Andreas Andersen

Alder: 49
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

Når kristen tro misbrukes

Publisert 21 dager siden

Kristen tro misbrukes til urettferdighet og maktmisbruk. Hvor er troverdigheten vår hvis vi ikke gjør alt vi kan for å si imot?

Mange har fått med seg den svenske dokumentarserien Drap i Knutby. Tarjei Gilje advarte i en kommentar i Dagen at Knutby kan skje hos oss der han blant annet skrev at: «Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte, og for standpunkter som bryter med dem som det til enhver tid sittende lederskap ønsker å fremme». Dilemmaet gjelder oss alle, uansett hvilken type miljø man er en del av, også vi som arbeider i andre land rundt om i verden.

I vår hadde eksempelvis VG en artikkel om hvordan evangeliske gjenger forfølger minoriteter i Bolsonaros Brasil, med et eksempel der et tempel fra den tradisjonelle afrikanske religionen Candomble ble brent ned. Artikkelen beskriver det Misjonsalliansens folk i landet også har fortalt om siden Bolsonaro kom til makten i 2018: At han tilegner seg makt ved å la minoriteter bli syndebukker for landets problemer og lar åpenlys diskriminering fortsette, samtidig som han bruker sin kristne tro aktivt i å rekruttere velgere.

Et valg som selvsagt står i grell kontrast til det budskapet og eksempelet som Jesus selv satte for oss. Han inviterte seg selv hjem til tolleren Sakkeus – uglesett av hele folket. Han var nær dem som andre ikke vil ta i – de syke og «urene». Han kom «…for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren». Hans kamp mot urettferdighet er også vår kamp i dagens verden, både åndelig og fysisk.

Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Heldigvis er det kristne stemmer som sier ifra. I tilfellet som VG trakk frem fra Brasil – dersom man googler tempelet som ble utsatt for angrep – så domineres de øverste treffene man får ikke av historien om forfølgelsen, men om det som skjedde etterpå. Gjenoppbyggingen etter brannen ble nemlig gjort sammen med en evangelisk luthersk pastor. Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Fra Misjonsalliansens arbeid i favelaene i Brasil vet vi at dette ikke er et enkelttilfelle. Mange evangelikale, og andre kristne protesterer og ytrer sin misnøye mot Bolsonaro – også blant våre egne ansatte og frivillige. De kjemper mot urettferdighet og den spliden han søker å skape mellom grupper i samfunnet. I deres øyne er hans mål for samfunnet i strid med evangeliet.

Disse evangelikale ser Bolsenaro som det motsatte av et kristent forbilde. De mener han oppmuntrer til vold og intoleranse, og til angrep på alle som tenker annerledes. Hans bruk av religion gjør tro til et krigsinstrument. Det motsatte av det budskapet om nåde, kjærlighet, respekt og barmhjertighet til alle mennesker som er kjernen i evangeliet.

Når statsledere tar i bruk kristen tro til å fremme seg selv og sine egne mål – stikk i strid med det nåde- og rettferdighetsbudskapet som Jesus selv kom for å gi – kan det være fristende «å jatte med». Man kan for eksempel gi statslederen en plattform på sine egne arrangementer for å nå kristne velgere, i bytte mot større innpass i landet og mulighet til å nå flere med evangeliet.

Vi håper kristne organisasjoner – oss selv inkludert – våger å gjøre det motsatte. Å si ifra når man mener at troen blir misbrukt. Å stå opp når mennesker undertrykkes eller diskrimineres. Selv når det koster – ja, kanskje særlig da.

Trykket i Dagen, den 1. september 2020

Gå til innlegget

Kampen om vannet

Publisert 3 måneder siden

Norge har fått plass i FNs sikkerhetsråd. Der må vi sette klima øverst på agendaen. Klimaendringene intensiverer kampen om vannet, og fattige bønder blir sittende igjen som taperne om ikke vi handler.

Bøndene i Mekong i Sør-Vietnam bryr seg ikke så mye om Norge har fått plass i sikkerhetsrådet eller ikke. De bryr seg ikke så mye om store ord og langsiktige planer heller. Deres sikkerhet er truet av to trusler samtidig: klimaendringer og store damanlegg. Deres trygghet er på spill i dag – ikke i morgen.

Klimaendringene har ført til hyppigere og sterkere stormer, lengre og kraftigere tørkeperioder. I 2016 ble det rapportert om den største tørken på 100 år i Mekong. I år er det enda verre.

Det er flere årsaker til årets tørke. Først og fremst har det vært svært lite regn, hele 84% mindre enn gjennomsnittet i mange år. Men mindre regn fører til at kampen for å kontrollere vannet tilspisser seg. Skal vannet brukes til dyrking, drikkevann, rekeproduksjon eller til å produsere elektrisitet gjennom damanlegg?

Den mektige Mekong-elva renner gjennom hele seks land, helt fra Kina, og vannmengden i elva reduseres på grunn av mange damanlegg i flere av landene. Det er nesten en femtedel mindre vann i Mekong-elva i dag, enn det var i 2016. Dammene er en sikkerhetstrussel for hele regionen. Analytikere har beskrevet de kinesiske dammene som «våpen skjult i full åpenhet» og at Kina kan holde befolkningen i området som gisler ved å kreve gjentjenester for ikke å slippe ut så mye at det blir flom, og ikke så lite at det blir tørke. Denne maktskjevheten kan føre til væpnet konflikt.

Resultatet av klimaendringene og damanleggene er at saltvann har blandet seg med ferskvann så langt som 130 kilometer inn i elvene og kanalene i Mekongdeltaet, et område der det i alt bor 19 millioner mennesker. Dette rammer familiene som bor i området hardt og prisene for drikkevann har økt 5-10 ganger normalen.

Samtidig faller også inntektene. Tusenvis av hektar risavling har blitt ødelagt av saltvann. 20 000 hektar frukttrær står i fare for å dø, fordi det ikke fins vann til vanning. Salg og eksport av frukt er en viktig næring i Vietnam. Med stopp i salg og eksport på grunn av koronakrisen blir krisen ytterligere forverret.

Bønder og lokale myndigheter kan ofte ikke gjøre noe annet enn å forebygge og behandle effektene av vannkrisen lokalt. Store informasjonskampanjer forteller folk at de må spare vann i små private dammer, vanntanker og krukker, og at de må bruke vann sparsommelig og effektivt. Lokale myndigheter har også investert i et bedre utbygd nettverk av vannledninger, og noen steder saltvanns filtreringsutstyr.

Som en del av vårt diakonale arbeid for våre medmennesker i Mekong jobber Misjonsalliansen med klimatilpasning for lokalsamfunn og at bønder diversifiserer levebrødet sitt. Det betyr at de får flere inntektskilder, så de har flere bein å stå på om en inntekt skulle svikte.

Vi bidrar også med informasjon om vannsparing, og har delt ut store 3000 liters vanntanker til de mest sårbare. Misjonsalliansen har også kurset over 15 000 kvinner om tiltak mot klimaendringer. Som resultat av dette har mange fattige hushold klart å spare vann til seg selv.

Dette arbeidet er likevel et lite bidrag sammenlignet med potensialet i å gjøre noe med den grunnleggende urettferdigheten i at fattige mennesker rammes av bivirkningene fra andres velstand og økonomiske vekst – klimaendringer fra våre utslipp og kraftproduserende damanlegg i området.

Heldigvis virker det som om regjeringen forstår viktigheten av klima, også i et sikkerhetsperspektiv. Statssekretær Jens Frølich Holte har for eksempel sagt at det er en økende enighet om at klimaendringer forsterker risiko for konflikter og at land som allerede er sårbare rammes ofte hardest. Dette er vi enige i.

Nå må Norge også følge opp i praksis. Bøndene i Mekong kan ikke vente.


En annen versjon av teksten var på trykk i avisen Dagen den 16. juni 2020.

Gå til innlegget

Tett på

Publisert 4 måneder siden

Når kriser inntreffer gjelder det å være tett på dem som rammes. Da spiller kristne ledere en nøkkelrolle, fordi vi er til stede der folk bor og har deres tillit. Men den tilliten kan dessverre også misbrukes.

Denne kronikken stod først på trykk i avisen Dagen den 12. mai 2020.

Vi kristne kjenner hverandre som brødre og søstre på tvers av landegrenser. Vi er til stede i store byer så vel som små landsbyer. Menigheter og kirker er ofte en av få kilder til massekommunikasjon og informasjon, særlig i områder der mange ikke kan lese og skrive. Der informasjon er lett tilgjengelig, så kan kirken spille en viktig rolle som korrektiv mot feilinformasjon og rykter.

I påsken sendte FN-sjef Antonio Guterres ut en invitasjon til alle religiøse ledere om å jobbe sammen for fred og å delta i kampen mot koronaviruset. Det gjør han fordi han ser kraften i å mobilisere religiøse nettverk verden over.

Vår tro danner verdier og prinsipper som vi former våre liv ut ifra. Derfor spiller det en stor rolle hvordan våre ledere forvalter den tilliten de er blitt gitt.

Et eksempel på hvordan denne tilliten kan brukes eller misbrukes så vi under ebola-epidemien som brøt ut i Vest-Afrika i 2014. Perry Jansen, lege med master i global helse, har i Christian Journal for Global Health beskrevet hvordan religiøse ledere der først spredte et budskap av frykt: «Gud straffer oss med sykdom!». Resultatet var en tragedie. Folk skammet seg over å være syke og skjulte symptomene sine. Kristne bidro dermed til å spre sykdom.

Resultatet var derimot tilsvarende oppløftende da man gjennom samarbeid på tvers av Kirkenes Verdensråd, FN, bistandsorganisasjoner og religiøse ledere, fikk snudd fra et fryktbudskap til et budskap av håp. Både kristne og muslimske ledere fant da heller inspirasjon fra egne hellige tekster til å snakke om omsorg for dem som rammes av sykdom, renslighet i møte med døde kropper og andre budskap som styrket smittevernet blant deres etterfølgere.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon.

Nå under korona-pandemien har mange organisasjoner her i Norge takket ja til regjeringens invitasjon til å flytte statlige bistandsmidler til korona-tiltak. Heldigvis deltar også kristne aktører i denne internasjonale dugnaden. Diakonale organisasjoner som frem til nå har gitt skolegang, kunnskap om klimatilpasset landbruk eller annen langsiktig bistand, gir nå nødhjelp til de mest sårbare iblant oss og mobiliserer sine kristne nettverk til å spre informasjon om smittevern.

For Misjonsalliansens del har vi funnet oss selv midt i kriserammede områder, som Guayaquil i Ecuador, byen der hundrevis av lik ble liggende på gata i flere dager. Her jobber vi blant mennesker med umiddelbare behov og veldig lite mulighet til å planlegge for morgendagen. En fattig alenemor starter ikke opp en ny bedrift med mikrolån når det er portforbud store deler av dagen, familien ikke har mat og barna hennes ikke kan gå på skole.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon. Vi har også drevet utdeling av varer som folk trenger for å overleve; som mat, medisiner, såpe, vann og lignende. Slik kommer den tilliten og nettverket vi har bygget opp gjennom langsiktig arbeid til nytte, også i en krise.

Spredning av slik informasjon gjennom sosiale nettverk kan virke mindre viktig enn nødhjelp, men faktum er at det kan vise seg å være det aller viktigste vi driver med. Som Andries du Toit, direktør for et forskningsinstitutt i Sør-Afrika nylig skrev, så er det denne typen spredning av kunnskap som har fungert best i kampen mot HIV/AIDS: en type sosial mobilisering, basert på lokal kultur og realiteter, respekt for menneskerettighetene og bygget på håp om forandring.

Mange av menneskene kristne og andre religiøse kan nå frem til gjennom våre sosiale nettverk har få eller ingen andre kilder til informasjon og hjelp. Om vi mobiliserer så utgjør vi en forskjell for hver eneste vi når frem til. Vi redder liv.

Gå til innlegget

Bak lukkede dører

Publisert 5 måneder siden

For å stoppe koronaviruset stenges nå hele samfunn ned. For mange barn på Filippinene betyr det økt fare for overgrep, begått av personer bosatt i Norge.

Denne kronikken stod først på trykk i avisen Dagen den 7. april 2020


Et marked der barn kjøpes og selges

Filippinene kalles verdens episenter for handel med direktesendte overgrep, der barn holdes som slaver og daglig utsettes for grove seksuelle overgrep. Nordmenn bidrar til finansieringen av denne industrien, og det som ser ut til å være en enorm økning i antall nettovergrep de siste årene. I 2017 fikk myndighetene i landet rundt 45.000 tips om mulige tilfeller, mens dette antallet økte til 600.000 i 2018 – en økning på mer enn 1200 prosent.

Dokumentaren «Hallikens hus» (NRK Brennpunkt), saker fra TV2 og nylige domfellelser forteller om hvordan norske kunder betaler for å se innspilte eller direktesendte overgrep. En mann fra Troms ble i starten av mars i år tiltalt for menneskehandel og medvirkning til ni voldtekter mot barn under 14 år på Filippinene. Politiet fant også store mengder overgrepsmateriale – minst 21.200 og 1746 videoer.

Økt etterspørsel

Pornosider i vesten opplever økt trafikk etter hvert som folk tilbringer mer tid hjemme i karantene. De som eier denne typen sider sier at de fjerner materiale med mindreårige og ofre for menneskehandel. Sannheten er derimot at det er umulig å vite om «skuespillerne» deltar frivillig eller ikke. Økt trafikk på det mange anser som akseptable pornosider kan dermed øke etterspørselen etter overgrepsmateriale.

Det er heller ikke bare slike pornosider som har økt antall besøkende. Avisen The Guardian kunne i slutten av forrige uke melde at Europol også observerer økt trafikk i miljøene som søker spesielt etter overgrepsmateriale.

Fattigdommen – som nå forverres av at folk ikke får gått på jobb – har hele tiden også vært et fellestrekk i familiene der barn blir utsatt for nettovergrep.

Økt tilbud

Samtidig er våre folk på Filippinene redde for effekten av portforbudet som er innført i landet. Erfaringen tilsier at det som nå skjer vil medføre økt tilbud av overgrepsmateriale i dette mørke markedet, der voksne selger barn som slaver.

Eksempelvis vet vi fra før at handel av barn øker under katastrofer, noe partnere vi jobber med i landet har observert ved naturkatastrofer. Vi vet også at barn i sårbare situasjoner er enda mer sårbare når samfunn ikke fungerer som normalt. Instanser som vanligvis plukker opp overgrep, som skoler, helsestasjoner og barnehager er stengt, og nasjonal oppmerksomhet er generelt sett rettet mot krisen man står i. Spesielt ved denne situasjonen er at man også er lukket inne med barna over lengre tid, uten av naboer eller venner har mulighet til å fatte mistanke om at noe er galt.

Fattigdommen – som nå forverres av at folk ikke får gått på jobb – har hele tiden også vært et fellestrekk i familiene der barn blir utsatt for nettovergrep. Omsorgspersoner presser barn til å delta i nettsamtaler med overgripere for å skaffe penger til maten som skal hindre familien fra å sulte. Ved å delta blir barnet familiens «helt», mens det blir «den slemme» som forårsaker sykdom og død dersom hun eller han nekter.

Tid for handling

Det er åpenbart at norske myndigheter må gi politiet de midlene de trenger for å møte den mulige økningen med effektive tiltak. Men alle kan bidra i denne kampen, først og fremst gjennom å lese og snakke om dette, selv om det gjør vondt. Sammen kan vi avsløre løgnen om de mange frivillige og lykkelige sex-arbeiderne.

I tillegg trenger Misjonsalliansen, og andre som oss, penger til å drive forebyggende arbeid. Mange på Filippinene unngår å snakke om overgrep og seksualitet fordi det er tabubelagt. Gjennom arbeidet sørger vi og våre partnere for at den samtalen settes i gang i kirker og andre steder der folk møtes.

I tillegg til den forebyggende effekten, så kan slike tiltak også avdekke pågående overgrep. Noe vi også har sett i praksis ved at en jente på et av våre kurs skjønte at det hun og søsteren opplevde hjemme ikke var normalt, meldte fra til bestemoren og fikk hjelp. Det inspirerer og gir håp i kampen mot urettferdigheten!


Gå til innlegget

Oppskriften på den totale katastrofe

Publisert 5 måneder siden

Marerittet er i ferd med å bli virkelighet. Korona-pandemien står på dørstokken til verdens slumområder. Tiden for handling er nå. Heltene som nå står i kampen mot viruset trenger vår støtte, også når vi selv opplever tap og smerte.

(Denne kronikken var på trykk i Vårt Land tirsdag 1. april 2020)

Hvorfor slumområdene er så utsatt

Fattige i verdens storbyer er vant med naturkatastrofer, sykdom og død. Hverdagen leves i områdene vi alle har sett bilder av, i hus på størrelse med et gjennomsnittlig norsk soverom, der hele storfamilien bor sammen. Mange av disse har dårlig inneklima noe som gjør at de som bor der får ulike luftveisproblemer, eller “underliggende sykdommer” som vi kjenner det best som nå for tiden.

De fleste barn går på skole, og får der gjerne sitt eneste måltid mat i løpet av dagen. Disse har ikke et alternativ når skoler må stenges ned for å hindre spredning, og vil dermed bety enda en munn å mette for familien.

Tilgangen til vann er svært begrenset. Mange må betale for vannet til private tilbydere, som heller ikke alltid leverer det de lover. Såpe er også mangelvare og man kan gå dager eller uker uten å vaske hendene. Kloakken er ofte helt åpen eller ikke-eksisterende, noe som gjør at avføring fra smittede mennesker kan bli liggende der folk bor, som aktive smittekilder i flere dager. Med lav hygiene-kunnskap kan felleslatriner og vannstasjoner som deles av mange mennesker også bli smittekilder, der hele lokalsamfunn kan bli syke på svært kort tid.

De fleste får penger til å kjøpe vann og mat til sine kjære gjennom gatesalg eller lignende, der man er avhengig av at det er folk i gatene, ikke i karantene. Flere har også faste jobber som ansatte i rikere deler av byene, for eksempel som hushjelp for rike familier. Disse står i en umulig knipe der de enten må si fra seg levebrødet sitt eller risikere å ta med seg “rikmannsmitten” hjem til familiene og vennene sine.

Disse sosiale nettverkene er det heller ikke lett å si at man skal kutte kontakten med i et par måneder eller mer. Det er disse nettverkene som vanligvis trår til om noen trenger hjelp. Svært mange steder har man heller kunnet stole på å få den hjelpen man trenger av helsevesenet, fordi det er svakt utbygd og lite bemannet. Men hva skjer når hele nettverket du er avhengig av blir smittet samtidig? Hva skjer når det lille helsevesenet man har, bokstavelig talt kollapser fordi helsepersonellet selv blir syke?

De allerede eksisterende utfordringene har dessverre politiske lederne ikke maktet å løse, i de tilfellene der de i det hele tatt har prøvd. Dermed er tilliten til myndighetene også ofte lav, og man tror ikke på informasjon som kommer derfra. Generelt er også informasjonstilgangen lav, på grunn av lite utdanning og liv som forståelig nok handler mer om å overleve enn å oppsøke nyheter.

Håp i mørket

Selv om det ser ut til å blåse opp til den perfekte storm for verdens fattige så finnes det håp i mørket. Håp i form av helter på bakken som allerede er i gang med å kjempe mot spredningen av viruset. Misjonsalliansens arbeid utføres i praksis gjennom å gjøre lokale organisasjoner og kirker i stand til selv å gjøre lokalsamfunnene sine bedre og tryggere, disse er våre allierte i kampen mot urettferdighet.

Det er dem som nå er nøklene i å spre informasjon om farene ved viruset og hvordan man kan beskytte seg og sine. Det er disse som nå skal levere livreddende helsetjenester når staten kommer til kort. Det er disse som nå kan stille opp når det sosiale nettverket man vanligvis stoler på kanskje bryter sammen.

Disse heltene går ikke inn i ukjent farvann og skal etablere tillit. De er lokalsamfunnet. Det er han du som fattig i slummen lenge har hørt snakke om hygiene og renslighet, som nå leverer såpe på døra betalt med penger fra norske givere. Det er hun du vet at i mange år har drevet en kampanje for å få de lokale myndighetene til å lytte, som nå presser på for at de ikke skal glemme å se de fattiges behov i møte med en pandemi som også rammer de rike og innflytelsesrike. Disse heltene er det vi nå heier på. At mennesker som dem får mest mulig penger og andre ressurser i ukene fremover, er nøkkelen til å vinne den kampen mot klokka som nå foregår for å hindre at flest mulig skal dø.

Behovene vil med all sannsynlighet være enorme, men de vil bare bli enda større om vi venter. Det er nå det haster å sørge for at verdens slumområder har nok såpe, nye vannleveranser, mobile toaletter og andre ressurser som bidrar til å hindre smitte. Det er nå det haster med å få lokale myndigheter til å gjøre det de kan for å holde smitten unna, uten at de grepene samtidig får disse skjøre samfunnene til å bryte helt sammen.

Tilbake til normalen

Vi håper alle det skal komme en tid når alt returnerer til normalen. For mange i verden er den normalen urettferdighet, men det vil for de fleste heldigvis fortsatt være mulig å kjempe. I kampen for rettferdighet handler det om å ta et aktivt valg, et valg om ikke å sitte stille, om å velge side. I denne krisen og når den urettferdige normalen returnerer, la oss velge aktiv handling og kjærlighet for hverandre som medmennesker, ikke passivitet og frykt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3326 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
11 dager siden / 1217 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1061 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 877 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 805 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 618 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere