Liv Osnes Dalbakken

Alder: 51
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Tåkelagt

Publisert 3 måneder siden

Gud skilte lys fra mørke og skapte orden og mening der det før var kaos. Men slik oppleves det slett ikke når tåka legger seg.

Norge har 2532 kilometer med kystlinje. Langs disse kilometerne bor det mennesker som vet hvor konturløs dagen kan oppleves på en dag med tåke. Meteorologen har smilende meldt strålende vær, og tilreisende gjester skal trakteres med hjemstedets makeløse natur. Så drar du opp rullegardina, og en vegg av grått kaos råder i landet utenfor.

Arne Garborg plasserer Haugtussa i en slik tilværelse i diktet «I blåhaug»: «Burt kvervest tårn og tuftir / og haugar og alle bøar / Som gløypt og gøymt av dei store votn / ligg land under tåkesjøar.»

Konturløs tilværelse

Det er kystens forbannelse. Oppvarmet luft stiger fra havet og trekker inn mot land i svære skoddebanker. Som en nøye planlagt tilsløringstaktikk legger tåka seg rundt alt kjent og kjært og gjør det ugjenkjennelig. På få minutter kan den klare dagen ha blitt ugjennomtrengelig. Tåka har trukket helt ned i fjæresteinene, og sperrer for all sikt. Og det påfallende er hvor langt inn den trenger, ikke bare i puter og tepper som ingen har rukket å legge i putekassa, men helt inn til margen. Tåka legger seg innvendig, og hvor er da lys, kosmos og mening?

Menneskesinnet er forunderlig. Så altfor mange kan gjenkjenne opplevelsen av en konturløs tilværelse. De bærer på et tåkelagt indre, der det skulle være orden og mening. For den som er heldig og ikke kjenner det slik, kan det være nyttig å prøve å forstå glimt av sjelens skoddeland. Derfor leser jeg lyrikk.

Fra en annen virkelighet

Gunvor Hofmo blir kalt «Mørkets sangerske». I 1948 ga hun ut diktsamlinga «Fra en annen virkelighet», som består av dikt med et språk og innhold som speiler livets kaotiske sider. I tillegg til å slite med psykisk sykdom store deler av livet, var Hofmos diktning også preget av tapet av hennes nære venninne Ruth Maier, som ble sendt ut av landet med fangeskipet «Donau» og døde i Auschwitz i 1942.

Titteldiktet «Fra en annen virkelighet» skildrer nettopp en parallell virkelighet, en tilværelse som er ulik den som «normale» mennesker befinner seg i. «Altfor nær var jeg tingene / så jeg brant meg igjennom / og står på den andre siden av dem.» På den andre siden, altså i den parallelle tilværelsen, er ikke ting slik som man forventer: «der lyset ikke er skilt fra mørket /der ingen grenser er satt».

Når ingen har skilt lys fra mørke, råder kaos. Hofmo skildrer altså en konturløs tilværelse, et skoddeland om du vil, der alt går i ett uten orden. Det lyriske jeg prøver å gjøre det som forventes å være normalt og positivt: «Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: Det er vel virkelighet / det er vel virkelighet nok for dine øyne», men det hjelper ikke, for «jeg er på den andre siden hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning».

Det lyriske jeg prøver på nytt å gjøre det som tilsynelatende skal være det rette: «Jeg holder et menneskes hånd / ser inn i et menneskes øyne». Dette må vel være godt og meningsfullt? Men nei: «jeg er på den andre siden / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst».

Håp

Når tåka har trukket inn over land, er det utenkelig at sola egentlig skinner, og at det kanskje er nok å forflytte seg noen få kilometer for å oppleve den livgivende varmen. Når man som Hofmos lyriske jeg står midt i det mentale skoddehavet, er det ikke lett å erkjenne at kosmos og mening kan finnes.

Som lærer ønsker jeg å oppøve empati hos elevene, og da er arbeid med Hofmos dikt en nyttig øvelse. I tillegg gir historien hennes håp. Etter å ha vært pasient ved Gaustad psykiatriske sykehus i over tjue år, kunne hun tilbringe de siste atten årene hjemme. Hun kom seg gjennom sykdommen.

Diktet «Å det å vende tilbake» viser at også for henne kan kosmos komme til syne i kaos: «Guds ansikt så jeg i universets tåker / og hans verdighet gir meg mennesket igjen».

Gå til innlegget

Møte ved milepælen

Publisert 5 måneder siden

Noen møter gjør én pluss én til mer enn to.

Under et mangotre i Ujiji ved Tanganikasjøen i 1871 foregikk et av verdens mest berømte møter, og Henry M. Stanley skal ha uttalt de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume». Den nesten seksti år gamle David Livingstone hadde vært i Afrika i tre år uten at noen hadde hørt fra han, og den tretti år yngre Stanley hadde fått i oppdrag å finne og intervjue han. De to mennene utviklet et far-sønn-forhold, og sammen utforsket de deler av Afrikas indre. Møtet mellom Livingstone og Stanley gikk dermed inn i verdenshistorien som noe mer enn et vanlig møte, for én pluss én var blitt mer enn to.

På B-laget

En trenger imidlertid ikke være oppdager i Afrika for å oppleve sterke og avgjørende møter på tvers av generasjoner. Jeg har et par bøker i bokhylla som minner meg om en attenåring som fikk flere alen lagt til sin vekst i løpet av to sommeruker. Jeg hadde fått sommerjobb i hovedstaden som hjemmehjelp, men på grunn av dårlig intern kommunikasjon hadde etaten tilsatt for mange, og jeg måtte jobbe de to første ukene sammen med en femti år gammel mann. Jeg grudde meg. Vi skulle daglig kjøre opp til en bruker innerst i Maridalen, hva skulle vi snakke om?

Så møtte jeg Svein. Han hentet meg hver morgen i en gammel Saab. Svein kalte seg selv for «B-laget», det er laget for dem som har valgt annerledes, og ikke er så opptatt av «det som møter øyet», som han sa. Han hadde vært nordsjøarbeider og tjent gode penger, men var lei av materialismen. Nå ville han bruke kreftene sine på noen som trengte det mer enn oljeselskapene. Jeg, som hadde vært redd for at det skulle bli pinlig stille, pratet meg non stop gjennom to uker. Og viktigere: Jeg lyttet. Disse to ukene, som jeg husker som en eneste lang samtale, ble de mest formative i livet mitt.

Religionsdialog

Hva snakket vi om, der vi kjørte til Maridalen og stekte makrell på vedkomfyren til en gammel eneboer? Det var de eksistensielle spørsmålene i livet. Hva er tro, hva gir mening, hva er lykke, det sanne, det gode. Det var min første virkelige religionsdialog i livet. Det var som om Sokrates selv hadde blitt reinkarnert i denne hjemmehjelpa i Oslo. Han utfordret meg til å tenke selv og være kritisk til standpunkt og oppfatninger jeg bare hadde arvet hjemmefra. For en attenåring fra bygda åpnet en ny verden av mulige tanker seg. Men det var også krevende, som religionsdialog er hardt arbeid. Det er vanskelig når noen rokker ved sannhetene dine. Men plutselig var ukene over, og da Svein satte meg av etter siste arbeidsdag, fikk jeg ei grein med hvit villrose fra hagen hans, og to godt brukte bøker. Den ene handlet om eksistensialisten og teologen Søren Kierkegaard, den andre var en innføring i filosofi. «Til min medspiller på B-laget som takk for gode samtaler», sto det på innsida. Og jeg gråt. For Aten hadde mistet sin Sokrates.

Eksistensielle spørsmål

Dagens tenåringer søker naturlig nok fellesskap med jevnaldrende, men det de også behøver, er å kunne være noens protesjé. Før den akademiske utdanningsrevolusjonen, var det en vanlig utdanningsvei å gå i lære hos en mester. I et arbeidsfellesskap på tvers av generasjoner må det ha vært mye å hente for lærlingen i samtale med den voksne. Og helt sikkert vice versa. De eksistensielle spørsmålene ungdommer bærer på, skulle de så gjerne fått stilt til noen. Men når de utelukkende speiler seg i influensere og i hverandre, ser de sjelden mer enn overflaten. De ser dyrking av vellykkethet og krav om perfeksjon. Hele verden framstår som et A-lag, og da er det lite rom for å avsløre svakhet eller tvil. Så nyttig det ville være å få gå i mental lære hos en sparringspartner som de kunne prøve ut uferdige tanker på, og som kunne vise dem at verden er mer enn det som møter øyet.

Minnet om samtalene med Svein har jeg båret med meg i over tretti år. Nå går jeg selv mellom attenåringer, og mitt ønske for dem at også de får treffe sin Livingstone, Sokrates eller Svein, i et møte der én pluss én blir mer enn to.

Gå til innlegget

Mor eller menneske?

Publisert 6 måneder siden

Kan mor være annet enn den som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt?

Denne våren har NRK vist en programserie med tittel Morra mi. Programskaper for serien, Penny Wayne Claire Kembba, forteller til NRK at hun i en alder av 27 så mora gråte for første gang. Årsaken var at hun ikke fikk fri fra jobben for å reise til hjemlandet sitt, og hendelsen endret synet datteren hadde på mor. Hun var et menneske.

Stiller spørsmål

I serien møter vi seks voksne barn som stiller spørsmål til mor om ting det ikke har vært så lett å snakke om tidligere. Blant disse er Sarah Seli, som lurer på hvordan det har vært for hennes kristne mor å være vitne til at datteren ble oppdratt som muslim, og Erick, som lurer på hvordan mora opplevde det da han og søstera ble kidnappet av faren i Thailand. «Takk for at jeg fikk et innblikk i deg», sier Suve Mon, som endelig har fått høre om hvorfor mora har arr under føttene etter å ha vært i opposisjon mot det iranske regimet.

Den sterkeste samtalen er kanskje den mellom Miriam Mari Jacobsen og mor ­Janne-Mette. Mor har Alzheimer, og da hun fikk diagnosen, forsøkte hun å ta ­livet sitt. Det er et sårt spørsmål fra datter til mor om hvorfor og hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Da hjelper det at mor klarer å sette ord på frykten hun har for sykdomsforløpet, som hun kjenner fra sin egen mors sykdom. Hun ville skåne datteren fra den belastningen sykdommen er for de pårørende.

Vil skåne

Det å ville skåne er en fellesnevner for mødrene i serien. De har ønsket å skjerme barna fra å få innsikt i det vanskelige, enten det er uenighet om religiøs oppdragelse, sorg over tap eller frykt for framtida. Denne beskyttelsesrefleksen kjennetegner både mødre og fedre. De mener det godt når de skjermer barna sine. Foreldre skal være armeringsjern i barnas liv, og da må de framstå som trygge og usårlige. Men noen ganger kan manglende åpenhet skape sår. Dette speiles i de mange oppvekstromanene som handler om usikkerheten barn føler når det vanskelige blir holdt skjult for dem.

Den livsfarlige barndommen

Blant disse finner vi romanen Vidunderbarn av Roy Jacobsen. «Mutter’n», selve grunnfjellet i hovedpersonen Finn sitt liv, blir plutselig svak og vinglete. Mens Finn og halvsøstera blir igjen på campingferie med barnevakta, reiser mor tilbake til byen. Uten forklaring. Når Finn prøver å etterlyse hva mor driver med, blir han bare møtt med halvkveda viser. I Jacobsens roman går det bra med mor, som har vært syk. Men hvorfor skal ikke Finn få vite sannheten? Selv sier forfatteren at han «…ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Den elektriske følelsen av å være barn, være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig.»

Gaute Heivoll har også den livsfarlige­ barndommen som tema for romanen Over det kinesiske hav. Han forteller om ­familien som åpner hjemmet sitt for personer med psykisk utviklingshemming, men som opplever tragedien ved å miste et barn. Også her må mor reise bort for å kunne klare å gå videre. Den voksne leseren forstår henne godt. Livet i hjemmet blir for tøft etter ulykka. Problemet er imidlertid at vi ser hendelsen gjennom en liten gutt, som slett ikke forstår at mor reiser. Ingenting blir sagt. For også i denne romanen lever barnet i ei tid der barn ikke ble involvert i det vanskelige, ei tid der man trodde at det var likhetstegn mellom å ikke vite og å ikke føle.

Balansegang

I vår tid vet vi bedre. Åpenhet om det vanskelige i livet vil sannsynligvis fremme helbredelsesprosessen, slik luft heler betente sår. Det barnet vet og forstår kan det takle på en helt annen måte, enn om det bare får høre antydninger. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom åpenhet og ansvar. Et barn skal ikke være nødt til å bære sine foreldres bekymringer. Derfor kan jeg godt forstå mødrene i tv-serien som har skjult tårene sine. De har tatt ansvar for egne liv, og latt barna få være barn. Men før eller senere må også mor bli et menneske.

Gå til innlegget

Hvem vil «vi» være?

Publisert 8 måneder siden

Det er lettere å se enn å innse.

75-årsdagen for frigjøringa av Auschwitz er nylig markert, og verden har gradvis innsett ondskapen som nazistene satte i system. Men hvordan kunne innbyggerne i området rundt leirene leve med det de var vitne til? For de måtte da se alle togene som kom, fulle av folk? De må ha reflektert over hvorfor ingen tok toget tilbake, og hvor alle menneskene ble av? Ryktene må ha gått, mistanken må ha vært der. Så hvordan kunne det likevel skje?

Gripe inn

Spørsmålet holder meg våken etter en dag med sterke inntrykk fra omvisning i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Synet av den røde danseskoen til ei jødisk kvinne står klarest for meg når jeg lukker øynene. Vi har jo hørt, lest og sett film om den ufattelige brutaliteten, men det er vanskelig å være forberedt på en rød sandal med høy hæl, midt i den enorme haugen av sko. Hvem var hun som måtte ta sandalene av før hun ble gasset i hjel? Hva drømte hun om? Hvorfor hadde hun valgt nettopp slike sko, den dagen hun ble satt på toget mot ei uviss framtid? I all min selvrettferdighet tenker jeg at jeg ville ha vært den ulydige vakta som var utro i jobben og lot henne slippe, eller en nabo som grep inn og varslet. Ja, som Bjørn Eidsvågs erklærer jeg at «Eg sko ha kjempa saman med deg».

Ser vi?

Det er ettertidas privilegium å dømme, når sannhetens avslørende flomlys rettes mot den som tok feil valg, som «ikke visste», eller lot være å gripe inn. Men vi vet det så godt når vi retter lyset mot oss selv: Det går godt an å se uten å innse.

For hva var i vegen med mitt syn og min fatteevne i tenårene, når jeg ikke så hjemmesituasjonen til min næreste venninne? På en merkelig måte visste jeg hvordan det sto til, samtidig som jeg ikke visste. Vi er mange som må ta oppgjør med våre unnlatelsessynder. Kommuner dømmes i ettertid for ikke å ha grepet inn i familier der barn har lidd overlast. Lærere må gå i seg selv for ikke å ha sett godt nok bak hjørnet på skolebygget. Trenere må innse at mobbing foregår i fotballgarderoben. Foreldre må registrere at noen barn aldri blir bedt i bursdagsselskap. Kolleger må se arbeidskameraten som aldri blir tatt inn i varmen ved lunsjbordet der det er mest latter. Det skremmer meg når skoler eller organisasjoner erklærer seg som «mobbefrie». Mobbing finnes i de mest infame utgaver, både i aktiv og passiv form. Men ser vi? Og hva gjør vi i så fall med den vonde erkjennelsen?

Vi og de

I Karl Ove Knausgårds siste bind av romanserien Min kamp er Hitler og nazi-Tyskland brukt som bakteppe for refleksjoner over eget liv. Knausgårds overordnede poeng er at vi dekker oss bak et skille mellom «vi» og «de», og at nazistene har blitt det store «de» i vår tid. Et «de» som «vi» distanserer oss fra: «Samtidig vet vi, selv om ikke alle erkjenner det, at vi selv, om vi hadde vært en del av den tiden, sannsynligvis ville ha marsjert under nazismens fane. I Tyskland i 1938 var nazismen konsensus, det var det som var rett, og hvem vil eller våger å ta til orde mot det som er rett?» (s 791).

Hvem vil vi være?

Vi liker å tro at «vi» aldri kunne gjøre slike unnlatelsessynder som «de», det tyske folket. Eller som konsentrasjonsleirenes naboer. Men hva om det i vår tid vokser fram en ny tanke som virker naturlig, opplagt, uskyldig, og ikke minst er så populær at det virker sært og reaksjonært å mene noe annet? Som et isfjell vokser tanken fram, der de ti prosentene over overflata virker uskyldige, men under overflata ligger 90 prosent som vi ikke ser rekkevidden av. Og nå får jeg valuta for innsatsen gjennom lesing av sjette bind av Min kamp, for her på side 792 spisses Knausgårds refleksjon inn mot et brennpunkt:

«Hvem vil vi være den dagen vår anstendighet blir satt på prøve? Vil vi våge å si imot det alle mener, det våre venner, naboer og kolleger mener? (…) Stor er vi-ets kraft, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av «de», som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av «vi». Det vil komme som det rette.»

Da spørs det om vi ser. Og innser.

Gå til innlegget

Hjartespråk med bilyd

Publisert 10 måneder siden

Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning.

Ivar Aasen ville redusere avstanden mellom tale og skrift, derfor ga han folket eit hjartespråk. I dag kan det sjå ut til at avstanden til hjartet er større enn nokon gong.

10. januar kunne NRK gledeleg melde at dei endeleg har nådd målet om 25 prosent nynorsk, rett nok femti år etter at målet vart sett. Samtidig ytra eit medlem av ei lesegruppe på Facebook at bøker burde vere merka med målform. Han hadde kjøpt ei bok av Edvard Hoem utan å vite at ho var på nynorsk, og blei forarga over at dei ikkje hadde åtvara om dette i bokhandelen. Ytringa minner meg om då ei studievenninne skulle kjøpe Vesaas sine samla verk på Mammutsal, og ekspeditrisa på bokhandelen beklaga så mykje, for «Vi har dem bare på nynorsk, altså».

Sikre demokratiet

Ein oppfylt nynorskprosent i NRK garanterer verken for velvilje eller praksis. Bokmålselevar snakkar uansett om «norsk» og «sidemål». For det er bokmål som er «norsk». Den oppfatninga viser seg også gjennom merkinga «norsk» og «nynorsk» over hyllene med skulebøker i Oslo sin største bokhandel. Nynorsk er eit hår i suppa, ein prosent vi må oppfylle i NRK og i statleg forvaltning. Då har ein ikkje forstått at språkdebatten etter 1814 strekte seg langt ut over ønsket om ein nasjonal markør. Det pedagogiske problemet i store delar av landet var påtrengande, for avstanden mellom det språket ein snakka og det skriftspråket ein hadde til rådvelde, var stor. Skulle ein sikre demokratiet, måtte ein ha eit språk som folket kunne kjenne seg heime i, og som gjorde det mogleg å delta i samfunnsdebatten. Dette språket fann Aasen fram til, gjennom det største språkarbeidet nokon nordmann har gjort.

Få meistrar hovudmålet

Men sjølv om ein aldri så mykje respekterer og verdset Aasen sitt arbeid, er det eit faktum at svært få i dag fullt ut meistrar nynorsk som skriftsspråk. Ei årsak til det er sjølvsagt at mange skuleelevar med nynorsk som sidemål ikkje legg to pinnar i kors for å lære, men smett inn ein «i» eller ein diftong på måfå, eller avsluttar alle ord med «-ar», i den tru at det då blir nynorsk. Det er overraskande kor dårleg nynorsk mange skriv etter årevis med sidemålsopplæring, men kanskje ikkje så overraskande likevel, når haldninga er at ein dårleg karakter i norsk sidemål på vitnemålet både er akseptabelt og forventa.

Det verkeleg ironiske i sidemålsdebatten er at Aasen sjølv klart uttrykte at bruk av «landsmålet» måtte vere frivillig: «Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon. Ein skulle heller oppmuntre til at språkforma blir brukt», skriv han i «Om skriftspråket vårt». Aasen blei heldigvis skåna frå å lese sidemålstekstar til eksamen i vidaregåande skule.

Dialektbruk

Den verkelege grunnen til uro er likevel ikkje sidemålsbrukarane, men dei mange som strevar med å skrive hovudmålet sitt rett. Det kan vere langt mellom nynorskbrukarar som skriv feilfritt. Og det er ikkje rart, når dei ser så lite av hovudmålet sitt rundt seg, og har få gode forbilde. Språket i nynorske lærebøker kan vere både arkaisk og kunstig, viss nynorskutgåva i det heile tatt finst. Mange aviser er restriktive med å la journalistar skrive på nynorsk. Forfattarar som gjerne kunne skrive nynorsk, vel bokmål for å selje, noko mannen med Facebook-ytringa godt illustrerer. Hovudproblemet er likevel kommunikasjon gjennom sosiale medium. Dei fleste ungdommar, ja også mange vaksne, opplever det å skrive korrekt nynorsk i sosiale medium som stivt og lite personleg. Språket kjem ikkje nært nok når dei skal bruke det til å chatte. Dermed vel dei å skrive på dialekt i alle andre samanhengar enn i øvinga norsk skulestil. Unge språkbrukarar får altså ikkje mengdetrening i nynorsk skriftspråk, og ein kan ironisk nok hevde at dialektane har blitt nynorskens bane.

Som norsklektor i nynorskens kjerneområde, opplever eg det krevjande å skulle setje ord på min språklege ambivalens. Det blir som sørvestlendingen som måtte medgi at Jesus gjorde vatn om til vin: «Me vett det, men me liga det ikkje». Men kva gjer vi når vi opplever liknande pedagogiske utfordring i dag som på Aasen si tid, nemleg at avstanden frå hjarte til skriftsspråk blir for stor?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere