Svein Aage Christoffersen

Alder: 70
  RSS

Om Svein Aage

Følgere

I forvridd positur mot himmelen

Publisert 4 måneder siden - 417 visninger

Picasso transformerer bombingen av Guernica til «et taust rekviem», en dødsmesse for de uskyldige. På den måten får ofrene verdighet og betydning.

Et av det 20. århundres mest ikoniske bilder fyller i disse dager 80 år og feires med en strålende utstilling i Reina Sofia, som er museet for moderne kunst i Madrid. Bildet er Pablo Picassos maleri Guernica, som i første omgang tar oss tilbake til den spanske borgerkrigen, sommeren 1937.

Nasjonalistene med General Franco i spissen, og med støtte både fra Hitler og fra Mussolini, hadde året før gått til angrep på den republikanske regjeringen. Regjeringen hadde likevel besluttet å delta på verdensutstillingen i Paris. Utstillingen skulle markere og feire «kunst og teknologi i moderne tid», og den spanske regjeringen ville skape økt oppmerksomhet om republikkens kulturelle betydning. I begynnelsen av januar hadde den bestilt et stort veggmaleri av Spanias mest berømte kunstner, Pablo Picasso, som hadde slått seg ned i Paris.

Picasso var en helhjertet tilhenger av republikken, men ingen politisk maler. Han tok litt nølende imot bestillingen, og famlet i de følgende månedene etter et passende motiv. Kunne et bilde av kunstneren og hans modell kanskje gjøre nytten? Picasso var ikke overbevist.


Terrorbombing. De siste dagene i april tok arbeidet en dramatisk vending. Ettermiddagen den 26. april slapp tyske bombefly sin dødbringende last over den lille landsbyen Guernica i det nordlige Spania. Byen hadde ingen militær betydning, men som baskernes gamle hovedstad var den et symbol på frihet og selvstendighet. Guernica ble lagt i ruiner. Ofrene var stort sett kvinner og barn. Bombingen var regelrett terror.

Da nyheten nådde Paris dagen etter, grep Picasso umiddelbart motivet: Guernica. En måneds intenst arbeid senere ble bildet overlevert til oppdragsgiverne, og 12. juli ble den spanske paviljongen åpnet med Picassos bilde på plass, 3,5 meter høyt og nesten 8 meter langt.

Mottagelsen var imidlertid lunken, for å si det forsiktig. Hverken Picassos formspråk eller hans tematikk slo an på denne utstillingen med særlig fokus på moderne teknologi og design. Oppdragsgiverne og deres tilhenger var heller ikke overvettes entusiastiske. Selv om bildet av lidelse og død kunne gjøre inntrykk, var det bare tittelen som henviste til Guernica. Og hvorfor hadde Picasso brukt hesten og oksen som sentrale figurer? Ville han gjøre bombingen til en tyrefekting?


Metafysisk protest. Den blandede mottagelsen til tross har Guernica etter hvert vokst til å bli et ikon for det 20. århundre. Litteraturen om bildet har også vokst til det uoverskuelige. Jeg skal ikke gå inn i detaljene, bare peke på ett aspekt, og det er bildets metafysiske karakter. Når bildet har fått den betydningen det har i dag, er det nettopp fordi det ikke er et historiemaleri. Picasso har ikke malt hendelsens politiske betydning, men dens menneskelige betydning. Han har gjennomlyst bombingen i en metafysisk protest mot ugjerningen.

I Guernica er scenen satt både utendørs og innendørs. Litt til høyre i bildet stikker en kvinne med en lampe i hånden hodet ut av et vindu. Dagen ligger i mørke. Samtidig henger det en lyspære i et tak litt oppe til venstre. Lyspæren er tilsynelatende omgitt av et øye. Er det Guds øye? Picasso var ateist. I hans verden finnes det ingen Gud som ser alt. Men kunstneren ser, og kunstnerens øye er også vårt øye. Så hva er det kunstneren ser, på våre vegne, når hans moderne blikk (lyspæren!) trer i Guds sted?

Han ser en kvinne som skriker til himmelen med sitt døde barn i fanget. Han ser en annen kvinne som løfter sine hender mot himmelen, mens huset hennes står i brann. En tredje kvinne sleper seg fremover, også hun med ansiktet vendt oppad. En soldat, eller statuen av en soldat ligger på ryggen med utstrakte armer, halshugget. En hest er dødelig såret og skriker mot himmelen i det den kneler, mens en okse ser urørlig en annen vei, eller på oss. Øyet ser også mer, men la oss konsentrere oss om dette.


Tyrefekting. Allusjonene til tyrefekting er åpenbare. Men hva har tyrefekting med Guernica å gjøre? Tyrefekting er et dødsritual. Vi tenker ofte på tyrefektingen som en kamp mellom okse og matador, men den er i like høy grad en kamp mellom oksen og matadorens hest, som ikke sjelden må bøte med livet, den også. Det var vanlig å skjære over stemmebåndene på hesten, så ingen skulle høre at den skrek i angst. Hesten i Picassos bilde skriker i forvridd positur mot himmelen, men den får ikke fram en lyd.

Figurene gir bildet en oppadstigende bevegelse. Picasso løfter deres tause skrik til himmelen, i protest. Men finnes det en himmel å protestere til? Det sier bildet ingen ting om. Når Picasso likevel sender fortvilelsen og protesten til himmels, gir det ofrenes skjebne tyngde og betydning. Det som har skjedd er ikke bare en brikke i krigens spill. Det er et himmelropende overgrep.

De religiøse allusjonene i bildet understreker at bombingen ikke bare var smertelig, men helligbrøde. Soldaten ligger på bakken som en korsfestet, og det ser ut til at han har sårmerker i hender og føtter. Kvinnen med det døde barnet på fanget er en moderne pietà, altså en variasjon over de mange fremstillingene av Maria med den døde Jesus i fanget. Mødre og barn tegnes i skikkelse av Maria og den henrettede Kristus. Kvinnen bøyer imidlertid ikke hodet i sorg, men skriker ut sin fortvilelse. Det knytter an også til et annet velkjent motiv i den religiøse kunsten, fortellingen om barnemordet i Betlehem, som vanligvis blir kalt «massakreringen av de uskyldige».

Picasso har transformert bombingen av Guernica til det den nederlandske kunsthistorikeren Gijs van Hensbergen har kalt for «et taust rekviem». Dødsritualet er blitt en dødsmesse for de uskyldige. På den måten får ofrene verdighet og betydning.


En fiksjon. For Franco var menneskeverdet en fiksjon, som det var også for Mussolini og for Hitler. Derfor kunne de bombe Guernica sønder og sammen. At ofrene var uten skyld, spilte ingen rolle. Som enkeltmennesker hadde de ingen verdi. Nøktern sett er dette terrorens iboende logikk. Ofrene har faktisk ikke en ukrenkelig rett til liv.

Picasso var imidlertid ikke nøktern, og han slo seg aldri til ro med det andre så på som «faktisk». Han overskred det faktiske og det fysiske i fordømmelsen av terroren. Fordømmelsen er imidlertid ikke forankret i en politisk vurdering eller i strategiske overlegninger, men i den enkeltes rett til liv i en verden der de som har makt og myndighet sprer død. Picassos rekviem er et forsvar for livet. Det er ikke empiri, det er metafysikk.

Guernica gir oss ingen religiøs lære om menneskeverdets grunn og betydning. Men det lar oss se menneskeverdet i protesten mot terrorens massakrering av de uskyldige. Sett med Picassos øyne var retten til liv og frihet like synlig som en hvilken som helst empiri.

Gå til innlegget

To oppstandelser

Publisert 5 måneder siden - 644 visninger

Hva mener vi egentlig når vi sier at Jesus stod opp fra de døde?

PÅSKEN HANDLER OM Jesu død og oppstandelse. At Jesus døde er det ingen tvil om. Men sto han opp igjen fra de døde? Noen tror det, andre tror det ikke. Er det mulig, eller bare vilt usannsynlig? Kan en som er død, bli levende igjen?

Før vi begynner å diskutere det, kan det være klokt å stanse opp og spørre: hva menes det egentlig med «oppstandelse fra de døde»? Noen synes kanskje at svaret er enkelt: at Jesus er stått opp fra de døde, det betyr at han er blitt levende igjen.


Feirer ikke Lasarus. Men så enkelt er det faktisk ikke. For det er ikke én, men i alle fall to oppstandelsesfortellinger i Det nye testamente. Den ene handler om Jesus, den andre handler om Lasarus (Joh 11). Kirken feirer imidlertid Jesu oppstandelse, men ikke Lasarus oppstandelse. Hvorfor ikke det? La oss se litt nærmere på de to fortellingene, og spørre hva «oppstandelse» betyr.

Sammenligner vi disse fortellingene, ser vi at Jesu oppstandelse og Lasarus oppstandelse er to helt forskjellige ting. «Oppstandelse» er faktisk ikke det samme som «oppstandelse». Lasarus var død, men ble vekket til live igjen, ifølge Joh 11. Det lille ordet «igjen» er viktig. Lasarus vendte tilbake igjen til det livet han hadde forlatt, som er det livet vi også lever. Han vendte tilbake til vår verden.


Døden foran seg. Men livet i vår verden er underlagt døden. Alle som lever sitt liv i denne verden har døden foran seg. Det hadde også Jesus, derfor måtte han før eller senere dø. Og derfor måtte Lasarus dø. At Lasarus vendte tilbake igjen til dette liv, forandret ingen ting. Han hadde fremdeles døden foran seg, for slik er det jo i dette liv. Selv om Lasarus sto opp fra de døde, måtte han likevel dø igjen, på et senere tidspunkt. Oppstandelse i denne forstand av ordet betyr altså ikke at døden er tilbakelagt, det betyr bare at den er utsatt.

Den oppstandne Jesus hadde ikke døden foran seg, men bak seg.

Annerledes med Jesus. Hans oppstandelse betød ikke at han vendte tilbake til dette livet igjen. Den oppstandne Jesus hadde ikke døden foran seg, men bak seg. Hans oppstandelse betød at han hadde overvunnet døden. Da Jesus døde, var det paradoksalt nok døden som døde, eller som i alle fall fikk sitt banesår. Jesus vendte ikke tilbake til dette liv, men til et liv som ikke lenger er underlagt dødens makt.


Sprenger grensene. At en død vender tilbake til livet igjen er sensasjonelt, men strengt tatt er det ikke grensesprengende. Den oppstandne må likevel dø, om enn på et senere tidspunkt. Døden er fremdeles livets grense. Men at Jesus er oppstanden i den forstand at han har lagt døden bak seg, det er ikke bare uhørt, det er grensesprengende. Det sprenger grensene for dødens makt, og for hva vi kan tenke og forstå.

Det ser vi ikke minst i Det Nye Testamente. Disiplene har ikke bare vanskelig for å tro at Jesus er stått opp fra de døde, men de kan ikke forestille seg hva det innebærer. For livet slik vi kjenner det er et liv underlagt død og forgjengelighet. Men hva er livet når det ikke lenger er underlagt forgjengeligheten?


Nattverdens fellesskap. Alle evangelistene famler nærmest som i blinde. Jesus viser seg, og han forsvinner. Han er der, men de kjenner ham ikke. Han går gjennom lukkede dører, samtidig som han er av kjøtt og blod. Paulus forsøker å forklare det i 1 Kor 15, men forvirringen blir ikke mindre av den grunn.

Det eneste disiplene forstår, er at i Jesu oppstandelse har kjærlighet vunnet over døden, og de tror at fellesskapet med Jesus i dåp og nattverd gir dem del i den dødsovervinnende kraften som har oppreist ham fra de døde. Derfor kan det dødsovervinnende livet begynne allerede i dette liv, som et liv basert på nåde, selv om det ikke er til å forstå.


(Teksten ble første gang publisert i Kirkebladet for Røa og Sørkedalen.)

Gå til innlegget

Mobbing i kirken

Publisert rundt 2 år siden - 6873 visninger

Hvis kirken ikke klarer å stå opp for homofiles og lesbiskes rettigheter i vårt land, skriver den seg inn i en sammenheng som de færreste av oss ønsker å bli assosiert med.

Vårt Land tar på lederplass 13. august ­avstand fra mobbingen av lesbiske 
og homofile prester. Vi kan ikke ha 
det slik, mener avisen, at disse prestene 
knapt kan bevege seg utendørs uten å bli 
trakassert.

Det er ikke vanskelig å være enig i det. Det er 
heller ikke vanskelig å være enig, når lederen 
samtidig tar avstand fra trakassering av prester og biskoper som sier nei til vielse av homofile par. Ingen skal trakasseres for sine meninger i Den norske kirke.

Likevel kommer avisen her i skade for å blande tingene sammen på en måte som tar noe av alvoret ut av brevet fra de homofile og lesbiske prestene. Mens de konservative prestene trakasseres for det de mener, trakasseres de lesbiske og homofile 
prestene for det de er, og det er en vesentlig 
forskjell.

Undertrykkelse. Lesbiske og homofile blir 
mobbet for det de er som mennesker. Derfor 
hører denne formen for mobbing hjemme i en helt annen kategori, der vi finner diskriminering og undertrykkelse basert på rase, etnisitet og kjønn. 
Homofile har vært en ubeskyttet og forfulgt gruppe 
basert på seksuell legning, og det er denne 
formen for overgrep som føres videre i dagens mobbing. Derfor er det også denne mobbingen kirken må ta et oppgjør med. Motstandere av dagens ekteskapslov har ikke vært utsatt for noe som er i nærheten av denne formen for overgrep, ikke i et 
historisk perspektiv og ikke i dag.

Derfor blir det også feil når Espen Ottosen i Vårt Land 1. august skriver at han ikke diskriminerer homofile, når han sier nei til dagens kjønnsnøytrale 
ekteskapslov. Han og hans meningsfeller har 
derimot en annen definisjon av ekteskapet. Så enkelt er det nok ikke, for spørsmålet er hvordan 
denne ekteskapsdefinisjonen også definerer 
lesbiske og homofile, og hva definisjonen gjør med dem og deres rett til selv å velge hvem de skal dele livet med. Derfor er dette ikke en strid om 
definisjoner, men om retten til sosial trygghet og aksept, og det er denne retten Ottosen med sin definisjon av ekteskapet utfordrer.

Ikke truet. Mange vil ha oss til å tro at dagens diskusjon handler om ekteskapet. Men ekteskapet er ikke truet, i alle fall ikke av lesbiske og homofile som ønsker å gifte seg. Derimot er homofile og lesbiske fremdeles en utsatt og truet gruppe i denne verden.

Vår hjemlige diskusjon må også ses i et globalt perspektiv. Det er nok av land der lesbiske og 
homofile fremdeles blir trakassert og forfulgt, og noen steder skjerpes forfølgelsene. Hvis kirken ikke klarer å stå opp for homofiles og lesbiskes rettigheter i vårt land, skriver den seg inn i en sammenheng som de færreste av oss ønsker å bli assosiert med.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. AUGUST 2015

Gå til innlegget

Utfordrer tilliten til evangeliet

Publisert over 4 år siden - 4051 visninger

Det finnes faktisk ikke et eneste spor av Rolf Kjødes bibelsyn i Bibelen selv. Kjødes bibelsyn er, ironisk nok, fullstendig ubibelsk.

Evangelisk luthersk nettverk med Rolf Kjøde som leder skriver (Vårt Land 13.03) at Samlivsutvalget utfordrer tilliten til Bibelen og kritiserer særlig Halvor Nordhaug og Svein Olaf Torbjørnsen for å ha vært med på dette. Nordhaug og Torbjørnsen er i stand til å svare for seg selv. Men utfordringen til å diskutere utvalgets bibelsyn vil jeg gjerne ta.

I motsetning til hva nettverkets folk gir inntrykk av, er det utvalgets utgangspunkt at Bibelen er grunnlaget for hva kristen tro er og innebærer i praksis. Skal Bibelen være grunnlaget for kristen tro, må den imidlertid også brukes på en måte som samsvarer med kristen tro. Utvalget stiller opp tre hensyn som er viktige under denne synsvinkelen.

En annen tid. Det første er at Bibelen må leses historisk. Gjør vi det, ser vi at Bibelen gjenspeiler en annen tid enn vår, og at det er mye i Bibelen som ikke samsvarer med kristen tro i dag. Dette er Nettverkets folk tydeligvis uenig i. De ser ut til å mene at alt som står i Bibelen samsvarer med kristen tro i dag, også når det gjelder ekteskap og samliv, inkludert det patriarkalske kjønnsrollemønsteret.

Men i praksis er bibelbruken deres ikke like troverdig. De bruker for eksempel 1 Kor 6,9 uten å nevne at det Paulus her tar avstand fra, er at de troende fører rettssaker mot hverandre. Dette er for Paulus like opprørende som hor, avgudsdyrkelse og, ja nettopp: homoseksuelle handlinger. Dessuten rammer dommen også de grådige og drukkenboltene, eller alkoholikere og stoffmisbrukere som vi vil si i dag. Heller ikke de skal arve Guds rike. 

Ikke lov. Det andre er at Bibelen ikke skal leses som lov, men som evangelium, altså som et budskap om livets seier over døden i Jesus Kristus, om syndenes tilgivelse, om nåde og fred. Det som virkelig burde bekymre oss som kirke i dag, er ikke en svekket tillit til Bibelen, men at Bibelen brukes på en måte som fører til at ordet «evangelium» ikke får noen betydning i diskusjonene om samliv og ekteskap. Det aller meste handler om Loven og dens bud. Men en kirke som ikke lenger våger å snakke om evangeliet, er salt som har mistet sin kraft. 

Evangeliet setter Jesus Kristus i sentrum for kristen tro. Nettverkets folk påstår at utvalget ser bort fra at det kristne livet handler om etterfølgelse av Jesus Kristus, men det er ikke sant. Utvalget fremhever etterfølgelsesperspektivet med utgangspunkt i Fil 2 og presiserer at etterfølgelse særlig betyr to ting: ydmykhet og nestekjærlighet. Dette videreføres i det Paulus sier om Åndens frukter.

Av denne grunn er det også feil når Kjøde & Co sier at utvalget legger en ensidig skapelsesteologisk vinkling til grunn. Utvalget framhever tvert imot den uløselige sammenhengen mellom skapelsens etikk og frelsens etikk. Det Kristus har gjort for oss, skjerper blikket for det Gud vil vi skal gjøre for vår neste. Tro og liv hører sammen.

Ødelegger liv. Det tredje er derfor, naturlig nok, nestekjærligheten. Den måten vi bruker Bibelen på må stemme overens med nestekjærlighetsbudet. Det vi gjør, må være til nestens beste. Spørsmålet er derfor ikke bare om ekteskapsordningen stemmer overens med Bibelen, men om den er god for de menneskene som vil leve i ekteskap og for samfunnet i det hele. Som evangeliske kristne kan vi ikke bruke Bibelen på en måte som ødelegger andre menneskers liv. Derfor må et patriarkalsk syn på ekteskapet gjøres til gjenstand for kritikk.

Fremmed. Disse tre forutsetningene ligger til grunn for utredningens bruk av Bibelen. Forutsetningene fører som Nettverkets folk helt riktig påpeker, til en kritisk lesning av Bibelen. Men denne lesemåten er ikke fremmed for en evangelisk luthersk holdning til Bibelen, den er tvert imot uttrykk for en slik holdning. Når Kjøde & Co åpenbart er uenig i alle tre, bryter de ikke bare fundamentalt med et luthersk bibelsyn, men holder seg også med et bibelsyn som er fremmed for Bibelen selv. Kjødes bibelsyn er, ironisk nok, fullstendig ubibelsk. Det utfordrer tilliten til evangeliet.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.03.2013

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
3 minutter siden / 1091 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
13 minutter siden / 3479 visninger
Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
16 minutter siden / 3479 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
26 minutter siden / 3479 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
34 minutter siden / 1091 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
37 minutter siden / 1091 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
38 minutter siden / 5506 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
43 minutter siden / 3479 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 246 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3479 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3479 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3479 visninger
Les flere