Liv Osnes Dalbakken

Alder: 50
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Reisende i kjærlighet og savn

Publisert 29 dager siden

Det er krevende å ha hjertet på flere steder.

Om scenen er lagt til en flyplass i London eller til mikroskopiske flyplasser på norske utposter, gjelder samme dramaturgi: Folk møtes og skilles.

I filmen Love actually rammes handlingen inn av en mengde mennesker som møtes på en flyplass, før vi blir kjent med filmens egentlige karakterer der kjærligheten har så ymse kår. Moralen er at «Love is all around». Men hvilke valg har vi tatt som fører til at barn må bruke sommeren på å være reisende i kjærlighet og savn?


Møtes og skilles

På en flyplass i distrikts-Norge står bestemor og venter på barnebarna som endelig skal komme på besøk i sommerferien. Når de kommer ut av flyet er de sjenerte. Den minste vil ikke se opp på bestemor, som har lengta siden jul etter livets dessert og blod av hennes blod. Besteforeldre og barnebarn hører sammen. Fra de tidligste tider har det vært en pragmatisk løsning at storfamilien har bodd under samme tak, slik at man kunne dra nytte av hverandre. Å bo så tett var selvsagt en kilde til gnisninger, men forholdet mellom barnebarn og besteforeldre ble til av seg selv i et naturlig fellesskap rundt bord og arbeid.

I vår tid lengtes det mye på tvers av generasjoner, for til innvandreres forundring bosetter nordmenn seg ofte langt fra sine foreldre. Det er kanskje arbeidet som har plassert dem geografisk. Eller frykten for at bygda skal bli for klam. Men ferien går så fort. I den verdifulle uka når barnebarn og besteforeldre igjen er en enhet, er det så mange behov som skal stettes og drømmer som skal oppfylles på kort tid. Og så er det tid for avskjed på samme flyplass. Den minste vil ikke slippe taket i hånda som han for lengst har forstått er en forlenget del av han selv.


Med hjertet på flere steder

Ei gruppe som særlig har følt på atskillelsens smerte, er misjonærbarna. Her i Vårt Land har Helge Kjøllesdal sett nærere på norske misjonærers historie. 29. juni skriver han om misjonærenes og misjonærbarnas forhold under krigen, og hvordan mange barn måtte bo atskilt fra sine foreldre i flere år. Da krigen endelig var slutt, var «små barn blitt ungdommer da de møtte foreldrene på kaien i Stavanger. Mange fikk varige mén av dette».

Slike historier finner vi flere av i Drønen og Skjortnes sin bok Med hjertet på flere steder fra 2010, og boktittelen speiler hvordan mange barn har opplevd sin oppvekst som en endeløs rekke av møter, avskjeder og savn. Denne prioriteringen av kallet framfor samvær med barna har blitt kritisert i den grad at det i dag heldigvis er få barn som må leve atskilt fra sine foreldre i kallets navn.


Reiser alene

I vår tid er det derimot ei annen gruppe barn som har hjertet på flere steder. Vi ser dem på flyplassen der de sitter med mappa rundt halsen med påskriften «Jeg reiser alene». De er reisende i kjærlighet og savn. Uansett hvem av foreldrene de er hos, etterlater møtet med den ene et savn etter den andre. At så mange barn til enhver tid må leve atskilt fra en av foreldrene, er et trekk ved samfunnsutviklingen vår som få våger å kritisere. Det blir for ubehagelig.

Et unntak er Monica Isakstuen i den samfunnskritiske romanen Vær snill med dyrene fra 2017. I korte glimt gir hun leseren en rå skildring av foreldrenes kamp om samværet med barna. I den kanskje skarpeste scenen skildrer hun en tenniskamp, der to foreldre spiller med barnet som ball. Fram og tilbake slås barnet, snart er det hos den ene, snart hos den andre. Ingen av foreldrene vil tape. Gjennom hele romanen viser imidlertid Isakstuen klart hvem som i realiteten er den tapende part.

Heldigvis finnes flyselskap og andre transportselskap som frakter barn og barnebarn på kryss og tvers gjennom landet. Slik blir mang en verditransport fraktet til noen som venter og lengter, ikke på grunn av kall, men på grunn av valg. Eller som Ole Paus framstiller denne lufttransporten:

Jeg reiser alene

jeg flyr over fjell og fjord

fra mamma i sør

til pappa i nord


Jeg reiser alene

jeg flyr over land og by

før kom barna med storken

men nå tar de fly

Gå til innlegget

Hvem eier språket?

Publisert 2 måneder siden

Den som ergrer seg over ungdommens upresise språkføring, må først feie for egen oppgang.

I går falt sensuren for om lag 50.000 eksamensstiler i norsk, produsert av landets nittenåringer. Eksamensbesvarelsene er spennende lektyre for språkinteresserte, for de speiler hva som faktisk skjer i det norske språket den dag i dag.

Hvis leseren nå reagerte på tidsbestemmelsen som avsluttet foregående avsnitt, vil jeg anslå leserens alder til over 25. Mens uttrykket «den dag i dag» for oss godt voksne er synonymt med «fremdeles», brukes det for ungdommen i betydninga «akkurat nå». Her er det en nyanseforskjell som neppe vil skape store problemer for forståelsen, men vi som vet hvordan det egentlig skal være, lar oss irritere.

Faste uttrykk

Det er mye å ta av hvis man først skal gremme seg over upresist språk. Verst står det til med preposisjoner i faste uttrykk. Mens voksengenerasjonen helt naturlig velger rett preposisjon, kan den oppvoksende slekt for eksempel skrive «dette skaper et bilde over situasjonen», «i romanen tar kvinnen opprør mot sine rolleforventninger», «jeg vil gi en vurdering på situasjonen» og «en kan få inntrykk i at det må være slik». Videre ser vi at uttrykk som «det var helt uforventet», «handlinga tar plass» og «grunnen er fordi» er kommet for å bli, samme hvor mye norsklærere kjemper imot. «Communis error facit ius», sa de gamle romerne. «Felles feil skaper regel». Dermed trampes det stadig i salaten. Eller tråkkes det i klaveret? Faste uttrykk er i alle fall krevende, noe deltakere i «Paradise ­hotel» gjentatte ganger har illustrert med skakkjørte formuleringer som «Jeg bærer ikke gnag», «Jeg ville aldri ha svikta deg i ryggen», og «Det er ett eller annet som skurrer i mosen her».

Språk er mer enn ord

Men er det bare ungdommen som sliter med å uttrykke seg presist? Vel, spør en tenåring om voksnes bruk av emojier, og de vil riste oppgitt på hodet. Språk er nemlig mer enn ord. For tjue år siden lanserte Shigetaka Kurita de første emojiene, altså disse små figurene, ofte ansikt, som uttrykker sinnsstemning. Gradvis gjorde de sitt inntog i språket. Det er nå mange år sidene elevene mine første gang sa at jeg virka sur i meldingene jeg sendte. De inneholdt nemlig ikke noen avvæpnende emoji. Jeg hadde ikke forstått at det er stor forskjell mellom «Har du husket å levere oppgava?» og «Har du husket å levere oppgava – smilefjes». Dette er en presisjon i språket som jeg som moden språkbruker har vært nødt til å venne meg til, og etter hvert har det gått naturlig. Riktignok med visse komplikasjoner: En gang sendte jeg en emoji med kyssemunn til en elev. I farta så jeg ikke forskjell på kyssemunnen og et vanlig smil. Heldigvis tok jenta det pent.

Smile-blunkefjes

Vi sender nå seks milliarder emojier per dag. Det er to tusen å velge mellom, men fra de voksnes perspektiv er en emoji som smiler og/eller blunker som regel anvendelig til det meste. Det kunne ikke vært mer feil. «Har du husket å levere oppgava – smile-blunkefjes» vil kunne såre den som faktisk mestrer moderne kommunikasjon. Etterfulgt av dette tegnet kan lærerens spørsmål nemlig bli oppfattet som noe hånlig og sarkastisk. Det er manglende presisjon, og etterlater mottakeren i uvisshet om læreren er sur, ironisk eller bare inkompetent i bruk av emojier.

Dette bekreftet Ragna Løvskar på «Eides språksjov» på NRK tidligere i vinter. Hun fortalte at det lille smilet som Linda Eide svarte med, da Løvskar skrev at hun ble litt sein, ikke ble opplevd som hyggelig, men som uttrykk for en passiv-aggressiv sinnstilstand. Det ordentlige smilet har røde kinn og hyggeligere øyne. Et viktig råd er derfor å sette seg inn i reglene for hva symbolene står for, og ikke minst utøve måtehold. Det er litt dumt hvis bestemor sender en fersken-emoji, mens barnebarnet mottar den som en rumpesymbol.

Så, hvem eier språket? 

Vi må innse det, det er nok generasjonen som «skal på tannlegen». Det er ungdommens privilegium å føre oss inn i den nye tid, hvor presisjon i emojibruk er viktigere enn å velge rett preposisjon. Så får de voksne heller sitte der med postskjegget.

Gå til innlegget

Bunad til glede og besvær

Publisert 3 måneder siden

Forholdet vårt til bunaden ligger i krysningspunktet mellom stas og besvær. Den skaper samhold, men også utenforskap. Har den utspilt sin rolle?

16. mai er dagen da mange åpner skapdøra med en viss beven for tingenes tilstand: Hvor trang er bunaden i år? Bunaden blir en indikator på fjorårets selvdisiplin. Enkelte innser til slutt at komfort må trumfe gode intensjoner, og går til det lykkelige skritt å sy ut bunaden, slik at vi igjen kan puste en hel 17. mai.

Sterke følelser

I bonderomantikkens tid ble det riktignok ansett som stas at bysten var så stor og vesten så stram at bunadssøljene lå vannrett. Slik er det ikke lenger. «Hvis jeg hadde bunad, ville jeg aldri ha sydd den ut, det er et nederlag» fastslo imidlertid en mannlig kollega, da jeg fortalte om lettelsen over å ha sydd ut min. Skammelig kan det bli uansett, men det får man leve med. Verre er det når bunaden skaper utenforskap.

Forrige uke fortalte NRK om jenta som skammet seg over å ikke ha bunad til konfirmasjonen. Et par dager etter fikk jeg spørsmål fra en bekjent om jeg visste om noen som leide ut bunader. Datteren insisterte nemlig på å feire 17. mai i bunad, slik alle venninnene skulle. 

Siden min bekjente har utenlandsk bakgrunn, har ikke bunad vært et naturlig investeringsobjekt i familien. Det oppstod en vanskelig situasjon for både mor og datter. Vi har med andre ord et festplagg det er knyttet sterke følelser til, i krysningspunktet mellom stas og skam, samhold og utenforskap.

Markør og kjærlighetserklæring

Den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet resulterte i jakten på det typisk norske. En av de viktigste identitetsleverandørene ble bondekulturen. Bondens klesdrakt fikk status som det norske festplagget som skulle binde oss sammen som nasjon. 

Som en konsekvens av urbaniseringsprosessen ved begynnelsen av 1900-tallet, ble så bunaden både en nasjonal og regional markør. Den viste hvor du kom fra.

En bunad har alltid vært et dyrebart plagg, men ikke i den grad prismessig som nå. Mange norske jenter fikk utover på 1900-tallet sitt møte med bunadskultur og bunadssøm på folkehøgskolene, der de sydde sin egen bunad. 

Det de lærte, praktiserte de når de sydde bunad til døtrene sine, som igjen lærte av mor. Planter ble plukket og garn ble farget. Stakker ble brodert og montert. Vesten ble tilpasset unge i vekstfasen, med godt sømmonn til videre vekst. 

Gjennom lange vinterkvelder ble bunaden til, med kjærlighet i hvert sting. En bunad sydd av ei mor er mer enn et plagg. Den er en kjærlighetserklæring.

Binder eller skiller? 

I dag har vi blitt fremmedgjort for bunadsproduksjonen. Vi kjøper et ferdiglaget plagg der prisen gir oss hakeslepp hvis vi ikke forstår at håndverk koster. Når en bunad har blitt et så kostbart plagg, og det samtidig forventes i mange områder av landet at konfirmanter stiller i bunad, forstår vi at ønsket om en bunad kan skape utfordringer i mange hjem. En kan spørre seg om tida for dette nasjonalistiske plagget er forbi.

Det er ikke uproblematisk med ei nasjonaldrakt som skaper utenforskap, både av økonomiske og etniske grunner. For hva sier vi hvis innvandrerfamilien i nabohuset stiller i beltestakk fra Telemark? Tåler vi det, eller går grensene for integrering akkurat der?

Ja vi elsker

Det er altså viktig at bunaden verken blir vårt eneste gangbare festplagg til konfirmasjonen, eller noen billett til førsterangs medlemskap som nordmann. Samtidig er det i globaliseringens tidsalder viktigere enn noen gang at vi kjenner røttene våre, og har beholdt noen symboler som binder oss sammen. Og selvsagt skal nordmenn av alle slag skal få bruke bunad, eller egne nasjonale festplagg på 17. mai.

Når så dagen opprinner, og kanskje både mødre og fedre har grett og kjempet for å få bunaden på, får vi legge våre ambivalente følelser til side for ei stund og erkjenne at: Ja, vi elsker bunaden. God 17. mai.

LES OGSÅ: Er bunaden egentlig norsk?  

Gå til innlegget

Uten skam

Publisert 6 måneder siden

Livet er ikke er noe å skamme seg over. Men forteller vi jentene det?

