Liv Osnes Dalbakken

Alder: 50
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Lovsang i ord og moll

Publisert 29 dager siden

Er det kulturelt jåleri å foretrekke salmens ordkunst framfor den lavkirkelige lovsangens klare budskap?

Mitt første minne om salme­sangens kraft, var da jeg som tolvåring deltok i avskjedsgudstjenesten med sokne­presten i Ulstein kyrkje. Menigheten sang Ronald Fangens «Guds menighet er ­jordens største under», og det må ha gjort inntrykk på et ungt menneske, siden minnet kommer tilbake, hver gang salmen synges. «Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår» er ikke ord som umiddelbart klør i øret for en tenåring. Men like fullt.


Sanselig bildespråk

På besøk i ­Sagene kirke i sommer ble jeg på nytt over­rasket over hvor sterkt salmesangen grep meg. Denne gangen var årsaken neppe ­kraften i menighetens sang, for det var en tynt ­befolket sommerguds­tjeneste. Men ­Edvard Hoems nummer 854 i Norsk ­salmebok hadde kraft i seg selv: «Når Kristus sprenger dødens rom, fell siste stengsel ned. Då stig vår song, vår takk til Gud, for spor på strand, for ­bølgjers slag.»

Her er et storslått, sanselig bildespråk som skaper gjenklang i oss som bor langs kysten, med sitt regn, med ­havets salt, sol, storm og snø, spor på strand og ­bølgers slag. Vi kjenner dette, det er vårt. En ­nærere og mer hverdagslig ­sanselighet finner vi i Heidi Strand Harboes salme 460, når hun beskriver det hellige der Kristus er: «Nær min trøytte, redde t­anke. Nær min draum, min lengt, min styrke. Nær mitt liv og alt eg lever. Det er godt å vera der.»


Enkle og klare

I mange andre kirkesamfunn tenker man annerledes om hva som er god lovsang. Salmene oppleves for tunge både når det gjelder tekst og ­melodi. Derfor går man til kjernen, plukker ut det mest sentrale i det kristne gudsbildet og i frelseshistorien, og synger lov­sanger med klare budskap og enkelt språk: «Gud er stor». «Gud er kjærlighet» «Vi priser deg». «Takk for din frelse». Melodiene er fengende, og formuleringene gjentas og gjentas slik at innholdet forsterkes og appellerer til følelsesregisteret. Dette er lovsang som er oppbyggelig for mange, og den gir næring til en religiøs opplevelses­dimensjon som man ikke skal kimse av. Utfordringen for slike som meg er likevel de endeløse repetisjonene. Kan vi gå videre snart?


I moll

Det er til gjengjeld forståelig at salmesangen kan anses som trist og tung. Et særtrekk ved den norske salme­tradisjonen er jo at mange av dem går i moll. Dette blir et paradoks når lov­sangens mål er å opphøye og prise Gud og takke for hans frelsesgjerning. Skal innhold og form harmonere, ville man forvente at en lovsangstekst følges av en melodi i dur. Men ikke i norsk salmesang.

Kanskje er det kampen for å over­leve under karrige forhold og hardt klima som har gått dårlig overens med ­lystige ­harmonier. I alle fall er de aller ­fleste ­folketoner i moll, og mang en tekst i Norsk salmebok har nettopp folket­oner som ­tonefølge. Dermed synger vi «Å ­hvilken lykke å deg tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med» i tungsindig moll, når ­ønsket er «Å at jeg kunne min Jesus prise.»

I en av våre høyest skattede salmer er tonefølget underlig sørgelig når det faktisk jubles over hva som er i vente i himmelen: «Der inne bur Guds eigen son i herlegdom og æra. Han er mi trøyst og trygge von, hjå honom eg skal vera».

Likevel finner vi ikke denne ­musikalske tyngden bare i de gamle folketonene. Også Åge Samuelsen sang i moll når han så sterkt uttrykte at «Du er mitt alt, o Jesus, du er livet! Hva enn meg møter, du min lovsang er.» Kanskje er det typisk norsk å la sorgen og gleden vandre til hope.


Gudssentrert

Tilbes Gud bedre med ordene og metaforene på rette staden? Nei, man trenger ikke å pynte seg med ord for å prise Gud. Samtidig er intellekt og skaperevne gitt for å brukes. Vi har ulike preferanser og behov. Noen ­tekster og ­melodier må sies å være mer slite­sterke enn andre, men uansett form er det ­avgjørende at Gud og ikke ­mennesket ­settes i sentrum: «Immanuel, du bør i ­legem og sjel, prises av gamle og unge!»

Gå til innlegget

På tide å gi slipp

Publisert 3 måneder siden

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en ­kanskje ikke før en skal gi slipp.

Med jevne mellomrom har J­anove Ottesens sang «Bak en sky heim» minnet meg på dagen som skal komme. Nå er den her.

Du skriver et nytt kapittel

fra den dagen du fyller nitten

og detter ut av di mor sitt reir

og flyr din egen vei

Hun var mørkerød da hun var nyfødt, og lårene lå i trekkspillform. Hun hadde hatt det godt. Jeg åpnet bleien og sjekket gang på gang: Det var ei jente. Og for å sitere en boktittel av Anna Gavalda: «Eg elska ho.»

Jeg hadde båret henne i ni måneder. Så bar jeg henne i hendene. Jeg bar henne til dåpen. Og trolig bar jeg henne på gullstol. Jeg har båret på frustrasjon og sinne, jeg har båret nag, uendelig glede og dårlig samvittighet. Jeg har båret en gave.

Når jeg nå skal gi slipp, undres jeg: Hvem bar egentlig hvem?

Adrenalin-sint

Kjærligheten til et barn har mange fasetter. Kronprins ­Haakon hjalp i sin tid foreldre med å sette ord på følelsene sine ved å innføre ordet ­«adrenalin-sint». Har man ikke hatt kontakt med følelseslivet sitt tidligere, er det som tenåringsforeldre tid for å utvide den følelsesmessige horisonten, og kjenne på det samme som kronprinsen kunne føle overfor sin forlovede.

Ja, deler av kronprins Haakons tale til sin brud passer forbausende godt til hun som jeg nå gruer meg slik for å slippe: «Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg. Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg, du får fram hele spekteret.»

Men ikke før vi har fått bekreftet at hele følelseslivet er intakt, før de største følelses­toppene legger seg, og blir ­erstattet av harmoni og ro. Da er det på tide å reise. Og på tide å slippe.

Ørnepedagogikk

Vi vil jo ha dem ut av redet. Det er hele formålet med tenårene og løsrivelsen fra symbiosen, at de skal bli selvstendige og reise ut. Da ­gjelder det å ikke gjøre det for behagelig å bli ­værende hjemme. Det har ørnen forstått. Det blir sagt at når tida nærmer seg for at ørneungene er klare for å bli selvstendige og fly, fjerner ørneforeldrene det myke i ­redet og lar tornene bli igjen, slik at ­ungene får vondt hvis de blir værende. Det blir videre sagt at det ikke er uvanlig at ørna lar ­ungene sulte ei stund, og så legger den ut mat i større og større avstand fra ­redet, slik at ungene skal bli motivert til å ­komme seg ut og hente maten.

Ørna i all sin enkle skapning har forstått noe vi mer velutviklede curlingforeldre kanskje ikke forstår, at barna trenger å prøve vingene selv. Først da kan de oppleve gleden ved å sveve på oppdriften av varme vinder. Her i huset er det likevel ikke nødvendig med ørnepedagogikk. Hele ørneungen min er full av motivasjon for å fly, fra vingespiss til vingespiss. Jeg trenger ikke ta fram tornene. De får jeg heller kjenne på selv, når redet har fått bedre plass.

Tungt og lett

Det er noe forunderlig over slekters gang. En generasjon står som bindeleddet i lenka av dem som har gått før oss, og dem som kommer etter. Slektsleddene bølger framover i uendelige dønninger, og før vi vet ordet av det, er det den som har blitt båret som nå ­bærer. Stein Mehren undrer seg over dette mot slutten av diktet «Til min datter, som jeg bærer på armen om natten i Holmesund»:

For når jeg holder min datter, er det

som holder jeg meg selv som barn, ­holder

min bestefar og min datters barn i ­henne

Slik er jeg selv blitt holdt. Nå holder jeg.

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en kanskje ikke fullt ut før en skal gi slipp. Slik avslutter Mehren, og det er den mest meningsbærende ­formuleringa jeg vet om:

Å, min datter, hvert gram av din vekt

gjør mitt liv tyngre, og lettere å bære.

Gå til innlegget

Reisende i kjærlighet og savn

Publisert 4 måneder siden

Det er krevende å ha hjertet på flere steder.

Om scenen er lagt til en flyplass i London eller til mikroskopiske flyplasser på norske utposter, gjelder samme dramaturgi: Folk møtes og skilles.

I filmen Love actually rammes handlingen inn av en mengde mennesker som møtes på en flyplass, før vi blir kjent med filmens egentlige karakterer der kjærligheten har så ymse kår. Moralen er at «Love is all around». Men hvilke valg har vi tatt som fører til at barn må bruke sommeren på å være reisende i kjærlighet og savn?


Møtes og skilles

På en flyplass i distrikts-Norge står bestemor og venter på barnebarna som endelig skal komme på besøk i sommerferien. Når de kommer ut av flyet er de sjenerte. Den minste vil ikke se opp på bestemor, som har lengta siden jul etter livets dessert og blod av hennes blod. Besteforeldre og barnebarn hører sammen. Fra de tidligste tider har det vært en pragmatisk løsning at storfamilien har bodd under samme tak, slik at man kunne dra nytte av hverandre. Å bo så tett var selvsagt en kilde til gnisninger, men forholdet mellom barnebarn og besteforeldre ble til av seg selv i et naturlig fellesskap rundt bord og arbeid.

I vår tid lengtes det mye på tvers av generasjoner, for til innvandreres forundring bosetter nordmenn seg ofte langt fra sine foreldre. Det er kanskje arbeidet som har plassert dem geografisk. Eller frykten for at bygda skal bli for klam. Men ferien går så fort. I den verdifulle uka når barnebarn og besteforeldre igjen er en enhet, er det så mange behov som skal stettes og drømmer som skal oppfylles på kort tid. Og så er det tid for avskjed på samme flyplass. Den minste vil ikke slippe taket i hånda som han for lengst har forstått er en forlenget del av han selv.


Med hjertet på flere steder

Ei gruppe som særlig har følt på atskillelsens smerte, er misjonærbarna. Her i Vårt Land har Helge Kjøllesdal sett nærere på norske misjonærers historie. 29. juni skriver han om misjonærenes og misjonærbarnas forhold under krigen, og hvordan mange barn måtte bo atskilt fra sine foreldre i flere år. Da krigen endelig var slutt, var «små barn blitt ungdommer da de møtte foreldrene på kaien i Stavanger. Mange fikk varige mén av dette».

Slike historier finner vi flere av i Drønen og Skjortnes sin bok Med hjertet på flere steder fra 2010, og boktittelen speiler hvordan mange barn har opplevd sin oppvekst som en endeløs rekke av møter, avskjeder og savn. Denne prioriteringen av kallet framfor samvær med barna har blitt kritisert i den grad at det i dag heldigvis er få barn som må leve atskilt fra sine foreldre i kallets navn.


Reiser alene

I vår tid er det derimot ei annen gruppe barn som har hjertet på flere steder. Vi ser dem på flyplassen der de sitter med mappa rundt halsen med påskriften «Jeg reiser alene». De er reisende i kjærlighet og savn. Uansett hvem av foreldrene de er hos, etterlater møtet med den ene et savn etter den andre. At så mange barn til enhver tid må leve atskilt fra en av foreldrene, er et trekk ved samfunnsutviklingen vår som få våger å kritisere. Det blir for ubehagelig.

Et unntak er Monica Isakstuen i den samfunnskritiske romanen Vær snill med dyrene fra 2017. I korte glimt gir hun leseren en rå skildring av foreldrenes kamp om samværet med barna. I den kanskje skarpeste scenen skildrer hun en tenniskamp, der to foreldre spiller med barnet som ball. Fram og tilbake slås barnet, snart er det hos den ene, snart hos den andre. Ingen av foreldrene vil tape. Gjennom hele romanen viser imidlertid Isakstuen klart hvem som i realiteten er den tapende part.

Heldigvis finnes flyselskap og andre transportselskap som frakter barn og barnebarn på kryss og tvers gjennom landet. Slik blir mang en verditransport fraktet til noen som venter og lengter, ikke på grunn av kall, men på grunn av valg. Eller som Ole Paus framstiller denne lufttransporten:

Jeg reiser alene

jeg flyr over fjell og fjord

fra mamma i sør

til pappa i nord


Jeg reiser alene

jeg flyr over land og by

før kom barna med storken

men nå tar de fly

Gå til innlegget

Hvem eier språket?

Publisert 6 måneder siden

Den som ergrer seg over ungdommens upresise språkføring, må først feie for egen oppgang.

I går falt sensuren for om lag 50.000 eksamensstiler i norsk, produsert av landets nittenåringer. Eksamensbesvarelsene er spennende lektyre for språkinteresserte, for de speiler hva som faktisk skjer i det norske språket den dag i dag.

Hvis leseren nå reagerte på tidsbestemmelsen som avsluttet foregående avsnitt, vil jeg anslå leserens alder til over 25. Mens uttrykket «den dag i dag» for oss godt voksne er synonymt med «fremdeles», brukes det for ungdommen i betydninga «akkurat nå». Her er det en nyanseforskjell som neppe vil skape store problemer for forståelsen, men vi som vet hvordan det egentlig skal være, lar oss irritere.

Faste uttrykk

Det er mye å ta av hvis man først skal gremme seg over upresist språk. Verst står det til med preposisjoner i faste uttrykk. Mens voksengenerasjonen helt naturlig velger rett preposisjon, kan den oppvoksende slekt for eksempel skrive «dette skaper et bilde over situasjonen», «i romanen tar kvinnen opprør mot sine rolleforventninger», «jeg vil gi en vurdering på situasjonen» og «en kan få inntrykk i at det må være slik». Videre ser vi at uttrykk som «det var helt uforventet», «handlinga tar plass» og «grunnen er fordi» er kommet for å bli, samme hvor mye norsklærere kjemper imot. «Communis error facit ius», sa de gamle romerne. «Felles feil skaper regel». Dermed trampes det stadig i salaten. Eller tråkkes det i klaveret? Faste uttrykk er i alle fall krevende, noe deltakere i «Paradise ­hotel» gjentatte ganger har illustrert med skakkjørte formuleringer som «Jeg bærer ikke gnag», «Jeg ville aldri ha svikta deg i ryggen», og «Det er ett eller annet som skurrer i mosen her».

Språk er mer enn ord

Men er det bare ungdommen som sliter med å uttrykke seg presist? Vel, spør en tenåring om voksnes bruk av emojier, og de vil riste oppgitt på hodet. Språk er nemlig mer enn ord. For tjue år siden lanserte Shigetaka Kurita de første emojiene, altså disse små figurene, ofte ansikt, som uttrykker sinnsstemning. Gradvis gjorde de sitt inntog i språket. Det er nå mange år sidene elevene mine første gang sa at jeg virka sur i meldingene jeg sendte. De inneholdt nemlig ikke noen avvæpnende emoji. Jeg hadde ikke forstått at det er stor forskjell mellom «Har du husket å levere oppgava?» og «Har du husket å levere oppgava – smilefjes». Dette er en presisjon i språket som jeg som moden språkbruker har vært nødt til å venne meg til, og etter hvert har det gått naturlig. Riktignok med visse komplikasjoner: En gang sendte jeg en emoji med kyssemunn til en elev. I farta så jeg ikke forskjell på kyssemunnen og et vanlig smil. Heldigvis tok jenta det pent.

Smile-blunkefjes

Vi sender nå seks milliarder emojier per dag. Det er to tusen å velge mellom, men fra de voksnes perspektiv er en emoji som smiler og/eller blunker som regel anvendelig til det meste. Det kunne ikke vært mer feil. «Har du husket å levere oppgava – smile-blunkefjes» vil kunne såre den som faktisk mestrer moderne kommunikasjon. Etterfulgt av dette tegnet kan lærerens spørsmål nemlig bli oppfattet som noe hånlig og sarkastisk. Det er manglende presisjon, og etterlater mottakeren i uvisshet om læreren er sur, ironisk eller bare inkompetent i bruk av emojier.

Dette bekreftet Ragna Løvskar på «Eides språksjov» på NRK tidligere i vinter. Hun fortalte at det lille smilet som Linda Eide svarte med, da Løvskar skrev at hun ble litt sein, ikke ble opplevd som hyggelig, men som uttrykk for en passiv-aggressiv sinnstilstand. Det ordentlige smilet har røde kinn og hyggeligere øyne. Et viktig råd er derfor å sette seg inn i reglene for hva symbolene står for, og ikke minst utøve måtehold. Det er litt dumt hvis bestemor sender en fersken-emoji, mens barnebarnet mottar den som en rumpesymbol.

Så, hvem eier språket? 

Vi må innse det, det er nok generasjonen som «skal på tannlegen». Det er ungdommens privilegium å føre oss inn i den nye tid, hvor presisjon i emojibruk er viktigere enn å velge rett preposisjon. Så får de voksne heller sitte der med postskjegget.

Gå til innlegget

Bunad til glede og besvær

Publisert 7 måneder siden

Forholdet vårt til bunaden ligger i krysningspunktet mellom stas og besvær. Den skaper samhold, men også utenforskap. Har den utspilt sin rolle?

16. mai er dagen da mange åpner skapdøra med en viss beven for tingenes tilstand: Hvor trang er bunaden i år? Bunaden blir en indikator på fjorårets selvdisiplin. Enkelte innser til slutt at komfort må trumfe gode intensjoner, og går til det lykkelige skritt å sy ut bunaden, slik at vi igjen kan puste en hel 17. mai.

Sterke følelser

I bonderomantikkens tid ble det riktignok ansett som stas at bysten var så stor og vesten så stram at bunadssøljene lå vannrett. Slik er det ikke lenger. «Hvis jeg hadde bunad, ville jeg aldri ha sydd den ut, det er et nederlag» fastslo imidlertid en mannlig kollega, da jeg fortalte om lettelsen over å ha sydd ut min. Skammelig kan det bli uansett, men det får man leve med. Verre er det når bunaden skaper utenforskap.

Forrige uke fortalte NRK om jenta som skammet seg over å ikke ha bunad til konfirmasjonen. Et par dager etter fikk jeg spørsmål fra en bekjent om jeg visste om noen som leide ut bunader. Datteren insisterte nemlig på å feire 17. mai i bunad, slik alle venninnene skulle. 

Siden min bekjente har utenlandsk bakgrunn, har ikke bunad vært et naturlig investeringsobjekt i familien. Det oppstod en vanskelig situasjon for både mor og datter. Vi har med andre ord et festplagg det er knyttet sterke følelser til, i krysningspunktet mellom stas og skam, samhold og utenforskap.

Markør og kjærlighetserklæring

Den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet resulterte i jakten på det typisk norske. En av de viktigste identitetsleverandørene ble bondekulturen. Bondens klesdrakt fikk status som det norske festplagget som skulle binde oss sammen som nasjon. 

Som en konsekvens av urbaniseringsprosessen ved begynnelsen av 1900-tallet, ble så bunaden både en nasjonal og regional markør. Den viste hvor du kom fra.

En bunad har alltid vært et dyrebart plagg, men ikke i den grad prismessig som nå. Mange norske jenter fikk utover på 1900-tallet sitt møte med bunadskultur og bunadssøm på folkehøgskolene, der de sydde sin egen bunad. 

Det de lærte, praktiserte de når de sydde bunad til døtrene sine, som igjen lærte av mor. Planter ble plukket og garn ble farget. Stakker ble brodert og montert. Vesten ble tilpasset unge i vekstfasen, med godt sømmonn til videre vekst. 

Gjennom lange vinterkvelder ble bunaden til, med kjærlighet i hvert sting. En bunad sydd av ei mor er mer enn et plagg. Den er en kjærlighetserklæring.

Binder eller skiller? 

I dag har vi blitt fremmedgjort for bunadsproduksjonen. Vi kjøper et ferdiglaget plagg der prisen gir oss hakeslepp hvis vi ikke forstår at håndverk koster. Når en bunad har blitt et så kostbart plagg, og det samtidig forventes i mange områder av landet at konfirmanter stiller i bunad, forstår vi at ønsket om en bunad kan skape utfordringer i mange hjem. En kan spørre seg om tida for dette nasjonalistiske plagget er forbi.

Det er ikke uproblematisk med ei nasjonaldrakt som skaper utenforskap, både av økonomiske og etniske grunner. For hva sier vi hvis innvandrerfamilien i nabohuset stiller i beltestakk fra Telemark? Tåler vi det, eller går grensene for integrering akkurat der?

Ja vi elsker

Det er altså viktig at bunaden verken blir vårt eneste gangbare festplagg til konfirmasjonen, eller noen billett til førsterangs medlemskap som nordmann. Samtidig er det i globaliseringens tidsalder viktigere enn noen gang at vi kjenner røttene våre, og har beholdt noen symboler som binder oss sammen. Og selvsagt skal nordmenn av alle slag skal få bruke bunad, eller egne nasjonale festplagg på 17. mai.

Når så dagen opprinner, og kanskje både mødre og fedre har grett og kjempet for å få bunaden på, får vi legge våre ambivalente følelser til side for ei stund og erkjenne at: Ja, vi elsker bunaden. God 17. mai.

LES OGSÅ: Er bunaden egentlig norsk?  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere