Liv Osnes Dalbakken

Alder: 51
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Bunad til glede og besvær

Publisert rundt 1 år siden

Forholdet vårt til bunaden ligger i krysningspunktet mellom stas og besvær. Den skaper samhold, men også utenforskap. Har den utspilt sin rolle?

16. mai er dagen da mange åpner skapdøra med en viss beven for tingenes tilstand: Hvor trang er bunaden i år? Bunaden blir en indikator på fjorårets selvdisiplin. Enkelte innser til slutt at komfort må trumfe gode intensjoner, og går til det lykkelige skritt å sy ut bunaden, slik at vi igjen kan puste en hel 17. mai.

Sterke følelser

I bonderomantikkens tid ble det riktignok ansett som stas at bysten var så stor og vesten så stram at bunadssøljene lå vannrett. Slik er det ikke lenger. «Hvis jeg hadde bunad, ville jeg aldri ha sydd den ut, det er et nederlag» fastslo imidlertid en mannlig kollega, da jeg fortalte om lettelsen over å ha sydd ut min. Skammelig kan det bli uansett, men det får man leve med. Verre er det når bunaden skaper utenforskap.

Forrige uke fortalte NRK om jenta som skammet seg over å ikke ha bunad til konfirmasjonen. Et par dager etter fikk jeg spørsmål fra en bekjent om jeg visste om noen som leide ut bunader. Datteren insisterte nemlig på å feire 17. mai i bunad, slik alle venninnene skulle. 

Siden min bekjente har utenlandsk bakgrunn, har ikke bunad vært et naturlig investeringsobjekt i familien. Det oppstod en vanskelig situasjon for både mor og datter. Vi har med andre ord et festplagg det er knyttet sterke følelser til, i krysningspunktet mellom stas og skam, samhold og utenforskap.

Markør og kjærlighetserklæring

Den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet resulterte i jakten på det typisk norske. En av de viktigste identitetsleverandørene ble bondekulturen. Bondens klesdrakt fikk status som det norske festplagget som skulle binde oss sammen som nasjon. 

Som en konsekvens av urbaniseringsprosessen ved begynnelsen av 1900-tallet, ble så bunaden både en nasjonal og regional markør. Den viste hvor du kom fra.

En bunad har alltid vært et dyrebart plagg, men ikke i den grad prismessig som nå. Mange norske jenter fikk utover på 1900-tallet sitt møte med bunadskultur og bunadssøm på folkehøgskolene, der de sydde sin egen bunad. 

Det de lærte, praktiserte de når de sydde bunad til døtrene sine, som igjen lærte av mor. Planter ble plukket og garn ble farget. Stakker ble brodert og montert. Vesten ble tilpasset unge i vekstfasen, med godt sømmonn til videre vekst. 

Gjennom lange vinterkvelder ble bunaden til, med kjærlighet i hvert sting. En bunad sydd av ei mor er mer enn et plagg. Den er en kjærlighetserklæring.

Binder eller skiller? 

I dag har vi blitt fremmedgjort for bunadsproduksjonen. Vi kjøper et ferdiglaget plagg der prisen gir oss hakeslepp hvis vi ikke forstår at håndverk koster. Når en bunad har blitt et så kostbart plagg, og det samtidig forventes i mange områder av landet at konfirmanter stiller i bunad, forstår vi at ønsket om en bunad kan skape utfordringer i mange hjem. En kan spørre seg om tida for dette nasjonalistiske plagget er forbi.

Det er ikke uproblematisk med ei nasjonaldrakt som skaper utenforskap, både av økonomiske og etniske grunner. For hva sier vi hvis innvandrerfamilien i nabohuset stiller i beltestakk fra Telemark? Tåler vi det, eller går grensene for integrering akkurat der?

Ja vi elsker

Det er altså viktig at bunaden verken blir vårt eneste gangbare festplagg til konfirmasjonen, eller noen billett til førsterangs medlemskap som nordmann. Samtidig er det i globaliseringens tidsalder viktigere enn noen gang at vi kjenner røttene våre, og har beholdt noen symboler som binder oss sammen. Og selvsagt skal nordmenn av alle slag skal få bruke bunad, eller egne nasjonale festplagg på 17. mai.

Når så dagen opprinner, og kanskje både mødre og fedre har grett og kjempet for å få bunaden på, får vi legge våre ambivalente følelser til side for ei stund og erkjenne at: Ja, vi elsker bunaden. God 17. mai.

LES OGSÅ: Er bunaden egentlig norsk?  

Gå til innlegget

Uten skam

Publisert over 1 år siden

Livet er ikke er noe å skamme seg over. Men forteller vi jentene det?

Det er tid for dans. Kulturskolen arrangerer åpen dag, og nå er det sjetteklassejentenes tur. De velsignede jentene, med så rikt utvalg av kropper. Her er alle utgaver, for noen begynte å vokse seg modne allerede for et par år siden, mens andre blomstrer seint. Noen har allerede et frontparti som kan få guttene i klassen til å miste munn og mæle. Andre har tyttebær, de fleste er flate. Mager strutter i kapp med skjørtet, for jentene vet ennå ikke at mager må holdes under kontroll. En to tre, en to tre. Graden av ynde strekker seg over hele skalaen. Utenfor står guttene og ser inn. Med sykkelhjelm på hodet etterligner de jentene mens de ler. Ennå er det uskyldens tid. Men snart, snart.

Idealene venter

Jentekroppene rører meg. De fine, sårbare kroppene. Strutteskjørtene bryr seg ikke om hvorvidt rompa er flat eller leggene tjukke. Men idealene venter i kulissene. I morgen vil noen kommentere den gode appetitten, og hvor mye smør hun smører på skiva. Neste uke mottar hun en snap med et bilde tatt fra en uheldig vinkel, fulgt av en enda mer uheldig kommentar. Den første kjæresten mener at hun ser litt annerledes ut der nede enn hvordan han trodde jenter var. Og dessuten lukter hun litt rart.

En to tre, en to tre. Som sommerfugllarver i valsetakt eier jentene framtida, med løfter om alt de skal utrette, og alt de skal få til. De er borgere av verdens nest mest likestilte land. Like muligheter er fremdeles en formulering de tror på. «Desillusjonert» er bare et ord i fremmedordboka. De har fått muligheten til å knuse glasstak i fødselsgave. Ennå vet de ikke hvor vondt nettopp det kan gjøre. Men snart, snart.

Skam

Utenfor kontoret til skolens helsesykepleier sitter hun som nettopp har vokst ut av strutteskjørtet. Hun er kvalm, fikk anmerkning for å være ukonsentrert i timen, og tør ikke å vise seg i kantina, for hun skammer seg. Hele skolen vet. Hun ville det jo, hun også, det var ikke det. Men han lovte at ingen skulle få vite det, så hun ikke skulle bli betraktet som billig vare. Så filma han det hele uten at hun visste det. Og så ble det delt med kompisen. Og nå vet alle.

I gangen utenfor klasserommet prøver en annen å holde tilbake tårene så ikke klassen skal se at hun har grått når hun kommer inn igjen. Læreren forstår ikke hvorfor rosen over de gode karakterene utløste en slik reaksjon, eller hvorfor oppfordringen til å studere medisin ble mottatt på denne måten. Men det er ikke læreren som kjenner at det ikke finnes nok luft i verden når kjemiprøva deles ut. Det er ikke han som har valgt de tyngste realfagene fordi foreldrene forventer at hun skal gjøre den klassereisen de selv ikke fikk mulighet til.

Fortell dem

De er sterke. De er skapt til å være jenter med unike kropper som kan bære en byrde, tanker som våger å være fri og hjerter som tåler livet. Det er ingen grunn til å synes synd på «det annet kjønn», for Simone de Beauvoirs tanker har gått ut på dato. Kvinner er sitt eget subjekt, og definerer selv sin rolle. Guttene står riktignok utenfor og ler mens jentene danser, men kanskje ler jentene sist. For det er trolig lettere for Cecilia Brækhus å leve ut drømmen, enn for Billy Elliot.

Det jentene behøver, er å forstå er at de ikke har noe å skamme seg over. Fortell dem det: De spiser ikke for mye. Det er greit at det høres lyder når man er på en offentlig do. De er ikke høyrøstede og ukvinnelige selv om de hevder sin mening. De trenger ikke å leve ut foreldrenes drøm. De er ikke skitne selv om en intim scene er lagt ut på nett. Og sår etter knuste glasstak leges.

Warsan Shire, en britisk-somalisk poet, skriver dette:

My girl is holy, is sacred, is pure

is clean, is loved is whole, is beautiful

is worthy, is okay, is alone, is just fine

just the way you are girl

just the way you look babe

with that dirty mouth

and those hands, wherever they have been

and that sadness, whatever caused it

and that anger, wherever it came from

and that fear, who ever brought it

you are my girl, girl, you are me.

Gå til innlegget

Med eller uten anorakk

Publisert over 1 år siden

Vis meg skiutstyret ditt, og jeg skal si deg hvem du er.

'Jeg hadde ikke trodd at du gikk såpass fort på ski», sa en bekjent av meg etter vår første skitur sammen. «Nei vel, hvorfor ikke?», spurte jeg, mer nysgjerrig på utgangspunktet for antakelsen, enn fornærmet på vegne av egne skiferdigheter. Det viste seg å være den nokså store og utdaterte anorakken min som hadde felt meg. Jeg var blitt satt i bås med ski-sinkene.

Skikultur. 

Fordommene mot anorakken førte meg imidlertid inn i flere års betraktninger rundt variasjoner av konseptet «skigåing», og ikke minst har jeg fått kontakt med egne fordommer. Jeg har foretatt en helt uoffisiell sosialantropologisk studie av skikulturen på øst- og vestsida av Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Sjusjøen og Gausdal vestfjell.

Forskningen viser at den som tror at det å gå på langrennsski innebærer en enhet i handling, må tro om igjen. Her er det snakk om to svært ulike kulturer, heretter kalt «turkultur» og «trimkultur». Man vil selvsagt finne innslag av begge kulturer både på øst- og vestsida, men la oss for enkelthets skyld holde oss til geografisk bestemthet.

Les også: Skjønnhet styrker forvaltertanken

Hette eller buff. 

På vestsida bruker man anorakk. Man kan fremdeles se hvite anorakker i lerret i dette området, som om det var kompani Linge som var på tur. Mer vanlig er de røde og blå, og i økende grad ses mer moderne fargevalg. Fellesnevneren er hetta, for før man vet ordet av det, blåser det opp i fjellet, og da er hetta god å ha, særlig hvis den har pels (merk fuskpels). På vestsida har man dessuten ryggsekk med termos, mat, smurning, sitteplate, appelsin, sjokolade, ekstra genser, og kanskje en liten spade. På østsida bruker man derimot ikke anorakk, men lett treningsjakke. Vi snakker jo trimkultur. Det skal gås fort, og luftmotstanden må være lav. Dermed har man heller ikke sekk, men rumpetaske, gjerne egen rumpetaske for drikke. Også på østsida kan det blåse, men hette har man altså ikke. Løsninga er å ta bøffen over hodet, med lua oppå.

Trimkulturens mål er som navnet sier å trimme. Da setter du deg ikke ned for å spise, og dermed trenger du heller ikke sekk. Du trenger ikke ekstra genser, for du holder varmen når du går, og det trengs heller ingen spade eller termos. Mat og drikke fås kjøpt på kafeer eller åpne skistuer, så slipper man ekstra vekt. Innen turkulturen derimot, skal en kose seg på tur. Matpause med niste og kakao er halve turen, og hva klokka er når en kommer tilbake til hytta, spiller liten rolle. Skulle du havne i venstre spor, er det tilgivelse å få, for det er ikke så strenge løyperegler som på andre sida av dalen. Det er ikke sikkert det er løype i det hele tatt.

Les også: Mange eldre har fått bedre helse og humør etter at de har kommet seg opp av stolen og i aktivitet.

Satt i bås. 

Hva skjer når turkultur møter trimkultur? Hva tenker vi om hverandre? Jo, er du på østsida og møter en med anorakk og sekk som har satt seg ned og sitter og spiser ved siden av løypa, tenker du: «Der er en amatør, vi ses neppe i Birken». Er du på vestsida og møter en i kondomdress med bøffen under lua og kun ei taske til drikke på rumpa, tenker du: «For en streber. Han må lære å kose seg.» Og slik opererer vi mennesker, vi setter hverandre i bås, og synes gjerne best om egne valg.

Men det skjer ikke bare i langrennsløypene. Sist lørdag skulle tremenningen min fra Sogn og Fjordane sjekke inn på hotell på Gardermoen, hvor flere organisasjoner hadde møtevirksomhet. Hun var strengt tatt deltaker på KrFs landskonferanse, men resepsjonisten hadde tydeligvis gjort seg opp en annen mening. Selvsikkert slo han fast: «Ja, du kommer fra Norsk Sau & Geit!» Satt i bås, bokstavelig talt.

Vi er alle skyldige. En gang kom jeg gående opp Karl Johan bak et par, kledd i helsvart. Det var et motorsykkelpar kledd i skinn fra topp til tå, med hjelmen på arma. Jeg hadde mine klare tanker om hvor de var på vei, men så svingte de sannelig inn på Panduro hobbyforretning. Der fikk jeg den. Vi har godt av å oppleve at båsene vi har plassert hverandre i, blir for trange. Så god skitur, med eller uten anorakk.

Gå til innlegget

Åtte egg

Publisert over 1 år siden

Mødre over hele landet puster nå lettet ut. De har klart det igjen. De har sikret barna en lykkelig barndom. Men det koster.

Det må være en mann som står bak uttrykket «Som julekvelden på kjerringa». Uttrykket brukes for å beskrive at julaften plutselig er der, uten at man har fått forberedt seg. Altså slik en mann gjerne har det. Det er ikke tilfeldig at gullsmedbutikkene har rekordomsetning på formiddagen den tjuefjerde desember.

Kjerringer, derimot, har et prosjekt ­gående som forsterkes rundt juletider hvert år, og som driver dem hardt gjennom hele desember: De må sikre ­barna gode barndomsminner. Og minnene ­knyttet til advent og julefeiring er ekstra verdi­ladde. Mødre legger all sin prestisje i at barna skal kunne se tilbake på barndommens jul med stor glede. I så fall er «prosjekt lykkelig barndom» avsluttet, og de kan føle seg vellykket i morsrollen.

LES OGSÅ: Beskytter oss fra julens mas

Lukt av hjortehorn. 

I mors egen minne­bank ligger nemlig minnene og skinner. Hun husker hvordan hver skoledag i ­desember var fylt av forventning om hva som ventet henne når hun kom hjem. Mens desembermorgenen ennå er i svart-hvitt og læreren tenner det første­ lyset i ­adventsstaken, ser hun for seg smultgryta som hennes egen mor har tatt fram dagen­ før. Det vil lukte hjortehorn langt ut på gårdsplassen når hun kommer hjem med skolebussen. Er hun riktig heldig, har økonomien strukket langt nok til å spandere åtte egg, og dermed dobbel porsjon. Da kan det bli hjortehorn til ettermiddagskaffen hele desember. Men åtte egg er selvsagt i meste laget når mor i huset er hjemmeværende, og én inntekt skal holde til så mangt før jul.

Mens himmelen utenfor klasserommet går over i fargesending og røyken fra fyrstikka blander seg med lukta av våte polvotter til tørk på varmeovnen, tenker hun på julepynten hun skal lage under ettermiddagens juleverksted. Det skal bli nye lenker, som erstatning for dem katten tok i fjor. De skal spille julemusikk mens de sitter rundt bordet. Og i morgen er det hennes tur til å åpne adventskalenderen. Slik vil det fortsette i hele desember. Lykkestundene står i kø. Heretter vil det bare bli bedre, i tjuefire dager framover.

Selvpålagt øvelse. 

Sannsynligvis idylliserer vi slike barndomsminner. Likevel er drømmen at barna skal få arve idyllen. Som personlig ansvarlig for ­barnas adventsminner, hender det imidlertid at mødre føler ansvaret for tjue­fire ­forventningsmettede dager tynge. ­Advent har kommet med krav som vi stiller til oss selv for at vi skal prestere like godt som våre hjemmeværende mødre ­gjorde. Det er en selvpålagt øvelse som vi ­vanskelig kan vinne. Syttitallsmødre flest var hjemme­værende eller arbeidet deltid, og kunne lage deigen klar før barna kom hjem. Selv har vi som yrkesaktive mødre med lite tid, kjempet med ­svidde fingre på et glovarmt krumkakejern og tårer i ­pepperkakedeigen som klistrer seg til benken, i konkurranse med ­stilene som skulle vært rettet, og rapportene som skulle vært ­levert. Ja, vi har råd til å ­doble deigen, selv om det blir åtte egg. Men det koster oss dårlig samvittighet for at det ikke er tid til å lese hvert kapittel av Snøsøsteren, eller hugge juletreet i skogen selv, med hjemmebakte boller og kakao i sekken.

Det er ikke barna som krever det, men standarden vi selv har satt. Som barn var vi fornøyde med en adventskalender med bilder fra juleevangeliet bak hver luke. Ingen sjokolade, ingen hårstrikk, duftlys eller legoklosser. Men det er en annen tid, nå. Barna må få det beste. Og har du først startet med kalendergaver for det første barnet, har du det gående, med tre kalendere ganger tjuefire forventninger å oppfylle.

LES OGSÅ: Dette vil vi gi bort

24 dager. 

Advent skulle innebære tid til refleksjon, juleverksted og etter­middagskaffe med hjortehorn. Virkelighetens desember kommer som en årlig, beslektet utgave av TV-serien 24: Vi mødre har 24 dager på oss til å sikre barna en lykkelig barndom. Det er en stritt løp. Men vi gjør så godt vi kan. Om det så skal koste oss åtte egg.

Gå til innlegget

Som et barn

Publisert over 1 år siden

Hva har fantasylitteraturen lært av juleevangeliet?

‘Hvorfor skulle Gud bli et barn? Det gir ikke mening.’ Min muslimske elev rister oppgitt på hodet i møte med kristen troslære i førjulstida. At Gud skulle nedverdige seg til å bli et menneske er usannsynlig nok. Men å bli et barn? Det er for ydmykende.

«Har du lest fantasy», spør læreren, og forklarer at motivet med barnet som den eneste mulige frelser er lånt i mye stor litteratur. For det er sprengkraft i svakheten.

Konflikt. 

Det blir ikke spenning uten konflikt. Det vet fortellerne bak verk som Ringenes Herre, Mio, min mio og Harry Potter. I J.R.R. Tolkiens «Midgard» ulmer trusselen fra Mordor. Hvem kan tilintet-
gjøre ringen før Sauron får tak i den, slik at han med ringens hjelp kan legge hele Midgard under seg? I Lindgrens «Landet i det fjerne» råder tilsynelatende harmoni med papirflybygging under sølvpopler som synger i skumringen. Men hvem kan overvinne den onde ridder Kato i Landet utenfor, han som forhekser barn til fugler? I J.K. Rowlings parallelle univers har alt vært rolig i elleve år, siden «Ham hvis navn ikke må nevnes», altså Voldemort, på uforståelig vis ble beseiret av morskjærlighet. Men ryktet forteller at han er i ferd med å gjenoppstå. Hvem kan forhindre dette? Svaret i alle tre romaner er nettopp barnet.

Ringens herre. 

Frodo i J.R.R. Tolkiens univers er riktignok 33 år, men hobbiter modnes seint. Han er derfor barnlig og uerfaren når han helt uforskyldt får onkelens­ ring – bokstavelig talt opp i hendene. Ingen kunne tilsynelatende være mer upassende for det enorme oppdraget han blir nødt til å påta seg. Følgesvennene er en broket forsamling, og minner ikke så lite om Jesu disipler når det gjelder overmot og svik. Veien er umulig. Den går rett inn i den ondes rike, der Saurons øye våker dag og natt. Men den tyngste kampen kjemper Frodo med seg selv, for han fristes av lysten til å la ringen gi ham ondskapens makt. Etter at ringen er tilintetgjort, er det en preget Frodo som ser seg nødt til å forlate Midgard. Oppdraget har kostet.

Mio min Mio. 

I Astrid Lindgrens «Landet i det fjerne» har kongen ventet på sønnen som skal komme, i tusener av år. Når Mio endelig kommer på underfullt vis, går de gamle profetiene i oppfyllelse. Mio er den farløse som blir selve Sønnen, den ene som kan beseire den onde ridder Kato. Redd og uten en klar plan reiser han i natten med kameraten Jum Jum. Det umulige blir mulig, og ondskapen må vike når barnas oppdrag lykkes. Sverdet som har blitt smidd for å skjære i stein, treffer ridder Katos hjerte. De forheksede fuglene blir barn igjen, og Mio kan returnere til sin far kongen, og på ny lytte til sølv-
poplene i skumringen.

J.K. Rowling lar Harry møte et parallelt univers som elleveåring. På en internatskole med andre hekser og trollmenn, forstår han at hans lodd i livet er å være den eneste som kan beseire Voldemort. Det er et tungt lodd for en ung gutt, og tyngre blir det når han erfarer at Voldemort og han selv på underlig vis er bundet til hverandre. Hvordan kan han beseire ondskapen, når han selv har ondskapen i seg? Harry ofrer livet, men gjennom oppstandelsen beseirer han den onde.

De får oppgaver som er altfor store for dem. De tviler på seg selv. De er på mange­ måter antihelter. Men svakheten blir deres­ styrke.

Som barn. 

Vi trenger denne påminnelsen hver førjulstid, når historien om Jesu fødsel fortelles på ny. Juleevangeliet er en leksjon i å sette den menneskelige vurdering av styrke og verdi til side. I tida før Jesus var det skapt forventninger om Messias som skulle komme som den nye kong David. Han skulle gjenskape jødenes storhetstid, og være en krigerkonge som gjenvant makt. Slik gikk det ikke. Messias kom da Gud ble menneske, som et hjelpeløst barn. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Den største av alle fortellinger snur det vi trodde vi visste om styrkeforhold på hodet. Og Jesus sier: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2931 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 793 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 633 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 476 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
29 dager siden / 378 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere