Andreas Spæren

Alder: 28
  RSS

Om Andreas

Følgere

En Kirke i strid med seg selv...

Publisert 3 måneder siden - 241 visninger

Utspiller det seg en borgerkrig i kirken?

Det kan meget vel høres ut som en absurd, ja til dels anstøtsvekkende tanke å sammenligne en Kirke med en borgerkrig ved første øyekast, men det er nettopp det jeg gjør.

En kirke er da et sted hvor mennesker søker sammen i fellesskap av de reneste og vakreste motiver, gjerne beveget av sin søken etter å sammen tjene og tilbe Herren Gud. Dette kan da ikke beskrives ved bruk av krigsmetaforer, dette kan da virkelig ikke være tilfellet.

Nei kan du sikkert si til deg selv, nå må skribenten lese seg opp på hva en kirke faktisk er, ja kanskje endog burde han skamme seg over denne religiøse hitlingen! Skriftestolen står klar kjære skribent, Canossa ligger forut husk godt fottøy og en uforbeholdent servil innstilling!

Den Katolske kirke er mater ecclesiae (kirken vår mor) og sannelig det ene ortodokse kirkeskip som seiler gjennom tiden og fører sjelene over havet (av synd) og tilbake til Gud ved livets endepunkt. Dette er så idyllisk at det rent er til å felle en tåre av, det mangler absolutt ingenting i denne beskrivelsen. Skulle det være noe som manglet i dette vakre bildet så måtte det i så fall være rot i virkeligheten. For det er nettopp det som mangler, en rot i virkeligheten.

Det som nevnes innledningsvis i denne lille betraktningen om alt det vakre så er selvsagt også det tilstedeværende, men det som vi ofte «glemmer» eller kanskje mer passende beskrevet «velger å overse» er ugresset i åkeren. Indrekirkeligsett er det nok ofte slik at man ikke vil erkjenne dette ugresset. Er man seg ugresset bevisst melder det seg jo tross alt et behovet for luking og det å luke åndelig ugress er ingen attråverdig jobb verken på mikro eller makroplan.

Når jeg omtaler noe som «ugress» i samme setning som jeg snakker om den katolske kirke så bringes nok manges tanker i retning av sedlighetsskandalene som plager kirken, dette er dessverre også noe av tematikken jeg tar for meg.

Skandalene er både ytrekirkelige samt indrekirkelige av karakter all den tid dette i hovedsak er eksterne (riktig nok tidligere interne) anklager fremmet av mennesker som i stor grad har frasagt seg den katolske tro.

Disse sakene er svært alvorlige og kan true hele den Romersk -Katolske Kommunion (trosfellesskap) slik vi har kjent den fra det store skisma og frem til i dag. Overgrepskulturen er slik sett noe kirken må rydde opp i om hun skal kunne figurere som en stemme inn i enkeltmenneskers samt storsamfunnets til enhver tid moralske diskurs. Nå vil jeg her si at overgrepene utgjør det store og stygge bakteppe til noe kirkepolitisk og teologisk svært presserende.

Fokuset mitt her er overgrepsskandalen som brikke i et kirkepolitisk maktspill av historiske dimensjoner. Dette skulle vært og burde vært en diskusjon som lå Vatikanet tungt på skuldrene og vatikanet alene. Kirkepolitikk er faktisk en helt egen og avgrenset geskjeft. Nå kunne man selvsagt peke på at kirkepolitikk som all annen politikk går i bølger dvs at det er perioder med en myk tone og harmoni, mens det finnes perioder hvor det er et hardt klima mellom ulike stemmer som kjemper om makten. Ja for det er faktisk noe så profant som rent maktkamp i mange tilfeller og tenker man etter er det kanskje ikke så rart all den tid paven er øverste leder av 1.2 milliarder troende, dette er et rent maktpolitisk poeng i seg selv.

Det foregår som de fleste opplyste katolikker samt andre opplyste interesserte sikkert har fått med seg i skrivende stund en reell maktkamp i kirken. Det mest populistiske uttrykket for denne maktkampen fikk vi i forbindelse med den nevnte sedlighetsskandalen som kirken plages av om dagen. Pave Franciscus har ved utallige anledninger gått ut offentlig og fordømt overgrepene som har funnet sted hvilket tilsynelatende var nobelt.

Det som senere har endret sakens natur er den kompromittering av pavens egen moralske integritet som har funnet sted i lys av Erkebiskop Vigano`s «vitnesbyrd / testimony» hvor Erkebiskopen hevder at Paven har visst svært mye om ukulturen som har pågått i kirken. 

Paven skal ifølge erkebiskopen til og med besørget at slike umoralske geistlige har blitt løftet frem i kirken. Dette nådde på sett og vis sitt klimaks da Paven trakk en Kardinal ved Navn McCarrick inn i betydningsfulle posisjoner igjen etter at den samme kardinalen ble disiplinert av Pave Benedictus XVI noen år tidligere pga alle ryktene som lå tungt rundt kardinalen.

Vel saken utspiller seg som sagt i skrivende stund og vi gjør klokt i ikke å kjøpe Erkebiskopens utspill over en lav sko, men som de fleste sikkert kan lese av dette innlegget så utspiller det seg en stygg kamp i de øverste organer i kirken. Jeg mener, enten er det jo sant med alt det mefører for pavedømmet og den sittende paven eller så er det grov løgn hvilket også er uttrykk for en helt ekstraordinært dårlig stemning i kirkens ledelse.

Uansett utfall er i hvert fall paven med Erkebiskop Viganos anklager hengende over seg, selv blitt trukket inn i midten av hele overgrepssaken. Det at paven nekter å uttale seg om dette svekker hans integritet ytterligere hvilket er svært betenkelig for ikke nevne ødeleggende.

Pavens støttespillere (hans nærmeste kardinaler) har derimot dukket opp titt og ofte med det de mener er forsvar av paven i møtet med Satan som anklager. Her har man ikke klart å konvoluttere det faktum at man søker å karikere de som ønsker sannheten på bordet hva gjelder overgrepskulturen i kirken som den store anklageren og andre mindre trivelige karakteristikker.

Pave Franciscus er omtalt som en reformpave som er uredd i møtet med etablerte krefter i Vatikanet. Man så tidlig på paven som en som endelig skulle ta ordentlig tak i nevnte overgrepsskandaler, sette de fattige på kirkens dagsorden (hvilket er blitt neglisjert tidligere mente man) samt ordne opp i Vatikanbanken. Over fem år senere kan vi dessverre konstatere at overgrepskulturen i kirken lever videre samt at hvitvaskernes vatikanbank paradis fremdeles skjuler enorme summer fra beskatning.

Imidlertid har vi fått en teologisk krise innad i kirken. Man har fått en kirke som vingler og lider av identitetskrise. Paven har ved sin (etter mitt syn) ansvarsløse fremtreden svekket samholdet i kirken samt kirkens egen ortodokse lære i møtet med heterodoski. Man søker å redefinere den tilgrunnliggende kirkelige lære ved å fylle læresetningene med nytt stoff. Dette har ett eget navn og omtales som Modernisme. Modernisme har ved pavelig uttalelse vært erklært heresi i fortiden (pave Pius X), men brer altså nå om seg i kirken.

Vel, dette er som jeg var inne på innledningsvis vatikanpolitikk og selv om den er på sitt styggeste siden Arianerne plaget kirken (ja jeg hopper med viten og vilje over hele den Lutherske reformasjonen), så er det kun vatikanpolitikk i den forstand at det ikke egentlig behøver å angå oss leke og lærde her i vår nordiske periferi. Dette er noe av det som har vært styrken ved den katolske kirke tidligere, nettopp denne egenskapen at man ikke trenger å trekke de troende med inn i konflikter.

Dette er dessverre i dagens indrekirkelige «borgerkrig» (ja det er faktisk blitt så ille) ikke tilfellet. Jeg har helt personlig opplevd å være intendert mottaker av kirkepolitiske homilier/ prekener etter å ha luftet frustrasjon med prester om deres fravær av kristosentrisme i prekener på søndag samt deres kirkepolitiske og dels skandaløse stil. 

Nå har aldri søndagsprekenen vært stedet for fronting av politiske strømninger med tilhørende fordømmelse (dessverre har dette funnet sted) av andre geistlige som forholder seg mer nøkternt til Pave Franciscus og hans tilsynelatende heterodokse teologiske ideer samt at de lik ofre for overgrepene ønsker og krever svar fra paven.

Som sagt er prekenen et middel som man registrerer at blir kynisk anvendt mot meningsmotstandere. Dette har sitt forbilde i mange av pavens egne prekener hvor det trekkes paralleller mellom meningsmotstandere samt de som ønsker å vite sannheten og «Den store anklageren».

Alt i alt ønsker jeg belyst akkurat hvor uhørt stygg en slik kirkelig borgerkrig er på sitt verste (vi får jo tross alt håpe at bunnen er nådd?). Jeg er helt overbevist om at mye av det lokalkirkelige som jeg her beskriver ikke nødvendigvis er noe eksklusivt katolsk fenomen selv om jeg så gjerne kunne håpe det.

Sett i lys av den tonen som lå til grunn i DnK i forbindelse med behandlingen av likekjønnet ekteskap tror jeg ikke det er urimelig å anta at det også der lå en hard indrekirkelig tone til grunn som også kom til syne i prekener mm , men det blir fra min side rene antakelser.

Som sagt så er kirkepolitikk (i hvert fall i den katolske kirke) noe som burde diskuteres på makronivå og ikke dras inn i de lokale menighetene, men pga det jeg frykter er kombinasjonen av en svært potent og aggressiv ideologisk propaganda (kanskje villet fra sentralt hold som sådan?) muligens krydret med svakt pastoralt skjønn blir dratt inn i lokale meingheter. Disse prestene blir dessverre uavhengig av lekfolkets politiske overbevisninger (som selvsagt varierer) en byrde når man får kirkepolitikk spydd utover benkeradene på en søndag hvor man slet med å få med ektefellen og barna sine i messen.

En god preken en gang i blant ville hvert så mye mer samlende og åndelig fornyende *sukk*.



Et katolsk hjertesukk av:

Andreas Spæren

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81733 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44479 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35461 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28760 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22825 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22453 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21490 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20352 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19404 visninger

Lesetips

En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
rundt 2 timer siden / 142 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
rundt 4 timer siden / 723 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
rundt 4 timer siden / 163 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
1 dag siden / 118 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
1 dag siden / 222 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
1 dag siden / 42 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
2 dager siden / 103 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
2 dager siden / 165 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
2 dager siden / 358 visninger
Les flere

Siste innlegg

Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
rundt 1 time siden / 213 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 301 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
rundt 2 timer siden / 142 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
rundt 2 timer siden / 49 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
rundt 4 timer siden / 96 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
rundt 4 timer siden / 61 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
rundt 4 timer siden / 723 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
rundt 4 timer siden / 163 visninger
Avsporing av abortdebatten
av
Steinar Steinkopf Sund
rundt 6 timer siden / 593 visninger
Bibelens Ufeilbarlighet
av
Øyvind Døvik
rundt 8 timer siden / 302 visninger
Les flere