Andreas Aarflot

Alder: 91
  RSS

Om Andreas

Biskop emeritus

Følgere

Slik kampanjen ble presentert, er det fare for at «rom for deg» kan bli oppfattet som «rom for alt», og at dette blir det overordnede mål for den strategi som Kirkerådet vil fremme.

I mandagens avis kunne Vårt Land orientere om Kirkerådets nye reklamekampanje, som skal vekke interesse for kirkevalget til høsten og kirkens arbeid generelt. Her får vi presentert en rekke positivt ladede begreper som skal underbygge hovedtemaet «Rom for deg». Det meste av dette er generelle verdier, som like gjerne kan illustrere noen av de kategorier som velferdssamfunnet har bidratt til å grunnfeste i vårt folk. Noe spesifikt kristelig er det vanskelig å oppdage i de stikkord som ledsager portrettene som er valgt.

Men det er ett hovedord som helt mangler når det gjelder å karakterisere hva kirken står for. Det er gitt rom for «tvil», men ikke for «tro». Det er uforståelig at en kampanje til belysning av kirkens program ikke har plass for noen av de sentrale begreper som den kristne kirke til alle tider har fremholdt som vesentlige i sin tjeneste blant menneskene. At kirkens arbeid sikter på å skape tro, knyttet til Jesus Kristus, er selve fundamentet for alt som skjer i kirken. Så er kanskje tvilen i mange tilfeller troens skygge, og er ikke ukjent i den kristnes liv, men uten troens innhold å måle seg mot, blir tvilen en blek virkelighet.

Det er andre begreper som også kunne vært med for å skjerpe oppmerksomheten omkring det kirken står for. Når «anger» er nevnt, kunne det bibelske ord «tilgivelse» vært på sin plass. Når «begeistring» er med, kunne kanskje et ord som «tilbedelse» signalisert noe av det kirken står for i sine liturgier og kirkelige handlinger. Det mest påtrengende mål for kirken i dag er kanskje «Rom for Jesus»!

Men slik kampanjen ble presentert, er det fare for at «rom for deg» kan bli oppfattet som «rom for alt», og at dette blir det overordnede mål for den strategi som Kirkerådet vil fremme. Men det er da ikke hva de vedtatte målsettinger for Den norske kirke har fastsatt?

Andreas Aarflot, 
biskop emeritus

Gå til innlegget

En helt ny kirkemodell?

Publisert 5 måneder siden

Det er grunn til å slå alarm overfor de forslag som er fremlagt til behandling i Kirkerådets kommende møte.

Til Kirkerådets møte denne uken foreligger et forslag til videreføring av arbeidet med ny kirkeordning for Den norske kirke, som på viktige områder setter på spill det arbeid som hittil er gjort med spørsmålet. Forslaget tegner en frihåndsmodell der viktige prinsipper i den historiske utvikling av Den norske kirke blir utfordret. Det er også grunn til å stille spørsmål ved den metode som er valgt for det videre arbeid. Det synes som om Kirkerådet innbys til å vedta selve hovedmodellen, mens utredningsarbeidet skal sikte på å begrunne og underbygge denne modellen gjennom en lang og omfattende prosedyre.

Hovedsynspunktet går ut på å etablere et nytt nivå i kirkeorganisasjonen, som i omfatning ligger nærmere dagens prostienheter, og som dermed også kan omfatte flere kommuner. Det fremgår ikke klart om dette er ment å erstatte dagens fellesrådsområder, men det er tydelig at forslaget innebærer en styrking av de nye overgripende organers myndighet.

Det viktigste nye er at disse felles­rådene skal få myndighet til å ­ivareta tilsettings- og arbeidsgiveransvar for alle ansatte i menighetene, ­inklusive prestene. Det synes å inngå i premissene at disse organene også skal forvalte en rettssubjektivitet på linje med den som menighetene og kirken sentralt har i den nyeste ordning. Det vil i så fall bidra til å forsterke tendensen til et skille mellom det landsomfattende rettsområde som Kirkemøtet forvalter og et selvstendig, uavhengig rettsområde som ivaretas regionalt og lokalt. Den bærende tanke i reformarbeidet om å bevare kirkens enhet gjennom en felles identitet og samhold gjennom alle ledd vil dermed bli utfordret.

Forslaget innebærer at Bispe­dømmerådene vil bli svekket, og dermed vil en av de historiske strukturene i Den norske kirke bli tømt for noe av sitt innhold og betydning. En gruppe store og mektige fellesråd av den nye typen vil lett kunne utmanøvrere bispedømmerådene som strategiorganer og identitetsmarkører i de enkelte bispedømmer.

Men forslaget vil også svekke menighetsrådenes selvstendighet lokalt. Allerede i dagens ordning kjenner mange menigheter på at deres innflytelse over arbeidet lokalt er truet. Fellesrådets oppgaver som arbeidsgiver har gjort at mange menighetsråd føler at de har liten innflytelse på ansettelsesprosedyren når det gjelder deres nærmeste medarbeidere i den daglige tjeneste. Når soknene etter dagens ordning defineres som egne rettssubjekter, føler nok mange at de har blitt frarøvet en del av denne myndighet gjennom fellesrådenes virksomhet.

Det er også urovekkende at den nye rådsmodellen skal gi mulighet for at medlemmer som sitter i disse rådene skal kunne bli innvalgt til Kirkemøtet gjennom en ordning som går utenom den direkte valgordning som ellers er forutsatt i gjeldende regelverk. Dette er et helt nytt prinsipp, som kommer i strid med det gjeldende mønster, hvor Bispedømmerådenes medlemmer også utgjør Kirkemøtet.

Det er grunn til å slå alarm overfor de forslag som er fremlagt til behandling i Kirkerådets kommende møte, og det vil være uklokt å vedta et så vidtgående mandat for oppfølgingsarbeidet med ny Kirkeordning for Den norske kirke.


Les svaret til kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum her

Gå til innlegget

Et vingeklippet Kirkemøte?

Publisert 10 måneder siden

Kirkerådet behandler denne uken et revidert utkast til ny Kirkeordning for Den norske kirke, etter at høringsrunden ble avsluttet i desember. I hovedsak følger utkastet opp det fremlegg som ble sendt ut til høringsinstansene.

Men på ett avgjørende punkt har forslaget gjort en endring som er egnet til å skape usikkerhet om Kirkemøtets reelle myndighet som kirkens øverste organ. I det forrige utkastet ble Kirkemøtet omtalt som Den norske kirkes «øverste representative, besluttende organ», og i saksfremstillingen ble det pekt på at dette var for å tydeliggjøre at møtet har den avgjørende retningsgivende normgivningskompetanse for alt kirkens arbeid. Det har i hele det forutgående arbeid med kirkereformen vært en forutsetning at statens tidligere lovgivningsmyndighet i kirkesaker blir avløst av Kirkemøtets styringsmyndighet når Den norske kirke blir selvstendig.

I det siste utkastet som Kirkerådet behandler denne uken er imidlertid det viktige ordet «besluttende» sløyfet. I saksfremlegget vises det til at Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har ment at dette ordet er «unødvendig», og at dette har blitt fulgt opp av et stort antall høringsinstanser.

Men det store spørsmål blir da om fremlegget som skal behandles av Kirkemøtet i vår faktisk innbyr til en umyndiggjøring av Kirkemøtet som kirkens øverste instans når det gjelder å fastsette den rettslige ordning for kirken. Det henvises til at en rekke av Kirkemøtets oppgaver er fastsatt i paragraf 35. Men disse oppgaver, som i stor grad er videreført fra den gjeldende Kirkeloven. kan oppfattes som en avgrensning, slik at Kirkemøtet ikke har myndighet ut over det som er uttrykkelig nevnt. Spørsmålet som reiser seg blir da: betyr endringen at Kirkemøtet ikke har den øverste besluttende myndighet i kirken? Det vil være underlig hvis Kirkerådet med det siste fremlegget til Kirkeordning skulle innby Kirkemøtet til å avskjære sin egen innflytelse på Den norske kirkes rettslige orden.

Gå til innlegget

Bygger på menighetene

Publisert 11 måneder siden

Det er grunn til å gi honnør til sekretariatet og Kirkerådets medlemmer, som har lagt frem et utkast til ny kirkeordning.

Etter mye utredningsarbeid og grundige drøftinger har Kirke­rådet i høst hatt ute til høring sitt forslag til en helhetlig Kirke­ordning for en selvstendig folkekirke, slik den er blitt etablert gjennom de vedtatte endringer i Grunnloven. Det er grunn til å gi honnør til sekretariatet og Kirkerådets medlemmer, som har lagt frem et utkast som både tar hensyn til den historiske arven som Den norske kirke bygger på, og de nødvendige krav til en kirke som skal stå på egne ben med en bærekraftig rettslig utforming. Det er noen vesentlige prinsipper som markeres gjennom de paragrafer som er utformet:

For det første slår ordningen fast det åpenbare faktum at en kirke ­består av ­menigheter, som utgjør grunnvollen i kirke­organisasjonen. Den viser også at kirkeordningen springer frem av s­amlingen i det gudstjenestlige fellesskap, hvor kirken «utrustes og sendes slik at kirken kan virkeliggjøre sitt kall til å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke». (paragraf 4) Dette ivaretar at Den norske kirke også er et trossamfunn med en egen identitet som «de helliges samfunn», slik kirkens trosbekjennelse uttrykker det. Samtidig legges det vekt på sammenhengen mellom grunnplanet og kirken som en landsdekkende organisasjon. Det er et ubrytelig fellesskap mellom menighetene og kirkens øvrige organer, slik at delene og helheten utfyller hverandre og arbeider for de samme mål: «soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne» ( paragraf 6).

For det andre tar den foreslåtte Kirke­ordning vare på den gjeldende tradisjon med Menighetsrådenes selvstendighet i utøvelsen av sine oppgaver. Her har forslaget bare videreført den ordning som har vært gjeldende siden den f­ørste ­menighetsrådsloven ble vedtatt for snart 100 år siden. Det dreier seg fortsatt om den gylne regel at rådene skal «ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet», med en ­oppregning av viktige menighetsbyggende opp­gaver (paragraf 20). Det er også ført videre en ordning med Fellesråd, som på vegne av soknene skal ivareta en rekke praktiske opp­gaver for å underbygge og lette menighets­rådenes ­arbeid. Men ordningen legger ingen ­grenser for menighets­rådenes juridiske selvstendighet som egne rettssubjekter. Det er fortsatt menighetene som er kirkens grunnenhet (pragraf 25).

For det tredje legger Kirkeordningen det helt nødvendige juridiske grunnlag for kirkens ledelse, at det demokratisk valgte Kirkemøte blir definert som «Den norske kirkes øverste representative og besluttende organ» (paragraf 10). En rekke av Kirkemøtets oppgaver blir regnet opp i paragraf 36, og her er det også i stor grad tale om en videreføring av oppgaver som Kirkemøtet har hatt siden opprettelsen i 1984. Men en selvstendig kirke må ha et juridisk kompetent organ som kan lede hele organisasjonen.

For det fjerde er det levert gode f­ormuleringer til å fastslå det som skal ­utgjøre det teologiske grunnlag for Den norske kirke (paragrafene 1–8). Det er sentrale prinsipper om bekjennelsen og menighetsforståelsen, om dåpens ­betydning som grunnlag for medlemskap og om tjenestefellesskapet mellom leke og vigslede personer. Hvis Kirkemøtet til s­våren holder fast på de prinsippene som er nedfelt i forslaget fra Kirkerådet, vil Den norske kirke være godt rustet til å møte utfordringene som selvstendig ­folkekirke i fremtiden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere