Liv Osnes Dalbakken

Alder: 49
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Gutten i hetta

Publisert 15 dager siden - 819 visninger

«Han har gått inn i hetta», sa min venn om tenåringsgutten sin. En naturlov var trådt i kraft. Bjørnen var gått i hi.

Mens tenåringsjentenes ombyggingsfase spilles for åpen ­scene, drevet av en ukjent regissør­ med stor sans for dramatikk, gjennomgår guttene ofte en langt mer innesluttet prosess. Fjortenårige gutter drar bare hetta over seg, lukker døra og blir der inne.

Hvordan skal det gå når en hel generasjon gutter lever tenårene sine foran pc'en, inne på gutterommet, fysisk og mentalt i hetta?

Forstår ikke. 

For fjorten år siden stod mor og far bøyd over vogga, og undret seg over dette lille vesenet de ikke helt forstod. Opp fra vogga kom lyder og bevegelser fra en ukjent verden de ikke hadde tilgang til. Hva tenkte han på, der han lå? Hva drømte han om? Og de sukket av stolthet: Hva ville det vel ikke bli av han?

Før foreldrene vet ordet av det, står de så på nytt og undrer seg over en verden de ikke forstår. Denne gangen lytter de gjennom døra til gutterommet. Der inne utspiller det seg ett eller annet de ikke har kompetanse til å leve seg inn i. Det høres lyder fra en verden de ikke har tilgang til. Hva tenker han på, der han sitter og gamer, med tomme colabokser og potetgullpakker rundt seg? Hva drømmer han om, der inne i hetta? Og de sukker i avmakt: Hva skal det bli av han?

Ny samværsform. 

Grunnen til bekymring er da også reell. Unge menn topper år etter år selvmordsstatistikken. Den svenske sosiologen Yerko Rojas har analysert hva det er i barndommen som kan føre til at noen får høyere risiko for selvmord og selvmordsforsøk som ung voksen. Hun fant at gutter i 12-13 års-alderen som oppga at de som oftest var ensomme, hadde tre ganger høyere risiko for senere selvmord – enn gutter som for det meste var sammen med andre barn eller voksne.

Så kan man spørre seg: Sitter hettegutten alene på rommet fordi han ønsker det selv? Har kameratene sluttet å ringe på fordi alle vet at han vil sitte der alene, eller er tilbaketrekningen en strategi for å dekke over at ingen lenger ringer på?

Mer sosiale. 

Svaret er mest sannsynlig at kompisene ikke lenger ringer på, fordi de sitter i eget hjem og spiller online med vår mann i kjelleren. Hvis man lytter velvillig, kan man nemlig høre både latter, engasjerte utbrudd og drøfting av strategier fra gutterommet, på både engelsk og norsk. Dagens fjortenåringer er trolig langt mer sosiale enn foreldregenerasjonen var i sin tid.

Men det oppleves som en underlig form for samvær. Det sitter langt inne for mor og far å anerkjenne rådslagning om strategier for skytespill, som fullverdig kommunikasjon og sosialt fellesskap. Og kanskje er ikke denne samværsformen det man ønsker for barnet sitt, for det er dypt menneskelig å ønske den samme barndommen for barna, som man hadde selv. Men det som for de voksne oppleves som isolasjon, trenger slett ikke å være det.

Beskyttelse. 

Det finnes mange arter i naturen som gjennomgår en lignende prosess som hettegutten. I biologien kalles prosessen for metamorfose, «en gjennomgripende forvandling som unge dyr gjennomgår ved overgangen til voksen, kjønnsmoden form.»

Arter vi kjenner som gjennomgår denne prosessen er for eksempel sommerfugler, nymfer, øyenstikkere og biller. Disse artene­ dekkes av en kokong, som beskyttelse i en sårbar overgangsfase i livet. Når de kommer ut av metamorfosen, er de klare for voksenlivet. En annen form for tilbaketrekning i naturen er som tidligere nevnt bjørnen og likesinnede arter som går i hi om vinteren. Wikipedia forklarer at «dvale er i realiteten en strategi der dyrene­ unngår å møte direkte alle vinterens stressproblemer.»

Kanskje kan hetteguttens beskyttelsesfase være en strategi for å takle stress, og dermed virke helsebringende? Dette får man som tenåringsforeldre trøste seg med, mens man venter på at sønnen skal komme velberget ut av hetta.

Trykket i Vårt Land 6. juli 2018 i spalten Tendens.

Gå til innlegget

Kunsten å tro

Publisert 6 måneder siden - 3417 visninger

-Men er det egentlig lettere å tro enn å gjøre gode gjerninger? Er det ikke motsatt? Å gjøre noe godt for andre kan man bestemme seg for. Men hvordan skal man klare å tro når man faktisk ikke gjør det?

Så lett. Så vanskelig. Jenta ser spørrende på meg. Klasserommet er fylt av døsige elever en onsdag ettermiddag. Det begynner å bli tett luft etter en lang dag, og motivasjonen for å lytte til lærerens undervisning om kristen troslære er minkende i takt med minutter igjen til friminutt. Buddhisme og islam synes attenåringene er spennende, men kristendom kan de nok om. «Hvorfor skal vi lære om kristendom, når vi kan det fra før», er et vanlig spørsmål. Det er så avgjort en sannhet med modifikasjoner. Men denne ettermiddagen har ei av jentene virkelig våknet, og protesterer mot lærerens oppsummering av timen. Vi har fylt tavla med gode poeng under tema «Frelse i tre religioner», der de gode gjerningene og den rette livsførselen er veien til Nirvana og det muslimske paradis. Men til den kristne himmelen er veien enkel. Der finnes en frelser, og det er tilstrekkelig å tro på Jesu frelsesverk. Det kreves ingen gjerninger. Så lett. Men så vanskelig. For hvordan skal man klare å tro når man faktisk ikke gjør det?

Utilgjengelig. Episoden ble en av disse gylne stundene man kan oppleve som lærer, der en elev så tydelig har kommet fram til en erkjennelse. Hun har relatert lærestoffet til eget liv, for deretter å stille et kritisk spørsmål. Slike prosesser vil vi gjerne framelske i den videregående skolen. Men denne gangen ble jentas spørsmål alvorlig for meg som privatperson. Det er ikke lett å framtvinge tro. Gjør troskravet den kristne frelsen utilgjengelig for mange?

Troens uutholdelige letthet. Elevene mine har sett tv-serien "Skam". De har sett at den muslimske jenta Sana i siste sesong har stått med én fot i de norske og én i de muslimske verdiene. Sana strever med å få tid og rom til å be, midt under de andre attenåringens fest. Men religionen hennes krever at hun utfører plikten. Hun strever med fordommene som blir rettet mot henne som hijabbruker, og hun blir frustrert når han hun er forelsket i viser seg å ikke være muslim. Elevene er fascinerte: Tenk hvor dedikert hun er til sin egen religion. Tenk hvor mye tid og krefter hun bruker på å være religiøs. Tenk på alt det koster henne når hun hele tiden må ofre noe. Tenk å måtte tåle å skille seg ut fra andre. Til sammenligning oppleves kristendommen som tannløs og slapp. Den moderne kristne tro stiller ingen krav. Den krever ingen forpliktelse. Den krever ingen oppofrelse. Den krever bare dette ene: Å tro.

I verden og av verden. Hvis moderne mennesker imidlertid hadde snakket om kristen tro, kunne besteforeldre og oldeforeldre fortalt ungdommene om kravene som tidligere ble stilt for å oppfylle den kristne standarden. Også i min ungdomstid på åttitallet kunne vi kjenne på pietismens etterdønninger. Det var tydelige rammer for hva som var forventet av en kristen ungdom. Ut fra livsførsel var det ganske enkelt å se hvem i ungdomsflokken som tilhørte hvor. Mange av oss var riktignok i opposisjon mot konvensjoner i den kristne livsførselen som vi opplevde som unødvendige og utdaterte, men likevel sang vi med Solveig Leithaug: «Vi er i verden, men ikke av verden". I dag synger ungdommene med Cezinando: «Vi er perfekt, men verden er ikke det». Dagens unge kristne lever ikke under så sterke krav til livsførsel. De er i verden og av verden. Dermed oppleves kanskje heller ikke behovet for syndsforlatelse som særlig påtrengende. Men de har et sterkt ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

Troen død uten gjerninger. Etter denne onsdagsettermiddagen i klasserommet har jeg stilt meg selv spørsmålet: Har vår moderne tid gjort det for lett å være kristen, og dermed for vanskelig? Kan det tenkes at den lutherske kirkes dogme om «troen alene» ironisk nok står i veien for unge mennesker som ønsker å forplikte seg? For Luther ble det avgjørende å opponere mot pavekirka og dens vekt på at frelsen ikke bare var en gave fra Gud, men noe man selv måtte etterstrebe. Luthers samtid gjorde det helt nødvendig for han å gå tilbake til Paulus’ ord til Efeserne (2,8) om at «av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». Og dette dogmet kan ikke rokkes ved. Men Jakobs brev er også en del av den kristne lære. Mens Paulus fokuserer på frelse ved tro, understreker Jakob at troen må få konsekvenser. Frelsen må vise seg i et engasjement, skriver Jakob, som i Jakob 2,26: «For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.»

To sider av samme sak. Elevene mine fascineres altså av muslimer de kjenner, eller ser på tv, som tar ei pause fra festen for å be. I islam må man jo vise litt «effort», som de sier. Litt anstrengelse. De ser dels med undring, dels beundring, på ungdommer som tør å skille seg ut og virkelig stå for noe. Ungdommer som gjør noe for Gud, og som gjør noe for andre. De ønsker jo å endre en verden som ikke er perfekt. Jeg tror unge i dag trenger en tydeligere forkynnelse om at tro og gjerning er to sider av samme sak, som en mynt der man ikke kan si at den ene siden av mynten er mer mynt enn den andre. Troen er ikke noe man skal sitte og vente på, og like lite noe man skal kjempe for å oppnå. Tro er en gave, men en gave som gis når man selv er villig til å gi.

Strået holder. Det er vanskelig å tro hvis man ikke tror. Eleven min har rett. Men kanskje har det moderne mennesket i for stor grad komplisert troens vesen. André Bjerke framstiller kunsten å tro som en svært enkel og praktisk sak i diktet «Fortøyningen», når datteren Vilde fortøyer båten til et strå ved hjelp av en diger kjerringknute:  

Du kan den kunst å binde båten, Vilde!

Et strå på bredden her, et spinkelt siv

som feste for vårt fartøy: det er bildet

på troens makt i dette menneskeliv.

Så skjørt skal vi fortøye våre joller

i trygg forvissning om at strået holder!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 11429 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 3 timer siden / 224 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Ramadan
rundt 3 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 12888 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 979 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1323 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1323 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 979 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 4 timer siden / 224 visninger
Elisabeth Nissen Eide kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 4 timer siden / 979 visninger
Les flere