Det er tid for dans. Kulturskolen arrangerer åpen dag, og nå er det sjetteklassejentenes tur. De velsignede jentene, med så rikt utvalg av kropper. Her er alle utgaver, for noen begynte å vokse seg modne allerede for et par år siden, mens andre blomstrer seint. Noen har allerede et frontparti som kan få guttene i klassen til å miste munn og mæle. Andre har tyttebær, de fleste er flate. Mager strutter i kapp med skjørtet, for jentene vet ennå ikke at mager må holdes under kontroll. En to tre, en to tre. Graden av ynde strekker seg over hele skalaen. Utenfor står guttene og ser inn. Med sykkelhjelm på hodet etterligner de jentene mens de ler. Ennå er det uskyldens tid. Men snart, snart.

Idealene venter

Jentekroppene rører meg. De fine, sårbare kroppene. Strutteskjørtene bryr seg ikke om hvorvidt rompa er flat eller leggene tjukke. Men idealene venter i kulissene. I morgen vil noen kommentere den gode appetitten, og hvor mye smør hun smører på skiva. Neste uke mottar hun en snap med et bilde tatt fra en uheldig vinkel, fulgt av en enda mer uheldig kommentar. Den første kjæresten mener at hun ser litt annerledes ut der nede enn hvordan han trodde jenter var. Og dessuten lukter hun litt rart.

En to tre, en to tre. Som sommerfugllarver i valsetakt eier jentene framtida, med løfter om alt de skal utrette, og alt de skal få til. De er borgere av verdens nest mest likestilte land. Like muligheter er fremdeles en formulering de tror på. «Desillusjonert» er bare et ord i fremmedordboka. De har fått muligheten til å knuse glasstak i fødselsgave. Ennå vet de ikke hvor vondt nettopp det kan gjøre. Men snart, snart.

Skam

Utenfor kontoret til skolens helsesykepleier sitter hun som nettopp har vokst ut av strutteskjørtet. Hun er kvalm, fikk anmerkning for å være ukonsentrert i timen, og tør ikke å vise seg i kantina, for hun skammer seg. Hele skolen vet. Hun ville det jo, hun også, det var ikke det. Men han lovte at ingen skulle få vite det, så hun ikke skulle bli betraktet som billig vare. Så filma han det hele uten at hun visste det. Og så ble det delt med kompisen. Og nå vet alle.

I gangen utenfor klasserommet prøver en annen å holde tilbake tårene så ikke klassen skal se at hun har grått når hun kommer inn igjen. Læreren forstår ikke hvorfor rosen over de gode karakterene utløste en slik reaksjon, eller hvorfor oppfordringen til å studere medisin ble mottatt på denne måten. Men det er ikke læreren som kjenner at det ikke finnes nok luft i verden når kjemiprøva deles ut. Det er ikke han som har valgt de tyngste realfagene fordi foreldrene forventer at hun skal gjøre den klassereisen de selv ikke fikk mulighet til.

Fortell dem

De er sterke. De er skapt til å være jenter med unike kropper som kan bære en byrde, tanker som våger å være fri og hjerter som tåler livet. Det er ingen grunn til å synes synd på «det annet kjønn», for Simone de Beauvoirs tanker har gått ut på dato. Kvinner er sitt eget subjekt, og definerer selv sin rolle. Guttene står riktignok utenfor og ler mens jentene danser, men kanskje ler jentene sist. For det er trolig lettere for Cecilia Brækhus å leve ut drømmen, enn for Billy Elliot.

Det jentene behøver, er å forstå er at de ikke har noe å skamme seg over. Fortell dem det: De spiser ikke for mye. Det er greit at det høres lyder når man er på en offentlig do. De er ikke høyrøstede og ukvinnelige selv om de hevder sin mening. De trenger ikke å leve ut foreldrenes drøm. De er ikke skitne selv om en intim scene er lagt ut på nett. Og sår etter knuste glasstak leges.

Warsan Shire, en britisk-somalisk poet, skriver dette:

My girl is holy, is sacred, is pure

is clean, is loved is whole, is beautiful

is worthy, is okay, is alone, is just fine

just the way you are girl

just the way you look babe

with that dirty mouth

and those hands, wherever they have been

and that sadness, whatever caused it

and that anger, wherever it came from

and that fear, who ever brought it

you are my girl, girl, you are me.

Gå til innlegget

Med eller uten anorakk

Publisert 7 måneder siden

Vis meg skiutstyret ditt, og jeg skal si deg hvem du er.

'Jeg hadde ikke trodd at du gikk såpass fort på ski», sa en bekjent av meg etter vår første skitur sammen. «Nei vel, hvorfor ikke?», spurte jeg, mer nysgjerrig på utgangspunktet for antakelsen, enn fornærmet på vegne av egne skiferdigheter. Det viste seg å være den nokså store og utdaterte anorakken min som hadde felt meg. Jeg var blitt satt i bås med ski-sinkene.

Skikultur. 

Fordommene mot anorakken førte meg imidlertid inn i flere års betraktninger rundt variasjoner av konseptet «skigåing», og ikke minst har jeg fått kontakt med egne fordommer. Jeg har foretatt en helt uoffisiell sosialantropologisk studie av skikulturen på øst- og vestsida av Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Sjusjøen og Gausdal vestfjell.

Forskningen viser at den som tror at det å gå på langrennsski innebærer en enhet i handling, må tro om igjen. Her er det snakk om to svært ulike kulturer, heretter kalt «turkultur» og «trimkultur». Man vil selvsagt finne innslag av begge kulturer både på øst- og vestsida, men la oss for enkelthets skyld holde oss til geografisk bestemthet.

Les også: Skjønnhet styrker forvaltertanken

Hette eller buff. 

På vestsida bruker man anorakk. Man kan fremdeles se hvite anorakker i lerret i dette området, som om det var kompani Linge som var på tur. Mer vanlig er de røde og blå, og i økende grad ses mer moderne fargevalg. Fellesnevneren er hetta, for før man vet ordet av det, blåser det opp i fjellet, og da er hetta god å ha, særlig hvis den har pels (merk fuskpels). På vestsida har man dessuten ryggsekk med termos, mat, smurning, sitteplate, appelsin, sjokolade, ekstra genser, og kanskje en liten spade. På østsida bruker man derimot ikke anorakk, men lett treningsjakke. Vi snakker jo trimkultur. Det skal gås fort, og luftmotstanden må være lav. Dermed har man heller ikke sekk, men rumpetaske, gjerne egen rumpetaske for drikke. Også på østsida kan det blåse, men hette har man altså ikke. Løsninga er å ta bøffen over hodet, med lua oppå.

Trimkulturens mål er som navnet sier å trimme. Da setter du deg ikke ned for å spise, og dermed trenger du heller ikke sekk. Du trenger ikke ekstra genser, for du holder varmen når du går, og det trengs heller ingen spade eller termos. Mat og drikke fås kjøpt på kafeer eller åpne skistuer, så slipper man ekstra vekt. Innen turkulturen derimot, skal en kose seg på tur. Matpause med niste og kakao er halve turen, og hva klokka er når en kommer tilbake til hytta, spiller liten rolle. Skulle du havne i venstre spor, er det tilgivelse å få, for det er ikke så strenge løyperegler som på andre sida av dalen. Det er ikke sikkert det er løype i det hele tatt.

Les også: Mange eldre har fått bedre helse og humør etter at de har kommet seg opp av stolen og i aktivitet.

Satt i bås. 

Hva skjer når turkultur møter trimkultur? Hva tenker vi om hverandre? Jo, er du på østsida og møter en med anorakk og sekk som har satt seg ned og sitter og spiser ved siden av løypa, tenker du: «Der er en amatør, vi ses neppe i Birken». Er du på vestsida og møter en i kondomdress med bøffen under lua og kun ei taske til drikke på rumpa, tenker du: «For en streber. Han må lære å kose seg.» Og slik opererer vi mennesker, vi setter hverandre i bås, og synes gjerne best om egne valg.

Men det skjer ikke bare i langrennsløypene. Sist lørdag skulle tremenningen min fra Sogn og Fjordane sjekke inn på hotell på Gardermoen, hvor flere organisasjoner hadde møtevirksomhet. Hun var strengt tatt deltaker på KrFs landskonferanse, men resepsjonisten hadde tydeligvis gjort seg opp en annen mening. Selvsikkert slo han fast: «Ja, du kommer fra Norsk Sau & Geit!» Satt i bås, bokstavelig talt.

Vi er alle skyldige. En gang kom jeg gående opp Karl Johan bak et par, kledd i helsvart. Det var et motorsykkelpar kledd i skinn fra topp til tå, med hjelmen på arma. Jeg hadde mine klare tanker om hvor de var på vei, men så svingte de sannelig inn på Panduro hobbyforretning. Der fikk jeg den. Vi har godt av å oppleve at båsene vi har plassert hverandre i, blir for trange. Så god skitur, med eller uten anorakk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere