Ali Watti

Alder: 35
  RSS

Om Ali

Lege og samfunnsdebattant

Følgere

Ondskapens arv

Publisert rundt 2 måneder siden

Ingen mennesker er født med en iboende holdning av ondskap, men vi kan derimot lære det etter hvert. Framtiden er avhengig av det vi gjør og velger i dag.

Det er et stort dilemma hvordan man skal forholde seg til barna av IS-krigere. Bør man regne dem som vanlige barn som ble utsatt for en traumatisk oppvekst, eller skal man være obs på å legge mer innsats i rehabilitering, med tanke på at her kan det være barn som har fått opplæring i å gjennomføre vold og slakte i tidlig alder?

Jeg forstår at det er et betent tema og regner med å få mye kritikk og ikke minst antar jeg at mitt innlegg kommer til å mistolkes. Men misforstå meg rett: -Jeg er for å returnere barna av IS-krigere og ikke minst IS-terrorister til sine hjemland. Forhåpentligvis vil dette føre til at det blir færre internasjonale terrorister/terror sympatisører i Midtøsten, et område som allerede har fått nok av IS-terror.  

Videre betyr dette at økonomi og kapasitet i disse områdene kan brukes på gjenoppbygging av området, istedenfor at det øses ut bare for å ivareta sikkerheten på grunn av risikoen ved det å ha IS-fremmedkrigere i nærmiljøet. 

Samtidig savner jeg fortsatt fokus på og  solidaritet med lokalbefolkningen, folk uten det røde passet. De som har vært de ekte ofrene. I debatter om solidaritet glemmes de ofte, mens det minnes stadig om viktighet av medmenneskelig følelse mot morderne/ISere siden vi foreløpig ikke har nok bevis mot dem. 

Alt i alt kommer aldri returnering av IS sympatisører/-krigere til å bli en vinn-vinn sak for lokalbefolkningen i Midtøsten, selv om det blir en terrorist mindre.

Lokalbefolkningen har mistet mye mere enn bare de materielle skader og tap grunnet IS terrorister sine ugjerninger. Om du spør hvorfor? Svaret blir at IS-sympatisører frivillig oppsøkte området og situasjonen. De har ødelagt enormt mye, og i dag når IS sympatisører begynner å leve det livet som lokal befolkningen  har, vil flere kaste ut redningsbøyer til dem. I mellomtiden glemmer vi at lokalbefolkningen fortsatt drukner i mangel på ressurser og uro i samfunnet forøvrig . 

Det er viktig å gjenta at jeg forstår at flere kommer til å være uenig med det jeg skriver. Familie og tidligere bekjente av IS-sympatisørene har naturlig nok en annen framstilling av disse. Samtidig vil de som sympatiserer med IS-ideologien også til å være uenig med meg, siden de har en annen forståelse av sin ideologi.

Det jeg virkelig ikke forstår er de som krever rettferdig behandling for IS-kvinner. Vi bor i en rettsstat, men stadig hører jeg den øredøvende stillhet når det gjelder rettferdighet for de ekte ofrene. Hvorfor krever ingen rettferdighet for jesidi-kvinnene? De som fikk sine  liv endt eller endret til et helvete, de som ble gjort til slaver og sexslaver i sine hjemsteder. Jeg vil være tydelig på at mitt innlegg ikke er å regne som støtte for skeptikere mot å straffe norske IS-ere her hjemme. Når det er sagt, synes jeg at alle land som IS-krigere har kommet fra, bør ta imot sine borgere. Videre bør de erstatte områdene som ble rammet av IS-terror og -brutalitet, blant annet ved å bistå med rehabilitering av sivile og ved krav om fred og sikkerhet for sivilbefolkningen. 

Barn er barn

Det er noe vi alle stort sett er enig i. Samtidig, la oss presisere at IS begravet mange barns drømmer og forestilling om et vakkert liv. De sendte barn til leirer/skoler hvor de ble frastjålet uskylden og barndommen ; enten ved å bli ideologisk hjernevasket eller forberedt til å bli kriger/ selvmordsbomber. 

Disse barna har vært under aktiv hjernevasking og det er veldig viktig å rehabilitere dem. Og det er viktig å huske at de blir voksne ettersom tiden går, derfor må rehabilitering og sikkerhetsvurderinger gå hånd i hånd.  Slike barn har vært IS framtids-prosjekt, IS jobbet aktivt i satsingen på disse barna via «Ashbal Al-khilafa» Khilafa etterkommerne. For å være helt presis: i disse leirene hadde IS både krigernes barn, barn som ble kidnappet og konvertert til IS ideologi og barn av lokal befolkning som ble tvunget til å bli en del av IS ideologien. 

Jeg kan si 100% at det ikke har vært barnas skyld at de havnet i slike leirer. Dette var mødrene og fedrene sine feil. Likevel må vi reflektere rundt mulige konsekvenser av at disse voksne oppdro barna til å være glad i brutalitet. 

IS kvinner

Selvsagt har vi stadig hørt om at kvinner ikke bør straffes med mindre vi har beviser mot dem. Noen IS kvinner mener at de har reist for å lage te og mat, andre for å vaske klær, noen var glade for å være i en religiøs stat. Samtidig vet vi at kvinner har reist for å støtte IS ideologien, flere kvinner måtte gifte seg flere ganger, grunnet at deres menn ble drept i IS kamper. 

Når vi snakker om kvinner som ble evakuert under kampen i Baghoth (siste IS kontrollerte området i Øst Eufrat), da snakker vi om kvinner som valgte å være med IS helt til slutt, så disse er kvinner som er ideologisk overbevist.

I Hol-leiren, kommer man aldri til å tvile på at disse kvinner ikke har angret på sine valg.  Fremdeles kan man se hvordan IS kvinner dreper de kvinner som vil hoppe av. Ofte leser/ser man at noen telt i Hol-leiren blir brent, siden deres eiere begynte å tvile på IS ideologien. 

Nå vil IS kvinner hjem, kanskje fordi IS har tapt. Det forblir et ubesvart spørsmål : hva hadde de valgt om de hadde  vunnet ? Hadde de fortsatt sin virksomhet der?

IS menn

I fengslet hvor IS-krigere ble varetektsfengslet, du kan framstille samtlige menn med blod på hendene. I fengslet ser du folk som drev den IS brutaliteten som verden fikk se en del av men på ingen måte alt . 

I deres øyne ser du hevn, du ser folk som går omkring tankefulle, det er vanskelig å tyde hva de tenker på, siden vi her ser folk som så på drap/halshugging som en enkel straff. Jeg snakker om folk som har så mye blod på hendene at du kan forestille deg en djevel i en menneskekropp. 

Forskjellen mellom de voksne IS og IS-barna er at de voksne er flinke til å spille med ord, de hevder stadig at de angrer, flere av dem i hvert fall. I motsetning til barna i leirer som du stadig kan høre skryte over IS og repetere IS slagorde. 

Dessverre igjen: dette er ikke barnas feil, de ble lært opp til det. Samtidig, hvordan håndterer vi dette, på en måte som er både trygg og rettferdig ? 

Inni meg kan jeg tvile når ISere snakker om anger, jeg tenker – «hva slags anger snakker vi om, når dette kommer fra en person som tok kniver i hendene og halshugget sivile? Eller om det var ikke kniv, da skjøt han uskyldige sivile og hvis han/hun ikke gjorde det, så har de uansett vært propagandamaskiner for en av de meste brutale bevegelser i nyere tid. Ikke minst var de med på å bygge den opp.

Til slutt, vi har kommet dithen nå at én IS-kvinne med sine to barn har kommet til Norge. Jeg tror at resten kommer etterhvert . Flere krever en rettferdig dom for disse kvinner og de baserer sitt krav på at vi bor i en rettsstat. Jeg synes dette er meget bra ; at riket tar ansvar overfor sine borgere selv om de tok et grusomt valg.

Samtidig tviler jeg på at rettferdigheten seirer, da det kun gjelder IS-kvinner og deres barn som har et rødt pass, altså et norsk statsborgerskap.  Rettferdighet er når de ekte ofrene også får en ny sjanse til å leve videre, altså de sivile i Midtøsten. Når de som har sett sine liv bli rammet av IS sin brutalitet, får den hjelpen de trenger med rehabilitering av traumer og sjanse til å bygge opp igjen livene sine. Livene som ble stjålet fra dem av IS-terror som noen av våre borgere var med på å bygge opp og utføre. 

I tillegg bør våre norske politikere blir flinkere til å vise støtte til den kurdiske føderasjonen som spilte en viktig rolle i det å nedkjempe terrorstaten.

I en rettsstat og et rettssamfunn må rettssystemet styre, samtidig undrer  jeg på hvor mye de ekte ofrene for IS-terror kommer til å være involvert i de domstolene som holdes mot IS krigere.

Flere trekker paralleller mellom behandling av etterlatte etter nazismens fall og dagens ISere. Så hvorfor har vi ikke noe som ligner på Nürnbergprosessen hvor ofrene av IS brutalitet får lov til å ytre seg og være vitner angående det IS har gjort? 

De gjennomgående forbrytelser mot menneskeheten utført av IS vil ikke bli kjent for verden, i all son grusomhet , hvis ofrene ikke blir hørt. Og ofrene vil ikke bli hørt om ikke verdenssamfunnet legger tilrette for det .

Gå til innlegget

Arven etter Sykes Picot

Publisert 5 måneder siden

Midt i krigen og mot alle odds klarte kurdere i Syria å bygge et nytt demokratisk samfunn.

«Smart som bryter reglene og er fremdeles i live.» 1984 George Orwell

Hver gang jeg hører en av de syriske nasjonalsangene, begynner jeg å synge med av meg selv. Overraskende nok husker jeg dem fremdeles. 

Det handler ikke om at jeg liker sangene, men om indoktrinering av barn gjennom utdanningsinstitusjoner. Jeg husker fremdeles hvordan skoledagen begynte med flaggheising. Videre begynte og avsluttet skoleukene på barneskolen med å synge nasjonalsangen.

I pausene måtte vi høre på ulike nasjonalistiske arabiske sanger. Når jeg tenker tilbake på de øyeblikkene i dag, undrer jeg meg over om dette kan sammenlignes med hvordan fangene i konsentrasjonsleirer hadde det. Jeg tenker på hvordan de autoritære regimene hjernevasket oss med sin propaganda.

«Du er fra Syria, så dermed er du araber» sa en venninne til meg i 2003. Det ble et vendepunkt i mitt liv. Det var da jeg først forstod alvoret i det jeg var blitt utsatt for som barn. Heldigvis har jeg levd i eksil, i Ukraina. Der fikk jeg lese bøker om Kurdistan. De var tilgjengelige på biblioteket, ikke ulovlige og sensurert slik det er i Syria.

Grunnen til at jeg forteller om dette er at jeg ønsker å vise dere hvordan enkelte nasjoner jobber systematisk for å utrydde andre nasjoner og hvordan de undertrykker folks rett til å være stolte av sin identitet.

Flere kritikere av den kurdiske bevegelsen hevder at siden det ikke har vært et land som heter Kurdistan, så har kurdere ikke rett til å kreve det. Dette er både kunnskaps- og historieløse utsagn. Etter første verdenskrig delte stormaktene Frankrike og Storbritania Kurdistan mellom fire land via Sykes-Picot-avtalen. Den fullførte de demografiske endringene i disse områdene. Kurderne anerkjente ikke Sykes-Picot, og har hele tiden kjempet med livet som innsats for sin sak. Idag utgjør kurderne den største nasjonen i verden som ikke har sitt eget land.

De mørke høstdagene kom tidlig for kurdere i år. Nå holder stormaktene på med en ny Sykes-Picot-avtale. Mens Rojava angripes forhandler stormaktene om «sikkerhetssonen» til Erdogan. 

Det er ikke lenge siden Afrin ble okkupert, og etter okkupasjonen har Tyrkia ført en hard assimilasjonspolitikk i Afrin. I løpet av kun ett år har de tyrkifisert navn på skoler, gater og plasser, og det ser ut til at at tyrkisk er et offisielt språk der. Man kan se vaiende tyrkiske flagg og bilder av Erdoğan overalt, mens kulturelle og historiske landemerker og statuer er revet ned. En god del av innbyggere ble tvunget til å flukte fra sitt hjem.

Hvorfor berører Rojavas kamp oss alle? Det som står på spill i det nordøstlige Syria er mer enn skjebnen til det kurdiske folk, det autonome hjemlandet Rojava, og kampen mot Isis. Det som står på spill er menneskehetens evne til å overleve vår nåværende sivilisasjonskrise og å forestille seg nye alternativer før det er for sent.

Det vil være en tragedie hvis Rojava blir knust, siden Rojava klarte å fremme et demokratisk og desentralisert selvstyre. Et selvstyre med likestilling og et rettssystem basert på forsoning og inkludering av minoriteter.

Rojava klarte å feie vekk tradisjonell og reaksjonær praksis, slik som polygami og sharia-domstoler. Istedet fikk de på plass ny lovgivning og utvidet folks rettigheter, slik som abort og likelønn. Enhver offentlig institusjon er pålagt å ha minst 40% av både menn og kvinner i staben.

Rojava-eksperimentet presenterte et levende eksempel på muligheter under de mest umulige omstendighetene. Med andre ord, midt i krigen og mot alle odds klarte kurdere i Syria å bygge et nytt demokratisk samfunn.

La oss støtte folkebevegelsen og kreve at vår regjering står opp for menneskerettigheter og fred, ikke la dem lukke øyene for det som skjer.

Dessverre finnes det mye frykt, hat og lidelse i verden, men medfølelse, medmenneskelighet og solidaritet overvinner alt.

Gå til innlegget

Før jeg brenner ned

Publisert nesten 3 år siden

«Regner du deg fremdeles som muslim?» Det var en venn av meg spurte.

«Regner du deg fremdeles som muslim?» Det var en venn av meg spurte. Svaret mitt var at «ja, det er jeg». Men jeg var ikke ferdig med det. Jeg hadde mer å legge til.

Islam befinner seg i en krise, med tanke på alle dem som misbruker religionens tekster, symboler og forklaringer. Som Mohammad Usman Rana skrev tilbake i 2015: Islams hus er i brann.

Hvorfor det brenner? Årsakene er utallige; de er territorielle, politiske, historiske, kulturelle og teologiske. Som om debatten ikke var komplisert nok allerede.


Brannslukkere. Uansett ligger det et stort ansvar hos oss, vi muslimer. Som moderate skylder vi å være brannslukkere og gå inn i den teologiske og åndelige kampen.

Dette krever kloke, forstandige strategier. En bred tilnærming og en omforent forståelse om at vi alle befinner oss i den samme båten. Vi lever i en multikulturell verden og må tenke sammen.

Det betyr også at en del islamkritikere må begynne å se hele bildet – og ikke bare det de vil se. Å fremstille verden som en pågående kamp mellom sivilisasjoner – mellom oss og dem – fjerner ingen problemer i verden. Ingen. Tvert om. Det fører til mer segregering og ekskludering. For vi må snakke sammen, også når vi ikke kan bli enige med hverandre.

Derfor er det så nedslående å se – som en fersk undersøkelse i Klassekampen viser – at islamkritiske nettsteder som Document og Human Rights Service kan vise til noen av de mest delte sakene i sosiale medier. Utfallene og «analysene» på disse nettstedene er sjelden særlig saksvarende, for å si det forsiktig.


Ikke på defensiven. Når det er sagt, som muslimer må vi ikke havne på defensiven, men heller se det at «svar utbedes» som en anledning til å nyansere og forklare. Slik går vi samtidig i rette med det antivestlige og antihumanistiske hatet fra dem som holder seg med wahabistiske tolkninger av koranvers.

For Gud trenger ingen advokater. Han greier seg fint på egenhånd. Og treet skal uansett kjennes på frukten.

Eller som Mahatma Gandhi sa det: «Mennesket er som et hav. Selv om noen få dråper er skitne, blir ikke havet skittent.»


Gå til innlegget

Hva det vil si å bygge broer

Publisert rundt 3 år siden

Islamsk Råd i Norge har ansatt Leyla Hasic, en kvinne som bærer niqab, for å drive kommunikasjonsarbeid og være brobygger til storsamfunnet. Det er litt som om den norske kirke skulle sette en læstadianer til å være kommunikasjonsansvarlig.

DET KAN VIRKE som IRN spiller det riktig og taktisk. Slik skulle jeg si hvis saken handlet om å provosere hverandre. Men her bør IRN ta hensyn til samfunnet som de er en del av, hvis de da identifiseres seg som en del av det norske samfunnet.

Jeg er ikke for niqab og derfor reagerte jeg sterkt da leste jeg om at Islamsk Råd i Norge har ansatt Leyla Hasic for å drive kommunikasjonsarbeid og være brobygger mellom Islamsk Råd og storsamfunnet.

Reaksjon har vært stor, det var noen som forsvarte IRN avgjørelse og flere som kritiserte den. Noen mente at debatten om niqab tar for mye plass i media, og at vi heller må snakke om det internasjonale utfordringer. Andre mente at IRN viser seg mer toleranse enn selve Erna Solberg og brukte uttalelsen «Du får ikke jobb hos meg hvis du har nikab på».

Jeg tror ikke på at flere var mot at en kvinne med niqab få seg jobb, tvers imot ser vi at stadig flere er solidariske med kvinner med hodeplagget.

Men den posisjonen som Leyla fikk i går kan diskuteres, jeg tror at både IRN og Leyla bør tolerere kritikken, siden dette var deres valg.

Først bør man tenke på hvilken måte har IRN tenkt seg at representanter for en ytterliggående religiøs tolkning skal være den beste til å holde i arbeidsoppgaven "kommunikasjon"? Det er litt som om den norske kirke skulle sette en læstadianer til å være kommunikasjonsansvarlig.

Så, hvis man går inn IRN sitt hjemmeside finner man at de har som mål:

- Arbeide for at muslimer kan leve i samsvar med islamsk lære i det norske samfunnet og bidra til å bygge opp en norsk-muslimsk identitet.

- Fremme samhold blant muslimer i Norge og ivareta medlemsorganisasjonenes rettigheter og interesser.

- Være brobygger og dialogpartner som skaper gjensidig forståelse og respekt mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, med hensyn til religion, kultur og moralske verdier."

Være brobygger og dialogpartner som skaper gjensidig forståelse og respekt mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, med hensyn til religion, kultur og moralske verdier." Så kommer spørsmål hva slags bro vil de bygge, eller hva slags identitet vil de fremme?

Bør nå muslimske kvinner bruke Leyla som forbilde og bære niqab?

Selvsagt kommer ikke niqabdebatten til å slutte etter denne hendelse, siden flere forsvarer bruken med å holde bruk av niqab under kategorien religionsfrihet og selvbestemmelse. Jeg er uenig i det, og jeg våger den påstand at IRN har gjort et uklokt valg i denne saken. Deres valg av kommunikasjonsmedarbeider kan bidra til å skape mer frykt for islam.

En organisasjon som kaller seg selv representant for muslimer i Norge skulle unngå at andre skal tror at muslimer holder med å fremme konservative holdninger.

I dag ser vi kvinnelig imam som fremmer liberale tolkning og feminisme inn religion for eksempel Sherin Khankan. Idag finnes flere homofile imamer som jobber mot de negative holdning mot LHBT folk.  Dem som følger med saken ser Ludovic-Mohamed Zahed som ofte engasjerer seg i slik sak. Det vil si religion forståelse og toleranse vindu inn religion utvikler seg.

Helt til slutt: Det er et steg frem at de ansetter en kvinne, men å bruke henne og denne tildekningen som symbol for muslimske kvinner er ikke representativ for verken den gruppe kvinner eller islam. Her skaper IRN det avstand og broer mellom en del minoriteter og majoriteter ødelegges. Vi bør tenke når vi stege fram, siden vi bør ikke ta et steg fram og to tilbake til storsamfunnet. Jeg tror at det er på tide at selve lærende kommer til felles mening, kanskje da kommer vi til løsning og mer verdi debatt angående slike problemstillingen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1578 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
17 dager siden / 1177 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
30 dager siden / 965 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 741 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere