Liv Osnes Dalbakken

Alder: 49
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Telen under tunga

Publisert 6 dager siden - 2633 visninger

Det tyngste ved demens er ikke å miste hukommelsen, men å miste seg selv.

Det er en sår prosess for både far og datter når rollene byttes om. Den som før var sterk, blir den svake, og den som før hadde alle svarene, mangler ord. Dette tenker jeg mens jeg snører skoene til faren min og tar på han hansker. Det er vanskelig å få tommelen på rett sted for den som ikke forstår instruksen. Slik har jeg blitt påkledd­. Nå er det jeg som kler på.

Famlet etter ord. 

Rollebyttet gikk gradvis, ja, umerkelig i starten. Praktikeren og logikeren klarte ikke å lære spille-
reglene på nye spill, og strevde med å legge­ sammen tall i enkle regnestykker. Han famlet etter ord. Første gang forandringen ble påfallende, var i konfirmasjons-talen til det eldste barnebarnet. Historien om birkebeinerne som faren min fortalte, fikk aldri noe sluttpoeng. Dette var helt uvanlig for han, som var en stor forteller. Ordene som alltid hadde­ spilt på lag med ham, lurte seg unna og ble vanskelige å finne. Fortellegleden ble overskygget av en frykt for å glemme de verdifulle skattene som ordene alltid hadde­ vært.

Til sykehjemmet fikk han med seg bøker­, og særlig diktbøker, som han var spesielt glad i. Om han ikke hadde egne ord, skulle han få ha med seg andres. En dag jeg skulle lese Hans Børli for ham, slo boka seg opp av seg selv, der pappa hadde laget eseløre på sida. I diktet «Duften av fersk ved» hadde han streket under vers fire, der Børli setter ord på kampen for å finne ordene, som min far hadde kjempet:

Duften av fersk ved

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

Duften av hvit, fersk ved

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

Den underlige nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

Kjent på frykten

Det ble umulig å lese høyt, jeg måtte stoppe midt i. Det var som om Børli satte ord på en eksistensiell frykt fra min fars nære fortid. Hvor lenge var det siden han hadde streket under dette verset? Når laget han eseløre på sida? Hvor lenge hadde han kjent på frykten for at Livet skulle gå forbi?

I ei av favorittbøkene hans, Fuglane av Tarjei Vesaas, har hovedpersonen Mattis dyp respekt for de skarpe og de sterke. Selv er Mattis den evneveike, som man tidligere sa. Han er en det går sakte for, og som det fort blir kluss for når han skal sette ord på de store opplevelsene han har med «fuglane», som kommuniserer med ham om natta. Mattis har alltid hatt det slik, likevel er det vanskelig. Hvordan er det da for en mann som har vært blant de skarpe og sterke, å skulle bli en Mattis som folk ikke regner med? En som ikke kan klare det han før har klart, men som sier til datteren: «Du er så sterk, du.» Denne prosessen har vært en sakte sorg for meg som datter, men hvor skremmende må den ikke ha vært for ham?

Det er mer enn 70.000 mennesker med demens i Norge. Tapet av hukommelse er nok ikke det tyngste for alle disse. En ekstra byrde er tap av verdighet, tap av rolle, og det å måtte definere seg selv på nytt som en det ikke blir forventet noe av. En som ikke klarer å prestere, men som hele tiden må ta imot. Mange relasjoner blir også utfordret når det må defineres på nytt hvem som må være sterk for den andre.

Sløret er trekt for

Nå har tommelen kommet på rett sted i hansken til faren min. De gjenstridige skoene har havnet på rett fot, og det er klart for tur. Vi har som en slags samtale, men det er jeg som prater for oss begge. For sløret er trekt for, og telen under tunga har tatt ordene.

Vi går forbi et oppslag om demensaksjonen som arrangeres kommende uke: «En vakker dag har vi glemt demens», står det løfterikt på plakaten. Men foreløpig er vi mange som husker altfor godt.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Betalt frivillighet

Publisert rundt 1 måned siden - 847 visninger

Det kristne barne- og ungdomsarbeidet skal starte opp igjen etter sommeren. Men har vi frivillige ledere?

‘Jesus har et spørsmål, og det ­lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå?’ Sangen er en klassiker fra ­søndagsskolen på 1970- og 80-­tallet. Spørsmålet ble lagt tungt inn over unge sjeler. Søndagsskolebarna ­svarte samstemt hver søndag: «Jesus her er jeg, send meg». Mye kan tyde på at vi ikke holder løftet.

Trender i frivilligheten. «Frivillighet» er et honnørord i den norske kulturen. Nordmenn liker å tenke på seg selv som et folk som stiller opp. Så viser da også tall fra SSB at over halvparten av befolkningen gjør en frivillig innsats, altså uten å få betalt. Det høres ut som om det er all grunn til å slå seg fornøyd på brystet. Likevel viser den samme kilden at det er et synkende forhold mellom å være medlem og å utføre frivillig innsats i en organisasjon. «Den harde kjerne» som utfører frivillig arbeid i organisasjonene blir stadig eldre.

Denne trenden ser vi også innenfor de kristne organisasjonene. Her har ­sammenhengen mellom tro og påbudet «gå derfor ut» tradisjonelt ført til stor deltakelse i frivillig arbeid. Men frivillighetsforsker Bernard Enjolras kan fortelle til Vårt Land 21. mars at det er innen religiøs sektor de mest dramatiske endringene har foregått de seneste årene. Tallet på religiøse, frivillige organisasjoner gikk ned med 14,5 prosent mellom 1980 og 2009. En annen tendens er at folk er mindre trofaste til én organisasjon. «Man shopper rundt, og spør også mer om egennytte av innsatsen», sier Enjolras.

En ny tid. En konsekvens av Enjolras' funn kan vi registrere ved oppstart av det kristne barne- og ungdomsarbeidet i ­august. Barnekor har behov for ny dirigent. Speidergrupper trenger troppsleder og søndagsskolen trenger søndagsskolelærere, men det er vanskelig å få noen til å påta seg å stille opp ukentlig på frivillig basis. Det er forståelig. Man har sitt arbeid, sin familie og sine hobbyer.

«Det er en ny tid», blir det sagt. Ingen kan forvente at folk stiller opp gratis for andres barn og ungdommer. «Generasjon Snøfnugg», altså dagens unge, som er vant til individualitet og å bli behandlet som enkeltindivid, kan da også være ei ­krevende gruppe å lede. Det er heller ikke bare heiarop å få fra foreldrelinja. Fri­villig ledere må regne med kritiske innspill på butikken og via epost. Hvem orker den belastninga på fritida?

Betalt frivillighet. Den nærliggende løsninga kan være å betale for at noen skal påta seg lederskap. Stadig flere menig­heter tilsetter ungdommer eller voksne til å lede kor eller barneklubber. Til­synelatende er det en god idé at den som vil ha sitt barn med på en aktivitet kan betale seg ut av det, når en selv ikke kan eller vil stille opp. Men hvor går grensa for hvem som skal betales? Skal pianisten i barnekoret ha betalt siden hun er organistutdannet, mens speiderlederen som er lærerutdannet skal stille gratis?

Videre kan en uheldig konsekvens av paradokset betalt frivillighet bli at barn og unge fra familier som har dårlig råd, ikke vil kunne delta i aktiviteter som krever høy foreldrebetaling. Kontingenten som de fleste betaler med glede for å bøte på sin dårlige samvittighet, kan skape utenforskap. Det blir en løsning med bismak.

Velsignelse. I vår «nye tid» har vi, som Enjolras påpeker, lett for å spørre «what’s in it for me». Hva får jeg igjen for å stille opp i frivillig arbeid? I generasjoner før oss var «velsignelse» et honnørord. ­Begrepet brukes sjelden i dag. Det er kanskje slik at jo bedre vi har fått det økonomisk, dess mindre velsignelse synes vi å ha behov for. Men velsignelse er et ord uten datostempling.

Påbudet «Gå derfor ut» ledsages av 
løftet «og se jeg er med dere alle dager». Det kan selvsagt ikke være slik at det å ta aktivt del i arbeidsoppgaver i Guds rike er en forutsetning for velsignelse. Likevel skal vi tenke stort om at den som stiller seg til tjeneste, vil oppleve det som en velsignelse. Enten det er betalt eller ikke.

Gå til innlegget

Gutten i hetta

Publisert 2 måneder siden - 1317 visninger

«Han har gått inn i hetta», sa min venn om tenåringsgutten sin. En naturlov var trådt i kraft. Bjørnen var gått i hi.

Mens tenåringsjentenes ombyggingsfase spilles for åpen ­scene, drevet av en ukjent regissør­ med stor sans for dramatikk, gjennomgår guttene ofte en langt mer innesluttet prosess. Fjortenårige gutter drar bare hetta over seg, lukker døra og blir der inne.

Hvordan skal det gå når en hel generasjon gutter lever tenårene sine foran pc'en, inne på gutterommet, fysisk og mentalt i hetta?

Forstår ikke. 

For fjorten år siden stod mor og far bøyd over vogga, og undret seg over dette lille vesenet de ikke helt forstod. Opp fra vogga kom lyder og bevegelser fra en ukjent verden de ikke hadde tilgang til. Hva tenkte han på, der han lå? Hva drømte han om? Og de sukket av stolthet: Hva ville det vel ikke bli av han?

Før foreldrene vet ordet av det, står de så på nytt og undrer seg over en verden de ikke forstår. Denne gangen lytter de gjennom døra til gutterommet. Der inne utspiller det seg ett eller annet de ikke har kompetanse til å leve seg inn i. Det høres lyder fra en verden de ikke har tilgang til. Hva tenker han på, der han sitter og gamer, med tomme colabokser og potetgullpakker rundt seg? Hva drømmer han om, der inne i hetta? Og de sukker i avmakt: Hva skal det bli av han?

Ny samværsform. 

Grunnen til bekymring er da også reell. Unge menn topper år etter år selvmordsstatistikken. Den svenske sosiologen Yerko Rojas har analysert hva det er i barndommen som kan føre til at noen får høyere risiko for selvmord og selvmordsforsøk som ung voksen. Hun fant at gutter i 12-13 års-alderen som oppga at de som oftest var ensomme, hadde tre ganger høyere risiko for senere selvmord – enn gutter som for det meste var sammen med andre barn eller voksne.

Så kan man spørre seg: Sitter hettegutten alene på rommet fordi han ønsker det selv? Har kameratene sluttet å ringe på fordi alle vet at han vil sitte der alene, eller er tilbaketrekningen en strategi for å dekke over at ingen lenger ringer på?

Mer sosiale. 

Svaret er mest sannsynlig at kompisene ikke lenger ringer på, fordi de sitter i eget hjem og spiller online med vår mann i kjelleren. Hvis man lytter velvillig, kan man nemlig høre både latter, engasjerte utbrudd og drøfting av strategier fra gutterommet, på både engelsk og norsk. Dagens fjortenåringer er trolig langt mer sosiale enn foreldregenerasjonen var i sin tid.

Men det oppleves som en underlig form for samvær. Det sitter langt inne for mor og far å anerkjenne rådslagning om strategier for skytespill, som fullverdig kommunikasjon og sosialt fellesskap. Og kanskje er ikke denne samværsformen det man ønsker for barnet sitt, for det er dypt menneskelig å ønske den samme barndommen for barna, som man hadde selv. Men det som for de voksne oppleves som isolasjon, trenger slett ikke å være det.

Beskyttelse. 

Det finnes mange arter i naturen som gjennomgår en lignende prosess som hettegutten. I biologien kalles prosessen for metamorfose, «en gjennomgripende forvandling som unge dyr gjennomgår ved overgangen til voksen, kjønnsmoden form.»

Arter vi kjenner som gjennomgår denne prosessen er for eksempel sommerfugler, nymfer, øyenstikkere og biller. Disse artene­ dekkes av en kokong, som beskyttelse i en sårbar overgangsfase i livet. Når de kommer ut av metamorfosen, er de klare for voksenlivet. En annen form for tilbaketrekning i naturen er som tidligere nevnt bjørnen og likesinnede arter som går i hi om vinteren. Wikipedia forklarer at «dvale er i realiteten en strategi der dyrene­ unngår å møte direkte alle vinterens stressproblemer.»

Kanskje kan hetteguttens beskyttelsesfase være en strategi for å takle stress, og dermed virke helsebringende? Dette får man som tenåringsforeldre trøste seg med, mens man venter på at sønnen skal komme velberget ut av hetta.

Trykket i Vårt Land 6. juli 2018 i spalten Tendens.

Gå til innlegget

Kunsten å tro

Publisert 8 måneder siden - 3472 visninger

-Men er det egentlig lettere å tro enn å gjøre gode gjerninger? Er det ikke motsatt? Å gjøre noe godt for andre kan man bestemme seg for. Men hvordan skal man klare å tro når man faktisk ikke gjør det?

Så lett. Så vanskelig. Jenta ser spørrende på meg. Klasserommet er fylt av døsige elever en onsdag ettermiddag. Det begynner å bli tett luft etter en lang dag, og motivasjonen for å lytte til lærerens undervisning om kristen troslære er minkende i takt med minutter igjen til friminutt. Buddhisme og islam synes attenåringene er spennende, men kristendom kan de nok om. «Hvorfor skal vi lære om kristendom, når vi kan det fra før», er et vanlig spørsmål. Det er så avgjort en sannhet med modifikasjoner. Men denne ettermiddagen har ei av jentene virkelig våknet, og protesterer mot lærerens oppsummering av timen. Vi har fylt tavla med gode poeng under tema «Frelse i tre religioner», der de gode gjerningene og den rette livsførselen er veien til Nirvana og det muslimske paradis. Men til den kristne himmelen er veien enkel. Der finnes en frelser, og det er tilstrekkelig å tro på Jesu frelsesverk. Det kreves ingen gjerninger. Så lett. Men så vanskelig. For hvordan skal man klare å tro når man faktisk ikke gjør det?

Utilgjengelig. Episoden ble en av disse gylne stundene man kan oppleve som lærer, der en elev så tydelig har kommet fram til en erkjennelse. Hun har relatert lærestoffet til eget liv, for deretter å stille et kritisk spørsmål. Slike prosesser vil vi gjerne framelske i den videregående skolen. Men denne gangen ble jentas spørsmål alvorlig for meg som privatperson. Det er ikke lett å framtvinge tro. Gjør troskravet den kristne frelsen utilgjengelig for mange?

Troens uutholdelige letthet. Elevene mine har sett tv-serien "Skam". De har sett at den muslimske jenta Sana i siste sesong har stått med én fot i de norske og én i de muslimske verdiene. Sana strever med å få tid og rom til å be, midt under de andre attenåringens fest. Men religionen hennes krever at hun utfører plikten. Hun strever med fordommene som blir rettet mot henne som hijabbruker, og hun blir frustrert når han hun er forelsket i viser seg å ikke være muslim. Elevene er fascinerte: Tenk hvor dedikert hun er til sin egen religion. Tenk hvor mye tid og krefter hun bruker på å være religiøs. Tenk på alt det koster henne når hun hele tiden må ofre noe. Tenk å måtte tåle å skille seg ut fra andre. Til sammenligning oppleves kristendommen som tannløs og slapp. Den moderne kristne tro stiller ingen krav. Den krever ingen forpliktelse. Den krever ingen oppofrelse. Den krever bare dette ene: Å tro.

I verden og av verden. Hvis moderne mennesker imidlertid hadde snakket om kristen tro, kunne besteforeldre og oldeforeldre fortalt ungdommene om kravene som tidligere ble stilt for å oppfylle den kristne standarden. Også i min ungdomstid på åttitallet kunne vi kjenne på pietismens etterdønninger. Det var tydelige rammer for hva som var forventet av en kristen ungdom. Ut fra livsførsel var det ganske enkelt å se hvem i ungdomsflokken som tilhørte hvor. Mange av oss var riktignok i opposisjon mot konvensjoner i den kristne livsførselen som vi opplevde som unødvendige og utdaterte, men likevel sang vi med Solveig Leithaug: «Vi er i verden, men ikke av verden". I dag synger ungdommene med Cezinando: «Vi er perfekt, men verden er ikke det». Dagens unge kristne lever ikke under så sterke krav til livsførsel. De er i verden og av verden. Dermed oppleves kanskje heller ikke behovet for syndsforlatelse som særlig påtrengende. Men de har et sterkt ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

Troen død uten gjerninger. Etter denne onsdagsettermiddagen i klasserommet har jeg stilt meg selv spørsmålet: Har vår moderne tid gjort det for lett å være kristen, og dermed for vanskelig? Kan det tenkes at den lutherske kirkes dogme om «troen alene» ironisk nok står i veien for unge mennesker som ønsker å forplikte seg? For Luther ble det avgjørende å opponere mot pavekirka og dens vekt på at frelsen ikke bare var en gave fra Gud, men noe man selv måtte etterstrebe. Luthers samtid gjorde det helt nødvendig for han å gå tilbake til Paulus’ ord til Efeserne (2,8) om at «av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». Og dette dogmet kan ikke rokkes ved. Men Jakobs brev er også en del av den kristne lære. Mens Paulus fokuserer på frelse ved tro, understreker Jakob at troen må få konsekvenser. Frelsen må vise seg i et engasjement, skriver Jakob, som i Jakob 2,26: «For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.»

To sider av samme sak. Elevene mine fascineres altså av muslimer de kjenner, eller ser på tv, som tar ei pause fra festen for å be. I islam må man jo vise litt «effort», som de sier. Litt anstrengelse. De ser dels med undring, dels beundring, på ungdommer som tør å skille seg ut og virkelig stå for noe. Ungdommer som gjør noe for Gud, og som gjør noe for andre. De ønsker jo å endre en verden som ikke er perfekt. Jeg tror unge i dag trenger en tydeligere forkynnelse om at tro og gjerning er to sider av samme sak, som en mynt der man ikke kan si at den ene siden av mynten er mer mynt enn den andre. Troen er ikke noe man skal sitte og vente på, og like lite noe man skal kjempe for å oppnå. Tro er en gave, men en gave som gis når man selv er villig til å gi.

Strået holder. Det er vanskelig å tro hvis man ikke tror. Eleven min har rett. Men kanskje har det moderne mennesket i for stor grad komplisert troens vesen. André Bjerke framstiller kunsten å tro som en svært enkel og praktisk sak i diktet «Fortøyningen», når datteren Vilde fortøyer båten til et strå ved hjelp av en diger kjerringknute:  

Du kan den kunst å binde båten, Vilde!

Et strå på bredden her, et spinkelt siv

som feste for vårt fartøy: det er bildet

på troens makt i dette menneskeliv.

Så skjørt skal vi fortøye våre joller

i trygg forvissning om at strået holder!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 4 timer siden / 132 visninger
2 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 4 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 4 timer siden / 458 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 491 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 13 timer siden / 514 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 13 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 16 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
31 minutter siden / 132 visninger
Audun Aase kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 1 time siden / 199 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vis kirkelig solidaritet!
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 4 timer siden / 514 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 2090 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 10 timer siden / 125 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 12 timer siden / 2090 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 298 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 298 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 298 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 12 timer siden / 199 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 12 timer siden / 1069 visninger
Les flere