Aud Valborg Tønnessen

Alder:
  RSS

Om Aud

Dekan på UiO:TF

Følgere

Bryter stillheten

Publisert 4 måneder siden

Den nye uttalelsen bryter ikke bare stillheten om abort, men også om den historiske betydningen av kvinnefrigjøring for kirke og samfunn.

Bispemøtet har kommet med en uttalelse om abort som vekker oppsikt. Teksten er ærlig og ransakende selvkritisk. Den er en invitasjon til en fornyet samtale om abort, der innsteget er at en slik samtale ikke kan skje uten å ta innover seg at all tale om vern av det ufødte liv også må tale om det levde kvinneliv.

Usynliggjort. 

Opp gjennom historien har det på ingen måte vært selvsagt. Tvert om har kvinneliv og kvinners selvstendige rett til å bestemme over eget liv og egen reproduksjon blitt problematisert og usynliggjort, og talen om det ufødte liv er noen ganger blitt ført på måter som har gjort kvinnen og hennes kropp underordnet og ubetydelig. Jeg oppfatter at biskopene gjennom sin uttalelse søker å skape et nytt rom der den etisk komplekse sammenhengen mellom det ufødte liv og kvinnekroppen kan ta plass, og hvor man faktisk anerkjenner at den moderne
kvinnefrigjøringen utgjør en viktig kontekst.

Kirken har gjennom ulike
uttalelser om abort fra lenge før 1970-tallet søkt å holde abortspørsmålet atskilt fra spørsmålet om moderne kvinnefrigjøring og behandle det for seg. Dermed har kirken også, med rette og urette, blitt hørt og oppfattet som en som underkjenner og under­graver det komplekse kvinnelivets betydning, de formende erfaringer og kvinnens myndighet. Den nye uttalelsen artikulerer noe annet. Den målbærer et kvinnesyn som anerkjenner at kvinnefrigjøringen får følger også for hvordan kirkens samtale og tale om abort må skje.

Skapt av mannen. 

Vi trenger ikke gå langt tilbake i historien for å se det radikalt nye i dette. I 1984 ga Bente Nilsen Lein ut boken Kirken i felttog mot kvinnefrigjøringen, der hun grundig
dokumenterte hvordan Den norske kirkes prester, biskoper og teologer på slutten av 1800-tallet var gjennompreget av en forståelse av at kjønnsforholdet var hierarkisk og bestemt av en over- og underordningsrelasjon. Med referanse til 1. Mosebok 2 var kvinnen ved Gud skapt av mannen, etter ham og for ham. Hun var nummer to, han nummer én. Hun var skapt avhengig av ham, men han var selvstendig. Hun hadde ført synden inn i verden og var syndens årsak. Hun var svakere av natur og karakter, og derfor skulle mannen råde.

På den bakgrunn måtte alle politiske og juridiske krav om utvidede rettigheter for kvinner avvises. Kirkens menn
argumenterte mot gifte kvinners rett til særeie, ut fra argumentet om at det brøt med det kristne ekteskapet som baserte seg på ideen om en hierarkisk over- og underordningsmodell. Av samme
grunn kunne ikke gutter og jenter ha felles undervisning, og kvinner selvsagt heller ikke stemmerett. Ekteskapsritualet bekreftet at mannen var kvinnens hode. Kvinnefrigjøringen ble kalt for en vantroens bevegelse.

En rød tråd. 

Denne avvisende holdningen til kvinnebevegelsen går som en rød tråd gjennom kirkens historie. Mødre­hygienekontorene som ble etablert på 1920-tallet skulle gi veiledning om og formidle salg av prevensjoner til kvinner, gifte som ugifte, for å bidra til å hindre uønsket svangerskap, og dermed forebygge abort. Fra kirkelig hold ble det advart mot en slik praksis, da den undergravde det kristelige ekteskapet. «Gud skaper ikke flere munde end der blir mat,» uttalte teologiprofessor Karl Vold.

Forslaget på 1930-tallet om å innvilge abort på grunnlag av sosiale indikasjoner ble kontant avvist av bispemøtet med begrunnelsen at «en krisetids særegne løsslupne instinktliv» ikke kunne gi grunnlag for å tillate ordninger som brøt med
ekteskapets etiske standard. Forslaget hadde en sosial innramming og bidro til å skape et bilde av en kirke som i liten grad evnet å forstå den utsatte situasjon som mange kvinner levde i.

Slik fikk bildet av kirken som «mannskirke» og «enkjønns­kirke», for å låne et uttrykk fra kvinnesakspioneren Aasta Hansteen, lov til å feste seg. I slike
uttrykk lå en forståelse av en kirke og et presteskap som ikke var i stand til å ta inn over seg andre erfaringer enn sine egne, aller minst kvinnenes.

Glemmes ofte. 

Med rette og urette gjenfinnes fortellingen om den kvinnefiendtlige «mannskirken» i kritikken fra kvinnebevegelsen frem til i dag. Det urette ligger i det faktum at kirken har vært en viktig arena også for kvinners religiøse og sosiale engasjement og dermed for myndiggjøring, demokratisering og sosial endring. Det glemmes ofte.

Det rette ligger i at den moderne
kvinnens frigjøring fra mannens overordning, hennes ervervelse av rettigheter, av økonomisk og politisk myndighet og selvstendighet har skjedd mot kirkens anbefalinger, ja, at gjennomgående har biskoper, prester og teologer historisk ment at hvis kvinner får rett til å bestemme, enten det er over økonomi eller seksualitet, vil samfunnet rase sammen.

I sin uttalelse tar bispemøtet et kritisk oppgjør med sitt historisk manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter. Dermed legger det til grunn at kvinnebevegelsens styrking og utviding av kvinners myndighet og rettigheter har vært et gode, også sett fra kirkelig og teologisk hold. Det er nytt, og det er nok helt nødvendig.

Ganske så taus. 

Kirken har de siste årene vært ganske så taus i de kompliserte etiske diskusjonene om abort, tvillingabort og sorteringssamfunn. Det er nærliggende å se tausheten i sammenheng med den tilsvarende taushet som har rådet i kirken om moderne kvinneliv og kvinnesak. Den nye uttalelsen bryter ikke bare stillheten om abort, men også om den historiske betydningen av kvinnefrigjøring for kirke og samfunn. Dermed kobles disse sammen på en i kirkelig sammenheng ny måte.

Dette er ingen uttalelse med et ferdig svar, men derimot en uttalelse som rydder plass for at ulike stemmer kan belyse og opplyse det etisk komplekse spørsmål, og som insisterer på at det ikke kan snakkes om det ufødte liv, uten å ta på alvor det sammensatte levde kvinneliv. Det svekker ikke det etiske alvoret, men det er med på å legge noen nye premisser, gjennom å anerkjenne at kvinnebevegelsen har bidratt positivt til utviklingen av kirke og samfunn og ved å la denne anerkjennelsen få spille med i den etiske diskusjonen om abort i det videre. Det er historisk.

Gå til innlegget

En bedre løsning på krisen

Publisert 4 måneder siden

Tilby teologistudenter et utdanningsstipend med bindingstid til prestetjeneste i de områdene hvor man trenger flere prester.

Skrevet av Sivert Angel, programleder teologi, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Aud Tønnessen, dekan, Det teologiske fakultet, ­Universitetet i Oslo

I Vårt Land 31. januar tar ­leder i Presteforeningen, Martin Enstad, opp den viktige og vanskelige rekrutteringen til mange bispedømmer i Norge. Vi er glade for oppmerksomheten om rekrutteringsutfordringene til Den norske kirke generelt og til tjenestesteder et stykke fra ­byene i Sør-Norge spesielt. Vi tror at det å rekruttere godt kvalifiserte prester til hele landet er avgjørende for folkekirkens fremtid.

Attraktiv tjeneste. 

Presteforeningen vil sikkert være enig med oss i at den viktigste strategien for å fremme presterekruttering er å gjøre prestetjenesten attraktiv når det gjelder oppgaver og betingelser, og greie å formidle dette godt. En annen strategi kan være å senke terskelen for hva som skal til for å få prestejobb. Vi mener det ikke er veien å gå, fordi man derved vil forsterke en negativ sirkel, hvor prestetjeneste får gradvis lavere status, utdanningen blir gradvis mindre attraktiv og utdanningsstedene stadig må senke nivået på utdanningen.

Med sitt forslag til løsning står Enstad i fare for å trekke kirkas oppmerksomhet i retning av ­lavere krav. Han synes å ønske seg faste stillinger for folk som ikke har utdanningen som til nå har vært kvalifikasjonskravet for prester. Da går han nødvendigvis inn for å endre kvalifikasjonskravet. Man kan jo selvfølgelig ikke ansette noen med en klausul om at de skal bestå en eksamen noen år frem i tid, for så å avskjedige dem om det går dårlig på eksamen. Forslaget innebærer derfor å senke kvalifikasjonskravet. Man risikerer slik å bidra til å svekke statusen for yrket og på sikt underminere teologiutdanningen vi har i dag.

Med stort hell. 

Det har jo lenge­ vært praksis at prestevikarer får tilrettelagt tjenesten sin for å fullføre studiet. Vi har hatt mange­ slike studenter hos oss, og det med stort hell. Det kan fortsatt være en god ordning i områder med særskilte rekrutteringsutfordringer. Vi jobber stadig med å forbedre vårt tilbud til disse studentene. Vi har mange fleksible emner, og vi jobber stadig med å gjøre dem mer fleksible og med å gi våre teologistudenter større valgfrihet i måten de kan legge opp studiet sitt på.

Det kan være god grunn for kirken til å bruke større penger på målbevisst rekruttering til steder med ekstra store rekrutteringsutfordringer. Vi vil foreslå en ordning som ikke utfordrer kvalifikasjonsnivået og som er velprøvd fra andre virksomheter, slik som forsvar og luftfart: Tilby teologistudenter et utdanningsstipend med bindingstid til prestetjeneste i de områdene hvor man trenger flere prester!

Gå til innlegget

Teologer dannes i fellesskap

Publisert rundt 1 år siden

Hva slags presteutdanning trenger vi i fremtiden?

Skrevet av Sivert Angel Programleder for teologi, Det teologiske fakultet og Aud Valborg Tønnessen Dekan, Det teologiske fakultet

Margrete Kvalbeins innlegg i Vårt Land 6. april har reist en viktig debatt om hvordan vi både kan rekruttere nok nye prester og samtidig gi dem gode kvalifikasjoner. Voksne studenter er viktige ressurser både for kirken og utdanningsinstitusjonene, og vi tar vi del i arbeidet med å utvikle fleksible emner i teologiutdanningen. Allerede for ti år siden begynte vi med podcaster fra våre forelesninger.

Ikke like stor tro.

 Tomas Drønen, VID tar (VL 26. april) til orde for at utfordringene kan løses med digitalisering og desentralisering, og Fredrik Saxegaard og Kjetil Fretheim, MF, skriver at skillene mellom vanlig student og fjernstudent etter hvert vil viskes ut (VL 2. mai). Vi har ikke like stor tro på at deltidsløsninger er like gode som det å være heltidsstudent, eller at digitale løsninger kan erstatte det å ta del i et levende studiemiljø. 

Fysisk tilstedeværelse og fellesskap er avgjørende for å gi studenter best mulig læringsutbytte. Spesielt viktig er det i profesjonsutdanninger som sikter mot å kombinere spesialisert kunnskap med ferdighet, for slik å utdanne studenter til å bli yrkesutøvere med selvstendig faglig ansvar. Profesjonsutdanning skal ikke bare gi kunnskaper, men også dannelse. Det tar tid, og det fordrer læring i fellesskap. Man skal presentere faglige bidrag for hverandre, respondere, gå i dialog, tenke kritisk, utfordre hverandre gjennom diskusjon og delta i øvelser sammen.

Nerve og intensitet. 

I tillegg er det svært viktig med de faglig-sosiale aktivitetene som finner sted og det engasjement som får utløp blant studenter utenfor Universitetets læringsrom og som ikke står på pensum. Det er med på å gi nerve og intensitet til det som skjer i undervisningssituasjonen. 

Men ikke bare trenger studenter andre studenter, også utdanningsinstitusjonene, de teologiske fagmiljøene, trenger studenter som er til stede og engasjerer. Den teologiske kompetansen holdes levende og utvikles i et fellesskap hvor studenter er helt sentrale aktører. Universitetet er avhengig av studentene for kunnskapsutvikling, og det å ha noen å få spørsmål fra og stille spørsmål til. I Norge er vi heldige som har sterke teologiske fagmiljø. Et robust og levende profesjonsstudium i teologi er avgjørende for å videreføre dette.

Nødvendig balansegang. 

Derfor var det betryggende å lese Helga Haugland Byfuglien (VL 13. april) konstatere at det her dreier seg om en nødvendig balansegang mellom hensynet til de med spesielt behov for fleksibilitet og hensynet til verdsettingen av teologisk kompetanse i kirken. På TF strekker vi oss langt for å tilrettelegge for studenter som tar presteutdanningen som andre karriereløp, eller som har behov for fleksible løsninger.

Samtidig forutsetter gode fleksible studieløp stabile program, og det er den ordinære teologiutdanningen som danner grunnmuren for den teologiske fagutvikling over tid. Profesjonsutdanningen i teologi er god og gammel, men den er også sårbar. 

Derfor må vi ikke lage ordninger som gjør det mindre attraktivt å velge profesjonsutdanningen i teologi. Det vil i så fall være et stort tap for kirken på mer enn én måte. For kirken trenger ikke bare prester som kan gjøre en ferdig definert jobb. Kirken trenger et teologisk fagmiljø som er på høyde med vår tid samfunnsmessig, kulturelt og intellektuelt.

Trykket i Vårt land 14. mai 2018 

Gå til innlegget

Regjeringen har satt religiøst lederskap på dagsorden. UiO og TF er bedt om å utvikle studietilbud for religiøse ledere fra relevante trossamfunn. Bak ligger det en større utfordring, hva slags religiøst lederskap trenger Norge og det norske samfunn i dag?

Jan Tore Sanner, kunnskaps- og integreringsminister, og Iselin Nybø, forsknings- og høyere utdanningsminister peker i Vårt Land 12.03. på noen forventninger til moderne religiøst lederskap: Religiøse ledere forventes å spille en rolle som moralske veiledere, som bidragsytere i møte med store samfunnsutfordringer, og formidlere av religion og religionsutøvelse i det offentlige. Det handler om sammenhengskraften, det som holder samfunnet sammen, som gjør det robust i sin mangfoldighet. Det fordrer utdanning og høy kompetanse.

 

I Norge har vi lang tradisjon med prester som religiøse ledere med høy akademisk kompetanse. Et særtrekk ved universitetsteologien er at den er utviklet innen rammen av det sekulære universitet, der samspill med andre fag står sentralt og hvor den åpne samtalen med samfunnet omkring er formende. Universitetsteologien er ikke bare til for kirken, men er del av akademia og storsamfunnet. Denne tradisjonen danner grunnmur for utviklingen av et nytt studietilbud til religiøse ledere fra ulike trossamfunn.

 

Det er ikke selvsagt at trossamfunn holder seg med ledere med akademisk kompetanse lik den Universitetet gir. Noen vil endog oppleve den som truende. Det hører til akademia å stille spørsmål. Det som holdes for sant, skal kritiseres og prøves. Gitte normer skal diskuteres og problematiseres. Til studiet av teologi hører religionskritikken. Evnen til kritisk refleksjon kjennetegner all god akademisk praksis. Å utdannes som religiøse ledere innen en slik sammenheng krever åpenhet, mot og vilje til å inngå i samtaler der egen religiøs praksis kommer under kritikk. Det handler om forskningsbasert utdanning på premisser som ikke skiller seg fra andre fags. Det handler om at trossamfunn og akademia spiller på lag og samtidig anerkjenner hverandres grenser.

 

TF har over to hundre års erfaring med å utdanne religiøse ledere på slike premisser. Det har gitt teologer og prester som har vært med å forme kirke, akademia og samfunnet, som storheter som Henrik Wergeland, Eilert Sundt, Kristian Schjelderup, Ingrid Bjerkås, Rosemarie Køhn og Inge Lønning. Like viktig er de prester og teologer som har spilt og spiller sine roller i det lokale kirke- og samfunnsliv og bidrar til sammenhengskraften der. Prester har vært viktige innen offentlige institusjoner som sykehus og fengsel. Når representanter for andre tros- og livssynssamfunn skal fylle liknende funksjoner,  blir utdanningsspørsmålet sentralt.

 

Det er religiøse lederes ansvar for samfunnet i stort som regjeringen har løftet frem, i erkjennelsen av at disse spiller en formativ rolle. Her er utviklingen i Norge på linje med den som skjer ved andre europeiske universitet. TF samarbeider med våre søsterfakulteter i Norden og Europa, også om islamske teologistudier ved universiteter. Det nye utdanningstilbudet utvikles derfor innen rammen av en internasjonal forskningskontekst. Dét er en grunnleggende forutsetning for å kunne møte forventningene om et moderne religiøst lederskap.

 

Et moderne religiøst lederskap må være tuftet på forskningsbasert kunnskap, inkludert kritisk fortolkningskompetanse over egen religiøs praksis i møte med verdier som demokrati, likestilling og trosfrihet. Slik utdanning har TF gitt i flere hundre år, og det skal vi fortsette med når vi utvider tilbudet til ikke bare å gjelde prester, men også andre religiøse ledere.

 

 

Gå til innlegget

Vårt Land og Det teologiske fakultet

Publisert over 2 år siden

Universitetsutdannede biskoper har vært avgjørende for å endre norsk kirkehistorie. Hvor ville Den norske kirke vært i dag om ikke biskoper som Rosemarie Køhn og Kristian Schjelderup hadde trosset anklager om intoleranse og illojalitet fra det kirkelig-teologiske etablissementet?

 

Vårt Land kommenterer diskusjonen om bispeutnevnelsen i Stavanger, der spørsmålet om hvorfor prester fra UiO ikke får lederstillinger i Dnk har blitt reist. I mitt innlegg viste jeg til at professorer fra TF har vært med å endre teologien slik at kvinneprester og homofilt samliv har blitt kirkelig akseptert. VL antyder at et slikt endringsarbeid ville vært vanskelig om de samme professorer hadde vært biskoper, fordi en biskop er bærer av ”enhetens embete”. La meg hjelpe VL med historien

Hvordan ville Dnk sett ut i dag om ikke biskoper fra TF hadde våget å bryte ut og handle i tråd med en teologisk fortolkning formet av utdannelse og dannelse ved UiO? Den siste biskopen utnevnt med bakgrunn fra TF var Rosemarie Køhn i 1993. Hun ble kollega med Sigurd Osberg og Ola Steinholt, også fra TF. Disse var avgjørende for det kirkelige klimaskiftet om homofile, da de i 1995 utgjorde mindretallet i bispekollegiet som gikk inn for at homofilt samlevende kunne arbeide i Dnk. Og, hvor ville Dnk vært uten biskop Kristian Schjelderups ordinasjon av første kvinnelige prest?

Kjennetegnende for disse fire er at de hadde en teologisk plattform formet av fri akademisk diskurs, som gjorde at de våget å stå i mot presset de ble utsatt for fra det kirkelig-teologiske miljø for øvrig. Jeg trenger knapt minne VL om hva avisen skrev om Schjelderup da han ordinerte Ingrid Bjerkås. Han var intolerant som ”trosset” igjennom sitt syn på tvers av det veldige kirkelige flertall som var bundet av sin samvittighet – som om ikke Schjelderup hadde samvittighet. Da Køhn gjeninnsatte Siri Sunde som prest, etter at Sunde hadde inngått partnerskap, kalte Kirkerådets leder henne for ”illojal”.

Ved å hente legitimitet fra et universitetsteologisk miljø ble det mulig å bryte ut av kirkelig og teologisk konformitet og trosse anklager om intoleranse og illojalitet. Nå kan det virke som om det er en oppfatning i kirken at siden ’alle’ aksepterer kvinnelige prester og homofilt samliv, er ikke lærested lenger viktig. Men for å skape endring i trengs en teologisk plattform som ikke bare reproduserer seg selv. Derfor er det vesentlig å ha biskoper også med universitetsteologisk bakgrunn, for de er formet av en teologi som er blitt til ved et breddeuniversitet. Det gjør ikke teologien mindre relevant for kirken, men gir den en annen forankring, noe som har vist seg avgjørende ved veiskiller i kirkehistorien.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere