Andreas Wahl Blomkvist

Alder: 28
  RSS

Om Andreas Wahl

Følgere

En sentral rettesnor

Publisert rundt 1 måned siden - 323 visninger

Mange misforståelser kunne vært løst om vi tok oss bryet med å lese hverandre.

Understående tekst er en redigert versjon av et innlegg i Vårt Land 19. jun 2017. 

 

Anne Mari Røsting Strand og Siri Fuglem Berg hevder jeg har «flyttet» meg fra påstanden om at «menneskeverd er en fiksjon» (i betydningen konstruksjon) til et forsvar av abortlovens paragraf 2c (Vårt Land 10. juni). Her er de igjen upresise. Den første ­påstanden handler om ontologien til menneske­verd (hvorvidt og på hvilken måte menneskeverd finnes); mens forsvaret av paragraf 2c er en separat etisk diskusjon. Disse to diskusjonene har pågått parallelt, og gjør det ennå. Ingen trenger å melde flytting.

 

Videre har jeg aldri «avvist» menneskeverdet som et viktig etisk premiss. Det står til i klartekst i innlegget de kritiserer: «Når det er sagt, bør vi bruke menneskeverdet som en sentral rettesnor for moralske vurderinger.» Dertil mener jeg selvfølgelig ikke at mors følelsesmessige tilknytning til barnet først starter ved fødselen. Det burde være unødvendig å nevne, men tilknytningen mellom mor og barn er naturligvis noe som bygger seg opp gjennom hele svangerskapet. 

 

Spørsmålet er så om moren kan benytte sin selvbestemmelse til å stanse utviklingen av et ubevisst foster med en påvist alvorlig feil. Min posisjon er at fosteret før uke 23 ikke har bevissthet, følelser eller livskvalitet – og følgelig er det ikke et «noen» som lider om moren ønsker å stanse dets utvikling. Innen den tid er fosterets moralske verdi å finne i morens ønsker og selvbestemmelse.

 

Hvis vi dessuten hadde hatt en god og pålitelig medisin som kunne reparere kromosomfeilen i alle cellene til fosteret, så tror jeg de fleste ville støttet denne. Hvis Strand og Berg også støtter en slik hypotetisk medisin, så mener jeg de også er medskyldig i hva de også kritiserer meg for: at fosteret visstnok er «uerstattelig».

 

«Erstatningsteorien» er såklart ikke uten etiske omkostninger, men disse ligger altså hos moren (en abort kan være en påkjenning). Det er hvorfor morens selvbestemmelse står sentralt i mitt rasjonale. Fosteret har riktignok et potensiale for å bli et selvstendig individ, men det er potensialet moren ønsker å erstatte eller avbryte, ikke et faktisk individ. Så hvis Strand og Berg støtter vår medisin så støtter de også et valg som innebærer å «velge bort» en potensiell person med Downs syndrom.

 

Ovenstående poeng har jeg for øvrig drøftet i en lengre tekst på religioner.no og denne lenket jeg til Siri Fuglem Berg. Det «kunne ikke falle meg inn å lese hva du har skrevet om det», var Siri sitt svar i en offentlig diskusjonstråd. Det forklarer vel egentlig det meste.

 

Andreas Wahl Blomkvist, Medisinstudent og forsker Aalborg Universitet

Gå til innlegget

Der striden står

Publisert rundt 2 måneder siden - 756 visninger

Mitt poeng er enkelt. Det skjer ikke noe magisk ved befruktningen. Fosteret har ingen «livskvalitet», kun et potensial for livskvalitet.

Jeg har forsøkt å gi en rasjonell begrunnelse for abortlovens paragraf 2c som muliggjør svangerskapsavbrudd utover tolvte uke ved alvorlig sykdom hos barnet «som følge av arvelige anlegg, sykdom eller annen skadelig påvirkning». I praksis fører denne paragrafen til abort ved påvist Downs syndrom i 90 prosent av tilfellene.

I et slags opprop mot det 
«rasjonelle samfunn» har Siri Fuglem Berg og Anne Mari Røsting Strand (Vårt Land, 26. mai) nylig gjort seg til medlemmer i en skare av kritikere som trekker mitt forsvar for en stortingsvedtatt lov-
paragraf til konklusjoner jeg 
verken holder eller mener det er god grunn til å frykte.

Uredelig. I den grad min manglende semantiske presisjon gir rom for feiltolkning så beklager jeg dette, men det kommer et punkt der uredelig er det adjektivet som best beskriver kritikernes tolkning.

For det er beviselig feil av Berg og Strand å hevde at jeg ikke har svart på noen av spørsmålene og innvendingene som har kommet, eller at jeg «forventer» at menneske
hetens eksistensielle spørsmål skal «besvares i løpet av et par ukers avisdebatt», eller at jeg snakker om levende liv som ikke er «fullverdig» (det er et ord jeg ikke har brukt).

Berg og Strand hevder også feilaktig at jeg «graderer» menneskeverdet og i «første omgang» vil gjøre §2c «uproblematisk» før jeg – antagelig i «andre omgang» – skal argumentere for drap av fødte mennesker basert på deres antatte byrde på samfunnet. At jeg i alle innlegg har gjort et skille mellom tidlig foster og fødte mennesker, har Berg og Strand ingen ønske om å formidle. Det til side, la meg likevel svare på de innvendingene som er verdig betegnelsen.

Ansamling celler. Først, det er fundamentalt å forstå at jeg og en rekke filosofer tenker annerledes om menneskeliv enn det Berg og Strand later til å gjøre. For oss skjer det ikke noe magisk ved befruktning som tilsier at ansamlingen av celler vi kaller embryo har fått eller begynner å få en selvstendig moralsk verdi som menneske. «Fosterets liv må jo kunne sies å være fullverdig så lenge det ligger i mors mage», er Berg og Strands lite overbevisende «motargument». Fra mitt ståsted handler moral om endringer i 
bevissthetstilstander.

Empirisk kan vi med gode grunner si at det er ingenting å være et tidlig foster, og følgelig ligger den moralske verdien hos moren; det er hennes ønske, opplevelse og selvbestemmelse over eget liv som er essensielt. Dette er også rettslig reflektert i vår abortlov.

Rasjonale for abort. Hvis vi samtidig er enig om at det er bedre 
ikke å ha kromosomfeil enn å ha det, så har vi et rasjonale for å velge abort ved påvist trisomi. Ved å forsøke på nytt kan moren 
imøtekomme sine ønsker og det kommende livet vil stille med bedre forutsetninger. Med mindre man tror på sjeler, så kan alt dette unngås uten at noen opplever lidelse så fremt det gjøres tidlig nok, hvorpå et konservativt estimat er uke 23 (se blant annet Lee SJ, 2005).

For meg og andre skjer det noe vesentlig fra et moralsk ståsted når fosteret kan sies å ha bevissthet og dermed en evne til å føle smerte og lidelse. Det er da det blir noe å være et foster, og følgelig mener jeg vi da får et kollektivt ansvar for å handle på en måte som hindrer lidelse og fremmer velvære for fosteret. I siste halvdel av svangerskapet blir også fosteret biologisk uavhengig av moren, og etter fødselen bygges en sterk følelsesmessig tilknytning til spedbarnet.

Å avlive et spedbarn er derfor noe helt annet enn å tillate at moren stanser utviklingen av en ubevisst ansamling av celler med alvorlige feil.

Potensial for livskvalitet. Berg og Strand spør også hvem som kan definere hva «lidelse» er og om man overhode kan bedømme livskvaliteten til et annet menneske. Men at jeg ikke har en entydig definisjon på «lidelse» eller «livskvalitet», gjør ikke begrepet overflødig. Akkurat som «helse» er et upresist begrep i medisin, så gjør ikke det distinksjonen mellom død og levende noe mindre tydelig.

Hele poenget er at fosteret ikke har noe «livskvalitet», kun et potensial for livskvalitet. Og i den grad vi kan velge mellom to potensielle livskvaliteter uten å påføre unødig lidelse, så gjør vi hverandre ingen tjeneste ved å late som om det å ha Downs syndrom er likegyldig for familien og eventuelt det kommende barnet.

Andreas Wahl Blomkvist, medisinstudent og forsker Aalborg Universitet

Gå til innlegget

En irrelevant konklusjon

Publisert 2 måneder siden - 2143 visninger

Menneskeverdet­ blir ikke noe mer virkelig av de ­forankringene og begrunnelsene­ som hittil er ­foreslått. Uten ankerfeste.

Aksel Braanen Sterri har forsvart sorteringssamfunnet og abortlovens paragraf 2c, som tillater abort utover 12. uke ved alvorlig sykdom hos fosteret. Morten Magelssen kritiserte Sterri ved å påberope et skille mellom menneskeverd og livskvalitet, hvorpå førstnevnte er iboende og gir alle en identisk rett til liv – uavhengig av livskvalitet.

I mitt innlegg i saken hadde jeg to poeng: 1) At menneskeverd er en fiksjon, i betydningen en menneskelig konstruksjon; og 2) at dette kan implisere en vektlegging av livskvalitet i abortspørsmål ved alvorlig funksjonsnedsettelse og sykdom. Jeg hevder, på linje med Sterri, at kvinner som velger abort ved påvist Downs syndrom (hvilket 90 prosent gjør) kan ha god grunn til dette.

Vekket oppsikt. Dette vekket oppsikt og et mangfold av kritikk, i bemerkelsesverdig bredde. Til påstanden om menneskeverd er en fiksjon, er Odin Lysaker og Erik Lunde uenige; Sturla Stålsett er dels uenig og hevder at menneskeverdet er et «selvinnlysende mysterium».­ Kjetil Fretheim er enig, men foreslår i stedet ordet «visjon»; Bernt T. Oftestad er enig, gitt min «virkelighetsoppfatning»; Henrik Syse er enig, men engster seg for konsekvensene; og Anne Marie Røsting Strand med Siri Fuglem Berg hevder at et skille mellom «verdi» og «verd» gjør den nødvendige ontologiske jobben for dem.

For ordens skyld bør to vrang­lesinger ryddes unna. Først, KrFs Erik Lunde hevdet jeg ville «rydde unna menneskeliv med ’dårlig’ kvalitet», hvilket er en ubegripelig l­esing av mitt innlegg, siden 
det gjorde­ et eksplisitt skille mellom menneskeliv og tidlig foster. For det andre hevdes det at jeg vil ­«avskaffe» (Lunde) ­eller «overse» (Syse) menneskeverdet og at samfunn har det bedre uten. Det stemmer heller ikke – jeg hevder simpelthen at et urokkelig «menneskeverd» i noen tilfeller vil kunne lede til unødvendig lidelse, slik abortlovens paragraf 2c tar høyde for, eller komme i konflikt med vår autonomi.

Ikke virkelig av den grunn. Menneskeverd og -rettigheter er viktige prinsipper som tjener vårt samfunn godt, og dets moralske nytteverdi og viktighet kan begrunnes (slik flere av mine kritikere gjør). Allikevel gjør ikke dette menneskeverdet noe mer virkelig, og hva som blir de moralske konsekvensene er irrelevant for påstandens sannhet. Det er som jeg skulle sagt at en sykkel har to hjul, og Lunde repliserer «nei, for da risikerer vi å falle av». Det er en ignoratio elenchi: en irrelevant konklusjon.

Oftestad og andre hevder at sammenligning til pengeverdi­ ikke stemmer fordi penger kan omsettes til «mat, eien­dom, ting, og så videre», og dermed er også menneskeverd noe virkelig. Her må vi spørre oss hvorfor vi kan omsette penger til ikke-fiktive goder? Dette er fordi salgsmannen vet han kan bruke pengene han får på samme måte. Hva tror Oftestad vi får for en hundrelapp i en kultur som ikke benytter seg av penger? Ingenting, og det er poenget. Selve verdien oppstår i kraft av vår kollektive tro på den.

Forankring. Når kritikerne forsøker å argumentere for menneskeverdets virkelighet ved å «forankre» den i noe ikke-fiktivt, slik som hjernekapasitet, bevisst­het og kroppslige sårbarhet, så er de implisitt i gang med å forsterke mitt ­poeng. For å hente frem Lundes sykkel igjen: det er unødvendig å «forankre» sykkelens eksi­stens i noe annet for å vise at den eksisterer. I en kultur som verken har konsept om sykkel eller menneskeverd, ville det være enkelt å vise at den førstnevnte eksisterer, men vanskeligere å vise «eksistensen» av den andre.

Når det er sagt, bør vi bruke menneskeverdet som en sentral rettesnor for moralske vurderinger. Men vi må også tørre å tenke forbi det imaginære og se på de reelle konsekvensene i form av lidelse og velvære som følger våre valg.

Dessuten vil en nærmere titt på de foreslåtte «ankre» til menneskeverd – kognitiv kapa­sitet, bevissthet, kreative evner – avsløre at ingen av disse­
kan appliseres til et embryo ­eller tidlig foster. Så hvis kritikerne mener menneskeverdet skal ha relevans i sorterings­debatten, slik Magelssen påstår, så bør de «finne på» noe annet.

Andreas Wahl 
Blomkvist

Medisinstudent, 
forsker, 
Aalborg Universitet

Gå til innlegget

Menneskeverd er en fiksjon

Publisert 3 måneder siden - 5241 visninger

En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.

(Teksten ble første gang publisert på religioner.no)


DET BLE MYE oppstyr da Aksel Braanen Sterri, i et intervju i Minerva, forsvarte sorteringssamfunnet og tok til orde for at kvinner «skal kunne sortere på Downs syndrom». Torbjørn Røe Isaksen reagerte med «vantro» og statssekretær i kommunal­departementet, Bjørn Laabak (FrP), kalte Sterri en T4-sympatisør.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede gikk et steg lenger og politianmeldte Sterri for hatefulle­ ytringer. Det var påstanden om at «de som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv», som var hovedårsaken til det emosjonelle opprøret på sosiale medier.­ Det er delvis forståelig, siden ­begrepet er tvetydig og kan 
tolkes anner­ledes enn «noe i nærheten av livskvalitet»,­ 
hvilket var det Sterri siktet til.

Likevel, det var avslørende at ingen av kritikerne ble blidgjort av selvkritikken og oppklaringen til Sterri, og at Laabak og andre tilsynelatende ikke ser en forskjell på (1) utryddelse av personer med Downs og (2) arbeide for at færre liv skal bli født med alvorlig funksjonsnedsettelse.

Satt på spissen er det første nazisme, og det andre en bit av moderne medisin. For hva er det vi egentlig driver med, når vi optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som angriper fosteret? Vi arbeider for at det kommende liv skal få det bedre – i betydningen av en livskvalitet med færrest mulig begrensninger.

Iboende menneskeverd? En av de mer seriøse kritikerne til Sterri var Morten Magelssen, forsker ved Senter for medisinsk etikk og forfatter av boken Menneskeverd i klinikk og politikk: Bioetikk i lys av kristen tro. Han tolket ikke Sterris uttalelse med en primitiv amygdala-refleks og forstod at Sterris intensjon nok var å snakke om livskvalitet.

Magelssen gjør skillet mellom menneskeverd og livskvalitet eks­plisitt: «Menneskeverdet er iboende, like stort hos alle mennesker, og uavhengig av livskvalitet», skriver han. Denne verdien, som Magelssen og mange andre tror på, gir alle mennesker identisk rett til å leve.

Religiøs oppfatning. En slik tankegang er pragmatisk og gjør saken enkel, men er – slik jeg ser det – et falskt skille. Som ­Yuval Noah Harari påpeker i boka ­Sapiens, så er denne «verdien» og «retten» en fiksjon vi har blitt «enige om». Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Det kan være at troen – i kraft av sine virkninger i verden – er det beste redskapet tilgjengelig for å oppnå rettferdige og moralske samfunn, men det gjør den ikke mer sann av den grunn. Det er heller ikke den eneste nyttige fiksjonen vi har. Vi tror, for eks­empel, at en hundrelapp er verdt hundre kroner. Men den er bare verdt hundre kroner fordi alle andre tror det samme. Selve verdien ligger i menneskets fiktive tro på penger og dets verdi. Hvis alle sluttet å tro på sedler, så ville også verdien forsvinne.

Velvære og lidelse. Til gjengjeld så er det ikke en fiksjon at mennesker opplever hele spektret fra velvære til lidelse. Det er heller ikke en fiksjon at mennesker samarbeider i store grupper for å bruke de ressursene og egenskapene tilgjengelig for å lage et best mulig liv for seg og sine. Det er også disse to reali­tetene som gjør at de fleste vil si at det er gjennomsnittlig til fordel for individ og samfunn ikke å ha Downs syndrom (eller Edvards syndrom, eller Patau syndrom) sammenlignet med å ha det.

En fiktiv rett bør ikke stå i veien­ for at samfunnet skal tilrettelegge for å avdekke forhold ved fosteret som har store konsekvenser for familie, samfunn og det kommende individ.

Jeg sier ikke i denne sammenhengen at som subjekter lider alle med Downs syndrom mer enn andre. Jeg sier heller ikke at samfunnet skal ta kvinnens valg, eller at vi ikke skal gjør­ livene til de med Downs så gode vi kan.

Allikevel vet vi at mennesker med Downs syndrom er i vesentlig høyere ­risiko for – bare for å nevne noen – kogni­tiv svekkelse, depresjon, ­autisme, aggressiv adferd, tidlig Alzheimer, blodkreft, medfødt hjertesykdom, medfødte misdannelser i fordøyelses­kanalen, synssvekkelse, hørselstap, fedme, diabetes, stoffskiftesykdommer, søvnforstyrrelser, diverse lungesykdommer, ­immundefekter, hyppigere ­infeksjoner, plagsomme hudmanifestasjoner­ og smerter i muskel- og 
skjelett.

Betydelige plager. Noen er svært heldig, og hvis ikke tilstanden belaster familie og helsetjenesten for mye, så vil de bare være mindre produktive enn den gjennomsnittlige borger. Andre vil derimot ha et vesentlig forkortet liv med ­betydelige plager tross flere smertefulle, dyre og invasive undersøkelser og behandlinger. Det som gjør det så vanskelig er at vi ikke vet hvordan et enkelt tilfelle vil slå ut. Og gode anekdoter veier ikke noe mer enn dårlige anekdoter.

Det gjør det heller ikke lettere at skillet mellom verdi og livskvalitet (og dets konsekvenser for samfunn og individet) er en fiksjon. Vi har god grunn til å tro at det er gjennomsnittlig best ikke å ha Downs, både for seg selv, de rundt seg og for samfunnet. Slik jeg ser det, så har Sterri rett i at kvinner har god grunn til å ta abort ved påvist Downs syndrom. En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og ­muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.

(Teksten ble første gang publisert på religioner.no)

Andreas Wahl 
Blomkvist

Medisinstudent 
og forsker, 
Aalborg Universitet

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 517 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 235 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 828 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 887 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
19 minutter siden / 5511 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5511 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1856 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 517 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5511 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5511 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Les flere