Andreas Andersen

Alder: 49
  RSS

Om Andreas

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Følgere

Jobbskaping krever samarbeid

Publisert 18 dager siden

Fattigdomsbekjempelse og næringsutvikling kan ikke være motsetninger, de må gå hånd i hånd. Våre erfaringer med jobbskaping blant verdens fattige viser at det er den oppskriften som skaper varige og verdige arbeidsplasser. I det arbeidet ønsker vi nye aktører velkommen, også dem som ser muligheter for å tjene penger på samarbeidet.

I mandagens Vårt Land gikk Norfunds direktør Tellef Thorleifsson til angrep på «enkelte» og «deler» av norsk frivillighet fordi han mener disse ser negativt på at man bruker marked, lønnsomhet og private bedrifter til å skape positiv endring for verdens fattige. Norfund fortjener skryt for sine mange gode resultater innen næringsbistand og det er positivt at de oppfordrer til bistandsdebatt, det trenger vi! Men utspillet har dessverre uklar adresse og er bygd på det jeg tror er påstander de færreste i frivilligheten vil kjenne seg igjen i. Dessverre kan det også bidra til å skape en unødvendig og skadelig motsetning mellom aktører som bør være naturlige samarbeidspartnere.

Der jeg vil gi Thorleifsson rett er i at vi som utvikling- og bistandsaktører for raskt kan gå i forsvars-modus når det kommer forslag om endringer. En forklaring er nok at det er fristende å mistenke nye aktørers motiver når det åpenbart er mange stemmer i offentligheten som vil redusere bistanden. Som bransje har vi nok også for sjeldent søkt langvarige strategiske partnerskap med næringslivet. Dette både tror og håper jeg derimot at er i endring.

Jeg tror Thorleifsson tar feil i at man ikke ser verdien av lønnsomme bedrifter. Selv har vi i Misjonsalliansen i flere tiår støttet hundretusenvis av private bedrifter gjennom mikrofinans, stått i den risikoen dette innebærer, og langt på vei lyktes med det. Mange av våre låntakere har vokst seg til å bli sterke og lønnsomme virksomheter med mange ansatte, og vi har bygget opp levedyktige banker som også ser de fattiges behov.

Fremover ser vi også et behov for å følge en del av bedriftene videre, etter hvert som de vokser og får andre behov enn det mikrofinans-verktøyet kan tilby. Derfor setter vi nå i gang en storstilt satsing på næringsutvikling og samarbeid med bedrifter som viser vekstpotensial. Her går vi inn med en lang horisont og mål om å bygge den tryggheten som er nødvendig for på sikt å få inn eksterne investorer slik at bedriftene på sikt kan vokse videre uten støtte fra ideelle aktører. Slik kan disse bedriftene gå fra å være mindre foretak til å bli større bedrifter som ansetter mange flere, og dermed bidra til å dekke det skrikende behovet for arbeidsplasser vi ser i mange utviklingsland med stor andel unge i befolkningen.

I arbeidet med å skape jobber og bygge bedrifter inviterer vi med næringslivet. Vi blir bedre når vi har deres kompetanse og erfaringer med oss inn i utviklingen av gode forretningsmodeller, markedsplaner og andre prosesser der man kan benytte erfaringer på tvers av ulike land. Slik kan utviklingsaktører i større grad lære å ta i bruk verktøy og se problemstillinger i lys av næringslivets behov.

På samme måte mener vi at nye investorer i utviklingsland kan ha nytte av samarbeid med ideelle aktører som har erfaring og tilstedeværelse i områdene de ønsker å gå inn i. I mange tilfeller vil vi, og andre som oss, ha det nødvendige lokale kontaktnettverket, kjennskapen til det lokale markedet og tilliten hos de lokale aktørene som investorer trenger for å bidra til jobbskaping og fattigdomsbekjempelse.

Sammen kan vi skape bærekraftige arbeidsplasser og bedrifter som kan stå på egne ben. Bedrifter som skaper verdier for de ansatte, sine kunder, sine samarbeidspartnere og for sine investorer.

Gå til innlegget

Næringsutvikling som bistand i fattige land

Publisert rundt 2 måneder siden

Den siste uken har det vært stor oppmerksomhet omkring næringsutvikling i bistandsarbeid. Både NHO og Norad satte temaet på agendaen i forrige uke, og flere medier har fulgt opp debatten de siste dagene. Misjonsalliansen hilser velkommen NHO-sjef Ole Erik Almlids initiativ om å engasjere næringslivet i bærekraftig bistand, og vil ikke uten videre støtte Kirkens Nødhjelps knallharde kritikk av NHO-sjefens ideer om å flytte penger fra klassisk bistand til bistand rettet mot norsk næringsliv.

Det er helt nødvendig at næringslivet kommer på banen, og det er helt nødvendig atnæringslivet selv kommer med forslag til hvordan dette kan skje. For Misjonsalliansen handler ikke diskusjonen først og fremst om størrelsen på overføringer til norsk næringsliv, men at lokal verdi- og jobbskaping får oppmerksomhet og at næringslivet og bistandsaktørene sammen søker etter de beste løsningene. Som aktører i utviklingsarbeid med fokus på å bidra til at arbeidsplasser skapes vil vi ha ulike synspunkter på hvordan bistandspenger skal brukes, men vi må væreenige om at de må brukes på tiltak som virker.

Misjonsalliansen driver fire mikrofinansbanker gjennom AMAS, og vi har opp gjennom årene tilegnet oss mye kompetanse på dette området. Misjonsalliansen er også i gang med en målrettet og strategisk satsing innenfor næringsutvikling. Vi vil beredegrunnen for investeringer i privat sektor som vil kunne bidra til sysselsetting og skatteinntekter.

Det meste av støtten til næringsutvikling fra Norge går til mellominntektsland. Kun 6 % går til de fattigste landene. Næringslivet selv oppgir at den største hindringen for å investere i sårbare stater er opplevd og faktiskrisiko. Næringslivet må få operere på egne premisser og ikke forventes å ta risiko som setter deres eksistens i fare. At Norge over bistandsbudsjettet(gjennom Norfund og Norad) i større grad kan bidra til å dempe/avlaste denne risikoen mener vi det er interessant å utrede. I tillegg kan Misjonsalliansen og tilsvarende aktører bidra på vår måte med vår lange erfaring i landene. Vi kjenner kultur og kontekst, og kan gjennomlokal kunnskap og etablerte relasjoner bidra til å skape tillit mellom aktører på tvers av sektorer.

Vi vet at det skal skapes 20 millioner nye arbeidsplasser i året bare i Afrika sør for Sahara. I dag skapes det omkring 7 millioner. Det betyr at det hvert år blir 13 millioner nye arbeidsledige. Det er en enorm utfordring som bare kan løses ved iherdig innsats og strategisk partnerskap. Vi vil derfor jobbe sammen med alle gode krefter som vil være med å skape slike bærekraftige næringstiltak. NHO-sjefen ønsker næringsrettede tiltak i Afrika. Misjonsalliansen er tilstede i Liberia og Sierra Leone i Vest-Afrika, to land der vi allerede planlegger en slik ny næringsutvikling. Vi samarbeider gjerne! 

Gå til innlegget

Når de aller minste rammes

Publisert 4 måneder siden

Slaveri tilhører ikke bare fortiden. Det foregår akkurat nå - i mange ulike former. Moderne slaveri innebærer at noen bruker tvang eller kontroll for å frata et annet menneske sin frihet og rett til å bestemme over eget liv og arbeidsinnsats. Vi i Misjonsalliansen kan ikke stille oss likegyldige.

Moderneslaveri var et av temaene under årets Rettferdskonferanse i Oslo 8. november,arrangert av flere kirker og kristne organisasjoner. På konferansen deltok blantannet Fe Foronda, leder av PCMN på Filippinene, et nettverk av kirkelige organisasjoner som jobber med beskyttelse av barn, herunder også online overgrep. Med mye kjennskap til og erfaring med dette krevende temaet utfordret hun til engasjement for et økende globalt problem. 

 I følge Global Slavery Index er over 40 millioner mennesker i verden, menn, kvinner og barn, ofre for moderne slaveri. Det handler om urettferdighet og nedverdigende forhold innenfor arbeidslivet så vel som menneskehandel og trafficking og om barn som utnyttes seksuelt. Jeg vil i dag først og fremst rette søkelyset på seksuelt misbruk av barn. Fe Foronda jobber i en av Misjonsalliansens partnerorganisasjoner på Filippinene, og hun har siden 2014 vært direkteinvolvert i arbeidet med denne svært sårbare gruppen.

Før internett var mulighetene for overgrep mindre. Overgriper måttevære fysisk til stede, og menneskehandlere rekrutterte utsatte tenåringer til jobb i barer og sexklubber. I dag kan overgripere og pedofile komme inn i hjemmene til filippinske barn gjennom en enkel internettforbindelse. Tendensen i dag er at ofrene stadig blir yngre, og ikke sjelden rammes barn under to år. Menneskehandlerne er da familiemedlemmer, nære omsorgspersoner eller naboer som vil tjene raskepenger.

Cybersex er en form for moderne slaveri som var utenkelig før dendigitale tidsalderen. Seksuelle overgrep mot barn blir direktesendt og streametmot betaling og blir tilrettelagt for blant annet norske overgripere. Stadigflere menn fra Norden bestiller slike overgrep. Til sammen etterforskes i dissedager 25 saker, ni av dem i Norge, og som følge av denne økende kriminaliteten skal norsk politi i 2020 åpne kontor i Manila og utvide samarbeidet med filippinsk politi. 

Dette ble aktualisert da A-magasinet i mars i år fortalte historien omet søskenpar på tre og syv år på Filippinene som ble solgt av mammaen deres tilen norsk politiker. I gjentatte og direktesendte streaminger ga nordmannen detaljerte instrukser og ønsker om overgrepene og mishandlingen. Fe Foronda kjenner godt til historien og de bakenforliggende prosessene før den norskelokalpolitikeren og moren ble pågrepet. Nordmannen er dømt til 16 års fengsel,mens den filippinske moren risikerer livstidsdom.

Fe Foronda har ikke noe dekkende svar på hvorfor foreldre ogomsorgspersoner kan gjøre slike ting mot barn. Det er komplekst, mener hun. Detkan handle om desperasjon og om fattigdom, men slett ikke alltid. Foronda harflere eksempler på at voksne overgripere og omsorgspersoner har blitt utsatt for slike overgrep da de selv var barn. Dessuten er det kulturelt betinget. I en asiatisk kultur viser barn stor grad av lydighet og lojalitet ovenfor sineforeldre og stiller derfor mindre spørsmål ved det den voksne bestemmer. Den filippinske sosialarbeideren finner også årsaker i det hun kaller moralskfattigdom: Liten forståelse for menneskeverd og barns rettigheter og uten innsikt for de mentale følger slike handlinger har for barna.

Undersøkelser viser at bare på Filippinene utsettes mer enn femmillioner barn under 18 år hvert år for seksuelle overgrep. Det er 30 prosentav landets barn og tenåringer. Det omsettes for øvrig for halvannen milliardkroner i denne industrien. 

Fattige foreldre kan på én dag tjene like mye som en måneds ordinærinntekt for en bussjåfør eller jeepney-driver. At noen plutselig blir rike overnatta kan derfor være et faresignal, forteller Fe Foronda. Andre faresignalerkan være at flinke elever plutselig gjør det dårlig på skolen, eller at barn plutselig endrer adferd.

Hvordan aktualiseres dette for oss i dag? Vi kan skapebevisstgjøring omkring et følsomt tema og erkjenne at tilgjengeligheten til pornografi vil kunne ødelegge synet på og holdningen vår til seksualitet. Det kan som ytterste konsekvens skape et marked som igjen fører til det misbruket som Fe Foronda beskriver.  I tillegg må vi skape diakonale rom - åpne kirkedører og stuedører - og ivareta mennesker med de personlige og sårbare historiene. Og så er det selvsagt mulig å støtteorganisasjoner som jobber med problematikken i de landene der slaveriet og overgrepene er aller tydeligst og synlig.

Gå til innlegget

Utruste og bygge på det gode som finnes

Publisert 6 måneder siden

Som utenlands NGO må vi passe på at fattige og sårbare land ikke forventer at det er vi alene som skal løse et lands ulike utfordringer.

Jeg har mer og mer tro på å finne modeller og metoder der vi bruker tid og penger på prosesser som styrker og utvikler iboende ressurser imennesker, lokalsamfunn og i naturressurser de selv har.

Flere fattige land mottar penger utenfra utelukkende i form av bistand eller direkteinvesteringer fra utenlandske donorer. I særlig sårbare stater kan avhengigheten av eksterne investeringer og gaver forme både enkeltindividers tilnærming til livet og hele samfunnet sett under ett. Misjonsalliansen har arbeid i bl.a. Liberia som er en slik sårbar og svak nasjon. Det kan være svært vanskelig å komme ut av langvarig avhengighet. Penger utelukkende fra rike og velvillige giverland har en tendens til å hindre både statsapparatet og befolkning i å skape noe selv ved å bygge på de spede og gryende ansatser og initiativ som allerede finnes.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein besøkte Liberia torsdag i forrige uke. Misjonsalliansens utsendinger og jeg fikk tid med bistandsministeren, og vi snakket sammen om at svake stater over tid kan bli mer eller mindre avhengig av bistand utenfra. Vi var enige om at det er utfordrende å arbeide rettighetsbasert uten å opprettholde avhengighet. Det er en balansegang som krever god kunnskap om de lokalsamfunnene vi jobber i og et bevisst forhold til å ikke gi uten å forvente lokal innsats.

Misjonsalliansen er nettopp opptatt av en rettighetsbasert tilnærming i arbeidet og i prosjektene. Menneskers grunnleggende rettigheter,så vel som deres verdighet, skal ivaretas, og lokalbefolkningen skal ansvarliggjøres gjennom deltakelse og innflytelse. Alle mennesker har rett til skolegang, helsetilsyn, best mulig inkludering og likhet mellom kjønnene osv., og noen har et særskilt ansvar og en plikt for å bistå og sørge for at disse rettighetene blir virkeliggjort.

Når myndighetene ikke er i stand til å ta dette ansvaret, vil ofte vi andre utenfra steppe inn og opptre som om vi har et slikt ansvar. Vårt dilemma er at jo flere skoler vi bygger i Liberia og jo flere brønner vi graver, dess mindre trenger myndighetene å ta sitt ansvar. Myndighetene i Liberia og tilsvarende nasjoner kan ikke lene seg på internasjonale samfunnsbidrag og bistand for selv å slippe å ta ansvar.

Hvis myndighetene så ikke evner å involvere seg i folks liv og hverdag, blir de i folks bevissthet helt fraværende, og avhengigheten av internasjonale NGO-er blir enda tydeligere. Folk i det offentlige systemet kan fristes til å innta en kontrollrolle i stedet for en leverandørrolle, og sentrale og lokale myndighetsrepresentanter kan lett ta seg til rette. Våre utsendinger i Liberia var vitne til at en slik lokal representant bøtela en gammel kvinne i en landsby fordi han fant litt avføring på bakken bak hytta hennes. Det skulle være rent etter boken. Hun fikk sin straff, men hvor gikk de pengene?!   

Det er fremdeles regelen i regnskogen i Liberia at«chief-strukturer» holdes i hevd etter eldgamle, tradisjonelle skikker, der valgte personer har mandat og myndighet til å «holde orden» på landsbyene sammen med de eldste. Ifølge vår standard er nok ikke denne tradisjonen alltid i tråd med menneskerettighetene, men vi har stor respekt for konsekvensene av å forstyrre disse gamle skikkenes betydning i lokalsamfunnet. Vi kjenner eksempler fra vårt arbeid i Liberia der den vestlige, rettighetsbaserte bevisstgjøringen overfor unge mennesker i landsbyene kan medføre opprør mot bestående eldgamle strukturer. De unge forstår at de har rett til både det ene og det andre, men når hverken myndigheter eller andre er i stand til å oppfylle deres rett, kan det lett oppstå frustrasjon og et vakuum. I tillegg ligger avhengigheten på lur i de tilfeller der internasjonale NGO-er fyller behovene.

 Som internasjonale NGO-er må vi utfordre og istandsette våre partnere til selv å lobbe opp mot myndighetene, og vi må introdusere nye modeller som inneholder krav til egeninnsats både fra lokalbefolkning og fra myndighetenes side. Dette er ufattelig vanskelig. Det handler om nasjonal selvråderett versus tvang fra det internasjonale samfunnet om at myndighetene må ta ansvar for sine fattige og trengende. 

 - Sivilsamfunnsorganisasjoner som Misjonsalliansen er viktige når vi i krevende kontekster skal bygge gode, lokale samfunn. Styrking av lokalsamfunn tar ofte lang tid, og da er det viktig at Misjonsalliansen kan jobbe langsiktig i landet, sier utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.

Målet med Misjonsalliansens tilstedeværelse er å utruste mennesker og hjelpe dem med å oppdage egne ressurser på en slik måte at det skaper personlig initiativ og tiltak til å ville skape gode forandringer for enkeltindivider, lokalsamfunn og nasjoner. Dernest må vi hjelpe et svakt og sårbart næringsliv med forretningsmodeller som baserer seg på verdiskapning.

Gå til innlegget

Brasil brenner!

Publisert 7 måneder siden

Det har vært 75.000 branner i Brasil hittil i år. Vår landdirektør i Brasil, Bebeto Araújo, kjemper i motvind for å få kirker og de kristne til å engasjere seg.

Misjonsalliansen har i flere tiår jobbet med ulike prosjekter rettet mot den fattige og sårbare befolkningen i Brasil. De siste årene har flere av prosjektene også hatt et tydelig klima- og miljøperspektiv. Under Rettferdskonferansen i Oslo høsten 2018 hadde vår leder i Brasil, Bebeto Araújo, et sterkt og personlig foredrag om urettferdighet, og flere aviser portretterte Bebeto i dagene etter konferansen. I forbindelse med brannene i Amazonas har vi nylig snakket med Bebeto. Han forteller:

Gjennom et kirkenettverk oppfordrer vi kristne til å være deltakende i miljøspørsmål - uten å måtte snakke om høyre eller venstre. Men vi er imot politikken fra president Bolsonaro. Vi spør om dette er en politikk for livet eller for døden. Vi vil velge livet! Da må vi våge å være radikale, og vi må tåle kritikk.

Det har den siste tiden vært diskutert i mediene om fattige småbønder og indianere står bak brannene og avskogingen i Amazonas. Vår representant i Brasil er tydelig på at småbønder og indianere verken ønsker eller har ressurser til å igangsette store branner eller hogge ned regnskog for så å gjøre den om til beitemarker eller dyrkbar jord. Det er landeierne og storbønder som ønsker dette. Enkelte rike storbønder kan eie eiendommer så store som arealet til Nederland, og både president Bolsonaro og mange landeiere mener beskyttelse av klima og miljø hindrer den økonomiske utviklingen i landet.

Kvegdrift er hovedårsaken til at regnskogen i Sør-Amerika forsvinner. Hvert år avskoges store regnskogsområder for å bruke områdene som beitemark. Storbøndene trenger soya og mais, ikke for å gi mennesker mat på bordet, men i all hovedsak som fôr til dyr og for å øke kjøttproduksjonen. Bebeto forteller oss at 70 % av jordbruksproduktene i landet som gir mat på bordet kommer fra de små familiebrukene. Dette er småbønder med opp til 10 hektar jord og som stadig blir truet av de store og mektige.

Det har i år vært 75 000 branner i Brasil, 84 % mer enn tilsvarende periode i fjor. Brasils miljøvernbyrå IBAMA har fått redusert budsjettet med 24 % siden Bolsonaro tiltrådte som president i januar, og lederen av det offentlige forskningsinstituttet INPE mistet for kort tid siden jobben etter å ha publisert data om faktiske tall om nedbrenningen av regnskogen.

Men man aner en ny utvikling i landet. Mange som støttet Bolsonaro ved valget i januar er nå bekymret over presidentens politikk. Industrieierne merker presset fra det europeiske markedet, og det kommer trusler om boikott av brasilianske varer så lenge regnskogen ødelegges.

Hvordan forholder så de kristne seg til det som skjer? Tradisjonelt har det vært liten interesse for klimaspørsmål blant evangeliske kristne i Brasil. Den har vært noe større i den katolske kirken, men kirkene i Brasil er ingen helhetlig størrelse. Bebeto mener hovedproblemet er å finne i den teologiske tenkningen. Evangeliske kristne er ofte påvirket av en svært individuell forståelse av troen, med ensidig fokus på personlig frelse og å redde mennesker ut av ondskapen i verden. For trosmenigheter/ny-karismatiske kirker (som det er mange av i Brasil) blir velstand og stort forbruk et bevis på Guds velsignelse.

Bebeto vil ha større vekt på bønnene i Fader vår: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Han er en sentral talsmann for det som i Sør-Amerika kalles Mision Integral, en integrert og holistisk forståelse av misjon som omhandler både evangelisering og engasjement for sosial rettferdighet og sosialt ansvar.

En helhetlig misjonsforståelse integrerer skaperverket og oppfordrer kristne til ansvar og til deltakelse. Bebeto peker på tre viktige områder og valg: a) bevisstgjøring og opplæring i miljøspørsmål, b) lokal deltakelse og c) omvendelse.

Det siste er vanskelig, fortalte Bebeto i telefonsamtalen for få dager siden: Vi må stille alvorlige spørsmål ved vårt eget forbruk, og kanskje må vi omvende oss. Er mitt forbrukermønster til velsignelse for min neste og for Guds skaperverk – eller ikke?

 Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere