Andreas Andersen

Alder: 49
  RSS

Om Andreas

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Følgere

Utruste og bygge på det gode som finnes

Publisert rundt 1 måned siden

Som utenlands NGO må vi passe på at fattige og sårbare land ikke forventer at det er vi alene som skal løse et lands ulike utfordringer.

Jeg har mer og mer tro på å finne modeller og metoder der vi bruker tid og penger på prosesser som styrker og utvikler iboende ressurser imennesker, lokalsamfunn og i naturressurser de selv har.

Flere fattige land mottar penger utenfra utelukkende i form av bistand eller direkteinvesteringer fra utenlandske donorer. I særlig sårbare stater kan avhengigheten av eksterne investeringer og gaver forme både enkeltindividers tilnærming til livet og hele samfunnet sett under ett. Misjonsalliansen har arbeid i bl.a. Liberia som er en slik sårbar og svak nasjon. Det kan være svært vanskelig å komme ut av langvarig avhengighet. Penger utelukkende fra rike og velvillige giverland har en tendens til å hindre både statsapparatet og befolkning i å skape noe selv ved å bygge på de spede og gryende ansatser og initiativ som allerede finnes.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein besøkte Liberia torsdag i forrige uke. Misjonsalliansens utsendinger og jeg fikk tid med bistandsministeren, og vi snakket sammen om at svake stater over tid kan bli mer eller mindre avhengig av bistand utenfra. Vi var enige om at det er utfordrende å arbeide rettighetsbasert uten å opprettholde avhengighet. Det er en balansegang som krever god kunnskap om de lokalsamfunnene vi jobber i og et bevisst forhold til å ikke gi uten å forvente lokal innsats.

Misjonsalliansen er nettopp opptatt av en rettighetsbasert tilnærming i arbeidet og i prosjektene. Menneskers grunnleggende rettigheter,så vel som deres verdighet, skal ivaretas, og lokalbefolkningen skal ansvarliggjøres gjennom deltakelse og innflytelse. Alle mennesker har rett til skolegang, helsetilsyn, best mulig inkludering og likhet mellom kjønnene osv., og noen har et særskilt ansvar og en plikt for å bistå og sørge for at disse rettighetene blir virkeliggjort.

Når myndighetene ikke er i stand til å ta dette ansvaret, vil ofte vi andre utenfra steppe inn og opptre som om vi har et slikt ansvar. Vårt dilemma er at jo flere skoler vi bygger i Liberia og jo flere brønner vi graver, dess mindre trenger myndighetene å ta sitt ansvar. Myndighetene i Liberia og tilsvarende nasjoner kan ikke lene seg på internasjonale samfunnsbidrag og bistand for selv å slippe å ta ansvar.

Hvis myndighetene så ikke evner å involvere seg i folks liv og hverdag, blir de i folks bevissthet helt fraværende, og avhengigheten av internasjonale NGO-er blir enda tydeligere. Folk i det offentlige systemet kan fristes til å innta en kontrollrolle i stedet for en leverandørrolle, og sentrale og lokale myndighetsrepresentanter kan lett ta seg til rette. Våre utsendinger i Liberia var vitne til at en slik lokal representant bøtela en gammel kvinne i en landsby fordi han fant litt avføring på bakken bak hytta hennes. Det skulle være rent etter boken. Hun fikk sin straff, men hvor gikk de pengene?!   

Det er fremdeles regelen i regnskogen i Liberia at«chief-strukturer» holdes i hevd etter eldgamle, tradisjonelle skikker, der valgte personer har mandat og myndighet til å «holde orden» på landsbyene sammen med de eldste. Ifølge vår standard er nok ikke denne tradisjonen alltid i tråd med menneskerettighetene, men vi har stor respekt for konsekvensene av å forstyrre disse gamle skikkenes betydning i lokalsamfunnet. Vi kjenner eksempler fra vårt arbeid i Liberia der den vestlige, rettighetsbaserte bevisstgjøringen overfor unge mennesker i landsbyene kan medføre opprør mot bestående eldgamle strukturer. De unge forstår at de har rett til både det ene og det andre, men når hverken myndigheter eller andre er i stand til å oppfylle deres rett, kan det lett oppstå frustrasjon og et vakuum. I tillegg ligger avhengigheten på lur i de tilfeller der internasjonale NGO-er fyller behovene.

 Som internasjonale NGO-er må vi utfordre og istandsette våre partnere til selv å lobbe opp mot myndighetene, og vi må introdusere nye modeller som inneholder krav til egeninnsats både fra lokalbefolkning og fra myndighetenes side. Dette er ufattelig vanskelig. Det handler om nasjonal selvråderett versus tvang fra det internasjonale samfunnet om at myndighetene må ta ansvar for sine fattige og trengende. 

 - Sivilsamfunnsorganisasjoner som Misjonsalliansen er viktige når vi i krevende kontekster skal bygge gode, lokale samfunn. Styrking av lokalsamfunn tar ofte lang tid, og da er det viktig at Misjonsalliansen kan jobbe langsiktig i landet, sier utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.

Målet med Misjonsalliansens tilstedeværelse er å utruste mennesker og hjelpe dem med å oppdage egne ressurser på en slik måte at det skaper personlig initiativ og tiltak til å ville skape gode forandringer for enkeltindivider, lokalsamfunn og nasjoner. Dernest må vi hjelpe et svakt og sårbart næringsliv med forretningsmodeller som baserer seg på verdiskapning.

Gå til innlegget

Brasil brenner!

Publisert 2 måneder siden

Det har vært 75.000 branner i Brasil hittil i år. Vår landdirektør i Brasil, Bebeto Araújo, kjemper i motvind for å få kirker og de kristne til å engasjere seg.

Misjonsalliansen har i flere tiår jobbet med ulike prosjekter rettet mot den fattige og sårbare befolkningen i Brasil. De siste årene har flere av prosjektene også hatt et tydelig klima- og miljøperspektiv. Under Rettferdskonferansen i Oslo høsten 2018 hadde vår leder i Brasil, Bebeto Araújo, et sterkt og personlig foredrag om urettferdighet, og flere aviser portretterte Bebeto i dagene etter konferansen. I forbindelse med brannene i Amazonas har vi nylig snakket med Bebeto. Han forteller:

Gjennom et kirkenettverk oppfordrer vi kristne til å være deltakende i miljøspørsmål - uten å måtte snakke om høyre eller venstre. Men vi er imot politikken fra president Bolsonaro. Vi spør om dette er en politikk for livet eller for døden. Vi vil velge livet! Da må vi våge å være radikale, og vi må tåle kritikk.

Det har den siste tiden vært diskutert i mediene om fattige småbønder og indianere står bak brannene og avskogingen i Amazonas. Vår representant i Brasil er tydelig på at småbønder og indianere verken ønsker eller har ressurser til å igangsette store branner eller hogge ned regnskog for så å gjøre den om til beitemarker eller dyrkbar jord. Det er landeierne og storbønder som ønsker dette. Enkelte rike storbønder kan eie eiendommer så store som arealet til Nederland, og både president Bolsonaro og mange landeiere mener beskyttelse av klima og miljø hindrer den økonomiske utviklingen i landet.

Kvegdrift er hovedårsaken til at regnskogen i Sør-Amerika forsvinner. Hvert år avskoges store regnskogsområder for å bruke områdene som beitemark. Storbøndene trenger soya og mais, ikke for å gi mennesker mat på bordet, men i all hovedsak som fôr til dyr og for å øke kjøttproduksjonen. Bebeto forteller oss at 70 % av jordbruksproduktene i landet som gir mat på bordet kommer fra de små familiebrukene. Dette er småbønder med opp til 10 hektar jord og som stadig blir truet av de store og mektige.

Det har i år vært 75 000 branner i Brasil, 84 % mer enn tilsvarende periode i fjor. Brasils miljøvernbyrå IBAMA har fått redusert budsjettet med 24 % siden Bolsonaro tiltrådte som president i januar, og lederen av det offentlige forskningsinstituttet INPE mistet for kort tid siden jobben etter å ha publisert data om faktiske tall om nedbrenningen av regnskogen.

Men man aner en ny utvikling i landet. Mange som støttet Bolsonaro ved valget i januar er nå bekymret over presidentens politikk. Industrieierne merker presset fra det europeiske markedet, og det kommer trusler om boikott av brasilianske varer så lenge regnskogen ødelegges.

Hvordan forholder så de kristne seg til det som skjer? Tradisjonelt har det vært liten interesse for klimaspørsmål blant evangeliske kristne i Brasil. Den har vært noe større i den katolske kirken, men kirkene i Brasil er ingen helhetlig størrelse. Bebeto mener hovedproblemet er å finne i den teologiske tenkningen. Evangeliske kristne er ofte påvirket av en svært individuell forståelse av troen, med ensidig fokus på personlig frelse og å redde mennesker ut av ondskapen i verden. For trosmenigheter/ny-karismatiske kirker (som det er mange av i Brasil) blir velstand og stort forbruk et bevis på Guds velsignelse.

Bebeto vil ha større vekt på bønnene i Fader vår: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Han er en sentral talsmann for det som i Sør-Amerika kalles Mision Integral, en integrert og holistisk forståelse av misjon som omhandler både evangelisering og engasjement for sosial rettferdighet og sosialt ansvar.

En helhetlig misjonsforståelse integrerer skaperverket og oppfordrer kristne til ansvar og til deltakelse. Bebeto peker på tre viktige områder og valg: a) bevisstgjøring og opplæring i miljøspørsmål, b) lokal deltakelse og c) omvendelse.

Det siste er vanskelig, fortalte Bebeto i telefonsamtalen for få dager siden: Vi må stille alvorlige spørsmål ved vårt eget forbruk, og kanskje må vi omvende oss. Er mitt forbrukermønster til velsignelse for min neste og for Guds skaperverk – eller ikke?

 Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Kampen mot cybersex trafficking

Publisert 8 måneder siden

I dag kan overgripere og pedofile komme inn på et barnerom på Filippinene gjennom kun noen få tastetrykk på datamaskiner eller mobiltelefoner. Misjonsalliansen arbeider for å hindre at det skjer.

- Samme dag som jeg opprettet Facebook-profil fikk jeg det første nakenbildet av en utenlandsk mann. Jeg var da 15 år gammel.

Dette fortalte Maria fra Dasmarinas på Filippinene til en av mine kolleger som for få dager siden kom hjem fra en reportasjetur på Filippinene. Hun møtte jenta i en landsby i utkanten av Manila.

For litt over en uke siden var det mange som satte morgenkaffen i halsen da de leste reportasjen i Aftenpostens A-magasin om en norsk mann som hadde forgrepet seg på unge jenter fra Filippinene. Filippinske «Trisha» (7) og «Shane» (3) ble solgt til en norsk lokalpolitiker fra Vestlandet av sin egen mor. Onsdag 20. februar ble den nå snart 50 år gamle nordmannen dømt for å ha medvirket til seksuelle overgrep mot søskenparet og rundt 100 andre filippinske barn, de fleste under 10 år.

Morens advokat mener hun er et offer for omstendighetene på Filippinene. Uten utdanning var det vanskelig å konkurrere i arbeidsmarkedet. Hun så på chattingen som en mulighet for å tjene penger på andre måter, uten å tenke på hvilke juridiske konsekvenser det kunne få. Pengene gikk stort sett til å utbygge huset hun og familien bodde i. Moren fikk spørsmål om hvorfor hun solgte barna på denne måten, og hun fortalte at Trisha hadde eksem på huden og trengte penger til medisiner. Hun hadde også behov for 600 pesos i måneden til skolepenger.

Det som nå kommer for dagen og som blir satt på agendaen av norske og internasjonale medier, er bare toppen av et stort isfjell. Cybersex trafficking er en form for moderne slaveri som først har blitt mulig i den digitale tidsalder. Cybersex trafficking er direktesendte seksuelle overgrep rettet mot barn, streamet via internett og iscenesatt av voksne som mot betaling tilbyr disse tjenestene til pedofile - hvor de enn i verden befinner seg. Før internett måtte sex-kundene reise til Filippinene, og ofrene for trafficking ble rekruttert fra barer og klubber. I dag kan overgripere og pedofile komme inn på et barnerom på Filippinene gjennom kun noen få tastetrykk på datamaskiner eller mobiltelefoner. Ofrene er unge, og noen ganger svært unge, og ofte er det foreldrene til barna som ser muligheten til å kunne tjene noen lettvinte penger.

Filippinene er det landet i verden der befolkningen er aller mest på sosiale medier, og et område i Manila er det stedet hvor det tas flest selfies i hele verden. Størstedelen av befolkningen har nettilgang, og mange behersker engelsk. Altså gjør språket det lettere å komme i kontakt med mulige ofre sammenlignet med andre land i Sør-Øst-Asia. Utvikling som egentlig er positiv, som engelskkunnskap, blir her et farlig redskap. Det er heller ikke nødvendig med noen form for registrering for å kjøpe simkort til mobiltelefoner, og de fleste telefonnumre kan derfor ikke søkes opp. I tillegg jobber mange filippinere i andre land og sender penger hjem, noe som har ført til flere tilgjengelige overføringstjenester.

Cavite er et av prosjektområdene til Misjonsalliansen og ligger i utkanten av Manila. Byen heter Dasmarinas og er et område folk passerer når de drar til og fra de omkringliggende provinsene. Her har det vært en stor økning i antall rapporterte tilfeller av seksuelt misbruk av barn over internett.

Gjennom partneren vår, PCMN (Philippine Children Ministries Network), jobber vi med å forebygge seksuelle overgrep over nett. Ungdommer bidrar frivillig og har kurs for barn om seksuelle overgrep, og de har nå også begynt med kurs for foreldre. Under kursene kommer det frem at misbruk på nett er et stort problem. Barna får tilsendt upassende bilder og vet ikke hvordan de skal håndtere det. Maila, en av de frivillige ungdommene i prosjektet, forteller at de besøkte en barneskoleklasse og spurte om noen hadde fått tilsendt slike bilder. Over halvparten rakk opp hånda.

På skolen lærer de kun om mobbing på nett, men ikke noe om hva de skal gjøre når vestlige menn sender bilder eller vil betale for at de tar bilder av seg selv. Ofte tror barna at det de sender tilbake kun kommer til personen de snakker med. Sannheten er at bildene trolig kan være spredd videre over internett. Desperasjonen etter raske penger gjør at disse barna er spesielt utsatt. Når Misjonsalliansens partnerorganisasjon hører om barn som er utsatt for dette hjelper de til med å slette alle spor og sender barna videre til de riktige instansene. I tilfeller hvor foreldrene står bak dette, må barna ut av hjemmet og inn i fosterhjem.

Saken som ble avslørt av A-magasinet viser viktigheten av det forebyggende arbeidet som Misjonsalliansen og PCMN gjør på Filippinene.

 Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Sats på kvinner. Det lønner seg.

Publisert 9 måneder siden

Kjønnsdiskriminering har store konsekvenser uansett hvor det finner sted. Når kvinner ikke får delta i arbeidsmarkedet, mister samfunnet både arbeidskraft og kjøpekraft. Likestilling er ikke bare en kamp for rettigheter; den gir også stor samfunnsøkonomisk gevinst.

Likestilling anses med rette som en avgjørende forutsetning for bærekraftig utvikling og har sitt eget mål (mål 5) i FNs bærekraftsmål fram mot 2030. Både forskning, statusrapporter og indikatorer viser at kvinners liv har bedret seg betraktelig de siste tiårene, men det gjelder ikke for alle kvinner. Det er størst kjønnsforskjeller blant fattige kvinner, selv på områder der det globalt er stor framgang. Vi vet at kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men statistikker forteller at de også utgjør mer enn 70 % av verdens fattige og er ofte offer for diskriminering, vold, ulikhet og urettferdighet.

Ved det å være både fattig og kvinne befinner mange seg i en sårbar posisjon. I større grad enn menn mangler kvinner fysisk sikkerhet, og mange blir utsatt for vold. Fattige kvinner forteller om skam og ydmykelse knyttet til klær og renslighet og mangel på rent vann. Dessuten arbeider disse kvinnene svært lange dager for å ta seg av sine familier, noe som reduserer mulighetene for betalt arbeid. Alt arbeidet kvinnene utfører knyttet til hjem og barn, graver dem trolig dypere ned i fattigdom. Ofte holdes døtre utenfor skolen for å hjelpe sine mødre med mye av dette ulønnede arbeidet.

Ulikhet mellom menn og kvinner er spesielt synlig når det gjelder hvem som har makt og sitter i lederposisjoner. I de aller fleste samfunn er det færre kvinner enn menn i lederposisjoner. Selv om det har skjedd store fremskritt skjer endringene sakte, og kvinner blir ikke med når viktige avgjørelser skal tas. I 2018 var det kun 20 kvinnelige statsledere i verden, og kun 18 prosent av alle ministre var kvinner.

Misjonsalliansen har også en annen historie å fortelle. Mange kvinner er svært deltakende i arbeidet vårt og er ansvarlige og trofaste medarbeidere der de engasjerer seg. Selv om det er en nær sammenheng mellom fattigdom og mangel på likestilling, ser vi hvordan kvinner tar initiativ og bruker av sin tid i prosjektene våre og er ivrige etter å få lære ny kunnskap. Vi ser det i alle landene vi jobber i, om det er innenfor landbruk, helse eller i spare- og lånegrupper. Tydeligst ser vi det i mikrofinansinstitusjonene, og la meg bruke Ecuador som eksempel.

En ting som er slående med Banco D-MIRO i Ecuador er måten de har fått dyktige kvinner inn i sentrale roller. Mens finanssektoren i Norge sliter med å få kvinner til å jobbe i denne sektoren, og det til tross for alskens insentiver og lokkeordninger, så har banken i Ecuador flust av kompetente kvinnelige medarbeidere. Vårt arbeid er i praksis med på å fremme kvinners stilling i det ecuadorianske samfunnet.

Suksessen kommer ikke av seg selv. Banken har maktet å skape en bedriftskultur og et arbeidsmiljø preget av likhet og muligheter for kvinner til å hevde seg på samme linje som menn.

Banken rekrutterer eller forfremmer ikke kvinner for å fylle opp en kvote, men fordi de ofte er de dyktigste.

Studier viser at mikrofinansbanker med kvinnelige ledere har bedre finansielle resultater, mindre tap og bedre sosiale resultater. Lenin Loyola Vinces, direktøren i Banco D-MIRO bekrefter dette. Halvparten av de 320 ansatte i banken er kvinner, og åtte av fjorten medlemmer i ledergruppa er kvinner. Posisjonen har de fått fordi de fortjener det. «Noen vil mene at menn generelt sett er mer analytiske enn kvinner. Det skal jeg ikke mene noe alt for sterkt om, men kvinner er definitivt mer interessert i mennesker og har mer fokus på menneskelige og hverdagslige behov», sier direktøren. Det kommer godt med i en mikrofinansbank som skal betjene fattige og sårbare kunder.

Misjonsalliansen ser mange av de samme trendene i de andre bankene. Direktøren i Diaconia MDI i Liberia er kvinne og har vært sentral i opprettelsen av banken. I Vietnam betjener mikrofinansinstitusjonen MOM kun kvinnelige kunder, og banken ledes også av kvinner.

Om tre dager er det 8. mars og kvinnedagen. FN uttrykker et av delmålene til mål 5 om likestilling mellom kjønnene slik: Sikre kvinner fullstendig og reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i beslutningsprosessene i det politiske, økonomiske og offentlige liv. Dette er vi med på. Vi utruster og legger til rette for at kvinner skal få gode og likeverdige muligheter i livet, og på den måten er vi også med og bygger gode lokal- og storsamfunn i våre prosjektland.

Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Er vi garantister for gode resultater?

Publisert 11 måneder siden

Kanskje kan små organisasjoner og tiltak som ikke har kapasitet til å bygge opp et skikkelig apparat kanalisere sitt engasjement gjennom seriøse og erfarne aktører?

Å drive misjons- og bistandsarbeid er krevende, og det skal det også være. Det handler om innsamling, om etterrettelighet i alt og om forventningene folk har til at vi driver skikkelig. Givere i Norge skal stole på oss som en troverdig, frivillig organisasjon.

Norsk misjon og utviklingsbistand arbeider i hovedsak i en del av de fattigste landene i verden. Dette er naturlig, men det innebærer ofte et samarbeid med land der korrupsjon er et mønster og en grunnleggende norm. Det kan være en pris å betale for å jobbe i høyrisiko-land, og når slike tilfeller inntrer, kan vi ofte i kommentarfeltene lese innlegg fra mennesker som aldri gir til slike prosjekter og som mener de fikk god bekreftelse for sitt valg.

Misjonsalliansen og andre tilsvarende organisasjoner som oss gjør et viktig og godt arbeid i sårbare og fattige prosjektområder. Vi er resultatfokuserte, og vi ønsker å forvalte pengene fra våre givere på en best mulig måte. Men utearbeid er med årene blitt en svært kompleks øvelse, og faren for å trå feil er alltid til stede. Det er ikke for ingenting det utarbeides manualer og håndbøker med beskrivelse av retningslinjer, prinsipper, metoder for rapportering og evalueringer og om nødvendigheten av revisjon. Vi tilhører en gjennomtestet, gjennomevaluert og svært åpen bransje.

Vi kunne for få uker siden lese historien om predikanten som mente han hadde finansiert 24 barnehjem i India. VG avslørte at det kun gjaldt to barnehjem, og at det på ett av dem kun bodde kuer. Jeg skal ikke spekulere i hans beveggrunner og motiv, heller ikke mene så mye om predikantens ønske om å hjelpe eller om hans kompetanse til å drive utviklings- og bistandsarbeid. Poenget mitt er at denne type arbeid krever en god porsjon faglighet og profesjonalitet og at kvalitetssikring og risikohåndtering er nødvendig kunnskap i enhver administrasjon og organisasjon.

Er administrasjon en uting? Nei, absolutt ikke. God administrasjon er til for å sikre at pengene blir brukt mest mulig effektivt og med best mulig resultater og at de ikke ender i feil lommer. Vi har folk på bakken som kjenner lokalkulturen og som følger prosjektene tett opp, både at de når målene sine og at pengene forvaltes som forutsatt. Innsamlingskontrollen.no gir et godt innsyn i medlemsorganisasjonenes prioriteringer og hva pengene går til. Vil man forsikre seg at pengene går til det de skal, så gi til organisasjoner som gir fullt innsyn og som kan vise til gode nivåer på formåls- og administrasjonsprosent.

Tidligere i år slo økonomiprofessor Kjetil Storesletten et slag for sivilsamfunnsorganisasjonene. Han mente at frivillige organisasjoner driver best og billigst bistandsarbeid - som også gir mindre svinn enn budsjettstøtte til myndighetene. Det er jeg selvsagt ikke uenig i. Sivilt samfunn er viktig for å nå ut til de alle fattigste, og mange sivilsamfunnsorganisasjoner når ut til særlige sårbare grupper som barn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelser. I fattige områder der statlige institusjoner er fraværende blir sivilt samfunn en viktig leverandør innenfor helse og utdanning, for å nevne noe.

De fleste av de store tradisjonelle misjonsorganisasjonene sliter i motbakke. Normisjon og NMS går også i år mot store underskudd og må gjøre vanskelig valg med innskrenkinger og oppsigelser. Også Misjonsalliansen merker nedgangen i fadderavtaler og reduserte inntekter. Kanskje skal flere av oss som driver i denne bransjen i større grad samarbeide for å få enda bedre kvalitet og mer effekt ut av arbeidet? Kanskje kan små organisasjoner og tiltak som ikke har kapasitet til å bygge opp et skikkelig apparat kanalisere sitt engasjement gjennom seriøse og erfarne aktører?

For organisasjonenes bunntall i regnskapet blir desember måned svært viktig. Mange mennesker i Norge har et stort giverhjerte, noe vi særlig merker i advents- og julestria.

Til alle dere trofaste givere, om det er til Misjonsalliansen eller til andre av våre kolleger og venner i misjonsbransjen, vil jeg si: Dere skal vite at gavene dere gir blir forvaltet på en god og riktig måte. Og ja, vi bestreber oss på å holde administrasjonsutgiftene nede, men samtidig er disse «utgiftene» nettopp en garantist for at gavene og kollektene dere gir blir forvandlet til brønner med rent vann, bedre utdanning for fattige barn, til kompetente menighets- og ungdomsledere, til jobbskapende aktiviteter og bedre lokalsamfunn.

Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere