Andreas Andersen

Alder: 50
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

En tro med konsekvenser

Publisert 24 dager siden

Verden er urettferdig. Som kristne er vi sendt til å bekjempe den uretten.

I et land preget av velstand, der velferdsstaten leverer, rettsstaten regjerer og demokratiet fungerer, føles urettferdighet ofte langt borte.

I Liberia protesterer nå befolkningen og trygler om hjelp etter at antall voldtekter har skutt i været under korona-pandemien. Landets president har sagt at landet opplever en «epidemi» av voldtekter under korona-pandemien, særlig rettet mot unge kvinner og barn.

På Filippinene hører vi tilsvarende rapporter, og Redd Barna har meldt en økning på over 200 prosent i antall tilfeller av vold og misbruk mot barn og kvinner. Etter at våre ansatte har skrevet og fortalt om denne økningen på våre nettsider og på sosiale medier, har de fått flere henvendelser fra Filippinske kontakter som mistenker overgrep i sin omgangskrets.

I møte med slik urett er det åpenbart at det er et akutt behov for å handle. Misjonsalliansen bruker vårt nettverk av kristne menigheter og organisasjoner til å snakke om overgrep, ikke hysje det ned. Vi viser omsorg og gir hjelp til ofre, uten å påføre dem skam for det de har vært igjennom.

Urett skjer også i Norge. Noe av det med direkte konsekvenser for mennesker i andre land. I noen tilfeller er sammenhengene tydelige og direkte, mens andre er mer subtile.

Det er for eksempel en helt tydelig og direkte kobling mellom vestlige overgripere og ofre fra fattige land i tilfeller der overgrep finansieres av vestlige kjøpere som betaler foreldre for å sende overgrep over internett. En av de typene overgrep som Misjonsalliansen på Filippinene bidrar til å bekjempe.

Mennesker hentes også fysisk fra fattige land til vesten som slaver, utnyttet av menneskesmuglere og menneskehandlere. Dette er et problem som det er vanskelig å vite omfanget av, men ifølge Global Slavery Index er over 40 millioner i verden i en eller annen form for slaveri. Bufdir beskriver også hvordan barn fra andre land, eller enslige mindreårige asylsøkere som allerede har komme til Norge har blitt offer for menneskehandel her.

Uten en fast trygg omsorgsperson har barn blitt lette mål for en menneskehandler som tilbyr fast inntekt, et sted å bo, mat, materielle goder og beskyttelse.

Men ikke alle barn som utsettes for overgrep i rike land er opprinnelig fra den fattige delen av verden. I USA indikerer for eksempel FBI sine tall fra menneskehandel-ofre at et flertall av barna er amerikanske barn som kommer fra ustabile hjem og har vært innom barnevernet. Eksempelvis rekrutterer menneskehandlere der direkte fra hjem der de vet at det bor flere barn. Uten en fast trygg omsorgsperson har barn blitt lette mål for en menneskehandler som tilbyr fast inntekt, et sted å bo, mat, materielle goder og beskyttelse.

Selv om det å bli offer i menneskehandel ikke virker å være en utfordring for norske barnevernsbarn, og OsloMet har vist at mange av dem greier seg bedre enn barnevernsbarn i andre land, så får barnevernsbarn likevel flere problemer senere i livet enn befolkningen ellers i Norge. En nylig undersøkelse ved NTNU viser for eksempel at mange ikke fullfører videregående, har problemer med å få jobb, at det er flere som mottar trygdeytelser, at de har få venner og en vanskelig økonomi.

Det er positivt at regjeringen har økt aldersgrensen for hvor lenge barnevernsbarn tilbys hjelp etter de blir voksne, fra 23 til 25 år, men her kan vi alle spille en viktig rolle. Det sier seg nemlig selv at det å få en trygg fosterfamilie kan være redningen for mange av disse barna. Man får et nettverk og i mange tilfeller en familie som man kan spille på livet ut, med besteforeldre, tanter og onkler. Denne positive effekten av fosterhjem fant også NOVA støtte for i en stor undersøkelse fra 2014.

Det står i dag mange barn i kø for å få et trygt hjem. I Oslo trengs det for eksempel hvert år ca. 60 trygge fosterhjem, i Akershus ca. 100 og lignende i resten av landet. Du kan lese en beskrivelse av barn i ditt område som trenger en familie på Bufetat sine nettsider.

Kanskje er ikke urettferdigheten så langt borte likevel?

Trykket i Dagen, tirsdag 6. oktober

Gå til innlegget

En jobb å gå til

Publisert 24 dager siden

For mennesker i fattige land kan fast jobb i en stabil bedrift gi fast inntekt og trygghet – potensielt for en hel familie. Koronakrisa tar nå knekken på jobber over hele verden, og kaster mennesker ut i usikkerhet, ustabilitet og fattigdom. Norske investorer kan bidra til å redde dem.

Små og mellomstore bedrifter er nøkkelen

Verdensbanken beskrev tilbake i 2017 hvordan små og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør mer enn 95 prosent av verdens bedrifter og står for rundt halvparten av jobbene våre. De fleste nye jobber skapes av dem, de skaper en bredere og mer stabil økonomi, de fremmer innovasjon, hjelper de fattigste og kan inkludere kvinner og ungdom i arbeidsmarkedet på en god måte. I fremvoksende markeder «mangler» derimot mange av disse bedriftene.

Problemer for jobbskapingen – også før korona

Verdensbanken har funnet at mellom 55 og 68 prosent av SMB-ene i fremvoksende markeder enten står helt uten ekstern finansiering eller mangler finansiering for å kunne vokse. De mangler i tillegg kunnskap og nettverk til å utvikle seg. Når vi vet at verden trenger å skape 600 millioner nye jobber innen 2030, er det tydelig at vi må satse på å bygge opp de små og mellomstore bedriftene, ofte kalt «the missing middle» i fremvoksende markeder.

Ikke ungdommene som er problemet, men mangel på jobber

Tidligere i høst publiserte Brookings instituttet en analyse av hvordan verden frem til nå har snakket om hvordan disse jobbene skal skapes, da særlig i Afrika. Der konkluderer de med at det forståelige fokuset på ungdom – gitt at 60 prosent av befolkningen på kontinentet er under 25 år – i for stor grad også har preget analysen av problemet.

Verdens ledere har i stor grad fokusert på å bygge opp mer kvalifiserte ungdommer gjennom yrkesfaglig utdanning og opplæring i gründerskap. Problemet, sier forskerne, er bare det at utfordringen ikke primært ligger i ungdom sine manglende evner og kunnskap, men i en generell mangel på jobber – for alle.

I landene der vi i Misjonsalliansen jobber har man i liten grad råd til å betale ut statlig støtte.

Effekten av korona

Over hele verden har små og mellomstore bedrifter blitt hardt rammet av Covid-19 og tiltakene ulike myndigheter har satt inn for å stoppe smitten. I de landene som har hatt råd til det har man betalt ut store summer for at disse skal kunne betale lånene sine, på tross av at inntektene har forsvunnet helt eller delvis.

I landene der vi i Misjonsalliansen jobber har man i liten grad råd til å betale ut statlig støtte. I tillegg er færre av jobbene der mulige å gjennomføre hjemmefra, noe som har vært redningen for mange bedrifter i rike land. Dette siste øker ifølge en nylig IMF-analyse ulikheten mellom fattige og rike også internt i land, da det er de fattige som mister jobben først. Faktisk i så stor grad at vi risikerer at alt verden har fått til i kampen mot ulikhet de siste 10 årene kan bli reversert.

For å sikre finansiering og skape jobber må vi satse på de bedriftene som viser potensial til å bli det vi kan kalle «samfunnsbyggende motorer»

Hva vi bør gjøre

Det er åpenbart at koronakrisen gjør behovet for kapital og investeringer enda større enn det var da verdensbanken skrev om «the missing middle» for tre år siden. Samtidig er det voksende interesse blant personer og institusjoner i rike land etter å tjene penger samtidig som de gjør en forskjell i menneskers liv, eksempelvis gjennom det som kalles impact investeringer.

For å sikre finansiering og skape jobber må vi satse på de bedriftene som viser potensial til å bli det vi kan kalle «samfunnsbyggende motorer» – ved at de skaper jobber, frembringer inntekt for eierne og betaler skatt til sine lokale fellesskap.

Hva vi kan gjøre

Misjonsalliansen har støttet titusenvis av små bedrifter med lån, forsikringer, sparing, opplæring, forretningsutvikling, klimatilpasning og mye annet. Vi har skapt levebrød for flere hundre tusen mennesker.

For å nå enda bredere ut og bidra til å bygge de små og mellomstore bedriftene har vi nå også startet Mission Alliance Business Development, et arbeid der vi sammen med norske investorer, skal finne selskaper med stort potensial for grønn vekst og jobbskaping. Et nybrottsarbeid der vi sammen utvikler bedrifter gjennom frisk kapital og storsatsning på økt kunnskap hos bedriftslederne.

Slik skaper vi flere jobber og bygger verdier – en bedrift av gangen.

Trykket i avisen Dagen, 10. november 2020

Gå til innlegget

Når kristen tro misbrukes

Publisert 3 måneder siden

Kristen tro misbrukes til urettferdighet og maktmisbruk. Hvor er troverdigheten vår hvis vi ikke gjør alt vi kan for å si imot?

Mange har fått med seg den svenske dokumentarserien Drap i Knutby. Tarjei Gilje advarte i en kommentar i Dagen at Knutby kan skje hos oss der han blant annet skrev at: «Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte, og for standpunkter som bryter med dem som det til enhver tid sittende lederskap ønsker å fremme». Dilemmaet gjelder oss alle, uansett hvilken type miljø man er en del av, også vi som arbeider i andre land rundt om i verden.

I vår hadde eksempelvis VG en artikkel om hvordan evangeliske gjenger forfølger minoriteter i Bolsonaros Brasil, med et eksempel der et tempel fra den tradisjonelle afrikanske religionen Candomble ble brent ned. Artikkelen beskriver det Misjonsalliansens folk i landet også har fortalt om siden Bolsonaro kom til makten i 2018: At han tilegner seg makt ved å la minoriteter bli syndebukker for landets problemer og lar åpenlys diskriminering fortsette, samtidig som han bruker sin kristne tro aktivt i å rekruttere velgere.

Et valg som selvsagt står i grell kontrast til det budskapet og eksempelet som Jesus selv satte for oss. Han inviterte seg selv hjem til tolleren Sakkeus – uglesett av hele folket. Han var nær dem som andre ikke vil ta i – de syke og «urene». Han kom «…for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren». Hans kamp mot urettferdighet er også vår kamp i dagens verden, både åndelig og fysisk.

Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Heldigvis er det kristne stemmer som sier ifra. I tilfellet som VG trakk frem fra Brasil – dersom man googler tempelet som ble utsatt for angrep – så domineres de øverste treffene man får ikke av historien om forfølgelsen, men om det som skjedde etterpå. Gjenoppbyggingen etter brannen ble nemlig gjort sammen med en evangelisk luthersk pastor. Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Fra Misjonsalliansens arbeid i favelaene i Brasil vet vi at dette ikke er et enkelttilfelle. Mange evangelikale, og andre kristne protesterer og ytrer sin misnøye mot Bolsonaro – også blant våre egne ansatte og frivillige. De kjemper mot urettferdighet og den spliden han søker å skape mellom grupper i samfunnet. I deres øyne er hans mål for samfunnet i strid med evangeliet.

Disse evangelikale ser Bolsenaro som det motsatte av et kristent forbilde. De mener han oppmuntrer til vold og intoleranse, og til angrep på alle som tenker annerledes. Hans bruk av religion gjør tro til et krigsinstrument. Det motsatte av det budskapet om nåde, kjærlighet, respekt og barmhjertighet til alle mennesker som er kjernen i evangeliet.

Når statsledere tar i bruk kristen tro til å fremme seg selv og sine egne mål – stikk i strid med det nåde- og rettferdighetsbudskapet som Jesus selv kom for å gi – kan det være fristende «å jatte med». Man kan for eksempel gi statslederen en plattform på sine egne arrangementer for å nå kristne velgere, i bytte mot større innpass i landet og mulighet til å nå flere med evangeliet.

Vi håper kristne organisasjoner – oss selv inkludert – våger å gjøre det motsatte. Å si ifra når man mener at troen blir misbrukt. Å stå opp når mennesker undertrykkes eller diskrimineres. Selv når det koster – ja, kanskje særlig da.

Trykket i Dagen, den 1. september 2020

Gå til innlegget

Kampen om vannet

Publisert 6 måneder siden

Norge har fått plass i FNs sikkerhetsråd. Der må vi sette klima øverst på agendaen. Klimaendringene intensiverer kampen om vannet, og fattige bønder blir sittende igjen som taperne om ikke vi handler.

Bøndene i Mekong i Sør-Vietnam bryr seg ikke så mye om Norge har fått plass i sikkerhetsrådet eller ikke. De bryr seg ikke så mye om store ord og langsiktige planer heller. Deres sikkerhet er truet av to trusler samtidig: klimaendringer og store damanlegg. Deres trygghet er på spill i dag – ikke i morgen.

Klimaendringene har ført til hyppigere og sterkere stormer, lengre og kraftigere tørkeperioder. I 2016 ble det rapportert om den største tørken på 100 år i Mekong. I år er det enda verre.

Det er flere årsaker til årets tørke. Først og fremst har det vært svært lite regn, hele 84% mindre enn gjennomsnittet i mange år. Men mindre regn fører til at kampen for å kontrollere vannet tilspisser seg. Skal vannet brukes til dyrking, drikkevann, rekeproduksjon eller til å produsere elektrisitet gjennom damanlegg?

Den mektige Mekong-elva renner gjennom hele seks land, helt fra Kina, og vannmengden i elva reduseres på grunn av mange damanlegg i flere av landene. Det er nesten en femtedel mindre vann i Mekong-elva i dag, enn det var i 2016. Dammene er en sikkerhetstrussel for hele regionen. Analytikere har beskrevet de kinesiske dammene som «våpen skjult i full åpenhet» og at Kina kan holde befolkningen i området som gisler ved å kreve gjentjenester for ikke å slippe ut så mye at det blir flom, og ikke så lite at det blir tørke. Denne maktskjevheten kan føre til væpnet konflikt.

Resultatet av klimaendringene og damanleggene er at saltvann har blandet seg med ferskvann så langt som 130 kilometer inn i elvene og kanalene i Mekongdeltaet, et område der det i alt bor 19 millioner mennesker. Dette rammer familiene som bor i området hardt og prisene for drikkevann har økt 5-10 ganger normalen.

Samtidig faller også inntektene. Tusenvis av hektar risavling har blitt ødelagt av saltvann. 20 000 hektar frukttrær står i fare for å dø, fordi det ikke fins vann til vanning. Salg og eksport av frukt er en viktig næring i Vietnam. Med stopp i salg og eksport på grunn av koronakrisen blir krisen ytterligere forverret.

Bønder og lokale myndigheter kan ofte ikke gjøre noe annet enn å forebygge og behandle effektene av vannkrisen lokalt. Store informasjonskampanjer forteller folk at de må spare vann i små private dammer, vanntanker og krukker, og at de må bruke vann sparsommelig og effektivt. Lokale myndigheter har også investert i et bedre utbygd nettverk av vannledninger, og noen steder saltvanns filtreringsutstyr.

Som en del av vårt diakonale arbeid for våre medmennesker i Mekong jobber Misjonsalliansen med klimatilpasning for lokalsamfunn og at bønder diversifiserer levebrødet sitt. Det betyr at de får flere inntektskilder, så de har flere bein å stå på om en inntekt skulle svikte.

Vi bidrar også med informasjon om vannsparing, og har delt ut store 3000 liters vanntanker til de mest sårbare. Misjonsalliansen har også kurset over 15 000 kvinner om tiltak mot klimaendringer. Som resultat av dette har mange fattige hushold klart å spare vann til seg selv.

Dette arbeidet er likevel et lite bidrag sammenlignet med potensialet i å gjøre noe med den grunnleggende urettferdigheten i at fattige mennesker rammes av bivirkningene fra andres velstand og økonomiske vekst – klimaendringer fra våre utslipp og kraftproduserende damanlegg i området.

Heldigvis virker det som om regjeringen forstår viktigheten av klima, også i et sikkerhetsperspektiv. Statssekretær Jens Frølich Holte har for eksempel sagt at det er en økende enighet om at klimaendringer forsterker risiko for konflikter og at land som allerede er sårbare rammes ofte hardest. Dette er vi enige i.

Nå må Norge også følge opp i praksis. Bøndene i Mekong kan ikke vente.


En annen versjon av teksten var på trykk i avisen Dagen den 16. juni 2020.

Gå til innlegget

Tett på

Publisert 7 måneder siden

Når kriser inntreffer gjelder det å være tett på dem som rammes. Da spiller kristne ledere en nøkkelrolle, fordi vi er til stede der folk bor og har deres tillit. Men den tilliten kan dessverre også misbrukes.

Denne kronikken stod først på trykk i avisen Dagen den 12. mai 2020.

Vi kristne kjenner hverandre som brødre og søstre på tvers av landegrenser. Vi er til stede i store byer så vel som små landsbyer. Menigheter og kirker er ofte en av få kilder til massekommunikasjon og informasjon, særlig i områder der mange ikke kan lese og skrive. Der informasjon er lett tilgjengelig, så kan kirken spille en viktig rolle som korrektiv mot feilinformasjon og rykter.

I påsken sendte FN-sjef Antonio Guterres ut en invitasjon til alle religiøse ledere om å jobbe sammen for fred og å delta i kampen mot koronaviruset. Det gjør han fordi han ser kraften i å mobilisere religiøse nettverk verden over.

Vår tro danner verdier og prinsipper som vi former våre liv ut ifra. Derfor spiller det en stor rolle hvordan våre ledere forvalter den tilliten de er blitt gitt.

Et eksempel på hvordan denne tilliten kan brukes eller misbrukes så vi under ebola-epidemien som brøt ut i Vest-Afrika i 2014. Perry Jansen, lege med master i global helse, har i Christian Journal for Global Health beskrevet hvordan religiøse ledere der først spredte et budskap av frykt: «Gud straffer oss med sykdom!». Resultatet var en tragedie. Folk skammet seg over å være syke og skjulte symptomene sine. Kristne bidro dermed til å spre sykdom.

Resultatet var derimot tilsvarende oppløftende da man gjennom samarbeid på tvers av Kirkenes Verdensråd, FN, bistandsorganisasjoner og religiøse ledere, fikk snudd fra et fryktbudskap til et budskap av håp. Både kristne og muslimske ledere fant da heller inspirasjon fra egne hellige tekster til å snakke om omsorg for dem som rammes av sykdom, renslighet i møte med døde kropper og andre budskap som styrket smittevernet blant deres etterfølgere.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon.

Nå under korona-pandemien har mange organisasjoner her i Norge takket ja til regjeringens invitasjon til å flytte statlige bistandsmidler til korona-tiltak. Heldigvis deltar også kristne aktører i denne internasjonale dugnaden. Diakonale organisasjoner som frem til nå har gitt skolegang, kunnskap om klimatilpasset landbruk eller annen langsiktig bistand, gir nå nødhjelp til de mest sårbare iblant oss og mobiliserer sine kristne nettverk til å spre informasjon om smittevern.

For Misjonsalliansens del har vi funnet oss selv midt i kriserammede områder, som Guayaquil i Ecuador, byen der hundrevis av lik ble liggende på gata i flere dager. Her jobber vi blant mennesker med umiddelbare behov og veldig lite mulighet til å planlegge for morgendagen. En fattig alenemor starter ikke opp en ny bedrift med mikrolån når det er portforbud store deler av dagen, familien ikke har mat og barna hennes ikke kan gå på skole.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon. Vi har også drevet utdeling av varer som folk trenger for å overleve; som mat, medisiner, såpe, vann og lignende. Slik kommer den tilliten og nettverket vi har bygget opp gjennom langsiktig arbeid til nytte, også i en krise.

Spredning av slik informasjon gjennom sosiale nettverk kan virke mindre viktig enn nødhjelp, men faktum er at det kan vise seg å være det aller viktigste vi driver med. Som Andries du Toit, direktør for et forskningsinstitutt i Sør-Afrika nylig skrev, så er det denne typen spredning av kunnskap som har fungert best i kampen mot HIV/AIDS: en type sosial mobilisering, basert på lokal kultur og realiteter, respekt for menneskerettighetene og bygget på håp om forandring.

Mange av menneskene kristne og andre religiøse kan nå frem til gjennom våre sosiale nettverk har få eller ingen andre kilder til informasjon og hjelp. Om vi mobiliserer så utgjør vi en forskjell for hver eneste vi når frem til. Vi redder liv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere