Andreas Wahl Blomkvist

Alder: 29
  RSS

Om Andreas Wahl

Følgere

Ingen mening med Gud

Publisert 4 dager siden - 873 visninger

Hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet.

I sitt innlegg i Vårt Land 10. juli stiller Morten Marius Larsen seg tvilende til at spørsmålet om livets mening kan besvares uten at Gud eksisterer (se faksimile s.19). Han introduserer et skille mellom det lille spørsmålet og det store spørsmålet. Det lille spørsmålet er hva som gjør at livet føle­s meningsfylt, mens det store spørsmålet går et skritt videre og spør: hva er poenget med alt? Har livet en grunnleggende betydning, og i så fall hvordan får livet det? Uten Gud står vi igjen med et upersonlig og likegyldig univers styrt av naturlige prosesser - og her finnes det ingen mening utover den vi konstruerer selv, ifølge Larsen.

Mening. Vi kan starte med å skille mellom den subjektive følelse­n av en mening med livet, som vi kan kalle opplevd mening,­ og den mer «grunnleggende mening­», som det store spørsmålet sikter til. Larsen ser ut til å hevde at opplevd mening i en virkelighet uten grunnleggende mening ikke «henger på greip», og at den kristne Gud, gjennom skapelsen, er en god forklaring på eksistensen av grunnleggende mening.

Larsens argument er at siden så mange mennesker (88 prosent av nordmenn) beskriver sine liv med opplevd mening, så må det «da være mer enn noe vi finner på». Men det er ingenting selvmotsigende med opplevd mening­ i et univers uten grunnleggende mening – her blander Larsen kortene. Foruten de som er fargeblinde, så har mennesker den fenomenologiske opplevelsen av blått, uten at det finnes en grunnleggende blåhet i universet. Blåfargen korresponderer til hjernens tolkning av en type elektromagnetisk stråling, men selve strålingen er ikke blå. Vi har altså opplevd blå, uten at en grunnleggende blåhet eksisterer. På samme måte kan gode relasjoner, musikk, kjærlighet og karriere gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i relasjon til noe som grunnlegger den meningen.

Lite konkret. Larsen er dessuten lite konkret om hva «grunnleggende mening» ontologisk sett er, men virker å hevde at uten den, så er ikke et liv med opplevd mening meningsfylt. På en side kan dette sies å være sant; en blå blomst er ikke egentlig blå, den bare oppleves slik. Dette gjør derimot ikke blå eller mening mindre reelt: det er tross alt i vår opplevelse, at den blir aktualisert. En verden uten opplevd mening, men med grunnleggende mening, ville vært for alle bevisste aktører per definisjon helt meningsløs. Så det er ikke bare slik at Larsen ikke har et godt argument for at grunnleggende mening finnes, han har heller ikke vist hvorfor den er nødvendig for å si at et liv er meningsfylt.

Og hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet. Larsens kandidat til livets grunnleggende mening er å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til skaperverket - og dypest sett til Gud selv», og at det er i skapelsen at forklaring på opplevd mening finnes. Et humanistisk alternativ kunne vært å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til naturen - og dypes­t sett til vår felles virkelighet», og at det er i evolusjon av liv at forklaringen på opplevd mening finnes. Denne versjonen er filosofisk mer sparsommelig (den postulerer ingen entiteter som ikke lar seg empirisk bekrefte) og er vitenskapelig konsistent.

Realiseres. Den hevder dessuten at opplevd mening evolverte og realiserte seg i vår psykologi i kraft av omstendigheter som hjernen tolker som meningsfylt. Den verken avkrefter eller bekrefter­ eksistensen av grunnleggende mening, men med Larsens definisjon, så trenger vi bare å bytte ut skaperverket og Gud med naturen og naturlov, så har den også plass til en slik definisjon.

Det kristne alternativet, derimot, hevder at universet og våre liv ble skapt med en hensikt – et formål – og derfor kan det sies at selve skaperverket har en mening. Bortsett fra at lite peker på at vi lever i et slikt univers, så gir ikke alternativet noe mer adekvat svar på Larsens store spørsmål enn det humanistiske alternativet.

Eksperiment. I den kristne virkelighet blir mennesker objekter i et eksperiment, hvis sin mening er å bestå en test: kan du tro på Gud? Hvis du, framfor alle ting, holder fast på den felles kristne tro, så kan du bli salig. Hvis ikke, vil du uten tvil gå evig fortapt. Det spiller ingen rolle om du lever et moralsk godt og fullbårent liv, eller er forkastelig på alle plan, Litmus-testen for ditt liv er hva du ender opp med å tro. I et forsøk på å svare på Larsens spørsmål - «Hva er poenget?» – har ikke skaperen bak et slikt eksperiment noe bedre svar enn «fordi jeg ønsket det slik». Svaret er ikke bare dypt utilfredsstillende, men også tom for mening.

Det finnes intet enkelt svar på det store spørsmålet vi alle har stilt ved vår tilværelse, men det finnes en metode for å finne svaret. For allerede ved å stille spørsmålet slik Larsen gjør, søker­ han grunner til sin overbevisning, og han er derfor forpliktet til fornuften for å oppdage og rettferdiggjøre hva som er meningen med livet. Og det er gjennom fornuften, ikke åpenbaringer eller skapt mening, vi kanskje kan finne et tilfredsstillende svar.

En lengre versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no. Trykket i Vårt Land 12. juli 2018.

Gå til innlegget

Surrealistisk telefonteater

Publisert 14 dager siden - 1919 visninger

Med sviktende medisinsk kunnskap og logiske feilslutninger, så er det ikke rart at Svein Magne Pedersen tror han har kurert 69 personer for kreft.

VGs avsløring av mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom-Roger Edvardsen har mer enn nok ammunisjon til å starte debatt. En sak med dødssyke pasienter som blir utnyttet i telefonbønn under dekke av «helsehjelp» på grensen av lovens rammer, skaper naturlig nok steile fronter.

Utdanning og kunnskap.

I et innlegg fordømmer Oddbjørn Johannessen (Vårt Land 19. juni) forbønnstelefonene, mens Bjarte Ystebø finner lite kritikkverdig og kaller VGs avsløring for et «karakterdrap» (Vårt Land 21. juni). På den juridiske fronten hevder juristen Anne Kjersti Befring at det foregår «systematiske og alvorlige lovbrudd», mens advokaten John Christian Elden, ser «ingen lovbrudd – verken systematiske eller enkeltvis».

Jeg har ingen sterk mening om de juridiske forholdene. I utgangspunktet har folk rett til å sløse bort penger på akkurat hva de vil. Kuren mot telefonbønn som helsevirksomhet er i første omgang utdanning og kunnskap.

Jeg tror dessuten ikke at Pedersen, eller Edvardsen, er onde mennesker som bevisst lurer folk for penger. Det kan godt tenkes at de handler i god tro og at de har funnet en måte å rettferdiggjøre regningene de sender ut. Men det blir ikke noe mindre et surrealistisk telefonteater av den grunn.

Fra et legefaglig perspektiv er bekymringene mine rettet mot de alvorlig syke. Til syke innringere sier Pedersen at «cellegift og stråling er både utdatert og nær sagt barbarisk» og at det er «stoffer i cellegiften som gir deg kreft».

Straffbart eller ikke, slike uttalelser kan ha farligere bivirkninger enn det kreftbehandlingen har.

Manglende behandlingseffekt. 

Heldigvis har debatten sett lite av folk som står frem og tror forbønn har helbredelig virkning. De fleste virker å være på linje med forskningen på feltet (se for eksempel metastudien av Roberts med medarbeidere i Cochrane (2009)) som ikke bare har konkludert med manglende behandlingseffekt, men også frarådet bruk av forskningsmidler på dette i fremtiden.

En slik anbefaling er en sjelden fugl innen forskning, men reflekterer nok at de få studiene som har «funnet» noe som helst, enten har vært metodologisk meningsløse eller ren forskningssvindel, som Karsten Jørgensen og kollegaer fra Rigshospitalet i København har dokumentert.

Et unntak i debatten er Pedersen selv. På nettsidene til Misjonen Jesus leger viser han til Sonja Berg Andersen og hevder med «99 prosent sikkerhet» at Andersen ble helbredet av Gud. Skråsikkerheten kommer av at Andersen hadde kreft etter strålebehandling, men var frisk tre måneder senere. I løpet av denne tiden hadde ingen strålebehandling foregått, men Andersen hadde vært til forbønn.

Logisk feilslutning. 

Dette er et godt eksempel på den logiske feilslutningen post hoc ergo propter hoc, altså: etter X, derfor på grunn av X.

Det er også et godt eksempel på Pedersens kunnskapsløshet om strålebehandling. Virkningen av strålebehandling skjer over tid, og det tar uker, kanskje måneder, før man kan se behandlingseffekt. Dette var grunnen til at Andersen skulle evalueres etter tre måneder, og det var nok også grunnen til at hun er frisk i dag.

Med slike logiske brister og kunnskapshull, så er det ikke rart at Pedersen tror han har kurert minst 69 personer for kreft. Det er heller ikke rart at de færreste av disse ønsket å dele opplysninger med VG, eller at flere av dem har fått medisinsk behandling samtidig med «helbredelsen», eller at ingen av de to kvinnene VG fulgte ikke ble friske av forbønn.

Trykket i Vårt Land 2. juli 2018

Gå til innlegget

En sentral rettesnor

Publisert rundt 1 år siden - 340 visninger

Mange misforståelser kunne vært løst om vi tok oss bryet med å lese hverandre.

Understående tekst er en redigert versjon av et innlegg i Vårt Land 19. jun 2017. 

 

Anne Mari Røsting Strand og Siri Fuglem Berg hevder jeg har «flyttet» meg fra påstanden om at «menneskeverd er en fiksjon» (i betydningen konstruksjon) til et forsvar av abortlovens paragraf 2c (Vårt Land 10. juni). Her er de igjen upresise. Den første ­påstanden handler om ontologien til menneske­verd (hvorvidt og på hvilken måte menneskeverd finnes); mens forsvaret av paragraf 2c er en separat etisk diskusjon. Disse to diskusjonene har pågått parallelt, og gjør det ennå. Ingen trenger å melde flytting.

 

Videre har jeg aldri «avvist» menneskeverdet som et viktig etisk premiss. Det står til i klartekst i innlegget de kritiserer: «Når det er sagt, bør vi bruke menneskeverdet som en sentral rettesnor for moralske vurderinger.» Dertil mener jeg selvfølgelig ikke at mors følelsesmessige tilknytning til barnet først starter ved fødselen. Det burde være unødvendig å nevne, men tilknytningen mellom mor og barn er naturligvis noe som bygger seg opp gjennom hele svangerskapet. 

 

Spørsmålet er så om moren kan benytte sin selvbestemmelse til å stanse utviklingen av et ubevisst foster med en påvist alvorlig feil. Min posisjon er at fosteret før uke 23 ikke har bevissthet, følelser eller livskvalitet – og følgelig er det ikke et «noen» som lider om moren ønsker å stanse dets utvikling. Innen den tid er fosterets moralske verdi å finne i morens ønsker og selvbestemmelse.

 

Hvis vi dessuten hadde hatt en god og pålitelig medisin som kunne reparere kromosomfeilen i alle cellene til fosteret, så tror jeg de fleste ville støttet denne. Hvis Strand og Berg også støtter en slik hypotetisk medisin, så mener jeg de også er medskyldig i hva de også kritiserer meg for: at fosteret visstnok er «uerstattelig».

 

«Erstatningsteorien» er såklart ikke uten etiske omkostninger, men disse ligger altså hos moren (en abort kan være en påkjenning). Det er hvorfor morens selvbestemmelse står sentralt i mitt rasjonale. Fosteret har riktignok et potensiale for å bli et selvstendig individ, men det er potensialet moren ønsker å erstatte eller avbryte, ikke et faktisk individ. Så hvis Strand og Berg støtter vår medisin så støtter de også et valg som innebærer å «velge bort» en potensiell person med Downs syndrom.

 

Ovenstående poeng har jeg for øvrig drøftet i en lengre tekst på religioner.no og denne lenket jeg til Siri Fuglem Berg. Det «kunne ikke falle meg inn å lese hva du har skrevet om det», var Siri sitt svar i en offentlig diskusjonstråd. Det forklarer vel egentlig det meste.

 

Andreas Wahl Blomkvist, Medisinstudent og forsker Aalborg Universitet

Gå til innlegget

Der striden står

Publisert rundt 1 år siden - 799 visninger

Mitt poeng er enkelt. Det skjer ikke noe magisk ved befruktningen. Fosteret har ingen «livskvalitet», kun et potensial for livskvalitet.

Jeg har forsøkt å gi en rasjonell begrunnelse for abortlovens paragraf 2c som muliggjør svangerskapsavbrudd utover tolvte uke ved alvorlig sykdom hos barnet «som følge av arvelige anlegg, sykdom eller annen skadelig påvirkning». I praksis fører denne paragrafen til abort ved påvist Downs syndrom i 90 prosent av tilfellene.

I et slags opprop mot det 
«rasjonelle samfunn» har Siri Fuglem Berg og Anne Mari Røsting Strand (Vårt Land, 26. mai) nylig gjort seg til medlemmer i en skare av kritikere som trekker mitt forsvar for en stortingsvedtatt lov-
paragraf til konklusjoner jeg 
verken holder eller mener det er god grunn til å frykte.

Uredelig. I den grad min manglende semantiske presisjon gir rom for feiltolkning så beklager jeg dette, men det kommer et punkt der uredelig er det adjektivet som best beskriver kritikernes tolkning.

For det er beviselig feil av Berg og Strand å hevde at jeg ikke har svart på noen av spørsmålene og innvendingene som har kommet, eller at jeg «forventer» at menneske
hetens eksistensielle spørsmål skal «besvares i løpet av et par ukers avisdebatt», eller at jeg snakker om levende liv som ikke er «fullverdig» (det er et ord jeg ikke har brukt).

Berg og Strand hevder også feilaktig at jeg «graderer» menneskeverdet og i «første omgang» vil gjøre §2c «uproblematisk» før jeg – antagelig i «andre omgang» – skal argumentere for drap av fødte mennesker basert på deres antatte byrde på samfunnet. At jeg i alle innlegg har gjort et skille mellom tidlig foster og fødte mennesker, har Berg og Strand ingen ønske om å formidle. Det til side, la meg likevel svare på de innvendingene som er verdig betegnelsen.

Ansamling celler. Først, det er fundamentalt å forstå at jeg og en rekke filosofer tenker annerledes om menneskeliv enn det Berg og Strand later til å gjøre. For oss skjer det ikke noe magisk ved befruktning som tilsier at ansamlingen av celler vi kaller embryo har fått eller begynner å få en selvstendig moralsk verdi som menneske. «Fosterets liv må jo kunne sies å være fullverdig så lenge det ligger i mors mage», er Berg og Strands lite overbevisende «motargument». Fra mitt ståsted handler moral om endringer i 
bevissthetstilstander.

Empirisk kan vi med gode grunner si at det er ingenting å være et tidlig foster, og følgelig ligger den moralske verdien hos moren; det er hennes ønske, opplevelse og selvbestemmelse over eget liv som er essensielt. Dette er også rettslig reflektert i vår abortlov.

Rasjonale for abort. Hvis vi samtidig er enig om at det er bedre 
ikke å ha kromosomfeil enn å ha det, så har vi et rasjonale for å velge abort ved påvist trisomi. Ved å forsøke på nytt kan moren 
imøtekomme sine ønsker og det kommende livet vil stille med bedre forutsetninger. Med mindre man tror på sjeler, så kan alt dette unngås uten at noen opplever lidelse så fremt det gjøres tidlig nok, hvorpå et konservativt estimat er uke 23 (se blant annet Lee SJ, 2005).

For meg og andre skjer det noe vesentlig fra et moralsk ståsted når fosteret kan sies å ha bevissthet og dermed en evne til å føle smerte og lidelse. Det er da det blir noe å være et foster, og følgelig mener jeg vi da får et kollektivt ansvar for å handle på en måte som hindrer lidelse og fremmer velvære for fosteret. I siste halvdel av svangerskapet blir også fosteret biologisk uavhengig av moren, og etter fødselen bygges en sterk følelsesmessig tilknytning til spedbarnet.

Å avlive et spedbarn er derfor noe helt annet enn å tillate at moren stanser utviklingen av en ubevisst ansamling av celler med alvorlige feil.

Potensial for livskvalitet. Berg og Strand spør også hvem som kan definere hva «lidelse» er og om man overhode kan bedømme livskvaliteten til et annet menneske. Men at jeg ikke har en entydig definisjon på «lidelse» eller «livskvalitet», gjør ikke begrepet overflødig. Akkurat som «helse» er et upresist begrep i medisin, så gjør ikke det distinksjonen mellom død og levende noe mindre tydelig.

Hele poenget er at fosteret ikke har noe «livskvalitet», kun et potensial for livskvalitet. Og i den grad vi kan velge mellom to potensielle livskvaliteter uten å påføre unødig lidelse, så gjør vi hverandre ingen tjeneste ved å late som om det å ha Downs syndrom er likegyldig for familien og eventuelt det kommende barnet.

Andreas Wahl Blomkvist, medisinstudent og forsker Aalborg Universitet

Gå til innlegget

En irrelevant konklusjon

Publisert rundt 1 år siden - 2396 visninger

Menneskeverdet­ blir ikke noe mer virkelig av de ­forankringene og begrunnelsene­ som hittil er ­foreslått. Uten ankerfeste.

Aksel Braanen Sterri har forsvart sorteringssamfunnet og abortlovens paragraf 2c, som tillater abort utover 12. uke ved alvorlig sykdom hos fosteret. Morten Magelssen kritiserte Sterri ved å påberope et skille mellom menneskeverd og livskvalitet, hvorpå førstnevnte er iboende og gir alle en identisk rett til liv – uavhengig av livskvalitet.

I mitt innlegg i saken hadde jeg to poeng: 1) At menneskeverd er en fiksjon, i betydningen en menneskelig konstruksjon; og 2) at dette kan implisere en vektlegging av livskvalitet i abortspørsmål ved alvorlig funksjonsnedsettelse og sykdom. Jeg hevder, på linje med Sterri, at kvinner som velger abort ved påvist Downs syndrom (hvilket 90 prosent gjør) kan ha god grunn til dette.

Vekket oppsikt. Dette vekket oppsikt og et mangfold av kritikk, i bemerkelsesverdig bredde. Til påstanden om menneskeverd er en fiksjon, er Odin Lysaker og Erik Lunde uenige; Sturla Stålsett er dels uenig og hevder at menneskeverdet er et «selvinnlysende mysterium».­ Kjetil Fretheim er enig, men foreslår i stedet ordet «visjon»; Bernt T. Oftestad er enig, gitt min «virkelighetsoppfatning»; Henrik Syse er enig, men engster seg for konsekvensene; og Anne Marie Røsting Strand med Siri Fuglem Berg hevder at et skille mellom «verdi» og «verd» gjør den nødvendige ontologiske jobben for dem.

For ordens skyld bør to vrang­lesinger ryddes unna. Først, KrFs Erik Lunde hevdet jeg ville «rydde unna menneskeliv med ’dårlig’ kvalitet», hvilket er en ubegripelig l­esing av mitt innlegg, siden 
det gjorde­ et eksplisitt skille mellom menneskeliv og tidlig foster. For det andre hevdes det at jeg vil ­«avskaffe» (Lunde) ­eller «overse» (Syse) menneskeverdet og at samfunn har det bedre uten. Det stemmer heller ikke – jeg hevder simpelthen at et urokkelig «menneskeverd» i noen tilfeller vil kunne lede til unødvendig lidelse, slik abortlovens paragraf 2c tar høyde for, eller komme i konflikt med vår autonomi.

Ikke virkelig av den grunn. Menneskeverd og -rettigheter er viktige prinsipper som tjener vårt samfunn godt, og dets moralske nytteverdi og viktighet kan begrunnes (slik flere av mine kritikere gjør). Allikevel gjør ikke dette menneskeverdet noe mer virkelig, og hva som blir de moralske konsekvensene er irrelevant for påstandens sannhet. Det er som jeg skulle sagt at en sykkel har to hjul, og Lunde repliserer «nei, for da risikerer vi å falle av». Det er en ignoratio elenchi: en irrelevant konklusjon.

Oftestad og andre hevder at sammenligning til pengeverdi­ ikke stemmer fordi penger kan omsettes til «mat, eien­dom, ting, og så videre», og dermed er også menneskeverd noe virkelig. Her må vi spørre oss hvorfor vi kan omsette penger til ikke-fiktive goder? Dette er fordi salgsmannen vet han kan bruke pengene han får på samme måte. Hva tror Oftestad vi får for en hundrelapp i en kultur som ikke benytter seg av penger? Ingenting, og det er poenget. Selve verdien oppstår i kraft av vår kollektive tro på den.

Forankring. Når kritikerne forsøker å argumentere for menneskeverdets virkelighet ved å «forankre» den i noe ikke-fiktivt, slik som hjernekapasitet, bevisst­het og kroppslige sårbarhet, så er de implisitt i gang med å forsterke mitt ­poeng. For å hente frem Lundes sykkel igjen: det er unødvendig å «forankre» sykkelens eksi­stens i noe annet for å vise at den eksisterer. I en kultur som verken har konsept om sykkel eller menneskeverd, ville det være enkelt å vise at den førstnevnte eksisterer, men vanskeligere å vise «eksistensen» av den andre.

Når det er sagt, bør vi bruke menneskeverdet som en sentral rettesnor for moralske vurderinger. Men vi må også tørre å tenke forbi det imaginære og se på de reelle konsekvensene i form av lidelse og velvære som følger våre valg.

Dessuten vil en nærmere titt på de foreslåtte «ankre» til menneskeverd – kognitiv kapa­sitet, bevissthet, kreative evner – avsløre at ingen av disse­
kan appliseres til et embryo ­eller tidlig foster. Så hvis kritikerne mener menneskeverdet skal ha relevans i sorterings­debatten, slik Magelssen påstår, så bør de «finne på» noe annet.

Andreas Wahl 
Blomkvist

Medisinstudent, 
forsker, 
Aalborg Universitet

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 650 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 650 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 6 timer siden / 1441 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
POLITISK KORREKT I FEIL RETNING.
rundt 7 timer siden / 181 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Sommerkroppen og skjønnheten
rundt 8 timer siden / 1516 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
FRI? - fri til å hore, drepe, stjele, lyve - ?
rundt 8 timer siden / 663 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 8 timer siden / 650 visninger
Les flere