Andreas Andersen

Alder: 47
  RSS

Om Andreas

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Følgere

Med ønske om et bedre og mer rettferdig nytt år!

Publisert 10 dager siden - 328 visninger

Vi har så vidt passert årsskiftet, og fremdeles hører jeg ekkoet av englenes «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Men det er definitivt ikke fred, og nyhetene bekrefter det til fulle. Likevel skal vi fortsatt kjempe for fred og rettferdighet i den verden vi lever i, og i 2018 skal vi rope enda høyere.

Sammen med flere aktører innenfor kirke og utdanning planlegger Misjonsalliansen en nyskapende fellesmobilisering for rettferdighet. Mange av oss har jobbet lenge med rettferdighet på ulike måter, og nå er tiden kommet for å inspirere, utruste og utfordre hverandre til å nå enda lenger i kampen for at Guds gode tanke om likhet og rettferdighet for alle skal få større gjennomslag her og nå - lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Rettferdighetskonferansen skal finne sted i begynnelsen av november i år.


Dypest sett kan ingen instanser, land eller organisasjoner eller intet menneske bestemme eller vedta en allmenngyldig rettferdighet - uansett på hvilket plan det skulle være. Det er vanskelig å påvirke normer og prioriteringer i andre land. Men mange av oss ønsker å være med og skape det, vi vil kjempe for rettferdighet og virkeliggjøre det i små lokalsamfunn og blant sårbare og utsatte grupper. Sammen kan vi sette likhet og rettferdighet på agendaen, og sammen kan vi gjøre denne tematikken betydningsfull – både for oss som jobber i misjonsorganisasjoner og NGO-er og til syvende og sist også for sårbare og utsatte mennesker verden over.


Misjonsalliansen har nettopp startet arbeid i et nytt land og har utvidet engasjementet i Vest-Afrika til også å gjelde Sierra Leone. Vi har et nært og godt samarbeid med Metodistkirken i landet, og biskop John Yambasu, den øverste lederen i kirken, sier dette: - Bibelen forteller meg at Gud bare ønsker det beste for oss. Derfor er det utfordrende å leve midt i smerte, vanskeligheter og konflikter, i krig, ebola og ulykker. Mennesker går til grunne på grunn av uvitenhet, og mange mangler det aller nødvendigste. Når jeg ser ut av kontorvinduet, ser jeg mennesker som lever i smerte og fattigdom. Jeg ser barn uten barndom og ungdom som har gått glipp av utdannelse. På grunn av krig og konflikter! De fikk aldri muligheten. Som kristne kan vi ikke hvile - for vi er kalt til å gjøre en forskjell i verden.


Vi må la oss provosere av urettferdighet - av urettferdig fordeling, av at så mange fattige og sårbare rammes hardt av katastrofer og klimaendring, av at de som syr klærne våre i Kambodsja og Bangladesh tjener så altfor lite, av at millioner av barn ikke har nok mat og en trygg nok hverdag. Og vi skal bli opprørte over korrupte ledere som ikke leder godt og at penger forsvinner i dype lommer.


Når det er så mye urettferdighet og fattigdom i verden, skal vi sammen kjempe for det gode og bruke ressursene på de områdene der vi best kan bidra, og om mulig skal vi gi konstruktive dytt til politiske ledere, demokratiske prosesser og til lokale og driftige mennesker i små lokalsamfunn.


Jesus ble født under fattige kår, og fra første øyeblikk var det menneskene nederst på rangstigen, gjeterne på marken, som fikk høre englesangen og skulle inviteres inn i festen. Juleevangeliet vi nettopp har hørt handler om Gud som bøyer seg ned – som blir sårbar og avmektig og som stiller seg ved siden av oss. Gud holder seg ikke på avstand til lidelse og urettferdighet. Det skal heller ikke vi gjøre! Helge Simonnes, vår nye styreleder, sier det slik i siste nummer av Tsjili, Misjonsalliansens magasin: - Det mest grunnleggende jeg kan si om min tro er at Gud vil oss vel. Men han har lagt verden i våre hender, og i vår verden er det mye som ikke er bra. Lidelsen vil alltid være der. Men vi kan være instrumenter for det gode, og vi kan gjøre noe med det onde.

Godt nytt år!


Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Rettighetsbasert tilnærming i et lovløst land

Publisert rundt 1 måned siden - 388 visninger

Den politiske opposisjonen i Kambodsja er avsatt, handlingsrommet til det sivile samfunn er innstrammet, og dette har skjedd på kort tid og tilsynelatende uten en eneste reaksjon. Det viser hvor sårbart et demokrati kan være når landet bærer på en historie slik som Kambodsja.

Å kalle Kambodsja for lovløst er kanskje en overdrivelse, men den siste tids hendelser i landet, med nedleggelser av uavhengige aviser og radiostasjoner og oppløsningen av det største opposisjonspartiet, har uansett skapt utfordringer.


En rettighetsbasert tilnærming i utviklingsarbeidet forutsetter at det finnes en ansvarlig myndighet. Misjonsalliansen jobber med mennesker på grasrotnivå for å gjøre dem kjent med hvilke rettigheter de har i henhold til nasjonale lover og internasjonale avtaler. Vi hjelper dem med å organisere seg og gir ledertrening og kursing i planlegging og gjennomføring av prosjekt. En lokal organisasjon har større tyngde i møte med myndighetene, og sjansen for å bli hørt og å få gjennomslag øker. Vi hører ofte at uten denne assistansen fra Misjonsalliansen ville de ikke hatt mot til å bringe saker fram for de rette myndighetene.


Samtidig med arbeidet på grasrotnivå er det nødvendig også å jobbe med dem som er ansvarlige for å levere gode tjenester til innbyggerne. Rent vann, trygge skoler og et godt helsetilbud er det til syvende og sist myndighetene som må sørge for. Uten at disse er med på laget har velmente utviklingsprosjekt en tendens til å bryte sammen når bistandsorganisasjonen trekker seg ut og midlene stopper opp. Gjennom talsmannsarbeid blir myndighetene gjort oppmerksomme på hvilket ansvar de har. Noen ganger er det manglende informasjon som gjør at tjenestene uteblir, men av og til er det direkte unnlatelsessynder som ligger til grunn. Misjonsalliansen kan bidra med økt kunnskap og kapasitet for lærere og helsepersonell, og i partnerskap er vi med og bygger for eksempel nye klasserom og vanntårn.


Men hva gjør man når myndighetene uteblir eller mangler legitimitet i lokalbefolkningen?


Kambodsja har i mange år hatt en sterk sentral myndighet. Bestemmelser blir gjort uten å konsultere med dem som blir direkte påvirket. Ofte har høytstående politikere næringsinteresser som blir favorisert fremfor interessene til menigmann. Ulovlig hogst av verdifullt tømmer fra skoger som skulle komme lokalbefolkningen til gode forekommer daglig. Fattige bønder som mangler dokumenter på at de eier jorda de har driftet i generasjoner, blir tvangsflyttet fra gården fordi en forretningsmann med de rette forbindelsene trenger mer alburom. Skoler og helsestasjoner får ikke de ressursene de trenger fordi avstanden til de som bestemmer i Phnom Penh blir altfor lang og pengene har en lei tendens til å forsvinne på veien.


En prosess med å flytte bestemmelsesansvar nedover i det politiske systemet og ut i provinsene og kommunene er blitt trenert - sannsynligvis for å unngå at kontrollen forsvinner ut av statsministerens kontor.


Årets lokalvalg var en tankevekker for regjeringspartiet da opposisjonen fikk nesten halvparten av stemmene. Mange kommuner gikk fra å være styrt etter ønskene til de sentrale myndighetene til å ha en ledelse som lyttet til folket lokalt. Å overføre ansvar og ikke minst penger til disse var en for sur pille å svelge. Løsningen har vært en gradvis innstramming av handlingsrommet til det sivile samfunn. Enhver aktivitet som en organisasjon skal gjennomføre må godkjennes av myndighetene. Radiostasjoner og aviser som har vært kritiske røster er blitt stengt.


I tillegg har man gått løs på politiske motstandere. I fjor sommer ble en høyt respektert samfunnsanalytiker skutt på høylys dag, kort tid etter at han hadde diskutert offentlig en rapport som avdekket forretningskonglomeratet som statsministeren og hans familie kontrollerer. En fattig bonde er blitt dømt for mordet, men de fleste mener at det er myndighetene som står bak. Ledelsen til opposisjonspartiet er enten i eksil eller i fengsel, og det toppet seg midt i november da høyesterett etter utildekket press fra myndighetene oppløste hele opposisjonspartiet. Partiet som hadde fått nesten halvparten av stemmene i siste valg mistet dermed alle plassene i parlamentet og i lokale styringsorganer.


I en slik situasjon er det mer enn noen gang viktig å bygge et sterkt sivilsamfunn. Menigmann må kunne kreve å bli hørt og bli tatt hensyn til. Det er en menneskerett å få være med og velge hvem som skal styre både nasjon og kommune.


Bistand er ikke veldedighet. Dette er snakk om rettferdighet.

Gå til innlegget

Å holde det man lover

Publisert 2 måneder siden - 1487 visninger

Norges klimabistand til utviklingsland har de siste tre årene gått ned med nesten to milliarder kroner. Fattige utviklingsland får ikke pengene de er lovet til klimatilpasning og forebyggende tiltak. Fattige bønder rammes allerede hardest. Nå trenger de ditt engasjement.

I går, mandag 6. november, startet FNs klimaforhandlinger for 2017. COP23, som er det formelle navnet på møtet, finner sted i Bonn i Tyskland. Her møtes politikere fra ulike deler av verden så vel som representanter fra forsknings- og næringslivsmiljøer og ikke minst aktører fra sivilsamfunnsorganisasjoner.


Parisavtalen som trådte i kraft november 2016 og som skal gjelde fra 2020, har som mål å hindre en global oppvarming på over 2 grader. For, om mulig, å beskytte verdens sårbare land mot ekstremvær, tørk og flom, og for å sikre alle mennesker mat og rent vann, kreves det at vi sammen står opp og bidrar. Utslipp av klimagasser må reduseres kraftig, og verdens rike land må trappe opp nasjonale mål innen fornybar energi, energieffektivisering og bidra til vern av regnskog og til klimafinansiering.


Klimaendringene rammer de fattigste ekstra hardt, og de har i liten grad vært med på å skape problemene selv. I Misjonsalliansen merker vi det aller mest på Filippinene, i Vietnam og Kambodsja. Været er mer og mer uforutsigbart. Tørketiden varer lengre og regntiden er kraftigere. I Mekong er også saltvann fra havet et økende problem i jordbruket. «Før visste vi hvordan vi skulle forholde oss til årssyklusen», forteller Thu (50) i Mekong «Før kunne vi klare to risavlinger i året, nå klarer vi ikke en eneste avling fordi jorda er for salt». Resultatet er usikker inntekt, større sårbarhet og at folk flytter til storbyene. Misjonsalliansen jobber derfor tett sammen med lokale bønder slik at de kan finne nye inntektskilder og få en sikrere fremtid.


For å tilpasse seg slike endringer trenger de sårbare og fattige landene hjelp. De rike landene har lovet å bidra med 100 milliarder dollar hvert år til et tilpasningsfond som ble opprettet under Kyotoavtalen. Fondet skal brukes til å finansiere klimatilpasning og utslippskutt i utviklingsland. Svært mange land som rammes har ikke råd til å gjøre forebyggende tiltak for å redusere konsekvensene av naturkatastrofer på egenhånd, og fattige land klarer heller ikke å redusere utslippene uten hjelp utenfra.


Det er meningen at ressurssterke land skal gå sammen for å investere i klimatilpasning og forebyggende tiltak i utviklingsland. Slike tiltak kan spenne bredt fra kostnadstunge prosjekter på infrastruktur som demninger og diker, til enklere tiltak som livreddende svømmetrening.
Hensikten med en klimautjevning er blant annet at fattige land skal få mulighet til å bygge opp landet sitt etter naturkatastrofer og kunne få gode systemer for rent vann og vannlagring. Utviklingslandene har imidlertid ikke fått bekreftelse på at de nødvendige pengene kommer. En rapport som ble lansert i forrige uke av Forum for Utvikling og Miljø, Regnskogfondet, WWF og Kirkens Nødhjelp viser at Norge bidrar mindre og mindre til klimaregnskapet. Det samme gjør mange andre land. Dette rammer til syvende og sist de fattige.


I forbindelse med Paris-avtalen har alle land meldt inn mål på klimatiltakene. De økonomiske bidragene dekker bare 1/3 av behovene som er meldt inn, og mange utviklingsland har satt seg klimamål som avhenger av at de får den nødvendige støtten utenfra som er lovet. Med dagens teknologi og varslingssystemer er det enklere å forutse hvem som vil rammes, når de rammes, og vi kan være mer presise med hjelpen vi gir. Likevel ligger vi etter for å kunne nå Paris-avtalens viktige mål. Hvis klimaavtalen fra Paris skal bli en suksess må alle bidra som de har lovet, og verdens totale utslipp må reduseres.


Det er et dårlig tegn at Norge nå kutter i klimabistanden. Norske politikere trenger å høre at folk bryr seg og er engasjert. Vi som kristne har et spesielt ansvar. Det handler om å ta vare på skaperverket, og det er også en diakonal oppgave å støtte fattige som rammes hardest av klimaendringer. Klimapolitikk skjer ikke bare på COP23. Ditt klimaengasjement er viktig hver dag - i nærmiljøet, i menigheten og på jobben. Du trengs!

Gå til innlegget

En besværlig ordning

Publisert 5 måneder siden - 738 visninger

Det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

Vårt Land hadde fredag 11.august en firesiders artikkel om en mann som skal kjøre motorsykkel fra Norge til Indonesia - for å besøke fadderbarnet sitt, en jente på 13 år.

 Bakgrunnen for reiseprosjektet er en sterk og personlig livshistorie og er en reise som både handler om geografiske avstander og behovet for trygghet i indre rom, og den viser på en fin måte hva et personlig engasjement for andre kan føre til. Så langt er artikkelen god og lesverdig. I følge artikkelen besøker 70 av Plan Norges 136 000 faddere sine fadderbarn hvert år, og det som undrer meg er at kommunikasjonssjefen i Plan Norge så tydelig sier at dette er noe organisasjonen oppfordrer fadderne til.

Misjonsalliansen har hatt fadderordning i snart 60 år, og vi har i årenes løp vært gjennom mange prosesser og endringer vedrørende måten ordningen har vært drevet på. Vi har først og fremst ønsket at sårbare mennesker og fattige lokalsamfunn skal få endrede liv og lysere framtid. Men Misjonsalliansen har også vært barn av sin tid, og vi har tidligere gitt mulighet, ja, oppfordret givere og faddere til å besøke fadderbarna sine og sende gaver til jul og bursdager. Når vi for flere år siden avsluttet denne formen for nærkontakt med fadderbarna og gikk fra individuelt til kollektivt fokus på ordningen vår, henger det sammen med flere ting.

Fadderordningen hos Misjonsalliansen er en innsamlingsform og ikke en prosjektmetode. Det er verken bærekraftig eller rettferdig at en fattig familie i en sårbar og elendig slum hadde forretter og privilegier som nabofamiliene i samme slum ikke hadde. Det måtte ha føltes urettferdig for en fattig jente når venninnen i naboskuret hadde fått en dukke i julegave fra fadderen i landet langt borte - eller når den samme lille jenta stirret på nabofamilien som fikk besøk av store hvite mennesker.

Fadderordningen er for oss en finansieringskilde til gode og langsiktige bistandsprosjekter som kommer hele lokalsamfunn til gode. Joda, gutten, han som det henger bilde av på kjøleskapet, han er en virkelig person av kjøtt og blod og bor i et av våre prosjektområder, og både han og alle vennene hans får hjelp av fadderordningen. Foreldrene og alle de som aldri blir med på noen bilder, de får også hjelp. De får ikke bare rent vann, sunnere ernæring, bedre skoler og dyktigere lærere. De får også tilgang til kurs og opplæring og muligheter for inntektsbringende arbeid, og den dagen Misjonsalliansen forsvinner fra stedet, er de blitt i stand til å klare seg selv. Det er bærekraftig.

Vi må på den ene siden forstå at mennesker vil realisere drømmer og ha noe annet og mer eksotisk å legge ut på sosiale medier, men dette har ikke noe med bistandsarbeid å gjøre og vil neppe være til hjelp i prosjektarbeidet. Giverne skal ikke gi retningslinjene for bistandsarbeidet, og det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

Gå til innlegget

En bank på de fattiges side

Publisert 11 måneder siden - 609 visninger

Jamaica, oktober 2016. I et møterom på Montego Bay Convention Centre sitter et par titalls sør-amerikanske finansfolk og skarpskodde jurister og venter på motparten i en særdeles viktig forhandlingssamtale. Inn kommer tre nordmenn. Samtalen skal handle om 80 millioner dollar og framtiden til Banco D-MIRO, Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador.

Men la meg starte med å stille deg noen spørsmål: Hvordan ville livet ditt sett ut og hvordan ville du hatt det om du aldri hadde hatt tilgang til noen former for banktjenester? Hva om alle inngangsdører til banker var stengt for deg? Hvordan hadde du bodd? Hvordan ville hjemmet ditt sett ut? Siden foreldrene dine bare hadde råd til å betale utdannelsen til broren din, måtte du ta til takke med jobber som ikke krevde formelle kvalifikasjoner.

Det er slik mange mennesker i verden i dag lever - uten velferdssystemer og sikkerhetsnett, men likefullt med drømmer, lengsler og ønsker for seg selv og familien sin. Derfor har det i flere tiår vært viktig for Misjonsalliansen å kunne tilby banktjenester for mennesker som ikke er kredittverdige og ikke har et utgangspunkt i livet som du og jeg tar som den mest åpenbare selvfølgelighet.

AMAS (Misjonsalliansens selskap for mikrofinans) drifter mikrofinansinstitusjoner i Liberia, Vietnam, Bolivia og Ecuador. Bankene balanserer hårfint mellom nødvendig inntjening og en diakonal, overordnet drift og opererer ofte under skjøre forhold. I april 2016 gjorde et kraftig jordskjelv i Ecuador store materielle skader, og i områdene nær episenteret var konsekvensene enorme. Alle ble rammet på en eller annen måte, og mange mistet livet. Banco D-MIRO hadde et av lånekontorene her, og i løpet av dagene som fulgte ble vi mer og mer klar over de dramatiske konsekvensene. Vi fortalte på denne tiden mange historier om lånekunder som ble rammet, men vi sa lite om dramatikken bak selve banken. Banco D-MIRO stod i fare for å gå konkurs.

De første estimatene viste et tap på mellom tre og fem millioner dollar, med tap av både portefølje og inntekt, noe som betydde at vi ville komme under myndighetenes krav til egenkapital. Av en portefølje på ca. 95 millioner dollar var 80 millioner finansiert gjennom lån fra internasjonale fond og institusjoner. Ved en snittrente på 7 % representerte dette en betydelig kostnad for oss, og det var viktig å få på plass en plan for å sikre nok kapital til banken. Vi måtte iverksette umiddelbare krisetiltak. Lånene våre forfalt jo hele veien og måtte fornyes, og ingen er særlig interessert i å fornye lån til en jordskjelv-rammet bank.

Lånene på 80 millioner dollar hadde vi gjennom 16 ulike fond og institusjoner. De organiserte seg i en styringskomite og skulle forhandle med oss. I mange måneder forhandlet vi på mail, på Skype og i vanlige mobilsamtaler, og et rammeverk kom på plass på det årlige møtet for latin-amerikanske mikrofinansinstitusjoner som i fjor fant sted i Jamaica.

Alle skjønte alvoret i situasjonen. Gikk banken konkurs, ville kreditorene tape alt. Misjonsalliansen og AMAS hadde sterke kort på hånden og tre svært dyktige forhandlere, som jeg er veldig stolt over å få jobbe sammen med. Motparten mente at vi som eiere måtte skyte inn ny og fersk kapital, mens vi flere ganger måtte gjenta at vi ikke er en finansiell investor, men en ideell organisasjon som lever av gaver.

Kampen stod blant annet om en rentereduksjon på 2 %. Hvis vi kunne bidra med én million dollar i ny, frisk egenkapital, skulle vi få en rentereduksjon på 1 % på alle våre lån. Hvis vi skjøt inn to millioner i ny egenkapital, skulle vi få 2 % rentereduksjon. 1 % på 80 millioner dollar ville utgjøre en betydelig reduksjon på 800 000 dollar i året, men det var et sterkt ønske fra vår side å klare det dobbelte.

Det så likevel mørkt ut. To millioner dollar eller nærmere 17 millioner kroner var mye penger for Misjonsalliansen, som eier av AMAS. Etter svært godt arbeid av AMAS-staben, god støtte fra strategiske partnere og ekstrabevilgning fra Misjonsalliansen klarte vi å redde banken. Fra og med 1. januar 2017 effektuerte AMAS en rentereduksjon på Banco D-MIROs lån med 2 %, uten noen endelig avtale og hva så enn motparten måtte mene. Mot slutten av januar ble avtalen imidlertid undertegnet, og banken var sikret.

Hva handler dette om? Handler det om personlig prestisje og ønske om finansiell suksess? Nei, dette er først og fremst et eksempel på kamper som kjempes for fattige folks livsvilkår og for at marginaliserte mennesker skal få rettmessige og rettferdige sjanser til å kunne reise seg fra fattigdom og nedverdigelse. Vi i Norge har fått våre muligheter, og vi vil nå stå på de fattiges side og tale deres sak. 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

På ramme alvor
av
Ingrid Nyhus
rundt 2 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Snuoperasjon
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 55 visninger
1 kommentarer
En gjenopprettende rettferdighet
av
Åke Dalin
rundt 13 timer siden / 111 visninger
3 kommentarer
Frans blant ulvene
av
Njål Kristiansen
rundt 15 timer siden / 143 visninger
1 kommentarer
ER NATO DØENDE?
av
Steinar Høgelid Eraker
rundt 15 timer siden / 118 visninger
2 kommentarer
Regjeringens verdivakuum
av
Geir Jørgen Bekkevold
rundt 17 timer siden / 212 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
5 minutter siden / 927 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Presidentens kulisser
7 minutter siden / 1448 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Snuoperasjon
rundt 1 time siden / 55 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 8 timer siden / 320 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 9 timer siden / 2390 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En gjenopprettende rettferdighet
rundt 9 timer siden / 111 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Les flere