Liv Osnes Dalbakken

Alder: 50
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Hjartespråk med bilyd

Publisert 12 dager siden

Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning.

Ivar Aasen ville redusere avstanden mellom tale og skrift, derfor ga han folket eit hjartespråk. I dag kan det sjå ut til at avstanden til hjartet er større enn nokon gong.

10. januar kunne NRK gledeleg melde at dei endeleg har nådd målet om 25 prosent nynorsk, rett nok femti år etter at målet vart sett. Samtidig ytra eit medlem av ei lesegruppe på Facebook at bøker burde vere merka med målform. Han hadde kjøpt ei bok av Edvard Hoem utan å vite at ho var på nynorsk, og blei forarga over at dei ikkje hadde åtvara om dette i bokhandelen. Ytringa minner meg om då ei studievenninne skulle kjøpe Vesaas sine samla verk på Mammutsal, og ekspeditrisa på bokhandelen beklaga så mykje, for «Vi har dem bare på nynorsk, altså».

Sikre demokratiet

Ein oppfylt nynorskprosent i NRK garanterer verken for velvilje eller praksis. Bokmålselevar snakkar uansett om «norsk» og «sidemål». For det er bokmål som er «norsk». Den oppfatninga viser seg også gjennom merkinga «norsk» og «nynorsk» over hyllene med skulebøker i Oslo sin største bokhandel. Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning. Då har ein ikkje forstått at språkdebatten etter 1814 strekte seg langt ut over ønsket om ein nasjonal markør. Det pedagogiske problemet i store delar av landet var påtrengande, for avstanden mellom det språket ein snakka og det skriftspråket ein hadde til rådvelde, var stor. Skulle ein sikre demokratiet, måtte ein ha eit språk som folket kunne kjenne seg heime i, og som gjorde det mogleg å delta i samfunnsdebatten. Dette språket fann Aasen fram til, gjennom det største språkarbeidet nokon nordmann har gjort.

Få meistrar hovudmålet

Men sjølv om ein aldri så mykje respekterer og verdset Aasen sitt arbeid, er det eit faktum at svært få i dag fullt ut meistrar nynorsk som skriftsspråk. Ei årsak til det er sjølvsagt at mange skuleelevar med nynorsk som sidemål ikkje legg to pinnar i kors for å lære, men smett inn ein «i» eller ein diftong på måfå, eller avsluttar alle ord med «-ar», i den tru at det då blir nynorsk. Det er overraskande kor dårleg nynorsk mange skriv etter årevis med sidemålsopplæring, men kanskje ikkje så overraskande likevel, når haldninga er at ein dårleg karakter i norsk sidemål på vitnemålet både er akseptabelt og forventa.

Det verkeleg ironiske i sidemålsdebatten er at Aasen sjølv klart uttrykte at bruk av «landsmålet» måtte vere frivillig: «Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skulle heller oppmuntre til at språkforma blir brukt», skriv han i «Om skriftspråket vårt». Aasen blei heldigvis skåna frå å lese sidemålstekstar til eksamen i vidaregåande skule.

Dialektbruk

Den verkelege grunnen til uro er likevel ikkje sidemålsbrukarane, men dei mange som strevar med å skrive hovudmålet sitt rett. Det kan vere langt mellom nynorskbrukarar som skriv feilfritt. Og det er ikkje rart, når dei ser så lite av hovudmålet sitt rundt seg, og har få gode forbilde. Språket i nynorske lærebøker kan vere både arkaisk og kunstig, viss nynorskutgåva i det heile tatt finst. Mange aviser er restriktive med å la journalistar skrive på nynorsk. Forfattarar som gjerne kunne skrive nynorsk, vel bokmål for å selje, noko mannen med Facebook-ytringa godt illustrerer. Hovudproblemet er likevel kommunikasjon gjennom sosiale medium. Dei fleste ungdommar, ja også mange vaksne, opplever det å skrive korrekt nynorsk i sosiale medium som stivt og lite personleg. Språket kjem ikkje nært nok når dei skal bruke det til å chatte. Dermed vel dei å skrive på dialekt i alle andre samanhengar enn i øvinga norsk skulestil. Unge språkbrukarar får altså ikkje mengdetrening i nynorsk skriftspråk, og ein kan ironisk nok hevde at dialektane har blitt nynorskens bane.

Som norsklektor i nynorskens kjerneområde, opplever eg det krevjande å skulle setje ord på min språklege ambivalens. Det blir som sørvestlendingen som måtte medgi at Jesus gjorde vatn om til vin: «Me vett det, men me liga det ikkje». Men kva gjer vi når vi opplever liknande pedagogiske utfordring i dag som på Aasen si tid, nemleg at avstanden frå hjarte til skriftsspråk blir for stor?

Gå til innlegget

Hjem til jul

Publisert rundt 2 måneder siden

Hver desember synger vi om hvor gjerne vi vil hjem til jul. Men hva håper vi å finne når vi setter føttene på hellig grunn?

I studieårene hang følgende sitat på oppslagstavla mi: «Lengselen ut er aldri så sår som lengselen hjem». Lengselen ut hadde i tenårene vært intens, og det føltes både befriende og stimulerende å få impulser som hjemstedet ikke kunne by på. Men når det nærmet seg jul, ble lengselen sår.

Hjemløs-hjem

Dermed er det lett å gjenkjenne forventningene til Chris Rea når han år etter år kjører hjemover, for det har gått så lang tid, men målet hans er klart: «I’m driving home for Christmas, yea, get my feet on holy ground.» Og dette motivet er som en arketype i sekulære julesanger. Jeg vil hjem, hvor noen kjenner meg og vet hvordan jeg er innerst inne, ja som Maria Mena slår fast: «I have people close to me who never will desert me. Who remind me frequently what I was like as a child.» Så når «Klokkene kallar» og uroen vokser, må Ingebjørg Bratland bare dra, «heim til deg».

De såkalte dannelsesromanene bygger på det samme motivet: Hovedpersonen går gjennom fasene «hjemme-hjemløs-hjem», som Heidi i Johanna Spyris roman av samme navn, eller Remi i Frendeløs av Hector Malot. Men også Jesus bygger lignelsen sin over samme skjema når han forteller om sønnen som forlot hjemmet, brukte opp arven blant dårlige venner, og kom tilbake til farens åpne armer. Det vil gå bra til slutt, bare man kommer seg hjem.

Hellig grunn

I julesangen «Mitt hjerte alltid vanker» er det Jesu føderom som skaper dragning for hjerte og tanker. Selv delte jeg Chris Reas ønske om å komme hjem til det hellige da jeg besøkte Betlehem for noen år siden. Men det som først møtte meg var et grelt neonskilt som reklamerte for «Paradise hotel», et navn som for alltid har mistet sine bibelske assosiasjoner. Ei rad med lurvete og halvt påkledde utstillingsdukker i butikkvinduet ved siden av, forsterket ikke akkurat følelsen av å ha satt føttene på hellig grunn. På veien inn i byen hadde vi passert kontrollposter med tungt bevæpnede vakter, og utsikten over Betlehemsmarken ble forstyrret av en mur som skiller mennesker fra hverandre.

Så stod vi i fødselskirken, på stedet der verdens mest berømte fødsel skal ha foregått. Plasseringa var optimal, for dette var det hellige stedet i den hellige byen i det hellige landet. Men jeg kjente mest på alt som sto i veien for helligdommen som jeg hadde ønsket å tre inn i. Byen fra flanellografen vakte blandede følelser, og viste seg mer som et tapt paradis enn et sted hvor min lengsel var hjemme.

Vårt hjerte er urolig

Så er kanskje ikke det avgjørende å vende seg mot selve stedet når den hjemløse skal vende hjem til jul, men å vende seg mot underet. Det er ikke småtterier til under: Gud ble menneske. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Det hellige kom i form av et hjelpeløst barn. I Jesu skikkelse gjorde Gud menneskenes problem til sine egne.

Å føle uro er en naturlig del av det å være menneske, mente kirkefader Augustin. I et foredrag på Utstein kloster i 2015, forteller Harald Olsen om hvordan Augustin forklarte menneskets uro og lengsel. Augustin beskriver uroen som «menneskets lodd og grunnvilkår», og det er denne uroen som gjør at mennesket legger ut på søken og vandring. I skriftet «Bekjennelser» beskriver Augustin sin egen vei fra hjemløs til hjem, og hans konklusjon er at «Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Uroens svar er Gud. Olsen avslutter foredraget med deler av Augustins forklaring til Salmenes bok, og disse ordene må gjerne bli utgangspunkt for en julesang om å vende hjem til jul:

Du er ennå ikke hjemme

Du er ennå på veien

Hvor går vi?

Til Kristus.

Hvordan kommer vi dit?

Gjennom Kristus.

Gå til innlegget

Lovsang i ord og moll

Publisert 3 måneder siden

Er det kulturelt jåleri å foretrekke salmens ordkunst framfor den lavkirkelige lovsangens klare budskap?

Mitt første minne om salme­sangens kraft, var da jeg som tolvåring deltok i avskjedsgudstjenesten med sokne­presten i Ulstein kyrkje. Menigheten sang Ronald Fangens «Guds menighet er ­jordens største under», og det må ha gjort inntrykk på et ungt menneske, siden minnet kommer tilbake, hver gang salmen synges. «Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår» er ikke ord som umiddelbart klør i øret for en tenåring. Men like fullt.


Sanselig bildespråk

På besøk i ­Sagene kirke i sommer ble jeg på nytt over­rasket over hvor sterkt salmesangen grep meg. Denne gangen var årsaken neppe ­kraften i menighetens sang, for det var en tynt ­befolket sommerguds­tjeneste. Men ­Edvard Hoems nummer 854 i Norsk ­salmebok hadde kraft i seg selv: «Når Kristus sprenger dødens rom, fell siste stengsel ned. Då stig vår song, vår takk til Gud, for spor på strand, for ­bølgjers slag.»

Her er et storslått, sanselig bildespråk som skaper gjenklang i oss som bor langs kysten, med sitt regn, med ­havets salt, sol, storm og snø, spor på strand og ­bølgers slag. Vi kjenner dette, det er vårt. En ­nærere og mer hverdagslig ­sanselighet finner vi i Heidi Strand Harboes salme 460, når hun beskriver det hellige der Kristus er: «Nær min trøytte, redde t­anke. Nær min draum, min lengt, min styrke. Nær mitt liv og alt eg lever. Det er godt å vera der.»


Enkle og klare

I mange andre kirkesamfunn tenker man annerledes om hva som er god lovsang. Salmene oppleves for tunge både når det gjelder tekst og ­melodi. Derfor går man til kjernen, plukker ut det mest sentrale i det kristne gudsbildet og i frelseshistorien, og synger lov­sanger med klare budskap og enkelt språk: «Gud er stor». «Gud er kjærlighet» «Vi priser deg». «Takk for din frelse». Melodiene er fengende, og formuleringene gjentas og gjentas slik at innholdet forsterkes og appellerer til følelsesregisteret. Dette er lovsang som er oppbyggelig for mange, og den gir næring til en religiøs opplevelses­dimensjon som man ikke skal kimse av. Utfordringen for slike som meg er likevel de endeløse repetisjonene. Kan vi gå videre snart?


I moll

Det er til gjengjeld forståelig at salmesangen kan anses som trist og tung. Et særtrekk ved den norske salme­tradisjonen er jo at mange av dem går i moll. Dette blir et paradoks når lov­sangens mål er å opphøye og prise Gud og takke for hans frelsesgjerning. Skal innhold og form harmonere, ville man forvente at en lovsangstekst følges av en melodi i dur. Men ikke i norsk salmesang.

Kanskje er det kampen for å over­leve under karrige forhold og hardt klima som har gått dårlig overens med ­lystige ­harmonier. I alle fall er de aller ­fleste ­folketoner i moll, og mang en tekst i Norsk salmebok har nettopp folket­oner som ­tonefølge. Dermed synger vi «Å ­hvilken lykke å deg tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med» i tungsindig moll, når ­ønsket er «Å at jeg kunne min Jesus prise.»

I en av våre høyest skattede salmer er tonefølget underlig sørgelig når det faktisk jubles over hva som er i vente i himmelen: «Der inne bur Guds eigen son i herlegdom og æra. Han er mi trøyst og trygge von, hjå honom eg skal vera».

Likevel finner vi ikke denne ­musikalske tyngden bare i de gamle folketonene. Også Åge Samuelsen sang i moll når han så sterkt uttrykte at «Du er mitt alt, o Jesus, du er livet! Hva enn meg møter, du min lovsang er.» Kanskje er det typisk norsk å la sorgen og gleden vandre til hope.


Gudssentrert

Tilbes Gud bedre med ordene og metaforene på rette staden? Nei, man trenger ikke å pynte seg med ord for å prise Gud. Samtidig er intellekt og skaperevne gitt for å brukes. Vi har ulike preferanser og behov. Noen ­tekster og ­melodier må sies å være mer slite­sterke enn andre, men uansett form er det ­avgjørende at Gud og ikke ­mennesket ­settes i sentrum: «Immanuel, du bør i ­legem og sjel, prises av gamle og unge!»

Gå til innlegget

På tide å gi slipp

Publisert 5 måneder siden

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en ­kanskje ikke før en skal gi slipp.

Med jevne mellomrom har J­anove Ottesens sang «Bak en sky heim» minnet meg på dagen som skal komme. Nå er den her.

Du skriver et nytt kapittel

fra den dagen du fyller nitten

og detter ut av di mor sitt reir

og flyr din egen vei

Hun var mørkerød da hun var nyfødt, og lårene lå i trekkspillform. Hun hadde hatt det godt. Jeg åpnet bleien og sjekket gang på gang: Det var ei jente. Og for å sitere en boktittel av Anna Gavalda: «Eg elska ho.»

Jeg hadde båret henne i ni måneder. Så bar jeg henne i hendene. Jeg bar henne til dåpen. Og trolig bar jeg henne på gullstol. Jeg har båret på frustrasjon og sinne, jeg har båret nag, uendelig glede og dårlig samvittighet. Jeg har båret en gave.

Når jeg nå skal gi slipp, undres jeg: Hvem bar egentlig hvem?

Adrenalin-sint

Kjærligheten til et barn har mange fasetter. Kronprins ­Haakon hjalp i sin tid foreldre med å sette ord på følelsene sine ved å innføre ordet ­«adrenalin-sint». Har man ikke hatt kontakt med følelseslivet sitt tidligere, er det som tenåringsforeldre tid for å utvide den følelsesmessige horisonten, og kjenne på det samme som kronprinsen kunne føle overfor sin forlovede.

Ja, deler av kronprins Haakons tale til sin brud passer forbausende godt til hun som jeg nå gruer meg slik for å slippe: «Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg. Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg, du får fram hele spekteret.»

Men ikke før vi har fått bekreftet at hele følelseslivet er intakt, før de største følelses­toppene legger seg, og blir ­erstattet av harmoni og ro. Da er det på tide å reise. Og på tide å slippe.

Ørnepedagogikk

Vi vil jo ha dem ut av redet. Det er hele formålet med tenårene og løsrivelsen fra symbiosen, at de skal bli selvstendige og reise ut. Da ­gjelder det å ikke gjøre det for behagelig å bli ­værende hjemme. Det har ørnen forstått. Det blir sagt at når tida nærmer seg for at ørneungene er klare for å bli selvstendige og fly, fjerner ørneforeldrene det myke i ­redet og lar tornene bli igjen, slik at ­ungene får vondt hvis de blir værende. Det blir videre sagt at det ikke er uvanlig at ørna lar ­ungene sulte ei stund, og så legger den ut mat i større og større avstand fra ­redet, slik at ungene skal bli motivert til å ­komme seg ut og hente maten.

Ørna i all sin enkle skapning har forstått noe vi mer velutviklede curlingforeldre kanskje ikke forstår, at barna trenger å prøve vingene selv. Først da kan de oppleve gleden ved å sveve på oppdriften av varme vinder. Her i huset er det likevel ikke nødvendig med ørnepedagogikk. Hele ørneungen min er full av motivasjon for å fly, fra vingespiss til vingespiss. Jeg trenger ikke ta fram tornene. De får jeg heller kjenne på selv, når redet har fått bedre plass.

Tungt og lett

Det er noe forunderlig over slekters gang. En generasjon står som bindeleddet i lenka av dem som har gått før oss, og dem som kommer etter. Slektsleddene bølger framover i uendelige dønninger, og før vi vet ordet av det, er det den som har blitt båret som nå ­bærer. Stein Mehren undrer seg over dette mot slutten av diktet «Til min datter, som jeg bærer på armen om natten i Holmesund»:

For når jeg holder min datter, er det

som holder jeg meg selv som barn, ­holder

min bestefar og min datters barn i ­henne

Slik er jeg selv blitt holdt. Nå holder jeg.

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en kanskje ikke fullt ut før en skal gi slipp. Slik avslutter Mehren, og det er den mest meningsbærende ­formuleringa jeg vet om:

Å, min datter, hvert gram av din vekt

gjør mitt liv tyngre, og lettere å bære.

Gå til innlegget

Reisende i kjærlighet og savn

Publisert 6 måneder siden

Det er krevende å ha hjertet på flere steder.

Om scenen er lagt til en flyplass i London eller til mikroskopiske flyplasser på norske utposter, gjelder samme dramaturgi: Folk møtes og skilles.

I filmen Love actually rammes handlingen inn av en mengde mennesker som møtes på en flyplass, før vi blir kjent med filmens egentlige karakterer der kjærligheten har så ymse kår. Moralen er at «Love is all around». Men hvilke valg har vi tatt som fører til at barn må bruke sommeren på å være reisende i kjærlighet og savn?


Møtes og skilles

På en flyplass i distrikts-Norge står bestemor og venter på barnebarna som endelig skal komme på besøk i sommerferien. Når de kommer ut av flyet er de sjenerte. Den minste vil ikke se opp på bestemor, som har lengta siden jul etter livets dessert og blod av hennes blod. Besteforeldre og barnebarn hører sammen. Fra de tidligste tider har det vært en pragmatisk løsning at storfamilien har bodd under samme tak, slik at man kunne dra nytte av hverandre. Å bo så tett var selvsagt en kilde til gnisninger, men forholdet mellom barnebarn og besteforeldre ble til av seg selv i et naturlig fellesskap rundt bord og arbeid.

I vår tid lengtes det mye på tvers av generasjoner, for til innvandreres forundring bosetter nordmenn seg ofte langt fra sine foreldre. Det er kanskje arbeidet som har plassert dem geografisk. Eller frykten for at bygda skal bli for klam. Men ferien går så fort. I den verdifulle uka når barnebarn og besteforeldre igjen er en enhet, er det så mange behov som skal stettes og drømmer som skal oppfylles på kort tid. Og så er det tid for avskjed på samme flyplass. Den minste vil ikke slippe taket i hånda som han for lengst har forstått er en forlenget del av han selv.


Med hjertet på flere steder

Ei gruppe som særlig har følt på atskillelsens smerte, er misjonærbarna. Her i Vårt Land har Helge Kjøllesdal sett nærere på norske misjonærers historie. 29. juni skriver han om misjonærenes og misjonærbarnas forhold under krigen, og hvordan mange barn måtte bo atskilt fra sine foreldre i flere år. Da krigen endelig var slutt, var «små barn blitt ungdommer da de møtte foreldrene på kaien i Stavanger. Mange fikk varige mén av dette».

Slike historier finner vi flere av i Drønen og Skjortnes sin bok Med hjertet på flere steder fra 2010, og boktittelen speiler hvordan mange barn har opplevd sin oppvekst som en endeløs rekke av møter, avskjeder og savn. Denne prioriteringen av kallet framfor samvær med barna har blitt kritisert i den grad at det i dag heldigvis er få barn som må leve atskilt fra sine foreldre i kallets navn.


Reiser alene

I vår tid er det derimot ei annen gruppe barn som har hjertet på flere steder. Vi ser dem på flyplassen der de sitter med mappa rundt halsen med påskriften «Jeg reiser alene». De er reisende i kjærlighet og savn. Uansett hvem av foreldrene de er hos, etterlater møtet med den ene et savn etter den andre. At så mange barn til enhver tid må leve atskilt fra en av foreldrene, er et trekk ved samfunnsutviklingen vår som få våger å kritisere. Det blir for ubehagelig.

Et unntak er Monica Isakstuen i den samfunnskritiske romanen Vær snill med dyrene fra 2017. I korte glimt gir hun leseren en rå skildring av foreldrenes kamp om samværet med barna. I den kanskje skarpeste scenen skildrer hun en tenniskamp, der to foreldre spiller med barnet som ball. Fram og tilbake slås barnet, snart er det hos den ene, snart hos den andre. Ingen av foreldrene vil tape. Gjennom hele romanen viser imidlertid Isakstuen klart hvem som i realiteten er den tapende part.

Heldigvis finnes flyselskap og andre transportselskap som frakter barn og barnebarn på kryss og tvers gjennom landet. Slik blir mang en verditransport fraktet til noen som venter og lengter, ikke på grunn av kall, men på grunn av valg. Eller som Ole Paus framstiller denne lufttransporten:

Jeg reiser alene

jeg flyr over fjell og fjord

fra mamma i sør

til pappa i nord


Jeg reiser alene

jeg flyr over land og by

før kom barna med storken

men nå tar de fly

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1832 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1506 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1265 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1191 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 1133 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
21 dager siden / 832 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere