Aleksander Nordgarden-Rødner

Alder: 35
  RSS

Om Aleksander

Følgere

Hvordan ser antisemittiske ytringer ut?

Publisert 10 måneder siden

I sin kronikk i Dagen, skrev Rebekka Rødner: “Hjelp Jødene Hjem har tidligere oppfordret til et ordentlig kunnskapsløft for å forhindre at jøder og Israel blir demonisert og at antisemittisme igjen blir akseptabelt.” I den forbindelse synes det nødvendig å demonstrere hvordan antisemittiske ytringer kan se ut.

Som det blir påpekt i kronikken, har man et ansvar for å beskytte minoriteter, og jøder er en av mange minoriteter som har krav på beskyttelse. Beskyttelse starter med opplysning.

Før vi kan diskutere antisemittisme, må vi nødvendigvis definere antisemittisme. Heldigvis finnes det en definisjon - med eksempler - klar til bruk. Jeg sikter til arbeidsdefinisjonen til the International Holocaust Remebrance Alliance (IHRA), og tør påstå at enhver som ynder å mene noe som helst om antisemittisme først må sette seg inn i denne.

Da vi fremdeles har Finn Graffs karikatur friskt i minne, er denne et godt eksempel for denne gjennomgangen, spesielt ettersom kritikken mot den har vært svært tydelig på at den oppfattes som nettopp antisemittisk. La det være helt klart at jeg ikke mener å anklage Graff for å være antisemitt, ei heller for å ha gått utenfor ytringsfrihetens grenser.

For å bedømme om noe er antisemittisk eller kun svært smakløst (og jeg tør påstå at karikaturens usmakelighet er hevet over enhver tvil) må vi vurdere konteksten. Karikaturen var en illustrasjon til en kommentar av Jan-Erik Smilden i Dagbladet. Kommentaren dreide seg om den nylig vedtatte - og svært omstridte og omdiskuterte - Israelske nasjonalstatloven.

Tegningen er av Benjamin Netanyahu, som for tiden er Israels statsminister, og forkjemper for den omstridte loven. Karikaturen må derfor forstås å være en kritikk av aktuell israelsk politikk. Karikaturen fremstiller Netanyahu som et delvis hakekors, med en knyttet neve mot noen som formodentlig skal være druser.

Hvis vi nå ser på IHRAs definisjon, finner vi at det nest siste eksempelet lyder “Sammenligning av aktuell Israelsk politikk med nazistenes politikk.“ Det er ikke til å komme utenom at tegningen er antisemittisk etter denne definisjonen. Motstandere av definisjonen - blant dem det britiske Labour - hevder at den hindrer kritikk av staten Israel. Det er en interessant påstand, og hadde den stemt, ja da hadde definisjonen åpenbart vært urimelig.

Problemet for dem som fremholder denne påstanden er at, om den hadde stemt, så hadde store deler av Israels befolkning vært skyldige i antisemittiske ytringer. Debatten om - og kritikken av - loven har vært høylytt også i Israel, uten at noen har anklaget lovens kritikere for antisemittisme kun fordi de er mot loven.

Israels justisminister Ayelet Shaked har sågar sagt følgende om de Drusiske protestene: “Druserenes smerte er ektefølt, og må respekteres.” Ikke bare unnlater hun altså å anklage dem for antisemittiske ytringer (og ei heller kaller hun dem forrædere), hun anerkjenner offentlig at deres stemme må lyttes til.

Den dagen aktuell Israelsk politikk faktisk er den politikken nazistene førte, ja da vil karikaturer som Graffs ha sin plass. Inntil det skulle skje, burde Graff - og andre - holde seg for gode til slike fremstillinger. Det er helt rett at ytringsfriheten står sterkt her i landet, men den følges nødvendigvis av et ansvar for egne ytringer.

Kritikken mot Graff er skarp, og det har sin naturlige årsak; han burde vite bedre. Dette er ikke første, men tredje gang han altså aktivt trekker paralleller mellom aktuell israelsk politikk og nazismens politikk.

I 2012 svarte trettiåtte prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse Antisemittisme i Norge? at Israel behandler palestinerene like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig. Ansvaret for slike holdninger, og for å motarbeide dem, påhviler oss alle - men pressen har et særlig ansvar her. Dette er et ansvar det dessverre er åpenbart at de hverken er bevisst eller bryr seg nevneverdig om.

Gå til innlegget

Når vi nå ser at folk igjen velger yrkesfaglig videregående opplæring, må arbeidet intensiveres for å sikre at flest mulig får lærlingplass så de får fullført utdannelsen de starter på.

NRK kunne torsdag 26. juli melde at like mange i år velger yrkesfag som studiespesialisering. Jeg er helt enig med kunnskapsminister Sanner; dette er en seier. Norge trenger både akademikere og fagarbeidere fremover. Det er dessverre ikke nok.

Av egen erfaring vet jeg at verdiskapning i bedrift – læretid – kan være avgjørende for videre fremgang. Alternativet er ytterligere år på skolebenken, for ungdom som i mange tilfeller allerede er skoleleie. Da er det nedslående å vite at 31% av alle søkere til læreplasser står uten kontrakt (gjennomsnitt i perioden 2013-2017, tall fra Utdanningsdirektoratet).

Vi skylder disse elevene en sjanse til å fullføre utdanningsløpet på en måte som gir dem praktisk erfaring de kan bruke umiddelbart etter endt utdannelse. Det er svært positivt at f.eks. Oslo Kommune stiller krav til bruk av lærlinger i anbudsprosesser. Det gir bedrifter som har – eller vurderer å ha – lærlinger et godt incentiv til å ta inn lærlinger. Vi kan – og bør – gjøre mer.

Så mange som 39% av søkere til læreplasser for IKT Servicefag står uten kontrakt (gjennomsnitt, 2013-2017, tall fra UDir). I rene tall dreier det seg i gjennomsnitt om omlag 880 lærekandidater i IKT Servicefag (og totalt omlag 8400 for alle fag, tall fra UDir) som står uten kontrakt. Dersom hver eneste videregående skole i landet hadde tatt inn to lærlinger i året, hadde dette behovet langt på vei vært dekket (for skoleåret 2017-18 fantes det 416 videregående skoler i Norge) for IKT Servicefag.

Lignende strategier kan – og bør – vurderes for andre fagretninger, uten at jeg skal uttale meg om disse – de ligger utenfor mitt kompetanseområde. Som store aktører på markedet kan stat og kommune utlyse langt flere lærlingplasser, og dermed sørge for at langt flere får muligheten til å fullføre en yrkesfaglig utdannelse med læretid.

Fordelene med dette strekker seg ikke bare til enkeltelevene som får fullført sin utdannelse; det vil også føre til at behovet for alternative løp reduseres. Med den påfølgende reduksjonen i klassestørrelse vil dette kunne føre til at de som fremdeles ikke får læreplass får best mulig oppfølging - og dermed best mulig utbytte – av et alternativt løp.

Det er allikevel ikke min påstand at dette kan løses av det offentlige alene; privat sektor må også ta sin del av ansvaret. Jeg er stolt av å jobbe i en bedrift som tar inn lærlinger hvert eneste år. De krever naturligvis sitt av oppfølging og opplæring, men de bidrar også til leveranseevne, og er først og fremst gode ressurser.

Opplæringsloven legger en del føringer for hvilke rettigheter lærlinger, lærekandidater, og praksiskandidater har. Det hadde vært til det gode om flest mulig får disse oppfylt i bedrift.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere