Andreas Ribe

Alder: 45
  RSS

Om Andreas

Følgere

Ute av verden

Publisert 26 dager siden - 3154 visninger

Som fange har jeg erfart på kroppen hva det er å sitte i fengsel. Det er svært langt fra det du leser om i media eller i styringsdokumenter.

Jonas Gahr Støre og Maria Aasen-Svensrud skriver i Vårt Land 5. juni at: «Det er på høy tid at det reises en verdidebatt om hvilken kriminalomsorg vi skal ha i fremtiden», og fortsetter: «Arbeiderpartiet vil fortsette kampen for anstendige og gode soningsforhold, vi vil legge til rette for rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet for straffedømte». 

Jeg er enig i at debatten er på overtid, men da må vi være ærlige om hva fengsel er og ikke søke tilflukt i fantasier om at norsk fengselsvesen driver med rehabilitering. 

Jeg er i sluttfasen av en lang dom for drap på en mann som prøvde å voldta kjæresten min. I disse årene i fengsel har jeg brukt mye tid på å skrive en doktorgradsavhandling i filosofi, som jeg nå snart leverer. Den handler om fengsel og straff, og baserer seg på mine erfaringer som gjerningsmann og fange. Jeg skal her reflektere over noen av disse erfaringene og på det grunnlag si noe mer allment om straff. Det er ingen erfaring av «anstendige og gode soningsforhold» hvor det ble lagt til rette for «tilbakeføring til samfunnet». 

Ett skritt tilbake. 

Både straffens begrunnelse og straffens utførelse i dette landet tildekkes med uklart språk. Dette språket gjør at det nesten er uforståelig hvorfor vi straffer, og dermed blir også straffens utførelse – fengslingen – uforståelig. 

Som flere i Vårt Lands debattserie om straff har vært inne på begrunner vi i Norge straff nesten utelukkende med preventive og fremadskuende teorier. Når slike begrunnelser for straff står alene, blir det ubegripelig hvorfor vi skal straffe. For hvem vet hva som kommer til å skje i fremtiden? 

Videre blir det vanskelig å forstå hva straff egentlig er. Den samme uklarheten forplanter seg i sin tur nedover til straffeinstitusjonen – til fengselsvesenet. Om noe er språket her nede enda mer tilslørende enn på straffebegrunnelsesnivå. I fengselssystemet er det to store dogmer som preger etaten. Disse er: (1) dogmet om sikkerhet; og (2) dogmet om rehabilitering. Begge tilslører så fundamentalt det vi holder på med, at vi blir ute av stand til å se hva det er. 

Erfart på kroppen. 

Derfor blir fangeperspektivet viktig som korrektiv. Som fange har jeg erfart på kroppen hva det er å sitte i fengsel. Det er svært langt fra det du leser om i media eller i styringsdokumenter. 

Som fange sperres du inne i små celler, og tas bort fra flokken din, fra alle som er glad i deg – familie, kjæreste, venner. Det oppleves som å forsvinne, at du blir borte fra alle sammenhenger du før inngikk i. Ute av samfunnet, ute av verden. Å fengsles er som å dø levende. Som å bli et slags spøkelse som kan observere brokker av samfunnet på avstand, men aldri være en del av det. 

Etter hvert er det tiden selv du observerer. Håret som blir grått, rynkene, kroppen som blir skralere. Og det stadig mer påtakelige fraværet av felles erfaringer med alle som betyr noe i ens liv. Å fengsles er å kastes ut i en ond verden hvor krenkelser er dagligdags. Hvor disiplinering og undertrykkelse er normen, og du stadig straffes for andres synder. 

Bakenfor murene. 

Alt dette baserer seg altså på to dogmer. Dogmet om sikkerhet handler om å gjennomføre straff på en måte som sikrer samfunnet. I lovarbeidene forstås det som at fangene skal passes på slik at de ikke rømmer eller begår ny kriminalitet under soningen. I seg selv er dette et rimelig og forståelig samfunnsoppdrag. Dogmet oppstår når sikkerhetsbegrepet kryper inn bakenfor murene. Der blir «sikkerhet» ikke bare et vagt og bredt begrep, men et begrep som legitimerer nær sagt all mulig destruktiv praksis fra fengselets side. 

Da endrer «sikkerhet» meningsinnhold og blir til kontroll, disiplin og straff som svir. På den måten blir «sikkerhet» til et dogme som rasjonaliserer vekk og l egitimerer det som er nedverdigende og krenkende. Og som gjør at de ansatte kan tenke at de gjør anstendig «sikkerhetsarbeid» – når de i virkeligheten holder på med disiplinering, kontroll, tvang og urimelig kollektiv avstraffelse (alle straffes for noe galt én fange har gjort). 

Dogmet om rehabilitering er litt annerledes. I seg selv er det en optimistisk ide om at fengselet er en positiv dannelsesinstitusjon hvor kriminelle kommer inn – og der velfungerende samfunnsborgere kommer ut. Problemet er bare at det ikke er slik fengsel fungerer. Fengsel er ingen moralsk dannelsesinstitusjon. 

Snarere er et fengsel en institusjon drevet etter stimulus/respons-prinsipper. Belønning, men mest av alt straff, skal «motivere» fangene til forandring. Slik skaper fengselet mønsterfanger – som lystrer fengselsbetjentens minste vink og innfall – men det har ingenting med positiv forandring å gjøre. Å underkaste seg et system er ikke å bli en god samfunnsborger. Det er snarere å lære å bli en slave. 

Tal sant. 

Jeg sier ikke dette for å ta noen eller for å sette i gang en utidig dyneløfting. Jeg gjør det fordi jeg tror det er viktig at vi er så sannferdige som mulig. La oss snakke sant om hva fengsel er, og på det grunnlag diskutere hva som er en «god kriminalomsorg». La oss snakke åpent og ærlig om hevn og gjengjeldelse – at vi ikke bare straffer for å forbedre noen for fremtiden, men først og fremst fordi de (vi) har gjort en handling som er gal eller ond. For fangene er gjerningsmenn. De må stilles moralsk ansvarlig for sine ugjerninger. Det må vi som samfunn ta på alvor og forholde oss til. 

Tilslørende språk gjør at vi mister denne dimensjonen ved straff av syne. La oss derfor ta tilbake det opprinnelige språket, og reflektere over hvorfor vi straffer. Hva skal samfunnets respons være? Og hvilken plass har gjengjeldelsen? 

Disse spørsmålene er altfor viktige til å forsvinne bak kriminalomsorgens tilsløringsstrategier.

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 6 timer siden / 1442 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
POLITISK KORREKT I FEIL RETNING.
rundt 7 timer siden / 183 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Sommerkroppen og skjønnheten
rundt 8 timer siden / 1517 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
FRI? - fri til å hore, drepe, stjele, lyve - ?
rundt 8 timer siden / 664 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 9 timer siden / 651 visninger
Les flere