Andrés Villagra

Alder: 18
  RSS

Om Andrés

Følgere

Etter at stormen har lagt seg?

Publisert rundt 1 måned siden

I helgen forrige uke var det gått et år siden den dramatiske og lidenskapelige veivalgsprosessen tok slutt i fjor. I forbindelse med det, har eks-partileder Knut Arild Hareide meddelt om at han tar farvel med sin rikspolitiske karriere. Han etterlater et parti som har blitt i stor grad traumatisert av fjorårets teaterdrama.

Ingen hadde tenkt at det lille KrF skulle bli eksponert for så mye mediedekning. Ingen, ihvertfall de som er uvitende ovenfor de parlamentaristiske prosesser, hadde tenkt at Erna Solbergs skjøre borgerlige enhetsregjering skulle få sin skjebne avgjort av et så marginalt parti. Ingen hadde tenkt at Hareide var villig til å gå så langt. Ingen hadde tenkt at 2018 skulle bli mer hysterisk.

I løpet av noen flere uker, ble det interne dramaet innad i KrF en slags substitutt for all lørdagsunderholdning. De lange og monotone fylkesmøtene ble plutselig “lørdagskos”. Hele Norgesrikets skjebne hvilte på disse langsomme møtene. Hele Norge var vitne til et opprivende drama. Det hele lignet på en kongesaga eller en teaterdrama fra antikken. Prologen tok sted i en beskjeden sal, der hvor St. Hareide proklamerte sin store bud foran sine lamslåtte disipler. Dette markerte starten på en bitter slag mellom de “røde”, som fikk sjelehjelp fra Tankesmien Agenda og Vårt Land, og de “blå”, som fikk sin sjelehjelp fra Civita, Dagen og Norge IDAG. Epilogen endte storslagent, der hvor St. Hareide ble felt av sine egne disipler og ble beite for de blå ulvene. Det så ut som at Slaget ved Gardermoen var en blanding av slaget ved Stiklestad, slaget ved Thermopylene, slaget ved Waterloo og slaget ved Stalingrad. 

Jeg kan vel unne meg litt å skrive storslagent, når mange KrF`ere baserte hele sin politiske karriere på dette øyeblikket. Den rette partikonstellasjon skulle avgjøre alt!

Jeg tror det er tydelig for mange om hvilken side jeg stod på under veivalgsprossesen. KrF måtte velge side. Det diffuse spillet som vi lekte på Stortinget etter valget i 2017, dro ikke noe nytte for vårt parti. Jeg konkluderte med at den borgerlige siden vår mer spiselig enn den sosialistiske siden. Mitt standpunkt var basert på både ideologi, ettersom kristendemokratiet er nært beslektet konservativ tankegods, og at en stor andel av våre velgere hadde sympati for høyresiden. Men da det ble klart at KrF skulle inn i Erna Solbergs regjering, følte jeg ikke noe særlig stor begeistring over det. Jeg ville bare for en gangs skyld se KrF prestere bedre på meningsmålingene og komme seg ut av floken. Men om det virkelig var riktig av KrF å gå inn i Erna Solbergs høyreorienterte regjering, får vi se i stortingsvalget i 2021.

I det siste har vi sett tegn til at splittelsen innad i KrF har gradvis blitt dypere og dypere. Emil André Erstad, som var Hareides lojale ridder, lanserte nylig en bok der hvor han gjenforteller veivalgsprosessen i sitt eget perspektiv. Ordene som blir brukt i boken er ikke nådige. Erstad karakteriserer nestledernes (som var blå) handlinger med Erna Solberg som et “svik” og uttrykker en bitter raseri om veivalget. Mange følte det samme som Erstad da resultatet ble avgjort 2. november, og misnøyene imellom hverandre innad i KrF har vært ganske sterkt. Jeg har egentlig ikke lyst å uttrykke denne følelsen meget åpent, men den “blå-og-“rød”-splittelsen kan sjelden ende godt. I verste fall partiskisme. Hele situasjonen i KrF minner meg om da Venstre på landsmøtet i 1972 opplevde en partisplittelse på bakgrunn av norsk EF-medlemskap. Det ligger foreløpig et potensiale for partisplittelse i KrF. For noen dager siden, kunne et av initiativtakerne til Drivkraft, Odd Anders With, meddele om at interessen for liste ved stortingsvalget var stor (Lindvåg, 2019, November 7).

De dype splittelsene innad i KrF har ført til en stor mengde refleksjon. Under valgkampen fikk jeg en del opplevelser og erfaringer som førte til at jeg reflekterte over partiets essens og omdømme

Jeg innså at de dype splittelsene innad hadde sine røtter i partiets ideologiske essens. Fra 1933 frem mot slutten av 1990-tallet, var partiet konstruert rundt et konsept om å fremme “kristenfolkets” interesser, samt å verne om de “kristne verdiene”. Det man ikke innså fra tidlig av, var at Kristen-Norge var meget mangfoldig politisk og verdimessig sett. En pinsemenighets syn på en ting, kunne ikke være representativt for en luthersk statskirke. Hver ulike menighet og trosretning har ulike verdisyn og oppfatning om visse saker. Det var ikke før i 1999, at partiet beveget mot et ideologisk grunnlag. “Det kristendemokratiske manifestet”, med Janne Haaland Matlary som hovedarkitekt, ble vedtatt av landsmøtet samme år. Men manifestet ble aldri virkelig fulgt opp og KrF fortsatte med den rollen som “kristenfolkets representant”. I en undersøkelse fra i år, kommer det frem at KrF ikke en gang når den største gruppen av kristne, men gjør det bra på andre kristne velgergrupper (Lindvåg, 2019, August 25). Om KrF skal begynne å appellere til nesten hele Kristen-Norge, da blir det ikke en oppgave uten anstrengelser.

Gjennom denne konseptet om å fremme “kristenfolkets” interesser, ble KrF et åpent hus for alle politisk aktive kristne, både de som var venstreorienterte og høyreorienterte. Noen politisk aktive kristne fant de kristne verdiene som for eksempel nestekjærlighet på venstresiden, mens andre kristne fant de kristne verdiene på høyresiden. Det som forente dem, var som oftest det konservative synet på enkelte saker. Men denne forskjellen mellom den politiske oppfatningen om de kristne verdiene blant KrF´ere ble avdekket da veivalgsprosessen ble iverksatt ifjor høst.

Det har nå blitt klart at KrF ikke kan fortsette denne linjen lenger. Partiet må isteden gå til ren ideologi, nemlig kristendemokratiet. Vi må sementere den kristendemokratiske ideologien innad og promotere det rundt i større grad enn før. Partiet må ikke streve etter å nå “nye velgergrupper” eller drive med partikularistisk tjenestegjøring. Partiet må isteden diskutere hva som er partiets konsept og ideologiske identitet.

Man kan ikke fornekte at vårt parti er i ferd med å gå inn i en eksistensiell krise. De siste tallene på meningsmålingen er ikke særlig positive for KrF. Men ifjor høst opprettet vi et løfte om at vi skulle delta i Erna Solbergs borgerlige regjering frem til valget i 2021. Om vi gjør et historisk dårlig valg om et og et halvt år, da kan vi ikke bare snu ryggen og tro at alt skal løses av seg selv. Handling må på bordet.

Hvis det er slik at KrF havner i en langt mer alvorligere krise de neste årene, da er det høst nødvendig at alle medlemmene innad i partiet, det sentrale styret og de medlemmene som forlot partiet i det siste inngår inn i en “eksistensiell diskurs”.

Den eksistensielle diskursen skal være en debatt/samtale der hvor det skal diskuteres om hva som skal være formålet med KrF i det norske politiske liv og samfunn. Hvert medlem skal få komme med sitt innspill om hva KrF bør bestrebe etter i løpet av de neste årene, samt hva som skal være meningen med KrF. Jeg tror det også er viktig å påpeke for de som forlot partiet i protest mot veivalgets utfall, at det valget KrF tok 2. november 2018 ikke var det ultimate og definitive valg for fremtiden. Nye sjanser for deltakelse og påvirkning skal komme, gjennom dialog og debatt. Dette er et forslag fra meg, som jeg tror vil være viktig for partiets fremtid. Gjennom den eksistensielle diskursen, skal KrF få muligheten til å løsrive seg fra dødens dal og fly opp til storhetens vidder.

Jeg, personlig, kommer selv til å gi min del for den eksistensielle diskursen. Om det kreves en bok for det, da får det bli slik. 



Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (epilog)

Publisert 5 måneder siden

I dag er det 8 år siden det umulige tok sted inne i vårt liberaldemokratiske og progressive nasjon. Høyreekstremisten Anders Behring Breivik (som endret navnet sitt i et pussig forsøk på oppmerksomhet) hadde fått sin dose radikalisering av høyreekstreme bloggere som svovelprekte om en eventuell muslimsk overtagelse av det europeiske kontinent, og om en "hellig krig" mot muslimer, også de ikke-ekstremistiske, for å bevare Europas monokulturalisme. Mens han var totalt druknet i sin vrangforestilling om en eventuell apokalypse, sprengte han en bombe midt i Norges politiske hjerte. Så la han seg ut på en brutal drapstokt og slaktet nådesløst ungdommer, noen helt ned i 14-års alderen. Ungdommer som hadde sine visjoner om å delta i det politiske diskurs. Skrikene og blodet fra sine ofre betydde ikke noe for ham. I sin tåpelige fantasi om ridderhet, var dette "nødvendig" for å varsle folk om en eventuell dommedag. 

Dessverre lever hans ideologi videre gjennom Internettet. Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien, har høyreekstremister et godt spredt og etablert nettverk rundt om i verden takket være Internettet. Jeg føler at folk flest her i Norge er virkelig ikke klar over den mektige tiltrekningskraften som ekstremistiske grupper har. Uten at myndighetene og den generelle befolkningen vet om det, kan de rekruttere personer som føler seg bitre og utstøtte av samfunnet. Det har vært altfor mange tilfeller der hvor personer som føler seg utenfor samfunnet har valgt djevelens sti. Jo flere som står utenfor samfunnet, desto større sjanse er det for at utbredt radikalisering tar sted.


Trygg?

Når blomsterbukettene blir lagt ned i dag for å minnes ofrene, liker vi å innbille oss at den politiske situasjonen her i Norge er ikke så ille. Men er vårt demokrati så trygg som vi tror?. Med den stygge debattretorikken og økende kulturelle forskjeller her til lands, har frøene til videre underminering av demokratiet blitt lagt. 

Med bompengekavalkaden, har vi i det siste vært vitne til en retorikk og oppførsel som ikke kommer vårt demokrati til gode. All den store belastningen med hets og sjikane vil skremme vekk potensielle politikere fra å delta. Mindre engasjerte politikere kan være meget skadelig for demokratiet. Bompengestriden har også avdekket store kulturelle forskjeller i Norge. Den klassiske "by-og land"-avstandene har blitt større. Debatter som f.eks vegankjøtt vs rødt kjøtt, el-sparkesykler vs dieselbiler og klimaendringer eller ei bidrar til å fraksjonere det norske samfunn enda mer. Dyp mistillit mellom hverandre er et av ingrediensene for videre underminering av demokratiet.


Klimakrisen

I tillegg er det også en annen beist som truer med å ødelegge demokratiet. Klimakrisen. Vi er alle oppmerksomme på klimakrisens effekter på naturen, men jeg tror at klimakrisen kommer også til å ha store politiske konsekvenser. Hvis ikke det gjøres nok av våre folkevalgte for å hindre en økning i den globale temperaturen, vil videre generasjoner utvikle en bitterhet og misnøye mot det demokratiske system for å ikke ha gjort noe radikalt med de fatale klimaendringene. En ung klimademonstrant i Oslo uttalte at: "Demokratiet funker ikke for alt, for noen er idioter" (link nedenunder). Dette indikerer på en bred misnøye blant våres generasjon. Når klimasituasjonen blir ekstra prekær, forekommer det stor fare for at øko-autoritære utfordrere til demokratiet får bredere oppslutning. Med mindre radikale tiltak fra både politikere og samfunnet kommer på bordet, balanserer demokratiet på en tynn tråd.


Bare en vits?

En oppsiktsvekkende hendelse tok sted denne måneden, da NRK Satiriks publiserte en satirevideo der hvor ordet "jødesvin" kommer frem når en jødisk mann spiller det velkjente ordspillet Scrabble. Om dette her var et forsøk fra NRK sin side å eksperimentere med litt utfordrende satire har ingen betydning for meg. Det som er av høyst betydning (og som er bekymrende) er at NRKs satireredaksjon velger å publisere en slik video på et tidspunkt når antisemittisme nyter en oppgang både i Europa og verden over. Jeg vil også tørre å påstå at gjennom denne satirevideoen, bidrar NRK til å danne grunnlag for en legitimisering av antisemittisk humor. 74 år senere etter at jødeforfølgelsene tok slutt her i Norge, blir ordet "jøde" ennå brukt som et skjellsord. Den jødiske journalisten Monica Csango delte denne erfaringen i sin facebook-innlegg i forbindelse med satireskandalen:  

"Har du hørt om de norske jødiske barna som får tent fyrstikker foran seg i skolegården med følgende kommentar: «Sånn luktet det i gasskamrene! Synd de ikke tok familien din og."

Jeg forventer bedre fra et allmenneid kringkastingsmedium, som har sin oppgave om å drive folkeopplysning om fortidens banaliteter, framfor å holde liv i skjellsordet "jøde".


Vi kan glemme....

Vi har gjentatte ganger blitt fortalt denne setningen: "Man må ikke glemme historien!". Generasjoner etter generasjoner har kjempet hardt for at fortidens synder ikke skal gjenta seg igjen. Men utifra det vi har vært vitne til, har fortidens spøkelser gjenoppstått. Ekstreme ideologier, som har forårsaket lidelse for menneskeheten, har fått økt tiltrekningskraft. En bølge av primitiv hat mot jøder har ankommet Europa. Demokratiet blir underminert verden over. Konsekvensene av autoritære ideologier er velkjent for de fleste i verden, men likevel lar folk tiltrekke seg av demagoger. 

Det ser ut som forglemmelsens tåke har begynt å bre seg rundt oss. De som er uvitende og naive, blir lett blindet av tåken og kortsiktigheten blir den nye styrmannen. Vi har allerede trått inn i forglemmelsens epoke.


"Mitt folk skal gå til grunne av mangel på kunnskap"

(Hosea 4,6)





Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 3)

Publisert 6 måneder siden


I den forrige delen av artikkelserien «Forglemmelsens epoke», skrev jeg om hvordan autoritære og ekstreme ideologier får økt spredningsfart med hjelp av Internettet. Nå er det verdt å stille det spørsmålet: Er vi i Norge immune mot denne veksten av autoritære og ekstreme ideologier? Norge er rangert som et av verdens mest demokratiske land og vi har ikke opplevd det politiske kaoset som råder i de fleste europeiske land. Men likevel ser vi noen urovekkende utviklingstrekk i den norske politiske arenaen.

 

Vårt lille land

I går besluttet Arendalsukens råd at Hans Jørgen Lysglimt Johansen og hans ytre-høyre parti Alliansen ikke skulle få delta på demokratiets dansegulv. Motivene bak den avgjørelsen er visst åpenbart. Hans Jørgen Lysglimt Johansen har i løpet av sin politiske karriere gjort meget oppsiktsvekkende uttalelser. For eksempel har han uttalt at Høyre «er kuppet og kontrollert av jødiske interesser», at en jødisk lobby har stor innflytelse på norske politikere og at Holocaust er et «propagandagrep». Han har også gitt komplimenter til den nynazistiske Den Nordiske Motstandsbevegelse. I tillegg påstår han at masseinnvandring kommer til å ødelegge Norge og har oppfordret til statskupp i Sverige. Hans mikro-parti Alliansen består også av konspirasjonsteoretikere og antisemitter. 

Alliansen er tydeligvis et relativt lite parti som kommer til å finne det strevsomt å gjøre noen som helst gjennombrudd i det politiske landskapet. Men en rekke bemerkelsesverdige ting har skjedd. Under skolevalget i 2017 stilte Lysglimt Johansen i skoledebatt ved Sam Eyde VGS i Aust-Agder; altså den eneste skoledebatten han deltok i. Der fikk Alliansen 8% av stemmene og ble den fjerde største partiet i Sam Eyde VGS. I Valler VGS i Bærum fikk Alliansen 9,7% av stemmene, til tross for at Lysglimt Johansen ikke var til stede.

Det er stor sannsynlighet for at mesteparten av elevene som stemte på Alliansen bare hadde komiske intensjoner. Men det er også mulig at en brøkdel av Alliansens unge stemmegivere faktisk var enig med Lysglimt Johansens synspunkter. Det er også fullt mulig at det finnes et høyt ukjent antall personer i våre trakter som har synspunkter som er lik Alliansen sitt. Hadde Alliansen hatt tilstrekkelig mer ressurser og medlemmer til å gjøre seg mer markert under valgkampene, tror jeg at de kunne ha fått et høyere antall stemmer. 

 Ekskluderingen av Lysglimt Johansen og Alliansen kan potensielt gå imot hensikten til Arendalsukens råd. Hele denne episoden bidrar til å gi Alliansen uønsket oppmerksomhet. Lysglimt Johansen bruker denne hendelsen til å framstille seg selv som et offer av et autoritært politisk korrekt system. Ekskluderingen av det ytre-høyre kan føre til at flere høyreekstreme blir overbevist om at de blir aktivt motarbeidet av samfunnet og at de eventuelt blir villig til å ta i bruk drastiske midler for å gjøre seg markert.

 

Jeg har for det meste belyst det ytre-høyre i denne artikkelserien, men det ytre-venstre bør også være gjenstand for bekymring. Det ytre-venstre-partiet Rødt har i det siste opplevd en markant vekst, både i meningsmålingene og medlemstall. I den siste meningsmålingen fra Ipsos MMI for Dagbladet får Rødt 5,1%. I 2007 hadde partiet 1 700 medlemmer. Ved utgangen av 2018 hadde medlemstallet steget til 6927 personer. Historien til Rødt er ikke uten skitt. Forgjengeren til Rødt, AKP (m-l) (medlem i Rød Valgallianse), støttet en mengde totalitære regimer på 1970-tallet, deriblant Pol Pots Røde Kambodsja. Pol Pots regime myrdet to millioner mennesker som et ledd i skapelsen av den «sosialistiske utopi». Likevel hyllet AKP Pol Pots Røde Khmer og avfeide påstander om menneskerettighetsbrudd som reaksjonære amerikanske løgn. Det er en stund siden det tok sted og det er tydelig nå at Bjørnar Moxnes har lyst at Rødt skal legge seg på en mer reformistisk og demokratisk linje. 

Men Rødt kastet vekk sjansen på å bli mer moderat ut av vinduet da landsmøtet i år vedtok å ikke stryke vekk ordet «kommunisme» fra prinsipprogrammet deres. Og selv om Rødt står for en «demokratisk sosialisme» og en «demokratisk revolusjon» (dvs. økt makt gjennom akkumulering av mandater på Stortinget), står dette på prinsipprogrammet deres:

«Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen

Det er mye man kan legge til i det avsnittet og den siste setningen. Motstand mot denne «maktovertagelsen» kan både skje på den parlamentariske og folkelige sfæren. Å finne det nødvendig å «forsvare folkeviljen» betyr at man er villig til å bruke makt for å sikre fullføringen av det «sosialistiske samfunn». Rødt forblir et ytterkantparti så lenge de står for en radikal og ekstrem endring av samfunnets struktur. 

Det er også urovekkende utviklingstrekk i den norske politiske diskurs. Internettet og sosiale mediers framvekst har tillatt individer å tilegne seg en meget stygg retorikk. Isteden for at folk kunne ha hatt en sivilisert og konstruktiv diskusjon om politiske saker, har man isteden tilgriset det hele til en barnehagekrangel. Bompengedebatten illustrerer dette meget godt, ettersom debatt-temperaturen har vært glovarmt og flere politikere har fått drapstrusler. Slik retorikk er detrimental for samfunnsdebatten og kan underminere vårt demokratiske system. 

Det er stor risiko for at samfunnsdebatten vil bli tilspisset framover og at ytterfløyene i politikken kan få økt oppslutning i løpet av de neste ti årene. Det er potensiale for at ekstremistiske ideologier kommer til å få appell for et økende antall individer her i Norge. Historiens ugjerninger blir satt til side.

 

Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 2)

Publisert 7 måneder siden


I den først delen av artikkelserien «Forglemmelsens epoke», skrev jeg om at antisemittismen – en plage som mange trodde tilhørte historiens skraphaug – har begynt å få en mer synlig tilbakekomst i vår samtid. I denne delen av serien skal jeg foreta meg om hvordan den digitale verdenen blir uheldigvis brukt som et middel for å spre totalitære ideologier og ideer, inkludert antisemittiske teorier. 

 

Desinformasjon og farlige ideer

Da Internettet fikk sitt gjennombrudd på 1990-tallet, hadde de aller fleste et ganske optimistisk syn på den digitale fremtid. Mange forestilte seg at i takt med Internettets utbredelse, ville også det demokratiske system og ideologi få utbredelse rundt om i verden. Demokratiet skulle seire over de gamle autoritære ideologiene med hjelp fra Internettet. 

I vår samtid har denne optimistiske forestillingen om Internettet blitt totalt tilbakevist. Takket være den ukontrollerte frie flyt av informasjon på sosiale medier og nettet, har det forekommet en massiv spredning av misinformasjon. Stormakter som Russland har aktivt brukt Internettet for å spre misinformasjon for å destabilisere nasjoner. Et eksempel er Brexit-avstemningen i 2016, der hvor flere russisk-styrte «bots» og brukere spredde desinformasjon for å påvirke utfallet av folkeavstemningen. Det er fullt mulig at det samme har skjedd under det amerikanske presidentvalget samme år. Hensikten har vært å endre folkeopinionen og spre mistillit mot de etablerte partier i europeiske land. Digital propaganda har blitt et av de mektigste nye verktøyer mot demokratiet.

 

I tillegg har ekkokamre blitt født, der hvor likesinnede personer kan samle seg sammen og forsterke sine oppfatninger og ideer. Alle personer med en type ideologisk syn gjør dette, men dette er også et tilfelle hos personer med ekstreme politiske meninger. De graver hodet ned i jorda og mottar nyheter og informasjon fra nettsider som samsvarer med deres ekstreme synspunkter. Internettet har også blitt en arena for spredning av autoritære og ekstreme ideologiske synspunkter. Det har blitt et Frankenstein-laboratorium, der hvor hittil døde raseteorier og ideologier blir brakt til live. Og det har hatt sine konsekvenser.

 

15. mars 2019 den australske mannen Brenton Tarrant ild mot uskyldige mennesker i to moskeer i byen Christchurch, New Zealand. Totalt ble 51 drept i New Zealands verste terrorangrep i sin moderne historie. Brenton Tarrant ble motivert av høyreekstremistiske ideologi til å begå disse grusomhetene. Han begikk disse angrepene som et ledd av en «beskyttelse av den hvite rase». Og han er ikke den eneste som bærer slikt tankegods. 

For 30 år siden, noen år før Internettets gjennombrudd, var det ganske strevsomt å bli en ekstremist. Enten så måtte du komme i kontakt med ekstremistiske personer eller subkulturer. I tillegg var det ganske vanskelig å finne ekstremistisk litteratur. Nå er det slik at du får både kontakter og litteratur servert ved fingertuppene dine. Personer med ekstremistiske synspunkter har skapt en egen subkultur (ekkokammer) på Internettet, der hvor de forsterker og høster sine ideer. Det er i Internettets kloakker 4chan og 8chan hvor særlig høyreekstremister bygger sitt reir og veksler rasistisk tankegods. Ekstremistene bruker nettet for å spre sin ideologi og rekruttere nye medlemmer. Det har blitt lettere å radikalisere personer nå enn tidligere.

 

I Tarrants ideologiske manifest The Great Replacement forteller han at det var i den digitale verdenen at han mottok og utviklet sin ideologiske verden. Det var der han ble kjent med ideer som hadde sitt opphav fra den franske forfatteren Renaud Camus, som skrev boken Le grand replacement (Det store folkeutbyttet). I den boken og flere andre forfekter Camus en dystopisk visjon der hvor «hvite europeere» skal erstattes av «ikke-europeiske»-utlendinger og muslimer. Inntrengerne driver en demografisk krig mot etniske europeere ved å føde flere barn enn de. Camus skylder på en kosmopolitisk elite for denne demografiske utskiftingen av «hvite europeere». Ifølge han har denne eliten som mål å skape et globalisert menneske som er løsrevet fra nasjonal tilhørighet. 

Camus oppfordrer ikke til voldsbruk i sitt tankesett, men til syvende og sist har det ført til at en radikalisert person har begått massedrap. Og Tarrant er vel visst ikke den siste som kommer til å begå slike massedrap. Camus sin tankesett kan føre til at paranoide individer vil ta i bruk vold og drap for å «beskytte den hvite rase fra sin eventuelle erstatning». 

Tarrant ble også inspirert av vår Anders Behring Breivik. Han skal også ha lest Breiviks manifest på Internettet. At slik litteratur med potensielt dødelig utfall for samfunnet flyter rundt i den digitale verdenen er meget oppsiktsvekkende. Det mest oppsiktsvekkende er også at Camus og Breiviks etnonasjonalisme driver å blomstrer i begge sidene av Atlanterhavet. Et globalt nettverk av høyreekstreme har blitt sammenføyd, og dermed blir et stort antall individer radikalisert.

Det er ikke bare det ytre-høyre som driver med denne radikaliseringen via Internettet. Islamske fundamentalister har også greid å gjøre det samme, og det har allerede fått sine implikasjoner for vårt samfunn. Det ytre-venstre har også greidd å gjøre individer til voldelige stalinister og maoister. Det som alle har til felles, er at de greier å rekruttere personer som føler at de har blitt utstøtt fra samfunnet. 

I år besluttet forlaget Liberium for første gang på 77 år å publisere Adolf Hitlers Mein Kampf på norsk. Jeg betviler ikke foreleggerens formål med denne lanseringen, men det kan godt hende at lanseringen kan gå imot formålet. Kan dette bli en vitamininnsprøytning for ekstremistiske krefter i Norge?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 1)

Publisert 7 måneder siden

Det ser ut som vi lever i en tidsperiode der hvor vi lett kan glemme hva autoritære ideologier har medført for oss. Vi blir også lett forført av disse.

I 1992 erklærte forfatteren Francis Fukuyama med selvsikkerhet i sin bok The End of History And The Last Man at historien hadde tatt slutt. Etter utallige hundreår med samfunnsstrider og kriger, hadde liberaldemokratiet fått så bred oppslutning i verden at menneskeheten var på dørkanten av en ny epoke. En ny epoke der hvor liberaldemokratiet skulle vare evig.

I det 20. århundre var man vitne til to destruktive verdenskriger, der hvor den ene ble drevet av en aggressiv nasjonalisme og der hvor den andre ble drevet av en primitiv forakt for jøder og andre minoriteter. Nazismen, en ideologi der hvor antisemittisme var et av de viktigste prinsipper, tok makten i Tyskland i urolighetens tid. Dette la grunnlaget for et av de mest grusomste folkemord verden hadde sett – Holocaust, som var den systematiserte utryddelsen av det jødiske folk i det europeiske kontinent. Etter at den siste kule ble skutt i 1945, tenkte man at et samfunn og et individ ville aldri tillate seg selv å begå slike bestialske handlinger igjen. 

Og etter at Sovjetunionen, den autoritære kommunismens bastion, falt sammen i 1991, tenkte mange at på det tidspunktet hadde det liberale demokrati og det frie marked seiret en gang for alle. Dette ga grunnlag for en optimisme for fremtiden og den teknologiske utvikling. Mange forestilte seg at Internettet skulle styrke og spre demokratiske ideer.

Nå, 27 år etter at Fukuyama kom med sin erklæring, ser det ut som at ting går i motsatt vei. Framveksten av autokratier rundt om i verden (Ungarn og Tyrkia osv), ledere i verdensteateret som sår tvil (Trump) og populismens framvekst har vært store tilbakeslag for den optimistiske visjonen om demokratiet. Vi kan også observere en utvikling som tilsier at autoritære tankegods og ideer har fått en gjenkomst i vår samtid, og som kan legge til rette for at autoritære ideologier potensielt kan få en maktovertagelse i fremtiden. 

 

En voksende antisemittisme

Mange i slutten av den andre verdenskrig hadde et dypt inderlig ønske om at folk i fremtiden aldri skulle falle for antisemittiske konspirasjonsteorier og ideer. Nå, 74 år etter at grusomhetene i tilintetgjørelsesleirene ble avslørt, ser det ut som at de yngre generasjoner ikke lenger er bevisste på hva som hendte for 74 år siden. Dette er ikke for å nedvurdere vår generasjons bevissthet rundt historie, men dessverre er ikke ting slik det ser ut. 

En undersøkelse fra USA (http://www.claimscon.org/study/) viser at amerikanernes kunnskap om Holocaust begynner å forvitre, ettersom det er 74 år mellom vår samtid og Holocaust. Det er særlig i den yngre generasjonen (Millenniumsgenerasjonen) der hvor kunnskapen har begynt å svikte. 

Og på samme tidspunkt har vi vært vitne til en gryende antisemittisme. Både i USA og i Europa. I en tidsperiode på ett år har det forekommet to synagogeskytinger i USA, der hvor begge hendelsene ble utført av gjerningsmenn med antisemittiske holdninger.  

Begge disse gjerningsmennene hadde tilknytning til det grumsete alt-høyre-miljøet, der hvor antisemittiske konspirasjonsteorier har bred støtte. Det er nå slik at amerikanske jøder, etterkommere av de som ankom det frie land for å verne seg mot forfølgelse, føler seg utrygge og redde på grunn av den økende antisemittismen i USA.

Det er ikke bare i USA at antisemittismen har begynt å vokse. Også i Europa, kontinentet som ble herjet av den antisemittiske nazismen for 74 år siden, er det en gryende antisemittisme. I Frankrike rapporterte innenriksministeriet at det har det vært en økning på 74% i ugjerninger mot jøder. I Tyskland, det tidligere arnested for nazismen, forekom det 1646 ugjerninger mot jøder i 2018; som er en økning på 10%. Et av drivkraften bak denne økende antisemittismen har vært den polariserende Israel/Palestina-konflikten, der hvor anti-zionisme fort kan gli såpeglatt inn i antisemittisme. 

Men det er ikke kun dette som har vært en pådriver bak denne økningen. I den franske gilets jaunes-bevegelsen, der hvor ytre-høyre og ytre-venstre har samleie, blir antisemittiske konspirasjonsteorier spredt blant medlemmene. Som følge av sin frustrasjon over sin sosioøkonomiske situasjon, har man hatt en tendens til å rette raseriet sitt mot de øvrige sjikter. Og dermed blir jøder lett syndebukken. Konspirasjonsteorien om den jødiske Rothschild-familien, som også ble promotert av den nazistiske propagandaen, lever i beste velgående i den franske gilets jaunes-bevegelsen. Rothschild-familien, som er en velstående jødisk familie som har en høy stilling i finansverdenen, har blitt beskyldt for å kontrollere verdensøkonomien og å ha vært ansvarlig for de sosioøkonomiske problemene i Frankrike. Anklagene lyder slik: «President Macron jobbet for en bank eid av Rothschild-familien, og på grunn av det er han en tispe til de ultra-liberale, globalist-herredømmet som er styrt av jøder». 

I tillegg har den jødiske investoren George Soros, som har engasjert seg for liberaldemokratiet verden over, blitt en busemann blant nasjonalister og alt-høyre fanatikere. Han har blitt anklaget av Ungarns president Viktor Orban for å ha «underminert» Ungarn på bakgrunn av hans engasjement for det liberale demokrati. 

Antisemittiske konspirasjonsteorier blir også spredt rundt på Internettet av alt-høyre-bevegelsen, som har greid å akkumuler følgere, særlig frustrerte unge menn som har druknet i raseri. 

Antisemittismen har koblinger med autoritære ideologier. Både med det ytre-høyre og ytre-venstre. Maktovergrep mot jødene blir forsvart med unnskyldninger om at det er de som er kilden til all vondt i samfunnet.

Vi kan fort glemme historiens ugjerninger.

 

I neste del skal jeg foreta meg om farlige, autoritære ideologier som blir spredt rundt via Internett og andre digitale midler. I tillegg skal jeg også skrive om at vi i Norge er visst ikke immune for autoritære ideologiers vekst.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere