Ivar Flaten

Alder: 65
  RSS

Om Ivar

Dialogprest og daglig leder av Kirkelig dialogsenter Drammen

Følgere

Ordets makt - og avmakt

Publisert rundt 2 måneder siden

Hva gjør vi når noen bruker retorikk og aksjonsmidler som ødelegger for tillit og trygghet i samfunnet vårt?

Olav Fykse Tveit er ledende biskop i Den norske kirke. Etter de siste SIAN-aksjonene skrev han en tekst som har stått å lese i flere aviser. Han sier blant annet:

-SIAN og deira likesinna bryt ned det norske samfunnet når dei sjikanerer muslimar og deira religion mellom anna ved å rive sund og spytte på Koranen og lage «krenkefest». Gjennom dette angrip dei demokratiet, og dei skitnar til det anstendige fellesskapet og det offentlege rommet vi alle høyrer til i. Det er ikkje slik vi skaper og tar vare på eit godt samfunn i Noreg.

Aksjonene vi har opplevd i Drammen i mai 2019 og i Bergen og Oslo for kort tid siden, skaper en stemning av hat og sinne. Dette ser ut til å være SIANs strategi for å provosere fram en situasjon som skal «bevise» deres påstand om at islam er farlig. Når Lars Thorsen, deres leder, får plass i NRK for å legge fram sitt syn, framstår han dels ureflektert vag og dels sjokkerende tydelig. Han navngir norske borgere som bør «landsforvises dit de kommer fra».

Religiøst begrunnet overgrep

Venner som kommer fra land der islam er majoritetsreligion har erfaringer som er dypt rystende. Jeg skal ikke liste opp verken land eller eksempler, men det kan ikke være den minste tvil om at mennesker fra religiøse og etniske minoriteter blir utsatt for overgrep og undertrykkelse. Mange av dem lever i våre nabolag.

Det dystre faktum er at det samme skjer i land der eksempelvis buddhister eller hinduer er i majoritet. Tilsvarende maktbruk skjedde fra en kristen øvrighet i vårt eget land mot enkeltpersoner og religiøse grupper for ikke veldig lenge siden. Vi kunne nevne flere eksempler. Listen er lang og stygg.

Derfor forstår jeg frykten for undertrykkende religiøs og kulturell praksis i våre byer og bygder. Det er en uro jeg deler både med SIAN og mine flyktningevenner og som vi må forholde oss til. Hvordan vi skal motvirke det er en oppgave vi alle må ta alvorlig der vi lever og ferdes.

Stolt historie

Jeg er svært takknemlig for mitt røde pass og stolt over Norge, demokratiet og rettsstaten. En overveldende majoritet av nordmenn i alle fargesjatteringer tenker og føler som meg. Det er jeg sikker på. Som prest i Den norske kirke er jeg særlig stolt av at kolleger og venner som har stått i front for å møte rasisme.

Cato Kristiansen og befolkningen i Brummunddal sto opp mot Arne Myrdahl da han kom til bygda med sin gjeng i 1991. I store mengder stilte befolkningen opp og vendte dem ryggen sammen med Cato i en stille protest.

For 25 år siden viste Svein Ludvig Larsen og hele Øvre Eiker ansikt mot den lokale nazi-inspirerte gruppen som hadde tilhold i bygda. Slik viste de hverandre og hele Norge hvordan en hel befolkning tar vare på hverandre og stå sammen i et mangfoldig fellesskapet mot rasisme og umenneskelighet.

Jeg håper vi lytter til biskop Olav når han maner til motstand mot holdningene og retorikken SIAN står for. - Det er innhaldet i SIANs propaganda, og det vi veit om kva slike haldningar kan føre til i handlingar, som er det store samfunnsproblemet og som må bekjempast. Dessutan er det eit stort problem med dei stillteiande eller artikulerte sympatisørar til denne bodskapen om religiøst basert ekskludering og rasisme.

Samtalens mulighet

Jeg tror på samtalen. Men for at det skal være en SAMtale må en gå inn i den som likeverdige parter uten skjulte hensikter. -Vi går inn i dialogen ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte, som professor Anne Hege Grung formulerer det.

En gjensidig forandring kan skje også når frontene er steile og avstanden stor. Men da må det foreligge en gjensidig vilje til å lytte og forsøke å se virkeligheten fra ulike synsvinkler. Roping med megafoner over politiets sperringer er svært langt ned på lista over gode samtaleformer.

Den aller viktigste arenaen for denne livsviktige samtalen mener jeg er i våre egne forsamlingshus, kirker, moskeer og stuer. En stilltiende aksept av religiøs- eller politisk basert ekskludering og rasisme må vi først og fremst ta oppgjør med hjemme hos oss selv.

Ordets makt – og avmakt

Så forstår jeg at det er grenser for ordets mulighet. Når hat og sinne tar overhånd, står ordet nokså maktesløst. Vi må ta avstand fra retorikk og aksjonsmetoder som bryter med respekten for våre mest grunnleggende verdier, uansett hvem som benytter dem. Bokbrenning og steinkasting er av de ynkeligste og mest destruktive.

Jeg vil bruke min stemme for å hevde alles rett til å ytre seg, på tross av hvor smertefullt og fremmed budskapet kan være. Vi burde etablere en «Speakers Corner» i våre byer og bygder der alle kan komme til orde. Så står det oss fritt å gå derfra hvis ordene blir stygge. Ord kan skade og ødelegge mer enn vi kan forestille oss både i familie og venneflokk og for hele samfunn. Men det er også med ord vi kan bygge tillit og trygghet.

Det er vårt valg og vårt ansvar å skape et samfunn alle kan finne trygghet og livsutfoldelse, hver på sin måte.

En tredje vei

Ordene har sin grense. Oppdragelse, kunnskap og følelser former hvordan vi ser verden. Særlig for oss som har levd lenge er det fryktelig vanskelig å komme ut av gamle spor. Litt lettere er det hvis vi for en stund legger bort ordene. Jeg tror på erfaringen av det ordløse fellesskapet. Gjennom å møtes i daglige og uformelle sammenhenger forstår vi intuitivt at vi er grunnleggende sett like på tross av våre mange og store ulikheter. Når vi åpner oss for andres gjestfrihet, musikk og erfaringer kan vi få glimt av det som forener oss på et mye mer grunnleggende nivå enn troslære, dogmatikk og særegne skikker. Vi er mennesker med de samme grunnleggende behov.

Det er grunnen til at vi vil ha tider og steder hvor slike erfaringer kan finne sted i tillegg til arbeidsplasser, idrett og skole. Globusfestivalen, Gjestebud, Drammen og omegn tros- og livssynsforum – og nå om noen dager: Drammen Sacred Music Festival.

Velkommen! Vi trenger hverandre!

Gå til innlegget

Provokasjon som metode

Publisert over 1 år siden

Vi skal verne om retten til å uttrykke holdninger og ytringer vi er sterkt uenige i. Men jeg kan ikke skjønne at provokasjoner og handlinger som nærmer seg oppvigleri, skal forsvares.

Organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) reiser land og strand rundt for å formidle sitt syn på islam. Deres budskap er kort og godt at islam er en ond og destruktiv ideologi som må forbys og bekjempes. Metoden deres er en to timers serie av taler som i skinn av informasjonsformidling er en sammenhengende fornærmelse av Islam, muslimer, politikere, myndigheter og enkeltpersoner. Medbragte videokameraer er stilt opp mot publikum for å dokumentere hvor aggressive og utrivelige folk er når de får høre «sannheten».

Gjennomarbeidet opplegg
Koreografien er gjennomarbeidet og målsettingen tydelig. Når provokasjonene når sitt høydepunkt, er sannsynligheten stor for at noen er så fortvilte, oppgitte og sinte at de vil gi uttrykk for det både i kroppsholdning og språkbruk. SIAN oppnådde nøyaktig det de ville i Drammen nå på lørdag. De har fått rikelig dokumentasjon på hvor sinte og farlige «muslimene» er og hvor dumme de frammøtte drammenserne er – og hvor ekstreme politiet er som stoppet dem da de som det store høydepunktet i «forestillingen» kastet Koranen på bakken.

Vi snur ryggen til SIAN
Det som ikke går fram like tydelig er at stadig flere av byens borgere kom for å bokstavelig talt snu ryggen til deres budskap. Tilhørere på torget ved jernbanestasjonen er nødvendigvis en sammensatt og lite enhetlig forsamling. Men vi var noen som kom der for å vise vår sterke motstand mot deres ideologi og holdninger. Mitt estimat er at vi var 100-150 som demonstrerte og 5-10 «positive» tilhørere. 

Hvem var der?
Motmakt, Drammen Rød Ungdom og Drammen Sosialistisk Ungdom hadde mobilisert til protestmarkering med oppfordring til å overdøve SIAN med slagord og protestrop. Drammen og omegn tros- og livssynsforum hadde også mobilisert blant våre medlemsorganisasjoner. Vi ønsket å protestere stille ved å vende ryggen til SIAN. En tredje gruppe var folk som tilfeldigvis var i nærheten og hørte hva som ble sagt gjennom det kraftige høytaleranlegget og som ble forskrekket og ikke kunne tro hva de hørte og så. Mange av disse var folk med muslimsk tro og bakgrunn.

Etter som provokasjonene økte på gjennom de to timene, var det mange som valgte å gå. Det er grenser for hvor mye en orker å høre på av ubehagelig og provoserende retorikk og direkte fornærmelser. Derfor ble en stadig større andel av dem som sto der fortvilte og opprørte mennesker som var direkte og personlig berørt av det som ble sagt. Derfor ble det vanskelig å opprettholde den fysiske avstanden som politiet hadde bedt om og som ble respektert den første halvannen timen.

Provokasjonens høydepunkt
Kristne har et respektfullt forhold til Bibelen. Det ville vært svært ufint om noen bevisst og med fullt overlegg kastet den på bakken for å vise sin avsky mot innholdet og alle som har et sterkt forhold til Bibelen. Særlig hvis de som gjorde det på forhånd hadde brukt to timer på å fornærme og snakke stygt om kristendom og kristne.

Det kan likevel ikke sammenlignes med muslimers forhold til Koranen. Koranen tar man ikke i med skitne hender. Boken legges høyt opp på en hylle og behandles med den største respekt. Derfor er en bevisst og kalkulert tilskitning av Koranen det samme som å skitne til Guds ord og hellighet. Det er ekstremt smertefullt å oppleve noe slikt for mennesker med islamsk oppdragelse og kultur.

Bildebevis
Mange av oss som holdt ut tiradene som gjallet gjennom høytalerne, gjorde det vi kunne for å forhindre at SIAN fikk sine «bildebevis». Fortsatt med ryggen mot SIAN, forsøkte vi å forklare de opprørte ungdommene at deres fortvilelse og sinne ville bli filmet som sannhetsbevis for Islams onde ideologi. På den måten prøvde vi, så godt vi kunne, å hjelpe dem til å overhøre fornærmelsene. Jeg tror svært mange av dem skjønte problemet, men klarte likevel ikke å la være å reagere. Det var vanskelig for dem å se at politiet sto der og lot SIAN få holde på. Mange følte sterk skam og smerte ved ikke å gjøre alt de kunne for å stoppe det som skjedde. Da Koranen ble kastet i bakken, var det flere som ikke klarte å holde tårene tilbake.

Sjokkerte tilhørere
Den store majoriteten av tilhørerne på Strømsø torg disse to timene er sjokkert over hvor velkalkulert og bevisst SIANs torgaksjon var lagt opp. Statistikk ble brukt for å lime det meste som går galt i vårt samfunn til islam. Dumme politikere, naive borgere og et udugelig styringsverk og rettsvesen, slik SIAN ser det, fikk i glatte lag fordi vi ikke har skjønt hva som foregår.

Ytringsfrihetens grenser
Jeg antar SIAN har funnet en slags balanse på den hårfine grensen mellom hatefull tale, propaganda og ytringsfrihet. Deres skrevne materiale kan muligens være utformet slik at det er vanskelig å rettsforfølge dem. Det er antakelig det som gjør at de kan dra fra by til by med sitt opplegg uten at de blir nektet talerett. Ytringsretten vil kanskje også omfatte den som kaster et eksemplar av Koranen på bakken.

Etterlatt inntrykk: SIAN «vant»
Men tonen, oppbyggingen og provokasjonsnivået i situasjonen de bygger opp, er det vanskelig å lese ut av manus. Bilder kan brukes som begrunnelse for det meste og kan dessverre lyve like mye som ord. Den som orker, kan oppsøke SIANs hjemmesider og lese.  

Jeg tror dessverre de fikk det som de ville og kan fortelle verden om hvor aggressive og farlige muslimene i Drammen er.

Lovverk, konvensjoner og demokrati skal verne om retten til å uttrykke holdninger og ytringer vi er sterkt uenige i. Men jeg kan ikke skjønne at provokasjoner og handlinger som nærmer seg oppvigleri, skal forsvares. Derfor forstår jeg at de ikke får plass i Arendalsuka. Jeg har vondt for å forstå at de får plass på våre torg. 

Gå til innlegget

La ikke hjertet bli grepet av angst

Publisert over 1 år siden

Kong Harald talte til nasjonen på nyttårsaften, slik tradisjonen er. Han treffer ofte en nerve hos sitt folk. Han gjorde det på hagefesten utenfor Slottet på høsten i fjor og han gjorde det igjen da vi satt festpyntet på årets siste dag. Han talte ikke bare til hjertet, men om hjertet. Om det hjertet hver og en av oss ikke kan leve uten.

Kong Harald har bitt seg merke i hvordan tonen i det offentlige ordskiftet har endret seg. Han er urolig for at vi snakker til hverandre og om hverandre mer enn med hverandre. Sosiale media har skapt en avstand som gjør at vi litt for ofte bruker ord og vendinger vi neppe ville tatt i bruk ansikt til ansikt. Avstand kan føre til tanker og følelser som leder til frykt og mistillit.

Kongen ba oss om å tenke over hvilke ord vi bruker og ba oss om å være snille og omtenksomme overfor hverandre. Han sa det på denne måten: «Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre. Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem.»

Samhold

I skrivende stund er det 11 år siden Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL) ble stiftet. Vi ønsket å etablere et forum for kontakt og samtale. Vi ville bli kjent med hverandre og slik bidra til et trygt og åpent samfunn.

I årene som har gått har vi opplevd behovet for å søke sammen under dramatiske angrep på vårt mangfoldige fellesskap. Den 23. og 24. juli 2011 mobiliserte DOTL til markering av fellesskap og samhold etter angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya. Nå har vi mobilisert igjen til forsvar for trosfrihet og mot meningsløs terror mot troende i bønn. Vi gjorde det ved å stå i sympati som «vakter under bønnen» rundt moskeene fredag 22. mars etter terroren i New Zealand og utenfor den katolske menigheten søndag 5. mai etter massakrene på Sri Lanka.

Polarisering

Det er heldigvis en minimal sjanse for at lignende terroranslag skal ramme oss i Drammen. Vi har en sterk bevissthet om religionsfrihet og åpenhet for mangfold. Politi og sikkerhetsmyndigheter har god oversikt over trusselbildet og god kontakt med tros- og livssynsgruppene. Men Statistisk sentralbyrå viser tall som tyder på at litt over halvparten av befolkningen mener at islam er i strid med norske verdier. Vi tror dette viser en usikkerhet og manglende kunnskap om islam og muslimer. Denne usikkerheten er det noen som bruker for alt det er verdt i mobilisering av velgere til en politikk som forsterker motsetning, frykt og mistillit. Vi ser tendensene i USA, i Europa og i vårt eget land.

Når DOTL mobiliserer til omsorg og omtanke for medborgere som praktiserer sin tro og holder gudstjeneste, er det fordi vi ønsker å bevare våre hjerter. Jeg siterer igjen vår konge: «Vi bevarer vårt hjerte også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed. For da innser vi at vi deler det mest sentrale: Å være menneske på jorden.»

Vennlige samtaler

Når vi blir kjent med hverandre på tvers av tradisjonelle kulturelle og religiøse grenser, forstår vi mer av hverandre – og ikke minst: Vi forstår oss selv bedre. I møtet med andre blir vi mer bevisst på vårt eget verdigrunnlag og vår egen tradisjon. Vi har godt av å bli sterkere og tryggere i vår egen religiøse og kulturelle arv. Da kan vi møte andres meninger og holdninger med større åpenhet og interesse.

Vi er takknemlige for å leve i et åpent og trygt samfunn der alle kan bidra på like fot. Her blir mangfold oppfattet og anerkjent som en stor ressurs. Vi håper DOTL kan bli en enda sterkere aktør i Drammen og omegn i årene som kommer. Dialog og respektfull og vennlig samtale er det behov for mer enn noen gang.

Ivar Flaten, Kirkelig dialogsenter Drammen (styreleder DOTL)
Mustafa Gezen, Det Tyrkiske Trossamfunn (nestleder DOTL)
Bijan Gharahkhani, leder Buskerud Innvandrerråd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere