Andreas Seland

Alder: 38
  RSS

Om Andreas

Doktor i religionsfilosofi, Lunds universitet.

Følgere

Radikal ironi

Publisert rundt 2 år siden

Er radikalisering egentlig et opprør? Et oppgjør med den situasjonen disse menneskene befinner seg i? Er den ikke, tvert imot, en logisk forlengelse?

Jeg leste med interesse Eskil Skjeldals kronikk i Aftenposten («Det handler om Allah», 27.05.2017) om radikalisering og dens teologiske årsaker. Jeg festet meg ved Skjeldals tanker om hvordan Allah, det religiøse, synes å virke som et alternativ for ungdommen som blir radikalisert – et alternativt til samfunnet. Som Skjeldal påpeker, dette er ungdom som er marginalisert og står utenfor. Mennesker viss hverdag er karakterisert av fattigdom og få løfter om en god fremtid. Religion vil i slike tilfeller kunne være noe som gir mening til enkeltindividet, en høyere orden som står som alternativ til den verdslige ordenen de føler seg forkastet ifra. En høyere orden, videre, som kommer med en særegen eksistensiell følelse, nemlig følelsen av å bli hevet opp, og være høyere enn – å føle seg ren i forhold til.

Religionspsykologisk tror jeg dette har mye for seg, jeg vil allikevel få lov til å komme med følgende betraktning: Religionen fungerer ikke her egentlig som noe alternativ. Tvert imot, religion fungerer som en logisk forlengelse av den rollen de allerede befinner seg i. Den ypperste ironien er at mennesker som Ubaydullah Hussain, som selv tror at de kjemper imot det vestlige samfunnet, at de er annerledes enn dette samfunnet, at de er bedre enn det, i realiteten kun spiller den rollen som samfunnet har gitt dem – forsterket og lett fordreid. For all deres voldsforherligelse, så er ikke disse menneskenes opprør noe opprør. De dyrker tvert imot den rollen de er blitt gitt. Det er som om de sier til seg selv, «Ja, om jeg står utenfor, da skal jeg virkelig stå utenfor også.» De gjør et poeng i å fremmedgjøre seg ifra et samfunn hvor de allerede er fremmedgjorte – det er deres rolle. De bygger sin identitet på utenforskapet, og finner tilhørighet i en ideologi som bygger på motstand mot vesten.

I Åndens fenomenologi, gir G.W.F. Hegel ett genialt bilde av opprørets natur. Dette i hva han kaller herre og trell-dialektikken. Herre og trell-dialektikken er en filosofisk mangefasettert tanke, dels kan den betraktes som en idealisert skapelsesmyte om hvordan det menneskelige samfunnet er blitt til, dels kan den være en psykologisk analyse av menneskelige relasjoner. I korte drag handler dialektikken om at det fundamentale møtet mellom mennesker er mellom to vesener som begge begjærer den andres begjær, det vil si, anerkjennelse, og som er villige til å kjempe for dette med vold. Kampen vil enten ende med at én blir drept, eller at denne underordner seg den andre, og dermed blir til en trell. Om vi ser på det psykologisk, synes Hegels poeng å være at anerkjennelse ikke er noe som gis gjennom balanserte transaksjoner, men at det alltid finnes et hierarki. Mennesker møtes aldri som komplett likeverdige, men enten gjennom kamp, eller gjennom å gestalte roller som forholder seg til hverandre i en fiksert orden – som er hva rollene «herre» og «trell» nettopp får frem. Alle mellommenneskelige møter og sammenkomster foregår i et sosialt rom, og i dette rommet så er noe tilkjennegitt mer symbolsk rang enn noe annet, og hvis det er noen som har autoritet og rang, så er det, parallelt med dette, noen som ikke har det. Det spennende i Hegels analyse er at det er på det nederste trinnet at ting skjer – hos trellen. Det er den hegelske trellen som tilkjemper seg kunnskap og forståelse, som gjennomskuer virkeligheten, og som forstår essensen i den sosiale relasjonen han selv er fanget i, og som med tid og stunder gjør opprør og forandrer alt (den hegelske trellen blir senere, i idéhistoriens irrganger, til den marxistiske arbeiderklassen). Herren er blind. Han har ikke noe behov for å forstå noe som helst.

Om vi nå benytter oss av Hegls tanker til å orientere oss i fenomenet radikalisering, så ser vi at det ikke skjer noen bevegelse à la Hegels trell. De marginaliserte gjennomskuer ikke den sosiale relasjonen de er fanget i, tvert imot. De gjør ikke noe opprør. De spiller rett og slett blindt ut den rollen de har fått, med mer følelse og kraft enn hva samfunnet kan tolerere, men om så, hvorfor satt samfunnet dem i denne situasjonen til å begynne med?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere