Andrés Villagra

Alder: 17
  RSS

Om Andrés

Følgere

Forglemmelsens epoke (epilog)

Publisert 30 dager siden

I dag er det 8 år siden det umulige tok sted inne i vårt liberaldemokratiske og progressive nasjon. Høyreekstremisten Anders Behring Breivik (som endret navnet sitt i et pussig forsøk på oppmerksomhet) hadde fått sin dose radikalisering av høyreekstreme bloggere som svovelprekte om en eventuell muslimsk overtagelse av det europeiske kontinent, og om en "hellig krig" mot muslimer, også de ikke-ekstremistiske, for å bevare Europas monokulturalisme. Mens han var totalt druknet i sin vrangforestilling om en eventuell apokalypse, sprengte han en bombe midt i Norges politiske hjerte. Så la han seg ut på en brutal drapstokt og slaktet nådesløst ungdommer, noen helt ned i 14-års alderen. Ungdommer som hadde sine visjoner om å delta i det politiske diskurs. Skrikene og blodet fra sine ofre betydde ikke noe for ham. I sin tåpelige fantasi om ridderhet, var dette "nødvendig" for å varsle folk om en eventuell dommedag. 

Dessverre lever hans ideologi videre gjennom Internettet. Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien, har høyreekstremister et godt spredt og etablert nettverk rundt om i verden takket være Internettet. Jeg føler at folk flest her i Norge er virkelig ikke klar over den mektige tiltrekningskraften som ekstremistiske grupper har. Uten at myndighetene og den generelle befolkningen vet om det, kan de rekruttere personer som føler seg bitre og utstøtte av samfunnet. Det har vært altfor mange tilfeller der hvor personer som føler seg utenfor samfunnet har valgt djevelens sti. Jo flere som står utenfor samfunnet, desto større sjanse er det for at utbredt radikalisering tar sted.


Trygg?

Når blomsterbukettene blir lagt ned i dag for å minnes ofrene, liker vi å innbille oss at den politiske situasjonen her i Norge er ikke så ille. Men er vårt demokrati så trygg som vi tror?. Med den stygge debattretorikken og økende kulturelle forskjeller her til lands, har frøene til videre underminering av demokratiet blitt lagt. 

Med bompengekavalkaden, har vi i det siste vært vitne til en retorikk og oppførsel som ikke kommer vårt demokrati til gode. All den store belastningen med hets og sjikane vil skremme vekk potensielle politikere fra å delta. Mindre engasjerte politikere kan være meget skadelig for demokratiet. Bompengestriden har også avdekket store kulturelle forskjeller i Norge. Den klassiske "by-og land"-avstandene har blitt større. Debatter som f.eks vegankjøtt vs rødt kjøtt, el-sparkesykler vs dieselbiler og klimaendringer eller ei bidrar til å fraksjonere det norske samfunn enda mer. Dyp mistillit mellom hverandre er et av ingrediensene for videre underminering av demokratiet.


Klimakrisen

I tillegg er det også en annen beist som truer med å ødelegge demokratiet. Klimakrisen. Vi er alle oppmerksomme på klimakrisens effekter på naturen, men jeg tror at klimakrisen kommer også til å ha store politiske konsekvenser. Hvis ikke det gjøres nok av våre folkevalgte for å hindre en økning i den globale temperaturen, vil videre generasjoner utvikle en bitterhet og misnøye mot det demokratiske system for å ikke ha gjort noe radikalt med de fatale klimaendringene. En ung klimademonstrant i Oslo uttalte at: "Demokratiet funker ikke for alt, for noen er idioter" (link nedenunder). Dette indikerer på en bred misnøye blant våres generasjon. Når klimasituasjonen blir ekstra prekær, forekommer det stor fare for at øko-autoritære utfordrere til demokratiet får bredere oppslutning. Med mindre radikale tiltak fra både politikere og samfunnet kommer på bordet, balanserer demokratiet på en tynn tråd.


Bare en vits?

En oppsiktsvekkende hendelse tok sted denne måneden, da NRK Satiriks publiserte en satirevideo der hvor ordet "jødesvin" kommer frem når en jødisk mann spiller det velkjente ordspillet Scrabble. Om dette her var et forsøk fra NRK sin side å eksperimentere med litt utfordrende satire har ingen betydning for meg. Det som er av høyst betydning (og som er bekymrende) er at NRKs satireredaksjon velger å publisere en slik video på et tidspunkt når antisemittisme nyter en oppgang både i Europa og verden over. Jeg vil også tørre å påstå at gjennom denne satirevideoen, bidrar NRK til å danne grunnlag for en legitimisering av antisemittisk humor. 74 år senere etter at jødeforfølgelsene tok slutt her i Norge, blir ordet "jøde" ennå brukt som et skjellsord. Den jødiske journalisten Monica Csango delte denne erfaringen i sin facebook-innlegg i forbindelse med satireskandalen:  

"Har du hørt om de norske jødiske barna som får tent fyrstikker foran seg i skolegården med følgende kommentar: «Sånn luktet det i gasskamrene! Synd de ikke tok familien din og."

Jeg forventer bedre fra et allmenneid kringkastingsmedium, som har sin oppgave om å drive folkeopplysning om fortidens banaliteter, framfor å holde liv i skjellsordet "jøde".


Vi kan glemme....

Vi har gjentatte ganger blitt fortalt denne setningen: "Man må ikke glemme historien!". Generasjoner etter generasjoner har kjempet hardt for at fortidens synder ikke skal gjenta seg igjen. Men utifra det vi har vært vitne til, har fortidens spøkelser gjenoppstått. Ekstreme ideologier, som har forårsaket lidelse for menneskeheten, har fått økt tiltrekningskraft. En bølge av primitiv hat mot jøder har ankommet Europa. Demokratiet blir underminert verden over. Konsekvensene av autoritære ideologier er velkjent for de fleste i verden, men likevel lar folk tiltrekke seg av demagoger. 

Det ser ut som forglemmelsens tåke har begynt å bre seg rundt oss. De som er uvitende og naive, blir lett blindet av tåken og kortsiktigheten blir den nye styrmannen. Vi har allerede trått inn i forglemmelsens epoke.


"Mitt folk skal gå til grunne av mangel på kunnskap"

(Hosea 4,6)





Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 3)

Publisert 3 måneder siden


I den forrige delen av artikkelserien «Forglemmelsens epoke», skrev jeg om hvordan autoritære og ekstreme ideologier får økt spredningsfart med hjelp av Internettet. Nå er det verdt å stille det spørsmålet: Er vi i Norge immune mot denne veksten av autoritære og ekstreme ideologier? Norge er rangert som et av verdens mest demokratiske land og vi har ikke opplevd det politiske kaoset som råder i de fleste europeiske land. Men likevel ser vi noen urovekkende utviklingstrekk i den norske politiske arenaen.

 

Vårt lille land

I går besluttet Arendalsukens råd at Hans Jørgen Lysglimt Johansen og hans ytre-høyre parti Alliansen ikke skulle få delta på demokratiets dansegulv. Motivene bak den avgjørelsen er visst åpenbart. Hans Jørgen Lysglimt Johansen har i løpet av sin politiske karriere gjort meget oppsiktsvekkende uttalelser. For eksempel har han uttalt at Høyre «er kuppet og kontrollert av jødiske interesser», at en jødisk lobby har stor innflytelse på norske politikere og at Holocaust er et «propagandagrep». Han har også gitt komplimenter til den nynazistiske Den Nordiske Motstandsbevegelse. I tillegg påstår han at masseinnvandring kommer til å ødelegge Norge og har oppfordret til statskupp i Sverige. Hans mikro-parti Alliansen består også av konspirasjonsteoretikere og antisemitter. 

Alliansen er tydeligvis et relativt lite parti som kommer til å finne det strevsomt å gjøre noen som helst gjennombrudd i det politiske landskapet. Men en rekke bemerkelsesverdige ting har skjedd. Under skolevalget i 2017 stilte Lysglimt Johansen i skoledebatt ved Sam Eyde VGS i Aust-Agder; altså den eneste skoledebatten han deltok i. Der fikk Alliansen 8% av stemmene og ble den fjerde største partiet i Sam Eyde VGS. I Valler VGS i Bærum fikk Alliansen 9,7% av stemmene, til tross for at Lysglimt Johansen ikke var til stede.

Det er stor sannsynlighet for at mesteparten av elevene som stemte på Alliansen bare hadde komiske intensjoner. Men det er også mulig at en brøkdel av Alliansens unge stemmegivere faktisk var enig med Lysglimt Johansens synspunkter. Det er også fullt mulig at det finnes et høyt ukjent antall personer i våre trakter som har synspunkter som er lik Alliansen sitt. Hadde Alliansen hatt tilstrekkelig mer ressurser og medlemmer til å gjøre seg mer markert under valgkampene, tror jeg at de kunne ha fått et høyere antall stemmer. 

 Ekskluderingen av Lysglimt Johansen og Alliansen kan potensielt gå imot hensikten til Arendalsukens råd. Hele denne episoden bidrar til å gi Alliansen uønsket oppmerksomhet. Lysglimt Johansen bruker denne hendelsen til å framstille seg selv som et offer av et autoritært politisk korrekt system. Ekskluderingen av det ytre-høyre kan føre til at flere høyreekstreme blir overbevist om at de blir aktivt motarbeidet av samfunnet og at de eventuelt blir villig til å ta i bruk drastiske midler for å gjøre seg markert.

 

Jeg har for det meste belyst det ytre-høyre i denne artikkelserien, men det ytre-venstre bør også være gjenstand for bekymring. Det ytre-venstre-partiet Rødt har i det siste opplevd en markant vekst, både i meningsmålingene og medlemstall. I den siste meningsmålingen fra Ipsos MMI for Dagbladet får Rødt 5,1%. I 2007 hadde partiet 1 700 medlemmer. Ved utgangen av 2018 hadde medlemstallet steget til 6927 personer. Historien til Rødt er ikke uten skitt. Forgjengeren til Rødt, AKP (m-l) (medlem i Rød Valgallianse), støttet en mengde totalitære regimer på 1970-tallet, deriblant Pol Pots Røde Kambodsja. Pol Pots regime myrdet to millioner mennesker som et ledd i skapelsen av den «sosialistiske utopi». Likevel hyllet AKP Pol Pots Røde Khmer og avfeide påstander om menneskerettighetsbrudd som reaksjonære amerikanske løgn. Det er en stund siden det tok sted og det er tydelig nå at Bjørnar Moxnes har lyst at Rødt skal legge seg på en mer reformistisk og demokratisk linje. 

Men Rødt kastet vekk sjansen på å bli mer moderat ut av vinduet da landsmøtet i år vedtok å ikke stryke vekk ordet «kommunisme» fra prinsipprogrammet deres. Og selv om Rødt står for en «demokratisk sosialisme» og en «demokratisk revolusjon» (dvs. økt makt gjennom akkumulering av mandater på Stortinget), står dette på prinsipprogrammet deres:

«Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen

Det er mye man kan legge til i det avsnittet og den siste setningen. Motstand mot denne «maktovertagelsen» kan både skje på den parlamentariske og folkelige sfæren. Å finne det nødvendig å «forsvare folkeviljen» betyr at man er villig til å bruke makt for å sikre fullføringen av det «sosialistiske samfunn». Rødt forblir et ytterkantparti så lenge de står for en radikal og ekstrem endring av samfunnets struktur. 

Det er også urovekkende utviklingstrekk i den norske politiske diskurs. Internettet og sosiale mediers framvekst har tillatt individer å tilegne seg en meget stygg retorikk. Isteden for at folk kunne ha hatt en sivilisert og konstruktiv diskusjon om politiske saker, har man isteden tilgriset det hele til en barnehagekrangel. Bompengedebatten illustrerer dette meget godt, ettersom debatt-temperaturen har vært glovarmt og flere politikere har fått drapstrusler. Slik retorikk er detrimental for samfunnsdebatten og kan underminere vårt demokratiske system. 

Det er stor risiko for at samfunnsdebatten vil bli tilspisset framover og at ytterfløyene i politikken kan få økt oppslutning i løpet av de neste ti årene. Det er potensiale for at ekstremistiske ideologier kommer til å få appell for et økende antall individer her i Norge. Historiens ugjerninger blir satt til side.

 

Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 2)

Publisert 3 måneder siden


I den først delen av artikkelserien «Forglemmelsens epoke», skrev jeg om at antisemittismen – en plage som mange trodde tilhørte historiens skraphaug – har begynt å få en mer synlig tilbakekomst i vår samtid. I denne delen av serien skal jeg foreta meg om hvordan den digitale verdenen blir uheldigvis brukt som et middel for å spre totalitære ideologier og ideer, inkludert antisemittiske teorier. 

 

Desinformasjon og farlige ideer

Da Internettet fikk sitt gjennombrudd på 1990-tallet, hadde de aller fleste et ganske optimistisk syn på den digitale fremtid. Mange forestilte seg at i takt med Internettets utbredelse, ville også det demokratiske system og ideologi få utbredelse rundt om i verden. Demokratiet skulle seire over de gamle autoritære ideologiene med hjelp fra Internettet. 

I vår samtid har denne optimistiske forestillingen om Internettet blitt totalt tilbakevist. Takket være den ukontrollerte frie flyt av informasjon på sosiale medier og nettet, har det forekommet en massiv spredning av misinformasjon. Stormakter som Russland har aktivt brukt Internettet for å spre misinformasjon for å destabilisere nasjoner. Et eksempel er Brexit-avstemningen i 2016, der hvor flere russisk-styrte «bots» og brukere spredde desinformasjon for å påvirke utfallet av folkeavstemningen. Det er fullt mulig at det samme har skjedd under det amerikanske presidentvalget samme år. Hensikten har vært å endre folkeopinionen og spre mistillit mot de etablerte partier i europeiske land. Digital propaganda har blitt et av de mektigste nye verktøyer mot demokratiet.

 

I tillegg har ekkokamre blitt født, der hvor likesinnede personer kan samle seg sammen og forsterke sine oppfatninger og ideer. Alle personer med en type ideologisk syn gjør dette, men dette er også et tilfelle hos personer med ekstreme politiske meninger. De graver hodet ned i jorda og mottar nyheter og informasjon fra nettsider som samsvarer med deres ekstreme synspunkter. Internettet har også blitt en arena for spredning av autoritære og ekstreme ideologiske synspunkter. Det har blitt et Frankenstein-laboratorium, der hvor hittil døde raseteorier og ideologier blir brakt til live. Og det har hatt sine konsekvenser.

 

15. mars 2019 den australske mannen Brenton Tarrant ild mot uskyldige mennesker i to moskeer i byen Christchurch, New Zealand. Totalt ble 51 drept i New Zealands verste terrorangrep i sin moderne historie. Brenton Tarrant ble motivert av høyreekstremistiske ideologi til å begå disse grusomhetene. Han begikk disse angrepene som et ledd av en «beskyttelse av den hvite rase». Og han er ikke den eneste som bærer slikt tankegods. 

For 30 år siden, noen år før Internettets gjennombrudd, var det ganske strevsomt å bli en ekstremist. Enten så måtte du komme i kontakt med ekstremistiske personer eller subkulturer. I tillegg var det ganske vanskelig å finne ekstremistisk litteratur. Nå er det slik at du får både kontakter og litteratur servert ved fingertuppene dine. Personer med ekstremistiske synspunkter har skapt en egen subkultur (ekkokammer) på Internettet, der hvor de forsterker og høster sine ideer. Det er i Internettets kloakker 4chan og 8chan hvor særlig høyreekstremister bygger sitt reir og veksler rasistisk tankegods. Ekstremistene bruker nettet for å spre sin ideologi og rekruttere nye medlemmer. Det har blitt lettere å radikalisere personer nå enn tidligere.

 

I Tarrants ideologiske manifest The Great Replacement forteller han at det var i den digitale verdenen at han mottok og utviklet sin ideologiske verden. Det var der han ble kjent med ideer som hadde sitt opphav fra den franske forfatteren Renaud Camus, som skrev boken Le grand replacement (Det store folkeutbyttet). I den boken og flere andre forfekter Camus en dystopisk visjon der hvor «hvite europeere» skal erstattes av «ikke-europeiske»-utlendinger og muslimer. Inntrengerne driver en demografisk krig mot etniske europeere ved å føde flere barn enn de. Camus skylder på en kosmopolitisk elite for denne demografiske utskiftingen av «hvite europeere». Ifølge han har denne eliten som mål å skape et globalisert menneske som er løsrevet fra nasjonal tilhørighet. 

Camus oppfordrer ikke til voldsbruk i sitt tankesett, men til syvende og sist har det ført til at en radikalisert person har begått massedrap. Og Tarrant er vel visst ikke den siste som kommer til å begå slike massedrap. Camus sin tankesett kan føre til at paranoide individer vil ta i bruk vold og drap for å «beskytte den hvite rase fra sin eventuelle erstatning». 

Tarrant ble også inspirert av vår Anders Behring Breivik. Han skal også ha lest Breiviks manifest på Internettet. At slik litteratur med potensielt dødelig utfall for samfunnet flyter rundt i den digitale verdenen er meget oppsiktsvekkende. Det mest oppsiktsvekkende er også at Camus og Breiviks etnonasjonalisme driver å blomstrer i begge sidene av Atlanterhavet. Et globalt nettverk av høyreekstreme har blitt sammenføyd, og dermed blir et stort antall individer radikalisert.

Det er ikke bare det ytre-høyre som driver med denne radikaliseringen via Internettet. Islamske fundamentalister har også greid å gjøre det samme, og det har allerede fått sine implikasjoner for vårt samfunn. Det ytre-venstre har også greidd å gjøre individer til voldelige stalinister og maoister. Det som alle har til felles, er at de greier å rekruttere personer som føler at de har blitt utstøtt fra samfunnet. 

I år besluttet forlaget Liberium for første gang på 77 år å publisere Adolf Hitlers Mein Kampf på norsk. Jeg betviler ikke foreleggerens formål med denne lanseringen, men det kan godt hende at lanseringen kan gå imot formålet. Kan dette bli en vitamininnsprøytning for ekstremistiske krefter i Norge?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Forglemmelsens epoke (del 1)

Publisert 3 måneder siden

Det ser ut som vi lever i en tidsperiode der hvor vi lett kan glemme hva autoritære ideologier har medført for oss. Vi blir også lett forført av disse.

I 1992 erklærte forfatteren Francis Fukuyama med selvsikkerhet i sin bok The End of History And The Last Man at historien hadde tatt slutt. Etter utallige hundreår med samfunnsstrider og kriger, hadde liberaldemokratiet fått så bred oppslutning i verden at menneskeheten var på dørkanten av en ny epoke. En ny epoke der hvor liberaldemokratiet skulle vare evig.

I det 20. århundre var man vitne til to destruktive verdenskriger, der hvor den ene ble drevet av en aggressiv nasjonalisme og der hvor den andre ble drevet av en primitiv forakt for jøder og andre minoriteter. Nazismen, en ideologi der hvor antisemittisme var et av de viktigste prinsipper, tok makten i Tyskland i urolighetens tid. Dette la grunnlaget for et av de mest grusomste folkemord verden hadde sett – Holocaust, som var den systematiserte utryddelsen av det jødiske folk i det europeiske kontinent. Etter at den siste kule ble skutt i 1945, tenkte man at et samfunn og et individ ville aldri tillate seg selv å begå slike bestialske handlinger igjen. 

Og etter at Sovjetunionen, den autoritære kommunismens bastion, falt sammen i 1991, tenkte mange at på det tidspunktet hadde det liberale demokrati og det frie marked seiret en gang for alle. Dette ga grunnlag for en optimisme for fremtiden og den teknologiske utvikling. Mange forestilte seg at Internettet skulle styrke og spre demokratiske ideer.

Nå, 27 år etter at Fukuyama kom med sin erklæring, ser det ut som at ting går i motsatt vei. Framveksten av autokratier rundt om i verden (Ungarn og Tyrkia osv), ledere i verdensteateret som sår tvil (Trump) og populismens framvekst har vært store tilbakeslag for den optimistiske visjonen om demokratiet. Vi kan også observere en utvikling som tilsier at autoritære tankegods og ideer har fått en gjenkomst i vår samtid, og som kan legge til rette for at autoritære ideologier potensielt kan få en maktovertagelse i fremtiden. 

 

En voksende antisemittisme

Mange i slutten av den andre verdenskrig hadde et dypt inderlig ønske om at folk i fremtiden aldri skulle falle for antisemittiske konspirasjonsteorier og ideer. Nå, 74 år etter at grusomhetene i tilintetgjørelsesleirene ble avslørt, ser det ut som at de yngre generasjoner ikke lenger er bevisste på hva som hendte for 74 år siden. Dette er ikke for å nedvurdere vår generasjons bevissthet rundt historie, men dessverre er ikke ting slik det ser ut. 

En undersøkelse fra USA (http://www.claimscon.org/study/) viser at amerikanernes kunnskap om Holocaust begynner å forvitre, ettersom det er 74 år mellom vår samtid og Holocaust. Det er særlig i den yngre generasjonen (Millenniumsgenerasjonen) der hvor kunnskapen har begynt å svikte. 

Og på samme tidspunkt har vi vært vitne til en gryende antisemittisme. Både i USA og i Europa. I en tidsperiode på ett år har det forekommet to synagogeskytinger i USA, der hvor begge hendelsene ble utført av gjerningsmenn med antisemittiske holdninger.  

Begge disse gjerningsmennene hadde tilknytning til det grumsete alt-høyre-miljøet, der hvor antisemittiske konspirasjonsteorier har bred støtte. Det er nå slik at amerikanske jøder, etterkommere av de som ankom det frie land for å verne seg mot forfølgelse, føler seg utrygge og redde på grunn av den økende antisemittismen i USA.

Det er ikke bare i USA at antisemittismen har begynt å vokse. Også i Europa, kontinentet som ble herjet av den antisemittiske nazismen for 74 år siden, er det en gryende antisemittisme. I Frankrike rapporterte innenriksministeriet at det har det vært en økning på 74% i ugjerninger mot jøder. I Tyskland, det tidligere arnested for nazismen, forekom det 1646 ugjerninger mot jøder i 2018; som er en økning på 10%. Et av drivkraften bak denne økende antisemittismen har vært den polariserende Israel/Palestina-konflikten, der hvor anti-zionisme fort kan gli såpeglatt inn i antisemittisme. 

Men det er ikke kun dette som har vært en pådriver bak denne økningen. I den franske gilets jaunes-bevegelsen, der hvor ytre-høyre og ytre-venstre har samleie, blir antisemittiske konspirasjonsteorier spredt blant medlemmene. Som følge av sin frustrasjon over sin sosioøkonomiske situasjon, har man hatt en tendens til å rette raseriet sitt mot de øvrige sjikter. Og dermed blir jøder lett syndebukken. Konspirasjonsteorien om den jødiske Rothschild-familien, som også ble promotert av den nazistiske propagandaen, lever i beste velgående i den franske gilets jaunes-bevegelsen. Rothschild-familien, som er en velstående jødisk familie som har en høy stilling i finansverdenen, har blitt beskyldt for å kontrollere verdensøkonomien og å ha vært ansvarlig for de sosioøkonomiske problemene i Frankrike. Anklagene lyder slik: «President Macron jobbet for en bank eid av Rothschild-familien, og på grunn av det er han en tispe til de ultra-liberale, globalist-herredømmet som er styrt av jøder». 

I tillegg har den jødiske investoren George Soros, som har engasjert seg for liberaldemokratiet verden over, blitt en busemann blant nasjonalister og alt-høyre fanatikere. Han har blitt anklaget av Ungarns president Viktor Orban for å ha «underminert» Ungarn på bakgrunn av hans engasjement for det liberale demokrati. 

Antisemittiske konspirasjonsteorier blir også spredt rundt på Internettet av alt-høyre-bevegelsen, som har greid å akkumuler følgere, særlig frustrerte unge menn som har druknet i raseri. 

Antisemittismen har koblinger med autoritære ideologier. Både med det ytre-høyre og ytre-venstre. Maktovergrep mot jødene blir forsvart med unnskyldninger om at det er de som er kilden til all vondt i samfunnet.

Vi kan fort glemme historiens ugjerninger.

 

I neste del skal jeg foreta meg om farlige, autoritære ideologier som blir spredt rundt via Internett og andre digitale midler. I tillegg skal jeg også skrive om at vi i Norge er visst ikke immune for autoritære ideologiers vekst.

 

 

Gå til innlegget

Den nye veien

Publisert 6 måneder siden

For at KrF skal bli et bredt folkeparti, må vi verken flørte med venstresiden eller høyresiden, men gå mot den tredje vei.

1. februar skrev tidligere Vårt Land-redaktør Åshild Mathisen en artikkel, der hvor hun spekulerer at KrF kan få muligheter som et nasjonalkristent høyreparti med en innvandringsrestriktiv linje. Hun sikter til Sverige, der hvor vårt søsterparti Kristdemokraterna (KD) la seg på en mer restriktiv linje i innvandrings-og flyktningspolitikken sin og fikk økt oppslutning til gjengjeld. 

Etter min mening synes jeg at det er lite bekvemt at KrF tar denne linjen. Selvfølgelig vil vi greie å tekke det nasjonalkonservative miljøet og deretter få økt oppslutning, men i siste instans betyr det også at vi bryter en rekke prinsipper i det kristendemokratiske idéuniverset, deriblant nestekjærlighetstanken. Ideen om kjærlighet over landegrenser, en sentral idé i kristendemokratisk ideologi, vil bli brutt dersom vi velger å snu et blindt øye mot de som er på flukt.

Drivkraft.

Helgen 9-10. februar samlet alle de venstreorienterte KrF`erne seg i en konferanse ved navn Drivkraft. I høsten ifjor satte de seg bak Knut Arild Hareides råd om å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Etter et tøft veivalgskamp, tapte de i 2. november, da landsmøtet valgte å gå for forhandlinger med Erna Solbergs regjering. Siden den gangen har mange i den "røde" fløyen følt seg bitre og nedstemt, og en del har forlatt KrF eller valgt å ikke stille i liste. De ble lei seg fordi sjansen for å bli et bredt folkeparti ble knust da vi søkte regjeringssamarbeid med busemannen FrP. Ved å gå til venstre, ville vi kunne få nye velgere og dermed bli et bredt folkeparti, ifølge dem.

Problemet med dette er at KrF måtte i en slikt eventuell situasjon forholde seg til andre ytterpartier, som for eksempel SV og Rødt. SV har markert seg som en iherdig motstander av kontantstøtten og kristne friskoler. I tillegg lå det en stor sjanse for at KrF ville bevege seg i en mer dirigistisk retning og dermed bli en slags "kristensosialistisk" parti. 

Til syvende og sist handler denne striden om KrF skal forbli en slags interesseparti for de kristenkonservative miljøer eller om de skal bli et bredt kristendemokratisk parti. Å bli et bredt folkeparti er vel drømmen for de fleste i KrF. Men det hersker ulike meninger om hvordan vi skal bli et bredt folkeparti. En del vil si at vi må snu oss til venstresiden, mens andre sier at vi er nødt til å innta mer liberale holdninger i en rekke saker. Jeg tror at KrF er nødt til å utvide sitt idéunivers og framstille seg selv som et tredje alternativ.

Distributisme.

Distributisme er en ukjent ideologi for de fleste. Navnet distributisme kan også høres litt pussigt ut, ettersom det kan bli forbindet med sosialistisk tankegods (redistribusjon av velferdsgoder). Men distributisme handler om at produksjonsmidlene bør spres så bredt som mulig og ikke sentraliseres  under statlig kontroll, et fåtall individer eller selskaper. Privat eiendomsrett er også en fundamental rettighet og hvert individ skal få muligheten til å nyte markedets frukt. Det er en skepsis mot økt maktkonsentrasjon og favoriserer småbedrifter og lokalsamfunnet, framfor markedsliberalismens masseproduksjon og sosialismens regulasjonsmani. Verdiskapingen skal ikke bare foregå i Oslo og storbyene, men i landet rundt. Distributismen stiller seg som et tredje alternativ til både kapitalisme og sosialisme. Distributisme kan også være et rimelig svar på klimautfordringene som vi møter. Siden den økte globaliseringen har skapt høye karbonutslipp, og at den økende sentraliseringen i visse steder har ført til at bruken av forurensende framkomstmidler som bil har økt, er da svaret et mer fokus på det lokale istedenfor det internasjonale. 

Distributisme er heller ikke fremmed for kristendemokratiet, siden den stammer fra prinsippet om subsidiaritet, at makt bør spres ned på lavest nivå. Subsidiaritet er et av de sentrale prinsippene i kristendemokratisk ideologi. Da er det vel ikke unaturlig at KrF tar med distributisme i sitt ideprogram.

Situasjonen nå.

Foreløpig har vi landet i en firepartiregjering (bestående av Høyre, FrP, Venstre og KrF) med Erna Solberg som statsminister. Som følge av det, ligger vi i en posisjon som tillater oss å få gjennomslag i en rekke saker. Gjennomslagene har kommet, deriblant fritidskort for aktiviteter for barn, vår landbrukspolitikk, likeverdsreform, 1% til bistand og eventuelle endringer i lovens forhold til tvillingabort. Dette er gode nyheter og vi bør bruke posisjonen våres aktivt. Samtidig ser vi at splittelsen som ble skapt under veivalget ifjor lever ennå i vel beste. Drivkraft-konferansen for noen uker siden illustrerer at den "røde" fløyen ikke har gitt opp og vil prøve å utfordre igjen. Jeg er verken pessimistisk eller optimistisk, men jeg tror det er fullt mulig at noe lignende med veivalget i 2018 kan utspille seg i fremtiden, enten rundt 2021-valget eller senere. 

Hvis det er slikt at det kommer til å skje, da trenger KrF en konsistent og en tydelig ideologi til å holde seg med. Tidligere partileder Kjell Magne Bondevik ville at KrF skulle være et "tredje-alternativ" til sosialismen og kapitalismen. Et alternativ mellom arbeid og kapital. KrF bør gå mot den tredje vei og ikke dilte fra høyre til venstre. Aslak Eriksrud i TV2 har sagt at KrFs største problem er mangelen på et politisk prosjekt. Mange rundt oss bærer også på den oppfatningen at KrF har vært vinglete og utydelige. Nå trengs det tydelighet. KrF kan utvide sitt kristendemokratiske ideunivers til å omfatte blant annet distributisme. Vi kan sikkert tjene på at vi blir et kristendemokratiskt, tredje-veis distributistisk parti. Særegenhet kommer til å bety bra for oss. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3370 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2454 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2452 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2366 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1826 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1661 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1504 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1401 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere