstrekkelig.

Hvis jeg lager et videospill med aktører, som sitt formål er å løpe på en tredemølle inntil aktøren faller om, så kan det sies at jeg har skapt en objektiv mening for aktørene sine liv. Men akkurat som å løpe på tredemølle virker meningsløst (bortsett fra at det, avslørende nok til fordel for Bøhn, forbedrer min helse), så virker det subjektivt sett meningsløst at livene våre er til for å teste vår tro på skaperen.

Det er likevel mulig at det er den objektive mening med livene våre. Mitt problem er at jeg ikke forstår hvorfor den skulle være noe mer objektiv eller tilfredsstillende, verken for Larsen eller Tolstoj, enn de svarene som biologien har å tilby. Altså at meningen med våre liv er å overleve, og reprodusere for å bringe våre gener til den neste generasjon.

Til slutt i min tekst anerkjente jeg at uansett hvor vanskelig problemstillingen er, så er det altså gjennom fornuften, ikke personlige overbevisninger, åpenbaringer, dogmer og så videre, at vi kan håpe på å bli klokere.

Fornuften. 

Til dette spurte Bøhn i sin tekst, «hvordan er det egentlig fornuften som sådan skal gi oss en mening med livet?». Men det er ikke vår fornuftsevne «som gir oss mening» – den er vårt redskap for å finne svaret på hva objektiv mening er. Selve teksten til Bøhn er et, nokså eksemplarisk, forsøk på nettopp å bruke vår evne til å tenke klart og tydelig for å komme nærmere svaret. Og jeg håper filosofer som han fortsetter å bruke fornuften slik.

Opprinnelig publisert på Religioner.no. Trykket i Vårt Land 30. juli 2018. 

Gå til innlegget

Ingen mening med Gud

Publisert 2 måneder siden - 1225 visninger

Hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet.

I sitt innlegg i Vårt Land 10. juli stiller Morten Marius Larsen seg tvilende til at spørsmålet om livets mening kan besvares uten at Gud eksisterer (se faksimile s.19). Han introduserer et skille mellom det lille spørsmålet og det store spørsmålet. Det lille spørsmålet er hva som gjør at livet føle­s meningsfylt, mens det store spørsmålet går et skritt videre og spør: hva er poenget med alt? Har livet en grunnleggende betydning, og i så fall hvordan får livet det? Uten Gud står vi igjen med et upersonlig og likegyldig univers styrt av naturlige prosesser - og her finnes det ingen mening utover den vi konstruerer selv, ifølge Larsen.

Mening. Vi kan starte med å skille mellom den subjektive følelse­n av en mening med livet, som vi kan kalle opplevd mening,­ og den mer «grunnleggende mening­», som det store spørsmålet sikter til. Larsen ser ut til å hevde at opplevd mening i en virkelighet uten grunnleggende mening ikke «henger på greip», og at den kristne Gud, gjennom skapelsen, er en god forklaring på eksistensen av grunnleggende mening.

Larsens argument er at siden så mange mennesker (88 prosent av nordmenn) beskriver sine liv med opplevd mening, så må det «da være mer enn noe vi finner på». Men det er ingenting selvmotsigende med opplevd mening­ i et univers uten grunnleggende mening – her blander Larsen kortene. Foruten de som er fargeblinde, så har mennesker den fenomenologiske opplevelsen av blått, uten at det finnes en grunnleggende blåhet i universet. Blåfargen korresponderer til hjernens tolkning av en type elektromagnetisk stråling, men selve strålingen er ikke blå. Vi har altså opplevd blå, uten at en grunnleggende blåhet eksisterer. På samme måte kan gode relasjoner, musikk, kjærlighet og karriere gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i relasjon til noe som grunnlegger den meningen.

Lite konkret. Larsen er dessuten lite konkret om hva «grunnleggende mening» ontologisk sett er, men virker å hevde at uten den, så er ikke et liv med opplevd mening meningsfylt. På en side kan dette sies å være sant; en blå blomst er ikke egentlig blå, den bare oppleves slik. Dette gjør derimot ikke blå eller mening mindre reelt: det er tross alt i vår opplevelse, at den blir aktualisert. En verden uten opplevd mening, men med grunnleggende mening, ville vært for alle bevisste aktører per definisjon helt meningsløs. Så det er ikke bare slik at Larsen ikke har et godt argument for at grunnleggende mening finnes, han har heller ikke vist hvorfor den er nødvendig for å si at et liv er meningsfylt.

Og hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet. Larsens kandidat til livets grunnleggende mening er å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til skaperverket - og dypest sett til Gud selv», og at det er i skapelsen at forklaring på opplevd mening finnes. Et humanistisk alternativ kunne vært å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til naturen - og dypes­t sett til vår felles virkelighet», og at det er i evolusjon av liv at forklaringen på opplevd mening finnes. Denne versjonen er filosofisk mer sparsommelig (den postulerer ingen entiteter som ikke lar seg empirisk bekrefte) og er vitenskapelig konsistent.

Realiseres. Den hevder dessuten at opplevd mening evolverte og realiserte seg i vår psykologi i kraft av omstendigheter som hjernen tolker som meningsfylt. Den verken avkrefter eller bekrefter­ eksistensen av grunnleggende mening, men med Larsens definisjon, så trenger vi bare å bytte ut skaperverket og Gud med naturen og naturlov, så har den også plass til en slik definisjon.

Det kristne alternativet, derimot, hevder at universet og våre liv ble skapt med en hensikt – et formål – og derfor kan det sies at selve skaperverket har en mening. Bortsett fra at lite peker på at vi lever i et slikt univers, så gir ikke alternativet noe mer adekvat svar på Larsens store spørsmål enn det humanistiske alternativet.

Eksperiment. I den kristne virkelighet blir mennesker objekter i et eksperiment, hvis sin mening er å bestå en test: kan du tro på Gud? Hvis du, framfor alle ting, holder fast på den felles kristne tro, så kan du bli salig. Hvis ikke, vil du uten tvil gå evig fortapt. Det spiller ingen rolle om du lever et moralsk godt og fullbårent liv, eller er forkastelig på alle plan, Litmus-testen for ditt liv er hva du ender opp med å tro. I et forsøk på å svare på Larsens spørsmål - «Hva er poenget?» – har ikke skaperen bak et slikt eksperiment noe bedre svar enn «fordi jeg ønsket det slik». Svaret er ikke bare dypt utilfredsstillende, men også tom for mening.

Det finnes intet enkelt svar på det store spørsmålet vi alle har stilt ved vår tilværelse, men det finnes en metode for å finne svaret. For allerede ved å stille spørsmålet slik Larsen gjør, søker­ han grunner til sin overbevisning, og han er derfor forpliktet til fornuften for å oppdage og rettferdiggjøre hva som er meningen med livet. Og det er gjennom fornuften, ikke åpenbaringer eller skapt mening, vi kanskje kan finne et tilfredsstillende svar.

En lengre versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no. Trykket i Vårt Land 12. juli 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 6 timer siden / 236 visninger
8 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 6 timer siden / 203 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 6 timer siden / 736 visninger
2 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 613 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 15 timer siden / 559 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 15 timer siden / 146 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dan Lyngmyr kommenterte på
No treng vi anti-populistane
11 minutter siden / 736 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
15 minutter siden / 236 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
20 minutter siden / 235 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
22 minutter siden / 236 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
24 minutter siden / 236 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
35 minutter siden / 236 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No treng vi anti-populistane
37 minutter siden / 736 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
43 minutter siden / 236 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
rundt 1 time siden / 93 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
rundt 1 time siden / 93 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 236 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 2190 visninger
Les flere