Arne Willy Dahl

Alder: 69
  RSS

Om Arne Willy

Følgere

Er KrF et vingleparti?

Publisert 5 dager siden - 464 visninger

Kristelig Folkeparti har ved mange anledninger vært i regjering sammen med Høyre og andre partier som regnes som ikke-sosialistiske, og hadde i forrige stortingsperiode en samarbeidsavtale med en slik regjering. Nå har Knut Arild Hareide lansert tanken om å undersøke mulighetene for å gå i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Dette oppfattes av de fleste som å ­«skifte side». Sammen med den usikkerheten som i flere år har gjort seg gjeldende med hensyn til hvordan KrF vil innrette seg i ­regjeringsspørsmålet, får dette mange til å karakterisere KrF som «vinglete». Jeg er ikke enig.

Jeg kan forstå et slikt synspunkt hvis man legger til grunn at det viktigste spørsmålet når det gjelder et sentrumsparti som KrF er om det velger å samarbeide med ­høyresiden eller venstresiden i det politiske landskapet. Hvis man derimot baserer vurderingen om vingling eller ikke vingling på hvilke saker partiet arbeider for, blir konklusjonen gjerne en annen. Er det stabilitet eller vingling i partiets verdigrunnlag og prioritering av kjernesaker? Sakene har sitt utspring i verdigrunnlaget. Det er sakene som er målet, mens samarbeidskonstellasjonene er midlet. Å fokusere ensidig på hvem partiet velger å samarbeide med, er å spenne vogna foran hesten. Det vesentlige spørsmålet er om man er konsistent eller vinglete når det gjelder standpunkt til viktige saker.

Alle som har fulgt med en stund, vil ha sett at det politiske landskapet har forandret seg over noen tiår. Nye partier har kommet til og etablerte partier har forandret seg. Hvis Kristelig Folkeparti skulle ende med å gi opp viktige saker av hensyn til lojalitet mot tradisjonelle samarbeidspartnere, ville man virkelig være et «vingleparti».

Plassen tillater ingen grundig gjennomgang av saksområder og utviklingen for øvrig. La meg bare peke på at Arbeiderpartiet i dag fortoner seg som langt mindre sosialistisk enn for en generasjon eller to tilbake, og at det også er mindre skarpe konflikter mellom KrF og venstresiden med hensyn til tradisjonelt kristne verdier nå enn den gangen.

På den andre siden synes de verdikonservative krefter i Høyre å ha tapt terreng. Kanskje vil en riktig strategi for Kristelig Folkeparti være å støtte opp om sine gamle allierte på verdikonservativ side, men det er på ingen måte opplagt.

Enhver må trekke sine egne konklusjoner i spørsmålet om regjeringssamarbeid, men å bygge dem på en argumentasjon om at KrF ikke må «vingle», er forfeilet.

Gå til innlegget

KrF bør kjenne sin besøkelsestid

Publisert 10 dager siden - 831 visninger

Kristelig Folkeparti skal på ekstraordinært landsmøte 2. november ta standpunkt til Knut Arild Hareides forslag om å undersøke mulighetene for gå inn i et regjeringssamarbeid – fortrinnsvis med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Meningene er åpenbart delte i partiet.

Noen mener svaret gir seg selv, ut fra sin forståelse av hvor KrF hører hjemme i det politiske landskapet. Andre vil som Knut Arild Hareide legge vekt på hvor KrF får størst gjennomslag for sine politiske hovedsaker – uten nødvendigvis å være enige i hans politiske analyse. Atter andre vil ta utgangpunkt i et valgløfte om ikke å gå i regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Inn i denne debatten, som i de ­nærmeste ukene vil bli ført i partiets lokallag og ­fylkeslag, har det blandet seg en ny ­stemme. Det er de nye medlemmene, som siden Hareides tale den 28. september har strømmet til partiet i et antall av gjennomsnittlig cirka 150 per dag. Fylkeslaget i Oslo har økt sitt medlemstall med 25 prosent, men også flere andre fylkeslag er sterkt preget av medlemsveksten.

Hva er det disse nye medlemmene vil? Det kan neppe være noe annet enn å ­uttrykke støtte til den linjen Hareide går inn for. Vil partiet lytte til disse nye ­medlemmene, eller vil landsmøtet ­støte dem fra seg? KrF er nå i ferd med å snu mange års nedgang til vekst. Denne ­anledningen bør ikke forspilles. Kristelig Folkeparti bør kjenne sin «besøkelsestid», ønske de nye medlemmene velkommen og følge det rådet som ligger implisitt i innmeldingene.


Gå til innlegget

Hva truer ekteskapets stilling i dag?

Publisert rundt 2 måneder siden - 235 visninger

Det har skapt uro i Kristelig Folkeparti at en av partiets stortingsrepresentanter har viet et lesbisk par. Denne uroen burde ikke overraske noen, når man vet hvordan synet på ekteskap mellom likekjønnede spriker i partiet.

Mitt anliggende er realiteten: Er det en trussel mot det tradisjonelle ekteskapets stilling at man har utvidet (noen vil si utvannet) ekteskapsbegrepet til å omfatte samliv mellom likekjønnede? Jeg vil hevde at det kommer an på hva alternativet er.

Noen kristne homofile har kommet til at de må leve seksuelt avholdende, som enslige. Dette er et standpunkt som jeg respekterer. Spørsmålet er om dette er noe som kan pålegges homofile som en kristenplikt. Kirkens syn på dette har vært i utvikling over en periode på i hvert fall 20 år. I dag synes de fleste, så vel teologer som lekfolk, å mene at avholdenhet i enslig stand ikke er noe man kan forvente.

Så kommer neste spørsmål: Hva skal de homofile gjøre, når det nå engang er slik at man er i et kjærlighetsforhold til en av det samme kjønn? Flytte sammen i stillhet? Slik er det mange heterofile par som gjør. Men den største trusselen mot ekteskapet i dag, er det uforpliktende samboerskap.

Nå er det blitt slik at lovens ekteskapsbegrep omfatter det man før kalte partnerskap mellom likekjønnede. Det kan man være misfornøyd med, men det blir mye en strid om ord. Realiteten er at homofile som ønsker å leve sammen, enten må gjøre det i et uforpliktende samboerskap eller i et forpliktende ekteskap, på linje med heterofile.

Den som i likhet med undertegnede vil verne om ekteskapet bør derfor, i stedet for å kritisere at homofile inngår ekteskap (og at partiprofiler medvirker til det ved å vie dem), heller forvente at de setter sitt samliv i en forpliktende ramme ved å gifte seg. Dermed verner man om det jeg mener er essensen i ekteskapet: Den livslange forpliktelsen.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018.

Gå til innlegget

Er Kristelig Folkeparti et borgerlig parti?

Publisert 4 måneder siden - 600 visninger

For Kristelig Folkeparti var det, og må fortsatt være, problematisk å knytte seg opp mot en enkelt samfunnsklasses interesser.

Mange oppfatter det slik at Kristelig Folkeparti hører hjemme på den borgerlige siden i det politiske landskapet – at partiet enten er et borgerlig parti eller bør samarbeide med borgerlig side. Jeg er ikke helt enig. 

KrF oppsto i 1933 som et utbryterparti fra Venstre, og kan slik sett sies å ha borgerlige røtter. Men i partiets første tiår var bildet nokså blandet, man kan kanskje si det slik at KrF var det minst borgerlige av de «ikke-sosialistiske» partiene. Partiledelsen har så langt jeg kan huske foretrukket uttrykket «ikke-sosialistisk» framfor «borgerlig» når det gjelder å karakterisere partiets posisjon i det politiske landskapet. 

Enkelte partier har tradisjonelt identifisert seg klart med samfunnsklasser. For Arbeiderpartiet ligger det i selve navnet. Det samme gjelder Bondepartiet, nå Senterpartiet. Ordet «borgerlig» kan i denne sammenheng oppfattes som at man identifiserer seg med borgerskapet, i motsetning til arbeidere og bønder. For Kristelig Folkeparti var det, og må fortsatt være, problematisk å knytte seg opp mot en enkelt samfunnsklasses interesser. 

I de første 30 år av etterkrigstiden var Arbeiderpartiet det dominerende parti i rikspolitikken og mange steder også lokalt. Det ble på en måte Arbeiderpartiet mot resten, fra 1961 med unntak av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) som plasserte seg til venstre for Ap. Et forholdsvis lite parti som KrF hadde ikke mye valg med hensyn til hvem man skulle samarbeide med. Det måtte bli de andre som også var i opposisjon, det vil si Høyre, Venstre og Senterpartiet. Det hører også med i bildet at Arbeiderpartiet ofte frontet saker som KrF var sterkt imot – abortsaken kan tjene som eksempel. 

Samfunnsstrukturen og det politiske landskapet er i dag annerledes. Arbeiderpartiet har siden cirka 1990 beveget seg i ikke-sosialistisk retning, for eksempel med oppheving av reguleringer og større åpenhet for konkurranse. Høyre har på sin side tatt ansvar for opprettholdelse av velferdssamfunnet, men er mindre forutsigbart i livssynsrelaterte spørsmål enn tidligere. I mange sentrale spørsmål er konkurransen mellom de største partiene ikke basert på prinsipper, men på hvem som er dyktigst til å administrere fram resultater i saker som alle egentlig er enige om – la god eldreomsorg være et eksempel på en slik sak. 

Spørsmålet om borgerlig eller ikke borgerlig er i ferd med å bli en merkelapp med lite meningsinnhold i. Er det «borgerlig» å være kritisk til innvandring, slik Fremskrittspartiet er? Eller er en restriktiv innvandringspolitikk å forsvare norske arbeidere mot konkurranse fra fremmedarbeidere? I dette viktige spørsmålet går skillelinjene ikke nødvendigvis langs den tradisjonelle høyre/venstre aksen i norsk politikk. Hva med miljøvern? Er ikke det et spørsmål som har sine talspersoner både blant de nåværende regjeringspartiene og i opposisjonen? 

Velgerne ønsker svar – hvilket lag KrF vil støtte, eller eventuelt slutte seg til i et regjeringssamarbeid. Noe må man før eller senere bestemme seg for, men å ta utgangspunkt i en antatt «borgerlig» identitet, er det er liten hjelp i.

Trykket i Vårt Land 25. juni 2018.

Gå til innlegget

Kartet på kjøkkenveggen

Publisert 5 måneder siden - 110 visninger

Palestinerne har en god sak, men jødene slåss for sin eksistens. Tilbakevending fra Gaza er utelukket, en annen løsning må finnes.

Det hang et kart på kjøkkenveggen – i glass og ramme. Kartet var over en bygd ved Sordavala i Karelen – finsk før krigen men nå på russisk område. Det viste hvor kona på gården var vokst opp, hun var kommet som flyktning i 1944 men var nå, det vil si da jeg besøkte dem i 1989, gift med min mors fetter og bondekone nord for Jyväskylä, midt i de tusen sjøers land. 

Kartet var et tegn på gammel hjemlengsel som hun vel delte med de ca. 400.000 andre finnene som ble fordrevet fra Karelen da den røde hær rykket fram. Slik sett, var hun i samme situasjon som de ca. 700.000 palestina-araberne som flyktet i forbindelse med at staten Israel ble opprettet noen år senere. Men etter hvert ble forholdene for de 400.000 finske flyktningene og de 700.000 palestinske, med sine respektive etterkommere, svært forskjellige. 

Ikke velkomne.

De finske flyktningene kom til sine egne som tok imot dem, uten at det ble satt inn internasjonale hjelpeprogrammer. De palestinske flyktningene var ikke velkomne noe sted, men ble plassert i flyktningleire med hjelp fra FN i påvente av en fremtidig retur til det som nå var blitt staten Israel. Men Israel ble fylt opp av immigranter fra store deler av verden, deriblant flere hundre tusen jøder som fant tilværelsen i diverse arabiske land uholdbar. 

I dag, etter 70 år, er noen av de opprinnelige palestinske flyktningene integrert i enkelte arabiske land, særlig Jordan, mens de fleste sitter fast i Gaza som i praksis er en eneste stor flyktningleir, avhengig av hjelp fra FN. Hvorfor er det ingen som vil ta imot dem? Det sies at Gaza er beleiret av Israel, men det hører med i bildet at Gaza har grense mot Egypt, en grense som slett ikke er åpen. 

De finske flyktningene fra 1944 har nok hatt sine lengsler og kanskje sine håp, men de har innrettet seg etter tingenes tilstand. Det samme har mange millioner andre flyktninger, vi kan bare tenke på dem som måtte bytte hjemland i Europa etter verdenskrigene. 

Fredsløsningen forsvant.

Det er palestinernes forbannelse at de har holdt liv i en forventning om en gang å vende tilbake til sine gamle hjemsteder, og at de tilgrensende araberstatene i altfor stor grad har basert sin politikk på en slik løsning. Hvem vil vel i dag ha Hamastilknyttede personer innenfor sine grenser? I hvert fall ikke Israel, og neppe heller Egypt, Jordan eller Libanon. En fredsløsning som kanskje var innenfor rekkevidde for 10-15 år siden forsvant da Hamas i 2006 vant valget på Gaza-stripen. Folket stemte for krig, og det har de fått. 

Palestinerne har spilt sine kort dårlig, men kortene var ikke gode i utgangspunktet. Kortene har de fått tildelt av europeiske land som gjennom lang tids diskriminering, forfølgelse og til sist forsøk på utryddelse overbeviste jødene om at de måtte lage seg sitt eget land i Palestina. Selv blant de mer velvillige landene, som for eksempel Norge, lukket de fleste grensene da forfølgelsen eskalerte på 1930-tallet, og hadde nok med sine egne problemer da de overlevende fra utryddelsesleirene sårt trengte hjelp i 1945. 

Palestinerne har en god sak, men jødene slåss for sin eksistens. Tilbakevending fra Gaza er utelukket, en annen løsning må finnes. Europa har et tungt medansvar for å finne, og eventuelt finansiere, en slik løsning. 

Trykket i Vårt land 18. mai 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 2 timer siden / 180 visninger
0 kommentarer
Sammen for et varmere klima?
av
Synne Dokka
rundt 5 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
En ordning som kan bety alt
av
Bent Høie
rundt 6 timer siden / 88 visninger
0 kommentarer
Prosessen i KrF
av
Inga Sandstad
rundt 8 timer siden / 63 visninger
1 kommentarer
Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 8 timer siden / 1073 visninger
0 kommentarer
Prestekrisen krever tiltak
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 123 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Otto Strand kommenterte på
Hvorfor KrF bør følge Hareides råd
5 minutter siden / 189 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
6 minutter siden / 2969 visninger
Otto Strand kommenterte på
Prosessen i KrF
10 minutter siden / 63 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
15 minutter siden / 2969 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
22 minutter siden / 2970 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 1 time siden / 767 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 1 time siden / 610 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2969 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 2 timer siden / 2970 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 2 timer siden / 767 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 2 timer siden / 610 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2969 visninger
Les flere