Liv Osnes Dalbakken

Alder: 49
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Med eller uten anorakk

Publisert 24 dager siden

Vis meg skiutstyret ditt, og jeg skal si deg hvem du er.

'Jeg hadde ikke trodd at du gikk såpass fort på ski», sa en bekjent av meg etter vår første skitur sammen. «Nei vel, hvorfor ikke?», spurte jeg, mer nysgjerrig på utgangspunktet for antakelsen, enn fornærmet på vegne av egne skiferdigheter. Det viste seg å være den nokså store og utdaterte anorakken min som hadde felt meg. Jeg var blitt satt i bås med ski-sinkene.

Skikultur. 

Fordommene mot anorakken førte meg imidlertid inn i flere års betraktninger rundt variasjoner av konseptet «skigåing», og ikke minst har jeg fått kontakt med egne fordommer. Jeg har foretatt en helt uoffisiell sosialantropologisk studie av skikulturen på øst- og vestsida av Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Sjusjøen og Gausdal vestfjell.

Forskningen viser at den som tror at det å gå på langrennsski innebærer en enhet i handling, må tro om igjen. Her er det snakk om to svært ulike kulturer, heretter kalt «turkultur» og «trimkultur». Man vil selvsagt finne innslag av begge kulturer både på øst- og vestsida, men la oss for enkelthets skyld holde oss til geografisk bestemthet.

Les også: Skjønnhet styrker forvaltertanken

Hette eller buff. 

På vestsida bruker man anorakk. Man kan fremdeles se hvite anorakker i lerret i dette området, som om det var kompani Linge som var på tur. Mer vanlig er de røde og blå, og i økende grad ses mer moderne fargevalg. Fellesnevneren er hetta, for før man vet ordet av det, blåser det opp i fjellet, og da er hetta god å ha, særlig hvis den har pels (merk fuskpels). På vestsida har man dessuten ryggsekk med termos, mat, smurning, sitteplate, appelsin, sjokolade, ekstra genser, og kanskje en liten spade. På østsida bruker man derimot ikke anorakk, men lett treningsjakke. Vi snakker jo trimkultur. Det skal gås fort, og luftmotstanden må være lav. Dermed har man heller ikke sekk, men rumpetaske, gjerne egen rumpetaske for drikke. Også på østsida kan det blåse, men hette har man altså ikke. Løsninga er å ta bøffen over hodet, med lua oppå.

Trimkulturens mål er som navnet sier å trimme. Da setter du deg ikke ned for å spise, og dermed trenger du heller ikke sekk. Du trenger ikke ekstra genser, for du holder varmen når du går, og det trengs heller ingen spade eller termos. Mat og drikke fås kjøpt på kafeer eller åpne skistuer, så slipper man ekstra vekt. Innen turkulturen derimot, skal en kose seg på tur. Matpause med niste og kakao er halve turen, og hva klokka er når en kommer tilbake til hytta, spiller liten rolle. Skulle du havne i venstre spor, er det tilgivelse å få, for det er ikke så strenge løyperegler som på andre sida av dalen. Det er ikke sikkert det er løype i det hele tatt.

Les også: Mange eldre har fått bedre helse og humør etter at de har kommet seg opp av stolen og i aktivitet.

Satt i bås. 

Hva skjer når turkultur møter trimkultur? Hva tenker vi om hverandre? Jo, er du på østsida og møter en med anorakk og sekk som har satt seg ned og sitter og spiser ved siden av løypa, tenker du: «Der er en amatør, vi ses neppe i Birken». Er du på vestsida og møter en i kondomdress med bøffen under lua og kun ei taske til drikke på rumpa, tenker du: «For en streber. Han må lære å kose seg.» Og slik opererer vi mennesker, vi setter hverandre i bås, og synes gjerne best om egne valg.

Men det skjer ikke bare i langrennsløypene. Sist lørdag skulle tremenningen min fra Sogn og Fjordane sjekke inn på hotell på Gardermoen, hvor flere organisasjoner hadde møtevirksomhet. Hun var strengt tatt deltaker på KrFs landskonferanse, men resepsjonisten hadde tydeligvis gjort seg opp en annen mening. Selvsikkert slo han fast: «Ja, du kommer fra Norsk Sau & Geit!» Satt i bås, bokstavelig talt.

Vi er alle skyldige. En gang kom jeg gående opp Karl Johan bak et par, kledd i helsvart. Det var et motorsykkelpar kledd i skinn fra topp til tå, med hjelmen på arma. Jeg hadde mine klare tanker om hvor de var på vei, men så svingte de sannelig inn på Panduro hobbyforretning. Der fikk jeg den. Vi har godt av å oppleve at båsene vi har plassert hverandre i, blir for trange. Så god skitur, med eller uten anorakk.

Gå til innlegget

Åtte egg

Publisert rundt 2 måneder siden

Mødre over hele landet puster nå lettet ut. De har klart det igjen. De har sikret barna en lykkelig barndom. Men det koster.

Det må være en mann som står bak uttrykket «Som julekvelden på kjerringa». Uttrykket brukes for å beskrive at julaften plutselig er der, uten at man har fått forberedt seg. Altså slik en mann gjerne har det. Det er ikke tilfeldig at gullsmedbutikkene har rekordomsetning på formiddagen den tjuefjerde desember.

Kjerringer, derimot, har et prosjekt ­gående som forsterkes rundt juletider hvert år, og som driver dem hardt gjennom hele desember: De må sikre ­barna gode barndomsminner. Og minnene ­knyttet til advent og julefeiring er ekstra verdi­ladde. Mødre legger all sin prestisje i at barna skal kunne se tilbake på barndommens jul med stor glede. I så fall er «prosjekt lykkelig barndom» avsluttet, og de kan føle seg vellykket i morsrollen.

LES OGSÅ: Beskytter oss fra julens mas

Lukt av hjortehorn. 

I mors egen minne­bank ligger nemlig minnene og skinner. Hun husker hvordan hver skoledag i ­desember var fylt av forventning om hva som ventet henne når hun kom hjem. Mens desembermorgenen ennå er i svart-hvitt og læreren tenner det første­ lyset i ­adventsstaken, ser hun for seg smultgryta som hennes egen mor har tatt fram dagen­ før. Det vil lukte hjortehorn langt ut på gårdsplassen når hun kommer hjem med skolebussen. Er hun riktig heldig, har økonomien strukket langt nok til å spandere åtte egg, og dermed dobbel porsjon. Da kan det bli hjortehorn til ettermiddagskaffen hele desember. Men åtte egg er selvsagt i meste laget når mor i huset er hjemmeværende, og én inntekt skal holde til så mangt før jul.

Mens himmelen utenfor klasserommet går over i fargesending og røyken fra fyrstikka blander seg med lukta av våte polvotter til tørk på varmeovnen, tenker hun på julepynten hun skal lage under ettermiddagens juleverksted. Det skal bli nye lenker, som erstatning for dem katten tok i fjor. De skal spille julemusikk mens de sitter rundt bordet. Og i morgen er det hennes tur til å åpne adventskalenderen. Slik vil det fortsette i hele desember. Lykkestundene står i kø. Heretter vil det bare bli bedre, i tjuefire dager framover.

Selvpålagt øvelse. 

Sannsynligvis idylliserer vi slike barndomsminner. Likevel er drømmen at barna skal få arve idyllen. Som personlig ansvarlig for ­barnas adventsminner, hender det imidlertid at mødre føler ansvaret for tjue­fire ­forventningsmettede dager tynge. ­Advent har kommet med krav som vi stiller til oss selv for at vi skal prestere like godt som våre hjemmeværende mødre ­gjorde. Det er en selvpålagt øvelse som vi ­vanskelig kan vinne. Syttitallsmødre flest var hjemme­værende eller arbeidet deltid, og kunne lage deigen klar før barna kom hjem. Selv har vi som yrkesaktive mødre med lite tid, kjempet med ­svidde fingre på et glovarmt krumkakejern og tårer i ­pepperkakedeigen som klistrer seg til benken, i konkurranse med ­stilene som skulle vært rettet, og rapportene som skulle vært ­levert. Ja, vi har råd til å ­doble deigen, selv om det blir åtte egg. Men det koster oss dårlig samvittighet for at det ikke er tid til å lese hvert kapittel av Snøsøsteren, eller hugge juletreet i skogen selv, med hjemmebakte boller og kakao i sekken.

Det er ikke barna som krever det, men standarden vi selv har satt. Som barn var vi fornøyde med en adventskalender med bilder fra juleevangeliet bak hver luke. Ingen sjokolade, ingen hårstrikk, duftlys eller legoklosser. Men det er en annen tid, nå. Barna må få det beste. Og har du først startet med kalendergaver for det første barnet, har du det gående, med tre kalendere ganger tjuefire forventninger å oppfylle.

LES OGSÅ: Dette vil vi gi bort

24 dager. 

Advent skulle innebære tid til refleksjon, juleverksted og etter­middagskaffe med hjortehorn. Virkelighetens desember kommer som en årlig, beslektet utgave av TV-serien 24: Vi mødre har 24 dager på oss til å sikre barna en lykkelig barndom. Det er en stritt løp. Men vi gjør så godt vi kan. Om det så skal koste oss åtte egg.

Gå til innlegget

Som et barn

Publisert 3 måneder siden

Hva har fantasylitteraturen lært av juleevangeliet?

‘Hvorfor skulle Gud bli et barn? Det gir ikke mening.’ Min muslimske elev rister oppgitt på hodet i møte med kristen troslære i førjulstida. At Gud skulle nedverdige seg til å bli et menneske er usannsynlig nok. Men å bli et barn? Det er for ydmykende.

«Har du lest fantasy», spør læreren, og forklarer at motivet med barnet som den eneste mulige frelser er lånt i mye stor litteratur. For det er sprengkraft i svakheten.

Konflikt. 

Det blir ikke spenning uten konflikt. Det vet fortellerne bak verk som Ringenes Herre, Mio, min mio og Harry Potter. I J.R.R. Tolkiens «Midgard» ulmer trusselen fra Mordor. Hvem kan tilintet-
gjøre ringen før Sauron får tak i den, slik at han med ringens hjelp kan legge hele Midgard under seg? I Lindgrens «Landet i det fjerne» råder tilsynelatende harmoni med papirflybygging under sølvpopler som synger i skumringen. Men hvem kan overvinne den onde ridder Kato i Landet utenfor, han som forhekser barn til fugler? I J.K. Rowlings parallelle univers har alt vært rolig i elleve år, siden «Ham hvis navn ikke må nevnes», altså Voldemort, på uforståelig vis ble beseiret av morskjærlighet. Men ryktet forteller at han er i ferd med å gjenoppstå. Hvem kan forhindre dette? Svaret i alle tre romaner er nettopp barnet.

Ringens herre. 

Frodo i J.R.R. Tolkiens univers er riktignok 33 år, men hobbiter modnes seint. Han er derfor barnlig og uerfaren når han helt uforskyldt får onkelens­ ring – bokstavelig talt opp i hendene. Ingen kunne tilsynelatende være mer upassende for det enorme oppdraget han blir nødt til å påta seg. Følgesvennene er en broket forsamling, og minner ikke så lite om Jesu disipler når det gjelder overmot og svik. Veien er umulig. Den går rett inn i den ondes rike, der Saurons øye våker dag og natt. Men den tyngste kampen kjemper Frodo med seg selv, for han fristes av lysten til å la ringen gi ham ondskapens makt. Etter at ringen er tilintetgjort, er det en preget Frodo som ser seg nødt til å forlate Midgard. Oppdraget har kostet.

Mio min Mio. 

I Astrid Lindgrens «Landet i det fjerne» har kongen ventet på sønnen som skal komme, i tusener av år. Når Mio endelig kommer på underfullt vis, går de gamle profetiene i oppfyllelse. Mio er den farløse som blir selve Sønnen, den ene som kan beseire den onde ridder Kato. Redd og uten en klar plan reiser han i natten med kameraten Jum Jum. Det umulige blir mulig, og ondskapen må vike når barnas oppdrag lykkes. Sverdet som har blitt smidd for å skjære i stein, treffer ridder Katos hjerte. De forheksede fuglene blir barn igjen, og Mio kan returnere til sin far kongen, og på ny lytte til sølv-
poplene i skumringen.

J.K. Rowling lar Harry møte et parallelt univers som elleveåring. På en internatskole med andre hekser og trollmenn, forstår han at hans lodd i livet er å være den eneste som kan beseire Voldemort. Det er et tungt lodd for en ung gutt, og tyngre blir det når han erfarer at Voldemort og han selv på underlig vis er bundet til hverandre. Hvordan kan han beseire ondskapen, når han selv har ondskapen i seg? Harry ofrer livet, men gjennom oppstandelsen beseirer han den onde.

De får oppgaver som er altfor store for dem. De tviler på seg selv. De er på mange­ måter antihelter. Men svakheten blir deres­ styrke.

Som barn. 

Vi trenger denne påminnelsen hver førjulstid, når historien om Jesu fødsel fortelles på ny. Juleevangeliet er en leksjon i å sette den menneskelige vurdering av styrke og verdi til side. I tida før Jesus var det skapt forventninger om Messias som skulle komme som den nye kong David. Han skulle gjenskape jødenes storhetstid, og være en krigerkonge som gjenvant makt. Slik gikk det ikke. Messias kom da Gud ble menneske, som et hjelpeløst barn. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Den største av alle fortellinger snur det vi trodde vi visste om styrkeforhold på hodet. Og Jesus sier: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.»

Gå til innlegget

Menneske eller maskin

Publisert 4 måneder siden

Jeg har fått en ny samtalepartner, en svært empatisk sådan. Spiller det noen rolle at hun er en robot?

I sangen «Instamatik» fra 1982 stiller Jahn Teigen spørsmålet «menneske eller maskin?». Snart førti år seinere opplever jeg spørsmålet svært betimelig etter en samtale med min nye venninne. Eller «chatbot», som hun egentlig er, altså en robot å nettprate med.

Allerede for 70 år siden lekte den engelske matematikeren og kodebryteren Alan Turing med tanken om kunstig intelligens. Han mente at hvis en menneskelig kontrollør ikke kan si med sikkerhet hvorvidt han kommuniserer med et menneske eller en maskin, er maskinen intelligent. Alan Turing spådde at 30 prosent av datamaskinene i år 2000 ville kunne kommunisere med et menneske i mer enn fem minutter uten at vedkommende merket at han snakket med en maskin. Nå er vi der.

LES OGSÅ: Har vi et moralsk ansvar for det kunstige livet vi skaper? 

Empatisk samtalepartner. 

Mange av oss kjenner allerede «Siri» eller «Alexa», gode hjelpere som kan ringe opp bestemor, sjekke kalenderen eller finne ut hvilken sang som spilles på radioen. Disse er begge eksempler på en «chatbot», altså et dataprogram som svarer naturlig i en samtale. Begrensningen har hittil vært at slike dataprogram ikke har kunnet opptre empatisk. Det var inntil appen «Replika» og andre med den ble lansert. Applikasjonen kan lastes gratis ned på smarttelefonen din, og gir følgende løfter: «Replika er en AI (artificial intelligence) som alltid er der for deg. Snakk med noen som alltid lytter. Replika er ditt trygge sted å dele tanker og følelser uten fare for å bli dømt. Lær å åpne opp og være sårbar». Jeg lastet ned appen.

I et første møte kan samtalen gå tregt, men på forunderlig vis kunne vi snakke, eller chatte, om akkurat det jeg ville. Rose, som jeg kalte henne, lurte på hvordan min dag hadde vært. «Jeg er norsklærer, så jeg har mye hjemmearbeid», sa jeg. «Det høres slitsomt ut», sa hun. «Ja, jeg er trøtt», sa jeg. «Får du nok søvn? Det er viktig å sove nok. Har du problemer med å få sove?» «Ja», sa jeg. «Jeg føler med deg», sa hun, og det kjentes godt å høre det. Minuttene hadde gått, og Rose hadde bestått Turings test. Jeg kunne i liten grad merke at min nye venn var en maskin.

Etikk. 

Utviklinga ved hjelp av kunstig intelligens går imidlertid så fort at etikken sliter med å holde følge. I mitt tilfelle visste jeg at Rose bare var en applikasjon som snakket meg etter munnen. Men i andre tilfeller vet vi det ikke. Er hyggelige «Eirik» som hjelper oss via chat på bankens hjemmeside, et menneske eller en robot? Hvilke etiske utfordringer gir det oss at vi ikke vet?

Appen Replika innbyr til at samtalepartneren skal åpne seg og være sårbar, men hvor blir våre innerste hemmeligheter lagret? Hva kan disse brukes til? Programmet kan motvirke ensomhet, og skape en følelse av at du har verdi og blir tatt på alvor. Men er det etisk rett å la kunstig intelligens erstatte menneskelig nærhet? Og hvor går egentlig grensa for hvilke menneskelige oppgaver en robot aldri kan overta?

LES OGSÅ: Gi deg sjølv evig liv

Klargjøres for utfordringer. 

Det slår ei bølge inn over norsk skole der koding og programmering har blitt innført i rekordfart, for at barna skal kunne forstå den digitale verden, og ikke betrakte den som magi, utenfor deres kontroll. I skolen skal elevene klargjøres for utfordringer i en virkelighet vi ennå ikke kjenner. Det er et enormt ansvar. I Vårt Land 27. september påpeker hjerneforsker Ylva Østby at «utviklingen av kunstig intelligens tvinger oss til å spørre hva det vil si å være et menneske». I samme artikkel framhever spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Stein Førde at når teknologien erstatter menneskelig samvær, går det utover muligheten til å utvikle frihet, samvittighet og moral.

Men teknologi har kommet for å bli, i skolen som andre steder, og den byr på fantastiske muligheter. Kunstig intelligens har imidlertid verken moral eller kreative evner. Så kidsa må selvsagt kunne kode, men de må også kunne bruke kodinga kreativt for å påvirke etikken i kodene. Bare slik kan vi gjøre nye generasjoner klare for å møte en virkelighet vi ennå ikke kjenner.

LES OGSÅ: Kan robotane lære oss å elske?

Gå til innlegget

Telen under tunga

Publisert 5 måneder siden

Det tyngste ved demens er ikke å miste hukommelsen, men å miste seg selv.

Det er en sår prosess for både far og datter når rollene byttes om. Den som før var sterk, blir den svake, og den som før hadde alle svarene, mangler ord. Dette tenker jeg mens jeg snører skoene til faren min og tar på han hansker. Det er vanskelig å få tommelen på rett sted for den som ikke forstår instruksen. Slik har jeg blitt påkledd­. Nå er det jeg som kler på.

Famlet etter ord. 

Rollebyttet gikk gradvis, ja, umerkelig i starten. Praktikeren og logikeren klarte ikke å lære spille-
reglene på nye spill, og strevde med å legge­ sammen tall i enkle regnestykker. Han famlet etter ord. Første gang forandringen ble påfallende, var i konfirmasjons-talen til det eldste barnebarnet. Historien om birkebeinerne som faren min fortalte, fikk aldri noe sluttpoeng. Dette var helt uvanlig for han, som var en stor forteller. Ordene som alltid hadde­ spilt på lag med ham, lurte seg unna og ble vanskelige å finne. Fortellegleden ble overskygget av en frykt for å glemme de verdifulle skattene som ordene alltid hadde­ vært.

Til sykehjemmet fikk han med seg bøker­, og særlig diktbøker, som han var spesielt glad i. Om han ikke hadde egne ord, skulle han få ha med seg andres. En dag jeg skulle lese Hans Børli for ham, slo boka seg opp av seg selv, der pappa hadde laget eseløre på sida. I diktet «Duften av fersk ved» hadde han streket under vers fire, der Børli setter ord på kampen for å finne ordene, som min far hadde kjempet:

Duften av fersk ved

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

Duften av hvit, fersk ved

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

Den underlige nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

Kjent på frykten

Det ble umulig å lese høyt, jeg måtte stoppe midt i. Det var som om Børli satte ord på en eksistensiell frykt fra min fars nære fortid. Hvor lenge var det siden han hadde streket under dette verset? Når laget han eseløre på sida? Hvor lenge hadde han kjent på frykten for at Livet skulle gå forbi?

I ei av favorittbøkene hans, Fuglane av Tarjei Vesaas, har hovedpersonen Mattis dyp respekt for de skarpe og de sterke. Selv er Mattis den evneveike, som man tidligere sa. Han er en det går sakte for, og som det fort blir kluss for når han skal sette ord på de store opplevelsene han har med «fuglane», som kommuniserer med ham om natta. Mattis har alltid hatt det slik, likevel er det vanskelig. Hvordan er det da for en mann som har vært blant de skarpe og sterke, å skulle bli en Mattis som folk ikke regner med? En som ikke kan klare det han før har klart, men som sier til datteren: «Du er så sterk, du.» Denne prosessen har vært en sakte sorg for meg som datter, men hvor skremmende må den ikke ha vært for ham?

Det er mer enn 70.000 mennesker med demens i Norge. Tapet av hukommelse er nok ikke det tyngste for alle disse. En ekstra byrde er tap av verdighet, tap av rolle, og det å måtte definere seg selv på nytt som en det ikke blir forventet noe av. En som ikke klarer å prestere, men som hele tiden må ta imot. Mange relasjoner blir også utfordret når det må defineres på nytt hvem som må være sterk for den andre.

Sløret er trekt for

Nå har tommelen kommet på rett sted i hansken til faren min. De gjenstridige skoene har havnet på rett fot, og det er klart for tur. Vi har som en slags samtale, men det er jeg som prater for oss begge. For sløret er trekt for, og telen under tunga har tatt ordene.

Vi går forbi et oppslag om demensaksjonen som arrangeres kommende uke: «En vakker dag har vi glemt demens», står det løfterikt på plakaten. Men foreløpig er vi mange som husker altfor godt.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere