Liv Osnes Dalbakken

Alder: 51
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Møte ved milepælen

Publisert rundt 1 måned siden

Noen møter gjør én pluss én til mer enn to.

Under et mangotre i Ujiji ved Tanganikasjøen i 1871 foregikk et av verdens mest berømte møter, og Henry M. Stanley skal ha uttalt de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume». Den nesten seksti år gamle David Livingstone hadde vært i Afrika i tre år uten at noen hadde hørt fra han, og den tretti år yngre Stanley hadde fått i oppdrag å finne og intervjue han. De to mennene utviklet et far-sønn-forhold, og sammen utforsket de deler av Afrikas indre. Møtet mellom Livingstone og Stanley gikk dermed inn i verdenshistorien som noe mer enn et vanlig møte, for én pluss én var blitt mer enn to.

På B-laget

En trenger imidlertid ikke være oppdager i Afrika for å oppleve sterke og avgjørende møter på tvers av generasjoner. Jeg har et par bøker i bokhylla som minner meg om en attenåring som fikk flere alen lagt til sin vekst i løpet av to sommeruker. Jeg hadde fått sommerjobb i hovedstaden som hjemmehjelp, men på grunn av dårlig intern kommunikasjon hadde etaten tilsatt for mange, og jeg måtte jobbe de to første ukene sammen med en femti år gammel mann. Jeg grudde meg. Vi skulle daglig kjøre opp til en bruker innerst i Maridalen, hva skulle vi snakke om?

Så møtte jeg Svein. Han hentet meg hver morgen i en gammel Saab. Svein kalte seg selv for «B-laget», det er laget for dem som har valgt annerledes, og ikke er så opptatt av «det som møter øyet», som han sa. Han hadde vært nordsjøarbeider og tjent gode penger, men var lei av materialismen. Nå ville han bruke kreftene sine på noen som trengte det mer enn oljeselskapene. Jeg, som hadde vært redd for at det skulle bli pinlig stille, pratet meg non stop gjennom to uker. Og viktigere: Jeg lyttet. Disse to ukene, som jeg husker som en eneste lang samtale, ble de mest formative i livet mitt.

Religionsdialog

Hva snakket vi om, der vi kjørte til Maridalen og stekte makrell på vedkomfyren til en gammel eneboer? Det var de eksistensielle spørsmålene i livet. Hva er tro, hva gir mening, hva er lykke, det sanne, det gode. Det var min første virkelige religionsdialog i livet. Det var som om Sokrates selv hadde blitt reinkarnert i denne hjemmehjelpa i Oslo. Han utfordret meg til å tenke selv og være kritisk til standpunkt og oppfatninger jeg bare hadde arvet hjemmefra. For en attenåring fra bygda åpnet en ny verden av mulige tanker seg. Men det var også krevende, som religionsdialog er hardt arbeid. Det er vanskelig når noen rokker ved sannhetene dine. Men plutselig var ukene over, og da Svein satte meg av etter siste arbeidsdag, fikk jeg ei grein med hvit villrose fra hagen hans, og to godt brukte bøker. Den ene handlet om eksistensialisten og teologen Søren Kierkegaard, den andre var en innføring i filosofi. «Til min medspiller på B-laget som takk for gode samtaler», sto det på innsida. Og jeg gråt. For Aten hadde mistet sin Sokrates.

Eksistensielle spørsmål

Dagens tenåringer søker naturlig nok fellesskap med jevnaldrende, men det de også behøver, er å kunne være noens protesjé. Før den akademiske utdanningsrevolusjonen, var det en vanlig utdanningsvei å gå i lære hos en mester. I et arbeidsfellesskap på tvers av generasjoner må det ha vært mye å hente for lærlingen i samtale med den voksne. Og helt sikkert vice versa. De eksistensielle spørsmålene ungdommer bærer på, skulle de så gjerne fått stilt til noen. Men når de utelukkende speiler seg i influensere og i hverandre, ser de sjelden mer enn overflaten. De ser dyrking av vellykkethet og krav om perfeksjon. Hele verden framstår som et A-lag, og da er det lite rom for å avsløre svakhet eller tvil. Så nyttig det ville være å få gå i mental lære hos en sparringspartner som de kunne prøve ut uferdige tanker på, og som kunne vise dem at verden er mer enn det som møter øyet.

Minnet om samtalene med Svein har jeg båret med meg i over tretti år. Nå går jeg selv mellom attenåringer, og mitt ønske for dem at også de får treffe sin Livingstone, Sokrates eller Svein, i et møte der én pluss én blir mer enn to.

Gå til innlegget

Mor eller menneske?

Publisert 3 måneder siden

Kan mor være annet enn den som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt?

Denne våren har NRK vist en programserie med tittel Morra mi. Programskaper for serien, Penny Wayne Claire Kembba, forteller til NRK at hun i en alder av 27 så mora gråte for første gang. Årsaken var at hun ikke fikk fri fra jobben for å reise til hjemlandet sitt, og hendelsen endret synet datteren hadde på mor. Hun var et menneske.

Stiller spørsmål

I serien møter vi seks voksne barn som stiller spørsmål til mor om ting det ikke har vært så lett å snakke om tidligere. Blant disse er Sarah Seli, som lurer på hvordan det har vært for hennes kristne mor å være vitne til at datteren ble oppdratt som muslim, og Erick, som lurer på hvordan mora opplevde det da han og søstera ble kidnappet av faren i Thailand. «Takk for at jeg fikk et innblikk i deg», sier Suve Mon, som endelig har fått høre om hvorfor mora har arr under føttene etter å ha vært i opposisjon mot det iranske regimet.

Den sterkeste samtalen er kanskje den mellom Miriam Mari Jacobsen og mor ­Janne-Mette. Mor har Alzheimer, og da hun fikk diagnosen, forsøkte hun å ta ­livet sitt. Det er et sårt spørsmål fra datter til mor om hvorfor og hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Da hjelper det at mor klarer å sette ord på frykten hun har for sykdomsforløpet, som hun kjenner fra sin egen mors sykdom. Hun ville skåne datteren fra den belastningen sykdommen er for de pårørende.

Vil skåne

Det å ville skåne er en fellesnevner for mødrene i serien. De har ønsket å skjerme barna fra å få innsikt i det vanskelige, enten det er uenighet om religiøs oppdragelse, sorg over tap eller frykt for framtida. Denne beskyttelsesrefleksen kjennetegner både mødre og fedre. De mener det godt når de skjermer barna sine. Foreldre skal være armeringsjern i barnas liv, og da må de framstå som trygge og usårlige. Men noen ganger kan manglende åpenhet skape sår. Dette speiles i de mange oppvekstromanene som handler om usikkerheten barn føler når det vanskelige blir holdt skjult for dem.

Den livsfarlige barndommen

Blant disse finner vi romanen Vidunderbarn av Roy Jacobsen. «Mutter’n», selve grunnfjellet i hovedpersonen Finn sitt liv, blir plutselig svak og vinglete. Mens Finn og halvsøstera blir igjen på campingferie med barnevakta, reiser mor tilbake til byen. Uten forklaring. Når Finn prøver å etterlyse hva mor driver med, blir han bare møtt med halvkveda viser. I Jacobsens roman går det bra med mor, som har vært syk. Men hvorfor skal ikke Finn få vite sannheten? Selv sier forfatteren at han «…ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Den elektriske følelsen av å være barn, være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig.»

Gaute Heivoll har også den livsfarlige­ barndommen som tema for romanen Over det kinesiske hav. Han forteller om ­familien som åpner hjemmet sitt for personer med psykisk utviklingshemming, men som opplever tragedien ved å miste et barn. Også her må mor reise bort for å kunne klare å gå videre. Den voksne leseren forstår henne godt. Livet i hjemmet blir for tøft etter ulykka. Problemet er imidlertid at vi ser hendelsen gjennom en liten gutt, som slett ikke forstår at mor reiser. Ingenting blir sagt. For også i denne romanen lever barnet i ei tid der barn ikke ble involvert i det vanskelige, ei tid der man trodde at det var likhetstegn mellom å ikke vite og å ikke føle.

Balansegang

I vår tid vet vi bedre. Åpenhet om det vanskelige i livet vil sannsynligvis fremme helbredelsesprosessen, slik luft heler betente sår. Det barnet vet og forstår kan det takle på en helt annen måte, enn om det bare får høre antydninger. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom åpenhet og ansvar. Et barn skal ikke være nødt til å bære sine foreldres bekymringer. Derfor kan jeg godt forstå mødrene i tv-serien som har skjult tårene sine. De har tatt ansvar for egne liv, og latt barna få være barn. Men før eller senere må også mor bli et menneske.

Gå til innlegget

Hvem vil «vi» være?

Publisert 5 måneder siden

Det er lettere å se enn å innse.

75-årsdagen for frigjøringa av Auschwitz er nylig markert, og verden har gradvis innsett ondskapen som nazistene satte i system. Men hvordan kunne innbyggerne i området rundt leirene leve med det de var vitne til? For de måtte da se alle togene som kom, fulle av folk? De må ha reflektert over hvorfor ingen tok toget tilbake, og hvor alle menneskene ble av? Ryktene må ha gått, mistanken må ha vært der. Så hvordan kunne det likevel skje?

Gripe inn

Spørsmålet holder meg våken etter en dag med sterke inntrykk fra omvisning i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Synet av den røde danseskoen til ei jødisk kvinne står klarest for meg når jeg lukker øynene. Vi har jo hørt, lest og sett film om den ufattelige brutaliteten, men det er vanskelig å være forberedt på en rød sandal med høy hæl, midt i den enorme haugen av sko. Hvem var hun som måtte ta sandalene av før hun ble gasset i hjel? Hva drømte hun om? Hvorfor hadde hun valgt nettopp slike sko, den dagen hun ble satt på toget mot ei uviss framtid? I all min selvrettferdighet tenker jeg at jeg ville ha vært den ulydige vakta som var utro i jobben og lot henne slippe, eller en nabo som grep inn og varslet. Ja, som Bjørn Eidsvågs erklærer jeg at «Eg sko ha kjempa saman med deg».

Ser vi?

Det er ettertidas privilegium å dømme, når sannhetens avslørende flomlys rettes mot den som tok feil valg, som «ikke visste», eller lot være å gripe inn. Men vi vet det så godt når vi retter lyset mot oss selv: Det går godt an å se uten å innse.

For hva var i vegen med mitt syn og min fatteevne i tenårene, når jeg ikke så hjemmesituasjonen til min næreste venninne? På en merkelig måte visste jeg hvordan det sto til, samtidig som jeg ikke visste. Vi er mange som må ta oppgjør med våre unnlatelsessynder. Kommuner dømmes i ettertid for ikke å ha grepet inn i familier der barn har lidd overlast. Lærere må gå i seg selv for ikke å ha sett godt nok bak hjørnet på skolebygget. Trenere må innse at mobbing foregår i fotballgarderoben. Foreldre må registrere at noen barn aldri blir bedt i bursdagsselskap. Kolleger må se arbeidskameraten som aldri blir tatt inn i varmen ved lunsjbordet der det er mest latter. Det skremmer meg når skoler eller organisasjoner erklærer seg som «mobbefrie». Mobbing finnes i de mest infame utgaver, både i aktiv og passiv form. Men ser vi? Og hva gjør vi i så fall med den vonde erkjennelsen?

Vi og de

I Karl Ove Knausgårds siste bind av romanserien Min kamp er Hitler og nazi-Tyskland brukt som bakteppe for refleksjoner over eget liv. Knausgårds overordnede poeng er at vi dekker oss bak et skille mellom «vi» og «de», og at nazistene har blitt det store «de» i vår tid. Et «de» som «vi» distanserer oss fra: «Samtidig vet vi, selv om ikke alle erkjenner det, at vi selv, om vi hadde vært en del av den tiden, sannsynligvis ville ha marsjert under nazismens fane. I Tyskland i 1938 var nazismen konsensus, det var det som var rett, og hvem vil eller våger å ta til orde mot det som er rett?» (s 791).

Hvem vil vi være?

Vi liker å tro at «vi» aldri kunne gjøre slike unnlatelsessynder som «de», det tyske folket. Eller som konsentrasjonsleirenes naboer. Men hva om det i vår tid vokser fram en ny tanke som virker naturlig, opplagt, uskyldig, og ikke minst er så populær at det virker sært og reaksjonært å mene noe annet? Som et isfjell vokser tanken fram, der de ti prosentene over overflata virker uskyldige, men under overflata ligger 90 prosent som vi ikke ser rekkevidden av. Og nå får jeg valuta for innsatsen gjennom lesing av sjette bind av Min kamp, for her på side 792 spisses Knausgårds refleksjon inn mot et brennpunkt:

«Hvem vil vi være den dagen vår anstendighet blir satt på prøve? Vil vi våge å si imot det alle mener, det våre venner, naboer og kolleger mener? (…) Stor er vi-ets kraft, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av «de», som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av «vi». Det vil komme som det rette.»

Da spørs det om vi ser. Og innser.

Gå til innlegget

Hjartespråk med bilyd

Publisert 6 måneder siden

Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning.

Ivar Aasen ville redusere avstanden mellom tale og skrift, derfor ga han folket eit hjartespråk. I dag kan det sjå ut til at avstanden til hjartet er større enn nokon gong.

10. januar kunne NRK gledeleg melde at dei endeleg har nådd målet om 25 prosent nynorsk, rett nok femti år etter at målet vart sett. Samtidig ytra eit medlem av ei lesegruppe på Facebook at bøker burde vere merka med målform. Han hadde kjøpt ei bok av Edvard Hoem utan å vite at ho var på nynorsk, og blei forarga over at dei ikkje hadde åtvara om dette i bokhandelen. Ytringa minner meg om då ei studievenninne skulle kjøpe Vesaas sine samla verk på Mammutsal, og ekspeditrisa på bokhandelen beklaga så mykje, for «Vi har dem bare på nynorsk, altså».

Sikre demokratiet

Ein oppfylt nynorskprosent i NRK garanterer verken for velvilje eller praksis. Bokmålselevar snakkar uansett om «norsk» og «sidemål». For det er bokmål som er «norsk». Den oppfatninga viser seg også gjennom merkinga «norsk» og «nynorsk» over hyllene med skulebøker i Oslo sin største bokhandel. Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning. Då har ein ikkje forstått at språkdebatten etter 1814 strekte seg langt ut over ønsket om ein nasjonal markør. Det pedagogiske problemet i store delar av landet var påtrengande, for avstanden mellom det språket ein snakka og det skriftspråket ein hadde til rådvelde, var stor. Skulle ein sikre demokratiet, måtte ein ha eit språk som folket kunne kjenne seg heime i, og som gjorde det mogleg å delta i samfunnsdebatten. Dette språket fann Aasen fram til, gjennom det største språkarbeidet nokon nordmann har gjort.

Få meistrar hovudmålet

Men sjølv om ein aldri så mykje respekterer og verdset Aasen sitt arbeid, er det eit faktum at svært få i dag fullt ut meistrar nynorsk som skriftsspråk. Ei årsak til det er sjølvsagt at mange skuleelevar med nynorsk som sidemål ikkje legg to pinnar i kors for å lære, men smett inn ein «i» eller ein diftong på måfå, eller avsluttar alle ord med «-ar», i den tru at det då blir nynorsk. Det er overraskande kor dårleg nynorsk mange skriv etter årevis med sidemålsopplæring, men kanskje ikkje så overraskande likevel, når haldninga er at ein dårleg karakter i norsk sidemål på vitnemålet både er akseptabelt og forventa.

Det verkeleg ironiske i sidemålsdebatten er at Aasen sjølv klart uttrykte at bruk av «landsmålet» måtte vere frivillig: «Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skulle heller oppmuntre til at språkforma blir brukt», skriv han i «Om skriftspråket vårt». Aasen blei heldigvis skåna frå å lese sidemålstekstar til eksamen i vidaregåande skule.

Dialektbruk

Den verkelege grunnen til uro er likevel ikkje sidemålsbrukarane, men dei mange som strevar med å skrive hovudmålet sitt rett. Det kan vere langt mellom nynorskbrukarar som skriv feilfritt. Og det er ikkje rart, når dei ser så lite av hovudmålet sitt rundt seg, og har få gode forbilde. Språket i nynorske lærebøker kan vere både arkaisk og kunstig, viss nynorskutgåva i det heile tatt finst. Mange aviser er restriktive med å la journalistar skrive på nynorsk. Forfattarar som gjerne kunne skrive nynorsk, vel bokmål for å selje, noko mannen med Facebook-ytringa godt illustrerer. Hovudproblemet er likevel kommunikasjon gjennom sosiale medium. Dei fleste ungdommar, ja også mange vaksne, opplever det å skrive korrekt nynorsk i sosiale medium som stivt og lite personleg. Språket kjem ikkje nært nok når dei skal bruke det til å chatte. Dermed vel dei å skrive på dialekt i alle andre samanhengar enn i øvinga norsk skulestil. Unge språkbrukarar får altså ikkje mengdetrening i nynorsk skriftspråk, og ein kan ironisk nok hevde at dialektane har blitt nynorskens bane.

Som norsklektor i nynorskens kjerneområde, opplever eg det krevjande å skulle setje ord på min språklege ambivalens. Det blir som sørvestlendingen som måtte medgi at Jesus gjorde vatn om til vin: «Me vett det, men me liga det ikkje». Men kva gjer vi når vi opplever liknande pedagogiske utfordring i dag som på Aasen si tid, nemleg at avstanden frå hjarte til skriftsspråk blir for stor?

Gå til innlegget

Hjem til jul

Publisert 7 måneder siden

Hver desember synger vi om hvor gjerne vi vil hjem til jul. Men hva håper vi å finne når vi setter føttene på hellig grunn?

I studieårene hang følgende sitat på oppslagstavla mi: «Lengselen ut er aldri så sår som lengselen hjem». Lengselen ut hadde i tenårene vært intens, og det føltes både befriende og stimulerende å få impulser som hjemstedet ikke kunne by på. Men når det nærmet seg jul, ble lengselen sår.

Hjemløs-hjem

Dermed er det lett å gjenkjenne forventningene til Chris Rea når han år etter år kjører hjemover, for det har gått så lang tid, men målet hans er klart: «I’m driving home for Christmas, yea, get my feet on holy ground.» Og dette motivet er som en arketype i sekulære julesanger. Jeg vil hjem, hvor noen kjenner meg og vet hvordan jeg er innerst inne, ja som Maria Mena slår fast: «I have people close to me who never will desert me. Who remind me frequently what I was like as a child.» Så når «Klokkene kallar» og uroen vokser, må Ingebjørg Bratland bare dra, «heim til deg».

De såkalte dannelsesromanene bygger på det samme motivet: Hovedpersonen går gjennom fasene «hjemme-hjemløs-hjem», som Heidi i Johanna Spyris roman av samme navn, eller Remi i Frendeløs av Hector Malot. Men også Jesus bygger lignelsen sin over samme skjema når han forteller om sønnen som forlot hjemmet, brukte opp arven blant dårlige venner, og kom tilbake til farens åpne armer. Det vil gå bra til slutt, bare man kommer seg hjem.

Hellig grunn

I julesangen «Mitt hjerte alltid vanker» er det Jesu føderom som skaper dragning for hjerte og tanker. Selv delte jeg Chris Reas ønske om å komme hjem til det hellige da jeg besøkte Betlehem for noen år siden. Men det som først møtte meg var et grelt neonskilt som reklamerte for «Paradise hotel», et navn som for alltid har mistet sine bibelske assosiasjoner. Ei rad med lurvete og halvt påkledde utstillingsdukker i butikkvinduet ved siden av, forsterket ikke akkurat følelsen av å ha satt føttene på hellig grunn. På veien inn i byen hadde vi passert kontrollposter med tungt bevæpnede vakter, og utsikten over Betlehemsmarken ble forstyrret av en mur som skiller mennesker fra hverandre.

Så stod vi i fødselskirken, på stedet der verdens mest berømte fødsel skal ha foregått. Plasseringa var optimal, for dette var det hellige stedet i den hellige byen i det hellige landet. Men jeg kjente mest på alt som sto i veien for helligdommen som jeg hadde ønsket å tre inn i. Byen fra flanellografen vakte blandede følelser, og viste seg mer som et tapt paradis enn et sted hvor min lengsel var hjemme.

Vårt hjerte er urolig

Så er kanskje ikke det avgjørende å vende seg mot selve stedet når den hjemløse skal vende hjem til jul, men å vende seg mot underet. Det er ikke småtterier til under: Gud ble menneske. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Det hellige kom i form av et hjelpeløst barn. I Jesu skikkelse gjorde Gud menneskenes problem til sine egne.

Å føle uro er en naturlig del av det å være menneske, mente kirkefader Augustin. I et foredrag på Utstein kloster i 2015, forteller Harald Olsen om hvordan Augustin forklarte menneskets uro og lengsel. Augustin beskriver uroen som «menneskets lodd og grunnvilkår», og det er denne uroen som gjør at mennesket legger ut på søken og vandring. I skriftet «Bekjennelser» beskriver Augustin sin egen vei fra hjemløs til hjem, og hans konklusjon er at «Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Uroens svar er Gud. Olsen avslutter foredraget med deler av Augustins forklaring til Salmenes bok, og disse ordene må gjerne bli utgangspunkt for en julesang om å vende hjem til jul:

Du er ennå ikke hjemme

Du er ennå på veien

Hvor går vi?

Til Kristus.

Hvordan kommer vi dit?

Gjennom Kristus.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere