Liv Osnes Dalbakken

Alder: 50
  RSS

Om Liv Osnes

Følgere

Hvem eier språket?

Publisert 6 dager siden

Den som ergrer seg over ungdommens upresise språkføring, må først feie for egen oppgang.

I går falt sensuren for om lag 50.000 eksamensstiler i norsk, produsert av landets nittenåringer. Eksamensbesvarelsene er spennende lektyre for språkinteresserte, for de speiler hva som faktisk skjer i det norske språket den dag i dag.

Hvis leseren nå reagerte på tidsbestemmelsen som avsluttet foregående avsnitt, vil jeg anslå leserens alder til over 25. Mens uttrykket «den dag i dag» for oss godt voksne er synonymt med «fremdeles», brukes det for ungdommen i betydninga «akkurat nå». Her er det en nyanseforskjell som neppe vil skape store problemer for forståelsen, men vi som vet hvordan det egentlig skal være, lar oss irritere.

Faste uttrykk

Det er mye å ta av hvis man først skal gremme seg over upresist språk. Verst står det til med preposisjoner i faste uttrykk. Mens voksengenerasjonen helt naturlig velger rett preposisjon, kan den oppvoksende slekt for eksempel skrive «dette skaper et bilde over situasjonen», «i romanen tar kvinnen opprør mot sine rolleforventninger», «jeg vil gi en vurdering på situasjonen» og «en kan få inntrykk i at det må være slik». Videre ser vi at uttrykk som «det var helt uforventet», «handlinga tar plass» og «grunnen er fordi» er kommet for å bli, samme hvor mye norsklærere kjemper imot. «Communis error facit ius», sa de gamle romerne. «Felles feil skaper regel». Dermed trampes det stadig i salaten. Eller tråkkes det i klaveret? Faste uttrykk er i alle fall krevende, noe deltakere i «Paradise ­hotel» gjentatte ganger har illustrert med skakkjørte formuleringer som «Jeg bærer ikke gnag», «Jeg ville aldri ha svikta deg i ryggen», og «Det er ett eller annet som skurrer i mosen her».

Språk er mer enn ord

Men er det bare ungdommen som sliter med å uttrykke seg presist? Vel, spør en tenåring om voksnes bruk av emojier, og de vil riste oppgitt på hodet. Språk er nemlig mer enn ord. For tjue år siden lanserte Shigetaka Kurita de første emojiene, altså disse små figurene, ofte ansikt, som uttrykker sinnsstemning. Gradvis gjorde de sitt inntog i språket. Det er nå mange år sidene elevene mine første gang sa at jeg virka sur i meldingene jeg sendte. De inneholdt nemlig ikke noen avvæpnende emoji. Jeg hadde ikke forstått at det er stor forskjell mellom «Har du husket å levere oppgava?» og «Har du husket å levere oppgava – smilefjes». Dette er en presisjon i språket som jeg som moden språkbruker har vært nødt til å venne meg til, og etter hvert har det gått naturlig. Riktignok med visse komplikasjoner: En gang sendte jeg en emoji med kyssemunn til en elev. I farta så jeg ikke forskjell på kyssemunnen og et vanlig smil. Heldigvis tok jenta det pent.

Smile-blunkefjes

Vi sender nå seks milliarder emojier per dag. Det er to tusen å velge mellom, men fra de voksnes perspektiv er en emoji som smiler og/eller blunker som regel anvendelig til det meste. Det kunne ikke vært mer feil. «Har du husket å levere oppgava – smile-blunkefjes» vil kunne såre den som faktisk mestrer moderne kommunikasjon. Etterfulgt av dette tegnet kan lærerens spørsmål nemlig bli oppfattet som noe hånlig og sarkastisk. Det er manglende presisjon, og etterlater mottakeren i uvisshet om læreren er sur, ironisk eller bare inkompetent i bruk av emojier.

Dette bekreftet Ragna Løvskar på «Eides språksjov» på NRK tidligere i vinter. Hun fortalte at det lille smilet som Linda Eide svarte med, da Løvskar skrev at hun ble litt sein, ikke ble opplevd som hyggelig, men som uttrykk for en passiv-aggressiv sinnstilstand. Det ordentlige smilet har røde kinn og hyggeligere øyne. Et viktig råd er derfor å sette seg inn i reglene for hva symbolene står for, og ikke minst utøve måtehold. Det er litt dumt hvis bestemor sender en fersken-emoji, mens barnebarnet mottar den som en rumpesymbol.

Så, hvem eier språket? 

Vi må innse det, det er nok generasjonen som «skal på tannlegen». Det er ungdommens privilegium å føre oss inn i den nye tid, hvor presisjon i emojibruk er viktigere enn å velge rett preposisjon. Så får de voksne heller sitte der med postskjegget.

Gå til innlegget

Bunad til glede og besvær

Publisert rundt 1 måned siden

Forholdet vårt til bunaden ligger i krysningspunktet mellom stas og besvær. Den skaper samhold, men også utenforskap. Har den utspilt sin rolle?

16. mai er dagen da mange åpner skapdøra med en viss beven for tingenes tilstand: Hvor trang er bunaden i år? Bunaden blir en indikator på fjorårets selvdisiplin. Enkelte innser til slutt at komfort må trumfe gode intensjoner, og går til det lykkelige skritt å sy ut bunaden, slik at vi igjen kan puste en hel 17. mai.

Sterke følelser

I bonderomantikkens tid ble det riktignok ansett som stas at bysten var så stor og vesten så stram at bunadssøljene lå vannrett. Slik er det ikke lenger. «Hvis jeg hadde bunad, ville jeg aldri ha sydd den ut, det er et nederlag» fastslo imidlertid en mannlig kollega, da jeg fortalte om lettelsen over å ha sydd ut min. Skammelig kan det bli uansett, men det får man leve med. Verre er det når bunaden skaper utenforskap.

Forrige uke fortalte NRK om jenta som skammet seg over å ikke ha bunad til konfirmasjonen. Et par dager etter fikk jeg spørsmål fra en bekjent om jeg visste om noen som leide ut bunader. Datteren insisterte nemlig på å feire 17. mai i bunad, slik alle venninnene skulle. 

Siden min bekjente har utenlandsk bakgrunn, har ikke bunad vært et naturlig investeringsobjekt i familien. Det oppstod en vanskelig situasjon for både mor og datter. Vi har med andre ord et festplagg det er knyttet sterke følelser til, i krysningspunktet mellom stas og skam, samhold og utenforskap.

Markør og kjærlighetserklæring

Den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet resulterte i jakten på det typisk norske. En av de viktigste identitetsleverandørene ble bondekulturen. Bondens klesdrakt fikk status som det norske festplagget som skulle binde oss sammen som nasjon. 

Som en konsekvens av urbaniseringsprosessen ved begynnelsen av 1900-tallet, ble så bunaden både en nasjonal og regional markør. Den viste hvor du kom fra.

En bunad har alltid vært et dyrebart plagg, men ikke i den grad prismessig som nå. Mange norske jenter fikk utover på 1900-tallet sitt møte med bunadskultur og bunadssøm på folkehøgskolene, der de sydde sin egen bunad. 

Det de lærte, praktiserte de når de sydde bunad til døtrene sine, som igjen lærte av mor. Planter ble plukket og garn ble farget. Stakker ble brodert og montert. Vesten ble tilpasset unge i vekstfasen, med godt sømmonn til videre vekst. 

Gjennom lange vinterkvelder ble bunaden til, med kjærlighet i hvert sting. En bunad sydd av ei mor er mer enn et plagg. Den er en kjærlighetserklæring.

Binder eller skiller? 

I dag har vi blitt fremmedgjort for bunadsproduksjonen. Vi kjøper et ferdiglaget plagg der prisen gir oss hakeslepp hvis vi ikke forstår at håndverk koster. Når en bunad har blitt et så kostbart plagg, og det samtidig forventes i mange områder av landet at konfirmanter stiller i bunad, forstår vi at ønsket om en bunad kan skape utfordringer i mange hjem. En kan spørre seg om tida for dette nasjonalistiske plagget er forbi.

Det er ikke uproblematisk med ei nasjonaldrakt som skaper utenforskap, både av økonomiske og etniske grunner. For hva sier vi hvis innvandrerfamilien i nabohuset stiller i beltestakk fra Telemark? Tåler vi det, eller går grensene for integrering akkurat der?

Ja vi elsker

Det er altså viktig at bunaden verken blir vårt eneste gangbare festplagg til konfirmasjonen, eller noen billett til førsterangs medlemskap som nordmann. Samtidig er det i globaliseringens tidsalder viktigere enn noen gang at vi kjenner røttene våre, og har beholdt noen symboler som binder oss sammen. Og selvsagt skal nordmenn av alle slag skal få bruke bunad, eller egne nasjonale festplagg på 17. mai.

Når så dagen opprinner, og kanskje både mødre og fedre har grett og kjempet for å få bunaden på, får vi legge våre ambivalente følelser til side for ei stund og erkjenne at: Ja, vi elsker bunaden. God 17. mai.

LES OGSÅ: Er bunaden egentlig norsk?  

Gå til innlegget

Uten skam

Publisert 4 måneder siden

Livet er ikke er noe å skamme seg over. Men forteller vi jentene det?

Det er tid for dans. Kulturskolen arrangerer åpen dag, og nå er det sjetteklassejentenes tur. De velsignede jentene, med så rikt utvalg av kropper. Her er alle utgaver, for noen begynte å vokse seg modne allerede for et par år siden, mens andre blomstrer seint. Noen har allerede et frontparti som kan få guttene i klassen til å miste munn og mæle. Andre har tyttebær, de fleste er flate. Mager strutter i kapp med skjørtet, for jentene vet ennå ikke at mager må holdes under kontroll. En to tre, en to tre. Graden av ynde strekker seg over hele skalaen. Utenfor står guttene og ser inn. Med sykkelhjelm på hodet etterligner de jentene mens de ler. Ennå er det uskyldens tid. Men snart, snart.

Idealene venter

Jentekroppene rører meg. De fine, sårbare kroppene. Strutteskjørtene bryr seg ikke om hvorvidt rompa er flat eller leggene tjukke. Men idealene venter i kulissene. I morgen vil noen kommentere den gode appetitten, og hvor mye smør hun smører på skiva. Neste uke mottar hun en snap med et bilde tatt fra en uheldig vinkel, fulgt av en enda mer uheldig kommentar. Den første kjæresten mener at hun ser litt annerledes ut der nede enn hvordan han trodde jenter var. Og dessuten lukter hun litt rart.

En to tre, en to tre. Som sommerfugllarver i valsetakt eier jentene framtida, med løfter om alt de skal utrette, og alt de skal få til. De er borgere av verdens nest mest likestilte land. Like muligheter er fremdeles en formulering de tror på. «Desillusjonert» er bare et ord i fremmedordboka. De har fått muligheten til å knuse glasstak i fødselsgave. Ennå vet de ikke hvor vondt nettopp det kan gjøre. Men snart, snart.

Skam

Utenfor kontoret til skolens helsesykepleier sitter hun som nettopp har vokst ut av strutteskjørtet. Hun er kvalm, fikk anmerkning for å være ukonsentrert i timen, og tør ikke å vise seg i kantina, for hun skammer seg. Hele skolen vet. Hun ville det jo, hun også, det var ikke det. Men han lovte at ingen skulle få vite det, så hun ikke skulle bli betraktet som billig vare. Så filma han det hele uten at hun visste det. Og så ble det delt med kompisen. Og nå vet alle.

I gangen utenfor klasserommet prøver en annen å holde tilbake tårene så ikke klassen skal se at hun har grått når hun kommer inn igjen. Læreren forstår ikke hvorfor rosen over de gode karakterene utløste en slik reaksjon, eller hvorfor oppfordringen til å studere medisin ble mottatt på denne måten. Men det er ikke læreren som kjenner at det ikke finnes nok luft i verden når kjemiprøva deles ut. Det er ikke han som har valgt de tyngste realfagene fordi foreldrene forventer at hun skal gjøre den klassereisen de selv ikke fikk mulighet til.

Fortell dem

De er sterke. De er skapt til å være jenter med unike kropper som kan bære en byrde, tanker som våger å være fri og hjerter som tåler livet. Det er ingen grunn til å synes synd på «det annet kjønn», for Simone de Beauvoirs tanker har gått ut på dato. Kvinner er sitt eget subjekt, og definerer selv sin rolle. Guttene står riktignok utenfor og ler mens jentene danser, men kanskje ler jentene sist. For det er trolig lettere for Cecilia Brækhus å leve ut drømmen, enn for Billy Elliot.

Det jentene behøver, er å forstå er at de ikke har noe å skamme seg over. Fortell dem det: De spiser ikke for mye. Det er greit at det høres lyder når man er på en offentlig do. De er ikke høyrøstede og ukvinnelige selv om de hevder sin mening. De trenger ikke å leve ut foreldrenes drøm. De er ikke skitne selv om en intim scene er lagt ut på nett. Og sår etter knuste glasstak leges.

Warsan Shire, en britisk-somalisk poet, skriver dette:

My girl is holy, is sacred, is pure

is clean, is loved is whole, is beautiful

is worthy, is okay, is alone, is just fine

just the way you are girl

just the way you look babe

with that dirty mouth

and those hands, wherever they have been

and that sadness, whatever caused it

and that anger, wherever it came from

and that fear, who ever brought it

you are my girl, girl, you are me.

Gå til innlegget

Med eller uten anorakk

Publisert 5 måneder siden

Vis meg skiutstyret ditt, og jeg skal si deg hvem du er.

'Jeg hadde ikke trodd at du gikk såpass fort på ski», sa en bekjent av meg etter vår første skitur sammen. «Nei vel, hvorfor ikke?», spurte jeg, mer nysgjerrig på utgangspunktet for antakelsen, enn fornærmet på vegne av egne skiferdigheter. Det viste seg å være den nokså store og utdaterte anorakken min som hadde felt meg. Jeg var blitt satt i bås med ski-sinkene.

Skikultur. 

Fordommene mot anorakken førte meg imidlertid inn i flere års betraktninger rundt variasjoner av konseptet «skigåing», og ikke minst har jeg fått kontakt med egne fordommer. Jeg har foretatt en helt uoffisiell sosialantropologisk studie av skikulturen på øst- og vestsida av Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Sjusjøen og Gausdal vestfjell.

Forskningen viser at den som tror at det å gå på langrennsski innebærer en enhet i handling, må tro om igjen. Her er det snakk om to svært ulike kulturer, heretter kalt «turkultur» og «trimkultur». Man vil selvsagt finne innslag av begge kulturer både på øst- og vestsida, men la oss for enkelthets skyld holde oss til geografisk bestemthet.

Les også: Skjønnhet styrker forvaltertanken

Hette eller buff. 

På vestsida bruker man anorakk. Man kan fremdeles se hvite anorakker i lerret i dette området, som om det var kompani Linge som var på tur. Mer vanlig er de røde og blå, og i økende grad ses mer moderne fargevalg. Fellesnevneren er hetta, for før man vet ordet av det, blåser det opp i fjellet, og da er hetta god å ha, særlig hvis den har pels (merk fuskpels). På vestsida har man dessuten ryggsekk med termos, mat, smurning, sitteplate, appelsin, sjokolade, ekstra genser, og kanskje en liten spade. På østsida bruker man derimot ikke anorakk, men lett treningsjakke. Vi snakker jo trimkultur. Det skal gås fort, og luftmotstanden må være lav. Dermed har man heller ikke sekk, men rumpetaske, gjerne egen rumpetaske for drikke. Også på østsida kan det blåse, men hette har man altså ikke. Løsninga er å ta bøffen over hodet, med lua oppå.

Trimkulturens mål er som navnet sier å trimme. Da setter du deg ikke ned for å spise, og dermed trenger du heller ikke sekk. Du trenger ikke ekstra genser, for du holder varmen når du går, og det trengs heller ingen spade eller termos. Mat og drikke fås kjøpt på kafeer eller åpne skistuer, så slipper man ekstra vekt. Innen turkulturen derimot, skal en kose seg på tur. Matpause med niste og kakao er halve turen, og hva klokka er når en kommer tilbake til hytta, spiller liten rolle. Skulle du havne i venstre spor, er det tilgivelse å få, for det er ikke så strenge løyperegler som på andre sida av dalen. Det er ikke sikkert det er løype i det hele tatt.

Les også: Mange eldre har fått bedre helse og humør etter at de har kommet seg opp av stolen og i aktivitet.

Satt i bås. 

Hva skjer når turkultur møter trimkultur? Hva tenker vi om hverandre? Jo, er du på østsida og møter en med anorakk og sekk som har satt seg ned og sitter og spiser ved siden av løypa, tenker du: «Der er en amatør, vi ses neppe i Birken». Er du på vestsida og møter en i kondomdress med bøffen under lua og kun ei taske til drikke på rumpa, tenker du: «For en streber. Han må lære å kose seg.» Og slik opererer vi mennesker, vi setter hverandre i bås, og synes gjerne best om egne valg.

Men det skjer ikke bare i langrennsløypene. Sist lørdag skulle tremenningen min fra Sogn og Fjordane sjekke inn på hotell på Gardermoen, hvor flere organisasjoner hadde møtevirksomhet. Hun var strengt tatt deltaker på KrFs landskonferanse, men resepsjonisten hadde tydeligvis gjort seg opp en annen mening. Selvsikkert slo han fast: «Ja, du kommer fra Norsk Sau & Geit!» Satt i bås, bokstavelig talt.

Vi er alle skyldige. En gang kom jeg gående opp Karl Johan bak et par, kledd i helsvart. Det var et motorsykkelpar kledd i skinn fra topp til tå, med hjelmen på arma. Jeg hadde mine klare tanker om hvor de var på vei, men så svingte de sannelig inn på Panduro hobbyforretning. Der fikk jeg den. Vi har godt av å oppleve at båsene vi har plassert hverandre i, blir for trange. Så god skitur, med eller uten anorakk.

Gå til innlegget

Åtte egg

Publisert 6 måneder siden

Mødre over hele landet puster nå lettet ut. De har klart det igjen. De har sikret barna en lykkelig barndom. Men det koster.

Det må være en mann som står bak uttrykket «Som julekvelden på kjerringa». Uttrykket brukes for å beskrive at julaften plutselig er der, uten at man har fått forberedt seg. Altså slik en mann gjerne har det. Det er ikke tilfeldig at gullsmedbutikkene har rekordomsetning på formiddagen den tjuefjerde desember.

Kjerringer, derimot, har et prosjekt ­gående som forsterkes rundt juletider hvert år, og som driver dem hardt gjennom hele desember: De må sikre ­barna gode barndomsminner. Og minnene ­knyttet til advent og julefeiring er ekstra verdi­ladde. Mødre legger all sin prestisje i at barna skal kunne se tilbake på barndommens jul med stor glede. I så fall er «prosjekt lykkelig barndom» avsluttet, og de kan føle seg vellykket i morsrollen.

LES OGSÅ: Beskytter oss fra julens mas

Lukt av hjortehorn. 

I mors egen minne­bank ligger nemlig minnene og skinner. Hun husker hvordan hver skoledag i ­desember var fylt av forventning om hva som ventet henne når hun kom hjem. Mens desembermorgenen ennå er i svart-hvitt og læreren tenner det første­ lyset i ­adventsstaken, ser hun for seg smultgryta som hennes egen mor har tatt fram dagen­ før. Det vil lukte hjortehorn langt ut på gårdsplassen når hun kommer hjem med skolebussen. Er hun riktig heldig, har økonomien strukket langt nok til å spandere åtte egg, og dermed dobbel porsjon. Da kan det bli hjortehorn til ettermiddagskaffen hele desember. Men åtte egg er selvsagt i meste laget når mor i huset er hjemmeværende, og én inntekt skal holde til så mangt før jul.

Mens himmelen utenfor klasserommet går over i fargesending og røyken fra fyrstikka blander seg med lukta av våte polvotter til tørk på varmeovnen, tenker hun på julepynten hun skal lage under ettermiddagens juleverksted. Det skal bli nye lenker, som erstatning for dem katten tok i fjor. De skal spille julemusikk mens de sitter rundt bordet. Og i morgen er det hennes tur til å åpne adventskalenderen. Slik vil det fortsette i hele desember. Lykkestundene står i kø. Heretter vil det bare bli bedre, i tjuefire dager framover.

Selvpålagt øvelse. 

Sannsynligvis idylliserer vi slike barndomsminner. Likevel er drømmen at barna skal få arve idyllen. Som personlig ansvarlig for ­barnas adventsminner, hender det imidlertid at mødre føler ansvaret for tjue­fire ­forventningsmettede dager tynge. ­Advent har kommet med krav som vi stiller til oss selv for at vi skal prestere like godt som våre hjemmeværende mødre ­gjorde. Det er en selvpålagt øvelse som vi ­vanskelig kan vinne. Syttitallsmødre flest var hjemme­værende eller arbeidet deltid, og kunne lage deigen klar før barna kom hjem. Selv har vi som yrkesaktive mødre med lite tid, kjempet med ­svidde fingre på et glovarmt krumkakejern og tårer i ­pepperkakedeigen som klistrer seg til benken, i konkurranse med ­stilene som skulle vært rettet, og rapportene som skulle vært ­levert. Ja, vi har råd til å ­doble deigen, selv om det blir åtte egg. Men det koster oss dårlig samvittighet for at det ikke er tid til å lese hvert kapittel av Snøsøsteren, eller hugge juletreet i skogen selv, med hjemmebakte boller og kakao i sekken.

Det er ikke barna som krever det, men standarden vi selv har satt. Som barn var vi fornøyde med en adventskalender med bilder fra juleevangeliet bak hver luke. Ingen sjokolade, ingen hårstrikk, duftlys eller legoklosser. Men det er en annen tid, nå. Barna må få det beste. Og har du først startet med kalendergaver for det første barnet, har du det gående, med tre kalendere ganger tjuefire forventninger å oppfylle.

LES OGSÅ: Dette vil vi gi bort

24 dager. 

Advent skulle innebære tid til refleksjon, juleverksted og etter­middagskaffe med hjortehorn. Virkelighetens desember kommer som en årlig, beslektet utgave av TV-serien 24: Vi mødre har 24 dager på oss til å sikre barna en lykkelig barndom. Det er en stritt løp. Men vi gjør så godt vi kan. Om det så skal koste oss åtte egg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere