Hilde Løvdal Stephens

Alder: 0
  RSS

Om Hilde

Førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge

Følgere

Hvem er USAs evangelikale?

Publisert 4 dager siden

Det handler om tro, forbruk og rase.

Mandag kunne Vårt Lands lesere bli kjent med historikeren John Fea, og hans sorg over hans medtroende i USA i etterkant av oppstarten av «Evangelikale for Trump»-kampanjen. Gruppa kritiserte det evangelikale magasinet Christianity Today, som rett før jul gikk med støtte til kravet om at president Donald Trump burde avsettes. Det var mange kjente evangelikale ledere blant de som stilte seg opp bak presidenten, som Gary Bauer, Tony Perkins, Jim Garrow og James Dobson.

Men hva vil betyr egentlig ordet «evangelikal»?

Uklar definisjon

Tidlig i januar deltok jeg på en konferanse i New York der jeg og andre diskuterte dette ordet som så ofte preger debatten rundt religion og politikk i USA. Mange forskere har operert med en definisjon lignende det historikeren Randall Balmer serverte for noen år siden. Balmer tydde til det den amerikanske høyesterettsdommeren Potter Stewart sa om pornografi i en kjennelse fra 1960-tallet. Lett omskrevet sa han noe som: «Jeg kan ikke definere det, men jeg vet hva det er når jeg ser det.» Litt sånn er det for mange som forsker på amerikanske evangelikale miljøer. Vi vet alle hva vi snakker om, men samtidig er det ikke så lett å sette fingeren på hva det er.

Tro, forbruk og rase

Vi vet det dreier seg om tro. Den evangelikale bevegelsen inkluderer kristne av ulike teologiske overbevisninger når det gjelder for eksempel dåp og nådegaver. Men slike teologiske spørsmål har, som i Norge, fått mindre betydning. I stedet deler de et syn på Bibel, misjon og frelse som ligner det vi finner i mange i frikirker og i lavkirkelige organisasjoner i Norge.

Vi vet det også dreier seg om forbruk. Den evangelikale bevegelsen har en egen musikkindustri, egne forlag, egne skoler og egne mediehus. Det er ikke uten grunn at flere har påpekt at det å være en evangelikal er å være del av et forestilt fellesskap bygget på kulturelle koder, produkter og nettverk.

Men vi vet også at det dreier seg også om rase. Lik mange evangelikale grupper, besto «Evangelikale for Trump» i hovedsak av hvite amerikanere. Noen unntak var det, som den spansktalende pastoren Samuel Rodriguez og den afroamerikanske artisten Michael Tait, som ved flere anledninger har påpekt hvor mye han stikker ut i en i hovedsak hvit, evangelikal musikkbransje.

Ulike kulturer

Vi vet også at det ikke er en enhetlig bevegelse. Flere av fagfolkene jeg traff har bakgrunn fra den evangelikale bevegelsen, men de kjenner seg ikke hjemme blant Trumptilhengerne. De deler tro og sosial bakgrunn med Trump-tilhengerne, men representere en annen form for evangelikal kultur.

Evangelicals for Trump er typisk for det Michael Lindsay beskriver som den «populistiske formen» for evangelikal kultur. Den er en massebevegelse som opererer med dikotomier (oss mot dem) og appellerer til «folk flest». Christianity Today og akademikere som John Fea representerer den kosmopolitiske formen som finnes blant den intellektuelle eliten, og som er mer komfortabel med et pluralistisk samfunn.

USA er truet

Den evangelikale populismen er formet som en kristennasjonalisme som bygger på en fremstilling av amerikansk historie, som John Fea og andre evangelikale faghistorikere har beskrevet som forenklet og ahistorisk.

Fea har beskrevet grunnhistorien til den populistiske bevegelsen slik: USA ble dannet som en kristen nasjon og denne statusen er truet. Amerikanske kristne må jobbe for å returnere landet til de kristne røttene. Kristne må gjøre dette gjennom politiske valg og stemme på de rette folkene som vil innføre de rette lovene og utnevne de rette dommerne. Dernest må kulturen føres tilbake til Kristus. Dersom dette skjer, er vi ikke sikre på hva som skjer, men vi vet at Gud igjen vil være fornøyd med USA.

Tegn på trøbbel

Men hva skjer med den evangelikale bevegelsen på sikt? Timothy Beal har påpekt at det store utvalget av evangelikale produkter fra de siste tiårene kan være et tegn på trøbbel. Det er mye stæsj, men lite dybde. Han sammenligner det med et døende frukttre som i et forsøk på å få spredd frøene sine produserer stor avling før den til slutt dør. Det kan hende han har rett. Flere evangelikale kirker strever med å holde på unge.

Så hvem vet? I fremtiden kan det hende at ordet «evangelikal» først og fremst blir et historisk fenomen som i noen tiår formet amerikansk kultur.

Gå til innlegget

White Christmas

Publisert rundt 1 måned siden

USA vokste frem som en nasjon sentrert rundt en hvit og kristen identitet. Det er derfor mange amerikanere i dag hevder at jula er under angrep.

Jens Kihl påpekte nylig at de som roper høyest om at de vil hegne om den norske jula importerer amerikansk kulturkamp. Det er lett å være enig. Man skal ikke lete lenge gjennom et norsk kommentarfelt før en finner advarsler mot amerikanske tilstander der jula er under angrep og der butikkansatte må si det inkluderende «Happy Holidays» i stedet for det eksplisitt kristne «Merry Christmas».

Så hva er det man importerer?

Romantiserte høytider

Den amerikanske jula er dypt forankret i en ide om nasjonen, og starter rett etter en annen stor høytid: Thanksgiving. Et par dager etter at folk har stappet i seg kalkun for å feire at pilegrimene overlevde sin første vinter i landet, finner mange av dem frem juledekorasjonene.

De to høytidene har mye felles, skriver historikeren Karal Ann Marling i Merry Christmas! Celebrating America's Greatest Holiday. Begge bygger på en romantisert forståelse av en historie som er mer komplisert enn den man får servert gjennom julekort og julefilmer, og alt annet som kan selges med et julemotiv.

Hvit identitet

Pilegrimene feiret ikke Thanksgiving slik vi kjenner det nå. De feiret heller ikke jul. Pilegrimene og deres puritanske trosfeller så på julen som en ukristelig høytid de kjempet imot. Andre europeere som etter hvert koloniserte det som nå er USA hadde med seg lokale juletradisjoner.

Jul og Thanksgiving ble populære, nasjonale høytider i takt med at USA vokste frem som en nasjon sentrert rundt en identitet som hvit og kristen, og på mange måter takket være en nasjonal, kommersiell forbrukskultur.

Dagens Thanksgiving var en del av et nasjonsbyggingsprosjekt da USA sto midt i en kulturkrig som endte opp med borgerkrig. Sarah Josepha Hale, redaktør av Godey’s Lady Book, datidens amerikanske Kvinner og klær, drev frem en kampanje for en nasjonal høytidsdag sentrert rundt hvite, protestantiske middelklasseverdier. Disse satte hjemmet i sentrum og ga kvinnene kontroll over feiringen. Etter en årelang kampanje lyktes hun. I 1863 erklærte president Abraham Lincoln at Thanksgiving skulle være en føderal feiring.

Felles hvit bakgrunn

Hale var også en pådriver for å fremme det som nå er standard julefeiring. Hun var først ute med å trykke bilder av et juletre. I 1850 kunne man se bilder av og lese om den britiske dronningfamiliens juletre. I årene som kom, kunne amerikanske middelklassekvinner lese intrikate instrukser om hvordan de skulle dekorere det perfekte juletreet slik som den perfekte familien i Buckingham Palace.

Julefeiringen bredte om seg og skjøt virkelig fart fra slutten av 1800-tallet. Butikkene fyltes med julenips, som hjalp til å standardisere amerikansk kultur og skapte en ide om en felles kulturell bakgrunn, i alle fall om man var hvit katolikk eller protestant.

Hanukka

For 25 år siden satte komikeren Adam Sandler ord på det å være jødisk i en kultur der man virkelig stikker seg ut om man ikke feirer jul med sangen «The Hanukkah Song». «Det er så mange julesanger der ute», forklarte han, «og ikke så mange Hanukkahsanger.» Sandler trøster juletreløse barn med at de ikke er alene og lister opp masse kjente amerikanere med mer eller mindre fiktive jødiske aner.

Den moderne versjonen av Hanukkah vokste likevel frem i takt med at jødiske amerikanere ble del av det amerikanske. Samtidig beholdt de sin identitet. Det var en suksessoppskrift. På 1950-tallet omtalte Will Herberg USA som et land av tre likeverdige religioner: protestanter, katolikker og jøder.

Jula dominerer

Fra 1960-tallet har USA endret seg mye. Skillet mellom kirke og stat har blitt tydeligere, andelen ikke-religiøse har vokst og nye grupper av immigranter har fått lov til å bosette seg i landet. Den hvite, hovedsakelig kristne kulturen har måttet tilpasse seg å være en av flere tradisjoner. For til tross for USA offisielt har et skille mellom kirke og stat, dominerte en protestantisk kultur lenge. Og det er kanskje her følelsen av fellesskap på tvers av Atlanterhavet kommer fra.

I USA dominerer den nasjonalromantiske jula fortsatt. Det skal hardt gjøres å komme utenom jula om man setter foten i en butikk. For selv om du kanskje blir møtt med et «Happy Holidays», er det sjelden du finner en dreidel der.

Gå til innlegget

Kløften i USAs kristne musikkbransje

Publisert 2 måneder siden

Flere afroamerikanske musikkartister slutter seg til «et stille eksodus», der de har forlatt hvite evangelikale kirker og organisasjoner.

Mange har fått med seg Kanye Wests siste ablegøyer med musikk, politikk og religion. Men norske medier har i mindre grad tatt for seg hva som har skjedd innen den kristne musikkbransjen i USA.


Oppgjør i bransjen

Nylig uttalte urban gospel-legenden Kirk Franklin at han vil boikotte den kristne musikkprisen Dove Awards i 2020. Dette bestemte han seg for etter at han i to omganger - i 2016 og 2019 - opplevde at utsagnene hans om politivold mot afroamerikanere ble klippet bort fra takketalen hans. «De redigerte ikke bare talen min, de redigerte den afroamerikanske virkeligheten,» uttalte han til Christianity Today.

Franklins brudd med den kristne musikkbransjen kommer i kjølvannet av rapperen Lacraes offentlige oppvask med hvite, evangelikale kristne. Han hadde fått beskjed om å jekke seg når han snakket om opptøyene i Ferguson, Missouri og starten av Black Lives Matter-bevegelsen.


«Et stille eksodus»

De to artistene har gjennom flere år vært to av de største afroamerikanske kristne artistene i USA, og begge har hatt et relativt godt forhold til den hvite evangelikale bevegelsen.

Franklin og Lacrae har representert en minoritet. Afroamerikanske kristne med bibelsyn og teologi som ligger nært med det som har blitt spredt gjennom evangelister som Billy Graham, har sjelden funnet seg til rette blant med-troende i hvite kirker og organisasjoner. Det er til tross for flere forsøk de siste tiårene på å ta et oppgjør med rasistiske tradisjoner innen kirkene.

De to artistene er en del av det New York Times kalte «et stille eksodus», der afroamerikanske kristne har forlatt hvite evangelikale kirker og organisasjoner.


Rasisme

Kløften mellom hvite og afroamerikanske kristne handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Hvite kristne ser ofte på rasisme som et holdningsproblem, mens afroamerikanske kristne i tillegg ser på rasisme som et strukturelt og politisk problem.

Disse motstridende synene var noe av grunnen til at hvite, evangelikale kristne var noen av de mest innbitte motstanderne av borgerrettsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

I boka Billy Graham and the Rise of the Republican South forteller historikeren Steven Miller om hvordan Graham holdt integrerte møter fra 1950-tallet. Dette gjorde at evangelisten og Martin Luther King til tider hadde et greit forhold. King deltok blant annet på Grahams møtekampanje i New York i 1957.

Men forholdet kjølnet fort. Graham samarbeidet med alle, til og med erkerasisten og Texasguvernøren Price Daniel. Han var en av arkitektene bak «The Southern Manifesto», der sørstatspolitikere i Kongressen protesterte mot at Høyesterett endte raseskillet i Brown-saken fra 1954. Mange afroamerikanere fryktet at Graham skulle gi Daniel kredibilitet ved at han delte scene med ham og de kontaktet King.


«Omvendte hjerter»

Kort sagt oppfordret King til det som på norsk nå kalles for scenenekt. Han ba Graham avverge at Daniel introduserte evangelisten på møtet. Graham gikk ikke med på det, og han fulgte heller ikke oppfordringen om offentlig å ta avstand fra Daniel.

Siden ble kløften mellom dem dypere og bredere.

Graham ba King være tålmodig og ikke provosere. «Ved hver eneste milepæl,» skriver Miller, «det være seg Birmingham (1963), Mississippi Freedom Summer (1964) eller Selma (1965), oppfordret Graham aktivistene til å avslutte protestene.» Graham mente dessuten at omvendte hjerter var det eneste som kunne føre til endringer på samfunnsnivå. Videre uttalte han ved flere anledninger at rasisme var umulig å overkomme før Jesus kom tilbake.

Det hjalp ikke at Graham lenge var medlem i kirken First Baptist Church i Dallas, Texas, en kirke som da var ledet av den erkerasisten W. A. Criswell. Evangelisten selv bodde i Nord-Carolina.


Stillheten fra venner

Grahams kirke i Dallas er nå ledet av Robert Jeffress. Jeffress og flere andre kristenledere har gått ut i sosiale medier og oppfordret folk til å takke Trump for jobben han gjør. Hvite evangelikale har stått brast og bram med presidenten gjennom alle typer rasistiske utsagn og politiske vedtak.

Når alt kom til alt virker det som, stakk det antirasistiske arbeidet blant hvite evangelikale de siste tiårene ikke veldig dypt.

Det er kanskje ikke så rart, da Kirk Franklin har tydd til Kings ord når han forklarer grunnen til at det er så vondt å se hva som skjer nå. «Når alt kommer til alt vil vi ikke huske ordene fra våre fiender,» sa King, «men stillheten fra våre venner.»

Gå til innlegget

Kristendom, kapitalisme og politikk

Publisert 4 måneder siden

For mange av Trumps evangelikale tilhengere er kapitalisme og kristendom to sider av samme sak.

Nyhetsuka har vært… la oss si begivenhetsrik. Klimatoppmøte i FN. Boris Johnson som tapte i høyesterett. Trump som forsøkte å presse Ukraina til å etterforske en politisk motstander.

Jeg vil fokusere på noe som druknet litt i kaoset.


Trump og trosfrihet

Mens Greta Thunberg harmdirrende tordnet mot verdens ledere og krevde handling for å redde verden fra klimakatastrofen under klimatoppmøtet i FN på mandag denne uka, trommet president Donald J. Trump sammen ledere og media for å lansere kampanjen for trosfrihet verden rundt.

Det var mye å ta tak i. Men jeg la merke til en ting spesielt: troen på næringslivet som garantist for frihet.


Kapitalisme og kristendom

«USA vil sette sammen en koalisjon fra det amerikanske næringslivet for å beskytte trosfriheten», leste presidenten fra manuset sitt.

Tonen og stilen i talen var langt fra hans sedvanlige «skyte fra hofta»-stil. Dette var en tekst som var skrevet for ham. Og mest sannsynlig ble den skrevet med tanke på hans evangelikale tilhengere. Mange av dem ser på kapitalisme og kristendom som nærmest to sider av samme sak.

Det er ikke gitt at evangelikal teologi og en slik overbevisning henger sammen. I Storbritannia, for eksempel, er evangelikale sosialt konservative men hører ofte til sentrum-venstre i økonomiske spørsmål.

Så hvorfor ser evangelikale i USA på næringslivet og det frie markedet som garantisten for trosfrihet?


«Den nasjonale bønnefrokosten»

Vi må tilbake i tid. En norskfødt amerikaner er med på å forklare det hele.

I høst har Netflix-serien The Family vært en av de store snakkisene. Dokumentarserien om den kristne organisasjonen «The Fellowship Foundation». Gruppen ble dannet av den norske immigranten Abraham Vereide på midten av 1930-tallet. I møte med urolighetene etter børskrakket i 1929 konkluderte han med at de på toppen i samfunnet var nøkkelen til å skape et stabilt samfunn og å promotere kristendommen. Han startet bønnesamlinger med eliten i hjembyen.

Siden tidlig på 50-tallet har gruppa organisert Den nasjonale bønnefrokosten og samlet toppledere fra amerikansk og internasjonal politikk og næringsliv til bønn for landet. Alle amerikanske presidenter siden Eisenhower har deltatt på markeringen.


Næringslivet og Gud

Mye av debatten rundt The Family har dreid seg om hvorvidt det er demokratisk forsvarlig at en gruppe som har operert mer eller mindre i det skjulte, har bygget opp nettverk blant verdens mektigste.

Men The Family peker også på en viktig side med den evangelikale bevegelsen: troen på at næringslivsledere og det frie markedet spiller på lag med Gud. For selv om gruppa har hevdet at deres agenda er «Jesus. Plus nothing», så er det derimot en haug med politiske ideer knyttet til gruppa.

Vereide hadde fra starten en ganske spesifikk sammenblanding av kristendom, kapitalisme og politikk. Han så med skrekk på hvordan finanskrisen etter 1929 ledet til store og voldelige demonstrasjoner landet over.

Norskamerikaneren var bare en av flere som iherdig kjempet mot president Franklin D. Roosevelts «The New Deal». Disse reformene styrket de føderale myndighetenes regulering av næringslivet og initierte sosiale velferdsgoder som alderspensjon.


En kosmisk kamp

I boka American Apocalypse fra 2014 skriver Matthew Avery Sutton om hvordan fundamentalister spekulerte i om Roosevelt var Antikrist. Dette var med på å bevege store deler av fundamentalister og pinsevenner politisk til høyre. Datidens stjerneevangelist Billy Sunday så på arbeiderbevegelsen som en representant for det onde i en kosmisk kamp mellom Gud og Satan. For at USA skulle være et kristent land var det tvingende nødvendig å kjempe for det frie markedet.


Strake veien til Trump

Frykten for arbeiderbevegelsen ble enda sterkere under Den kalde krigen. Da president Lyndon B. Johnsons «Great Society»-reformer bare fyrte opp under tanken om at det frie markedet og det kristne USA var to sider av samme sak, og at sosiale velferdsgoder egentlig var et onde. Derfra var det strake veien til Ronald Reagan, George W. Bush og så til Donald J. Trump.

Sa får vi se hva som skjer med Trumps koalisjon av næringslivsfolk og trosfriheten verden rundt.

Gå til innlegget

Jakt og offer

Publisert 6 måneder siden

Historien om Joshua Harris handler også om de som heiet fram en uerfaren mann som selve Rollemodellen.

Tenk deg at du som singel og i en alder av 21 år skrev en bok med råd om hvordan finne en kristen ektefelle og som solgte 1,2 millioner eksemplarer. Du gifter deg og du skriver bok basert på hvordan du fant ektefellen din. Du går enda noen hakk opp oppover på stjerneskalaen og gir ut flere bøker om emnet. Du inviteres til konferanser, radiokanaler og TV-programmer. Du blir pastor for en stor menighet. Du fremheves som en av de viktigste stemmene for din generasjon.

Så skjer livet. Og du begynner å tvile på alt du har skrevet og alt du har bygd livet og karrieren din på. Til slutt må du ta avstand fra det hele. Til og med ektefellen din og troen din.

Dette skjedde med Joshua Harris.


Fikk lovord

Allerede som tenåring holdt Harris seminarer og skrev artikler om livet som ung og kristen. Men han ble en kristen superstjerne med boka I Kissed Dating Goodbye som kom ut i 1997.

I en alder av 22 var han en av de mestselgende forfatterne i USA. Boka ble oversatt til flere språk, blant annet til norsk med tittelen På jakt etter den rette (Lunde forlag, 2003). Han ga ut flere bøker som fikk lovord fra etablerte teologer og kristenledere.

Harris mente at man ikke bare skulle være seksuelt avholden før ekteskapet, men også at man ikke skulle date. Å date, mente han, forberedte unge til skilsmisse siden det er en uforpliktende måte å møte motsatt kjønn på. Alle romantiske forhold skulle settes på vent inntil man var klar for å gifte seg.

Løsningen var noe som ble kjent som «courtship», der ekteskap var målet fra første stund. Harris la ut om dette i boka Boy Meets Girl: Say Hello to Courtship (2000). Boka fremmet en ny-kalvinistisk teologi der rigide kjønnsroller fremheves som del av Guds plan for et harmonisk samliv.


Gudegitt oppskrift

De siste par årene har Harris åpent stilt spørsmål ved temaet han som skråsikker, overmodig og uerfaren 21-åring erklærte var en gudegitt oppskrift for et lykkelig ekteskap. Han ba forlaget om å slutte å trykke nye utgaver av boka hans.

I juli i år skapte han store overskrifter i kristne og sekulære medier da han og kona annonserte at de var separert. Det vekket enda mer oppsikt at han senere også erklærte at han ikke lenger regnet seg som kristen og at han beklaget måten han hadde omtalt lesbiske og homofile tidligere.

Harris’ suksess kom i kjølvannet av omfattende arbeid med å fremheve seksuell avholdenhet før ekteskapet. Noen grupper, som Silver Ring Thing og sørstatsbaptistenes True Love Waits-kampanje, var spesielt rettet mot kristne tenåringer og unge voksne, i likhet med den norske «Verdt å vente på»-kampanjen.


Idoliserte avholdenhet

De senere årene har flere, som den nylig avdøde Rachel Held Evans, stilt spørsmålstegn ved hvor sunt kampanjer som True Love Waits er for unge kristne. Slike kampanjer idoliserte seksuell avholdenhet, men var i praksis ikke veldig vellykkede. Dette innså også Harris etter hvert.

Men kunne han si det høyt?

I en TedTalk fra 2016 delte han hvor vanskelig det var å i det hele tatt å begynne å tenke utenfor de faste rammene som han hadde satt opp for seg selv og andre. Han var nærmest fanget av ideen han fikk som 20-åring om at han skulle forandre verden med å skrive bøker. Når alt i livet ditt, karrieren din, vennskapene dine og familien din, er bygget på det du mente i ungdomsårene, skal det mye til for å innrømme at man tviler på sitt eget budskap. Hva hadde han igjen om han vedgikk å ha tatt feil?

Ofte handler debatten om avholdsbevegelsen om hvorvidt slike kampanjer er effektive. Men vi kan også spørre oss hvor sunt det er å la unge og uerfarne kristne få en plattform slik Harris gjorde.

Historien om Harris handler ikke bare om han. Den handler også om hvordan kristne forlag og organisasjoner heiet fram en uerfaren, ung mann som selve Rollemodellen for unge kristne.

Hvor ansvarlig var egentlig det?


Jomfruelige kristne

I jakten på den rette rollemodellen for jomfruelige kristne, så mange evangelikale på den pur unge Harris som den rette personen til å fronte disse verdiene.

Men der det er jakt, er det oftest et offer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere