Andreas Andersen

Alder: 46
  RSS

Om Andreas

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Følgere

En besværlig ordning

Publisert 8 dager siden - 653 visninger

Det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

Vårt Land hadde fredag 11.august en firesiders artikkel om en mann som skal kjøre motorsykkel fra Norge til Indonesia - for å besøke fadderbarnet sitt, en jente på 13 år.

 Bakgrunnen for reiseprosjektet er en sterk og personlig livshistorie og er en reise som både handler om geografiske avstander og behovet for trygghet i indre rom, og den viser på en fin måte hva et personlig engasjement for andre kan føre til. Så langt er artikkelen god og lesverdig. I følge artikkelen besøker 70 av Plan Norges 136 000 faddere sine fadderbarn hvert år, og det som undrer meg er at kommunikasjonssjefen i Plan Norge så tydelig sier at dette er noe organisasjonen oppfordrer fadderne til.

Misjonsalliansen har hatt fadderordning i snart 60 år, og vi har i årenes løp vært gjennom mange prosesser og endringer vedrørende måten ordningen har vært drevet på. Vi har først og fremst ønsket at sårbare mennesker og fattige lokalsamfunn skal få endrede liv og lysere framtid. Men Misjonsalliansen har også vært barn av sin tid, og vi har tidligere gitt mulighet, ja, oppfordret givere og faddere til å besøke fadderbarna sine og sende gaver til jul og bursdager. Når vi for flere år siden avsluttet denne formen for nærkontakt med fadderbarna og gikk fra individuelt til kollektivt fokus på ordningen vår, henger det sammen med flere ting.

Fadderordningen hos Misjonsalliansen er en innsamlingsform og ikke en prosjektmetode. Det er verken bærekraftig eller rettferdig at en fattig familie i en sårbar og elendig slum hadde forretter og privilegier som nabofamiliene i samme slum ikke hadde. Det måtte ha føltes urettferdig for en fattig jente når venninnen i naboskuret hadde fått en dukke i julegave fra fadderen i landet langt borte - eller når den samme lille jenta stirret på nabofamilien som fikk besøk av store hvite mennesker.

Fadderordningen er for oss en finansieringskilde til gode og langsiktige bistandsprosjekter som kommer hele lokalsamfunn til gode. Joda, gutten, han som det henger bilde av på kjøleskapet, han er en virkelig person av kjøtt og blod og bor i et av våre prosjektområder, og både han og alle vennene hans får hjelp av fadderordningen. Foreldrene og alle de som aldri blir med på noen bilder, de får også hjelp. De får ikke bare rent vann, sunnere ernæring, bedre skoler og dyktigere lærere. De får også tilgang til kurs og opplæring og muligheter for inntektsbringende arbeid, og den dagen Misjonsalliansen forsvinner fra stedet, er de blitt i stand til å klare seg selv. Det er bærekraftig.

Vi må på den ene siden forstå at mennesker vil realisere drømmer og ha noe annet og mer eksotisk å legge ut på sosiale medier, men dette har ikke noe med bistandsarbeid å gjøre og vil neppe være til hjelp i prosjektarbeidet. Giverne skal ikke gi retningslinjene for bistandsarbeidet, og det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

Gå til innlegget

En bank på de fattiges side

Publisert 5 måneder siden - 577 visninger

Jamaica, oktober 2016. I et møterom på Montego Bay Convention Centre sitter et par titalls sør-amerikanske finansfolk og skarpskodde jurister og venter på motparten i en særdeles viktig forhandlingssamtale. Inn kommer tre nordmenn. Samtalen skal handle om 80 millioner dollar og framtiden til Banco D-MIRO, Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador.

Men la meg starte med å stille deg noen spørsmål: Hvordan ville livet ditt sett ut og hvordan ville du hatt det om du aldri hadde hatt tilgang til noen former for banktjenester? Hva om alle inngangsdører til banker var stengt for deg? Hvordan hadde du bodd? Hvordan ville hjemmet ditt sett ut? Siden foreldrene dine bare hadde råd til å betale utdannelsen til broren din, måtte du ta til takke med jobber som ikke krevde formelle kvalifikasjoner.

Det er slik mange mennesker i verden i dag lever - uten velferdssystemer og sikkerhetsnett, men likefullt med drømmer, lengsler og ønsker for seg selv og familien sin. Derfor har det i flere tiår vært viktig for Misjonsalliansen å kunne tilby banktjenester for mennesker som ikke er kredittverdige og ikke har et utgangspunkt i livet som du og jeg tar som den mest åpenbare selvfølgelighet.

AMAS (Misjonsalliansens selskap for mikrofinans) drifter mikrofinansinstitusjoner i Liberia, Vietnam, Bolivia og Ecuador. Bankene balanserer hårfint mellom nødvendig inntjening og en diakonal, overordnet drift og opererer ofte under skjøre forhold. I april 2016 gjorde et kraftig jordskjelv i Ecuador store materielle skader, og i områdene nær episenteret var konsekvensene enorme. Alle ble rammet på en eller annen måte, og mange mistet livet. Banco D-MIRO hadde et av lånekontorene her, og i løpet av dagene som fulgte ble vi mer og mer klar over de dramatiske konsekvensene. Vi fortalte på denne tiden mange historier om lånekunder som ble rammet, men vi sa lite om dramatikken bak selve banken. Banco D-MIRO stod i fare for å gå konkurs.

De første estimatene viste et tap på mellom tre og fem millioner dollar, med tap av både portefølje og inntekt, noe som betydde at vi ville komme under myndighetenes krav til egenkapital. Av en portefølje på ca. 95 millioner dollar var 80 millioner finansiert gjennom lån fra internasjonale fond og institusjoner. Ved en snittrente på 7 % representerte dette en betydelig kostnad for oss, og det var viktig å få på plass en plan for å sikre nok kapital til banken. Vi måtte iverksette umiddelbare krisetiltak. Lånene våre forfalt jo hele veien og måtte fornyes, og ingen er særlig interessert i å fornye lån til en jordskjelv-rammet bank.

Lånene på 80 millioner dollar hadde vi gjennom 16 ulike fond og institusjoner. De organiserte seg i en styringskomite og skulle forhandle med oss. I mange måneder forhandlet vi på mail, på Skype og i vanlige mobilsamtaler, og et rammeverk kom på plass på det årlige møtet for latin-amerikanske mikrofinansinstitusjoner som i fjor fant sted i Jamaica.

Alle skjønte alvoret i situasjonen. Gikk banken konkurs, ville kreditorene tape alt. Misjonsalliansen og AMAS hadde sterke kort på hånden og tre svært dyktige forhandlere, som jeg er veldig stolt over å få jobbe sammen med. Motparten mente at vi som eiere måtte skyte inn ny og fersk kapital, mens vi flere ganger måtte gjenta at vi ikke er en finansiell investor, men en ideell organisasjon som lever av gaver.

Kampen stod blant annet om en rentereduksjon på 2 %. Hvis vi kunne bidra med én million dollar i ny, frisk egenkapital, skulle vi få en rentereduksjon på 1 % på alle våre lån. Hvis vi skjøt inn to millioner i ny egenkapital, skulle vi få 2 % rentereduksjon. 1 % på 80 millioner dollar ville utgjøre en betydelig reduksjon på 800 000 dollar i året, men det var et sterkt ønske fra vår side å klare det dobbelte.

Det så likevel mørkt ut. To millioner dollar eller nærmere 17 millioner kroner var mye penger for Misjonsalliansen, som eier av AMAS. Etter svært godt arbeid av AMAS-staben, god støtte fra strategiske partnere og ekstrabevilgning fra Misjonsalliansen klarte vi å redde banken. Fra og med 1. januar 2017 effektuerte AMAS en rentereduksjon på Banco D-MIROs lån med 2 %, uten noen endelig avtale og hva så enn motparten måtte mene. Mot slutten av januar ble avtalen imidlertid undertegnet, og banken var sikret.

Hva handler dette om? Handler det om personlig prestisje og ønske om finansiell suksess? Nei, dette er først og fremst et eksempel på kamper som kjempes for fattige folks livsvilkår og for at marginaliserte mennesker skal få rettmessige og rettferdige sjanser til å kunne reise seg fra fattigdom og nedverdigelse. Vi i Norge har fått våre muligheter, og vi vil nå stå på de fattiges side og tale deres sak. 

 

Gå til innlegget

Hjelp til de mange – ikke bare den ene

Publisert 6 måneder siden - 342 visninger

Fadderordning som innsamlingsmodell er tidvis oppe til debatt. For noen uker siden satte Bistandsaktuelt søkelyset på kostnadene ved gateverving, og tidligere har det blitt satt spørsmål ved om såkalt fadderbistand virker. Bistandsforskere har i tillegg vært tvilsomme til administrasjonskostnadene ved en slik ordning.

For den organisasjonen jeg leder er dette høyst aktuelle spørsmålsstillinger. Nærmere halvparten av våre inntekter kommer nemlig fra fadderordningen vår. Men dette bør også være aktuelt for givere, med tanke på at en ganske stor andel av Norges befolkning har bilde av et fadderbarn fra en eller annen fadderorganisasjon hengende på kjøleskapet eller et annet sted i hjemmet.

Misjonsalliansen har landets eldste fadderordning og kan snart feire 60-årsjubileum. Fram til slutten av 1950-årene hadde vi driftet arbeidet vårt bare ved vanlig givertjeneste, men med inspirasjon fra den amerikanske organisasjonen World Vision startet vi opp det som etter hvert skulle bli en svært sentral inntektskilde for oss. I tillegg til en kontinuerlig vekst har fadderordningen i løpet av disse 58 årene gjennomgått endringer og markant skifte fra individuell til kollektivt fokus.

Fadderordningen hos Misjonsalliansen er en innsamlingsform og ikke en prosjektmetode. Fadderbarna kommer ikke lenger til lokale kontorer og får sine månedlige bidrag som kontanter i hendene. Det var verken bærekraftig eller rettferdig at en fattig familie i en sårbar og elendig slum hadde forretter og privilegier som nabofamiliene i samme slum ikke hadde. Det måtte ha føltes urettferdig for en fattig jente når venninnen i naboskuret hadde fått en dukke i julegave fra fadderen i landet langt borte. Enda verre når den samme lille jenta stirret på nabofamilien som fikk besøk av store hvite mennesker - og som regel fulgte det da med gaver som for denne befolkningen ellers kun fantes i en drømmeverden hinsides deres stand og stilling.

Fadderordningen er for oss en finansieringskilde til gode og langsiktige bistandsprosjekter som kommer hele lokalsamfunn til gode. Joda, gutten, han som det henger bilde av på kjøleskapet, han er en virkelig person av kjøtt og blod og bor i et av våre prosjektområder, og både han og alle vennene hans får hjelp av fadderordningen. Foreldrene og alle de som aldri blir med på noen bilder, de får også hjelp. De får ikke bare rent vann, sunnere ernæring, bedre skoler og dyktigere lærere. De får også tilgang til kurs og opplæring og muligheter for inntektsbringende arbeid, og den dagen Misjonsalliansen forsvinner fra stedet, er de blitt i stand til å klare seg selv. Det er bærekraftig.

For å nå ut til stadig flere områder og lokalsamfunn er også Misjonsalliansen opptatt av verving. Men vi har valgt å ikke bruke profesjonelle aktører. Flere fadderorganisasjoner fortalte Bistandsaktuelt at kostnadene per fadderavtale ligger et sted mellom 2000 og 3000 kroner. Vår erfaring er at tidligere utsendinger og frivillige arbeidere, de som har sett og hørt, luktet og smakt, er de som best kan fortelle hvorfor de selv er faddere og dermed utfordre andre. Men la meg legge til at vi også har bonusordninger i forbindelse med verving, men de kan vi forsvare.

Derfor lever Misjonsalliansen godt med en langsommere vekst enn andre. 90 % av fadderne våre har vært faddere og givere i mer enn fem år, og gjennomsnittet for tiden man er faddere hos oss er litt over ti år.

Bistandsekspertene har rett i at fadderordningen krever organisering og oppfølging siden den enkelte fadder får informasjon tilpasset deres eget fadderbarn, men når fadderne våre forblir trofaste over lang tid, så er det likevel en god investering. Dessuten får vi i løpet av denne tiden mange muligheter til å fortelle om arbeidet vårt og måten vi jobber på, og vi vet at mange foreldre og besteforeldre bruker fadderavtalen og informasjon, brev og rapporteringer på en pedagogisk og tjenlig måte i møte med barna.

Gå til innlegget

Mer penger og mer kontroll til de fattige

Publisert 7 måneder siden - 387 visninger

Den siste tiden har det vært oppmerksomhet omkring bistandspenger og prinsipper rundt hvordan disse skal fordeles. UD ønsker mer bistand direkte til lokale sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør. Den offentlige bistanden går i dag hovedsakelig til ulike FN-organisasjoner og til andre frivillige bistandsorganisasjoner.

Forslaget fra UD kan på den ene siden oppfattes som en trussel mot oss som norske aktører innenfor sivilt samfunn, men vi ønsker initiativet velkommen, for ingen bør ønske fordyrende mellomledd som ikke medvirker til bedre bistand.

Jeg tilhører en misjonsbevegelse som, litt ubeskyttet sagt, har løftet opp og istandsatt fattige lokalsamfunn i 150 år. Før alle trendene og alle fagtermene, og i tidligere tider da vestlig utenrikspolitikk i stor grad handlet om utbytting, kolonialisering og korrumpering, bygget vi helse- og skoleinstitusjoner og ga de laveste i samfunnet skriftspråk og utdannelse. Lenge før departementene og direktoratene gjorde vi nettopp det disse nevnte organene i dag har ansvaret for. Jovisst var vi barn av vår tid, og det er mangt og mye som skulle vært ugjort eller gjort annerledes. Men vi sprengte grenser, og vi var trolig en viktig modell for den offentligstyrte bistandsaktiviteten som utviklet seg på 1960-tallet.

Misjonsalliansen, organisasjonen jeg jobber i, har i årenes løp endret seg. Vi har skiftet grep og fokusert annerledes, og vi har lagt gamle metoder til side for nye og mer riktige og hensiktsmessige strategier. Det gjorde vi for noen år siden da vi etablerte landkontor til fordel for egne og ofte store lokale organisasjoner i prosjektlandene. Parallelt med dette har det totale antall utsendinger i Misjonsalliansen gått ned, for vi tror ikke antallet utsendinger alene er riktig parameter for et vellykket misjons- eller bistandsarbeid. Vi ønsker å skalere for fremtidig vekst. Vi tror Misjonsalliansen er en sterk organisasjon med ressurser til å nå bredere ut enn vi gjør i dag, men det måtte en omstrukturering til. Enda en gang.

Med opprettelsen av mindre landkontorer eller «representasjonskontorer» står vi friere til å samarbeide med andre organisasjoner, lokale og nasjonale NGO-er eller sivilsamfunnsorganisasjoner. Det var også et steg bort fra det gamle idealet om å opprette egne organisasjoner, som så skulle nasjonaliseres og overtas av lokalbefolkningen. Vi har i sannhet vært barn av vår tid – helt til det siste, men endringsvillige nok til å skjønne at nye grep må tas.

Vi ønsker at arbeidet vårt skal være forankret i lokalbefolkningen og i de organisasjoner som allerede finnes, framfor at vi oppretter nye. De har en bedre forståelse av den lokale konteksten enn vi har. De har sine egne eiere, egne medlemmer og sin egen «reason to be». De fantes før vi kom, og de vil finnes når vi ikke er der lenger. Vi vil samarbeide med lokale organisasjoner som er posisjonert til å få til noe. Og så vil vi jobbe for å styrke dem. Vi kommer ikke til å være en del av disse partnernes beslutningsorganer, men vi vil komme tettere på målgruppen når vi jobber gjennom dem.

Misjonsalliansen driver sunt, og vi har en stabil og god inntekt. Bistandsaktuelt peker på dette i en nettartikkel, og vektlegger at vi har en stor andel egenfinansiering i prosjektene våre. Vi representerer og vi reflekterer et stort initiativ og engasjement hos våre givere. Det er vi stolt av. Høy grad av egenfinansiering gir sterkere forutsigbarhet og mer langsiktighet. Dette smitter over på våre lokale partnere; de bidrar også med bidrag og finansiering av prosjektene de får støtte til. Misjonsalliansens rolle som mellomledd blir redusert, og vi får mye god bistand av relativt få offentlige kroner.

Vi ønsker velkommen en bistandsdebatt som har de mest sårbare, fattige og tilsidesatte som utgangspunkt og tyngdepunkt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere