Markus Westermoen

Alder: 0
  RSS

Om Markus

Følgere

Kirkedemokratiets utfordringer

Publisert rundt 1 måned siden

Kirkevalget er over, men debatten om kirkedemokratiet bør fortsette.

Kirkedemokratiet er langt fra perfekt, og har man høye forventninger kan det fremstå som enda mindre perfekt. Professor Karl Øyvind Jordell påpeker faren for en "pervers effekt", det at en stemme for en kandidat fører til at en helt annen blir valgt inn. Jeg mener at velgernes mulighet til å endre på listene og velge inn personer, gjerne ut fra andre kriterier enn politisk enighet, er en viktig demokratisk rett. De potensielt uheldige effektene som påpekes er svakheter som følger av valgordningen, ikke noe den enkelte liste kan ta ansvar for.

Norge byttet valgordning fra valg i enmannskretser til forholdstallsvalg i 1921, blant annet fordi avholdsbevegelsen utnyttet systemet og stemte på representanter, uavhengig av partitilknytning, som støttet deres sak. Slik sikret de seg mange representanter som støttet avholdssaken. Etter den tid er vi blitt vant til at medlemmer på partilister er nogenlunde enige om sakene slik at velgerne vet hva de får når de stemmer på et parti. Det er likevel ikke alltid opplagt, blant annet har "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" inngått et samarbeid med "Miljøpartiet De Grønne" i Stavanger. Det er et resultat av forhandlinger, ikke en svakhet med valgsystemet, men viser at uansett valgsystem kan velgerne få noe de ikke bad om.

Da kirken brukte preferansevalg var muligheten der for grupperinger til å mobilisere for sine kandidater, og alle, både liberale og konservative stod på samme liste. Ved valget i 2015 stilte Åpen folkekirke egne lister mange steder. I Agder og Telemark førte dette til at mange liberale forsvant fra en ferdig nominasjonsliste, og lista speilet ikke lenger hele bredden av meninger. At konservative velgere stemte på nominasjonslista i 2015 burde derfor ikke være overraskende. Ved valget i 2019 kom Bønnelista, og dermed ble nominasjonslista enda "smalere". For meg synes dette som en uunngåelig konsekvens av at det oppstår flere lister, og ikke noe nominasjonskomiteen eller kandidatene på nominasjonslista kan lastes for. Det at Frimodig kirke har anbefalt kandidater er ikke noe andre kan holdes ansvarlige for - verken kirkerådet eller de som ble anbefalt. Dersom resultatet av valget blir påvirket av anbefalinger er det noe velgerne selv bestemmer over. Å si at et valg er rigget fordi velgerne sannsynligvis lar seg påvirke av andres anbefalinger oppfatter jeg som manglende tillit til velgernes dømmekraft. Hvis velgerne bare velger langs en akse, f.eks. konservativ/liberal, kan en "pervers effekt" måles, mens dersom velgerne legger til grunn andre kriterier må man vite hva disse kriteriene er før man vet om valgordningen har gitt slike effekter. Hvis man ønsker å stemme frem bare kvinner og bare kandidater fra Telemark, vil tilsvarende effekt oppstå med stor sannsynlighet om man har stemt på partilistene der de forhåndskumulerte ikke var kvinner fra Telemark. 

I 1880 oppdaget man at Alabama ville få 8 seter i "House of Representatives" dersom huset hadde 299 seter, men bare 7 dersom det hadde 300. Alle valgordninger har svakheter og Alabamaparadokset er bare en av flere. Blandingen av preferansevalg og listevalg som kirken bruker fører til asymmetri og gjør ordningen ekstra vanskelig å få oversikt over. Dilemmaet er at alternativene sannsynligvis er enda dårligere.

Listevalg er kanskje den form for valg som er enklest for velgerne. Har man bare to partier er valget i prinsippet helt svart/hvitt. Har man flere lister krever det litt mer av velgerne, men nyansene blir flere. Ulempene er mange, for eksempel er det vanskelig, ofte umulig, for kandidater uten partitilknytning å bli valgt. Listevalg gir mye makt til de som setter opp listene over nominerte, og ordningen gir partiene sterk innflytelse over kandidatene. Alle disse potensielle problemene er vi vant med fra politiske valg, og vi unngår ofte å tenke på dette som demokratiske problemer.

Preferansevalg, som er et rent personvalg, er en annen enkel valgordning som likestiller alle velgere og interessegrupper. Hvem som helst, både partier og enkeltpersoner, kan aksjonere for sine kandidater. Ulempen er at alle velgerne må finne ut hva hver eneste person som stiller til valg mener, så det blir vesentlig mer krevende å være velger. Preferansevalg vil svekke partienes makt i forhold til velgerne, noe jeg mener i prinsippet gir mer demokrati. Et rent preferansevalg vil fjerne flere av problemene Jordell påpeker men det kan føre til at bare kjendiser og kandidater fra store valgkretser blir valgt.

Å blande ordningene har gjort det mulig å sikre en enkel valgordning for velgerne samtidig som man har sikret at det alltid er mulig å avholde demokratiske valg med minst én liste. Å "forenkle" valget ved å fjerne muligheten for personvalg vil frata velgere viktige demokratiske muligheter. For meg er det et viktig prinsipp at velgerne kan få prioritere kjønn, geografi, alder eller yrkesbakgrunn som viktigere enn hva kandidaten står for rent politisk. Ut fra disse faktorene er alle listene nokså bredt sammensatt, så partilister er enhetlige kun dersom det politiske programmet er det eneste man har som målestokk. Nominasjonslista skaper asymmetri i valgordningen ved at den settes sammen ut fra andre kriterier enn enighet om sak, men uten en slik liste ville blant annet velgerne i Oslo, der bare ett parti stilte liste, ikke hatt et reelt valg.

Det at politiske partier anbefaler lister (eller kandidater) mener jeg er deres demokratiske rett. Politisk synes jeg det er svært uprinsipielt å anbefale kandidater ved kirkevalget etter at stat og kirke er skilt - men sett fra kirkens side må det være opp til partiene.

Jeg mener vi må akseptere spillereglene for kirkedemokratiet selv om vi ikke liker reglene. Kirken kan leve med en rotete valgordning, men hvis vi skal forhindre at vår stemme kan gå til noen som mener noe annet enn vi trodde, må kirken enten gå tilbake til preferansevalg, eller på udemokratisk vis "tvinge" de som er mot partier innen kirken til å lage f.eks. "frimodig kirkeparti" eller "antipartipartiet". Min preferanse er preferansevalg.

Resultatet av kirkevalget ventes 12. september, og jeg håper at alle som blir valgt tenker over hvilke styrker og svakheter kirkens valgordning har, og at det gjøres justeringer slik at til neste valg så er nesten alle enige om at valgordningen er blitt forbedret.

Gå til innlegget

Interessegruppenes innflytelse på kirkevalget

Publisert rundt 2 måneder siden

Er noen interessegrupper mer legitime enn andre? Er det mer demokratisk å stille egne valgliste enn å aksjonere for å kumulere kandidater på en eksisterende liste? At slike aksjoner innenfor rammene av et politisk parti oppfattes som illojalt og udemokratisk forstår jeg, men det kan ikke begrense retten de partiløse har til å forme interessegrupper som støtter kandidater på åpne valglister.

Når det er valg er det velgerne som bør bestemme. Velgerne bør velge de kandidatene de synes er best. Kandidater, partier og interessegrupper kjemper om oppmerksomhet og ber velgerne stemme på sine kandidater. Å fremstille enkelte interessegrupper, eller partier, som mindre legitime enn andre er etter min mening et steg i feil retning. Alle i kirken bør ha mulighet til å anbefale kandidater, selv om de ikke ønsker eller har politisk kompetanse til å forme et parti som stiller egne lister.

Flere har vært bekymret for at interessegrupper skal "kuppe" valget. At velgerne kan endre utfallet av valget burde være selvsagt, og det motsatte er det vi bør bekymre oss for. I et listevalg med åpne lister kan velgere finne sammen og "kuppe" valgkomiteens innstilling. Selv om valgkomiteene, som har satt opp de forskjellige listene, har mer kunnskap om kandidatene enn den gjennomsnittlige velger har, så bør det være velgerne som bestemmer, ikke valgkomiteene.

Dersom unge kvinner organiserer seg for å stemme frem flere unge kvinner, eller dersom konservative pensjonister ønsker å aksjonere for å få valgt kandidater de er enige med, så er det slik demokrati bør fungere. Dersom Frimodig kirke, Fagforbundet eller Arbeiderpartiet har meninger om hva folk bør stemme til kirkevalget, og sier det til sine sympatisører, så er det et bidrag til kirkedemokratiet mer enn en trussel fra et "lukket nettverk". 

Retorikken rundt kirkevalget i 2019 har skapt forvirring omkring interessegruppers rett til å anbefale kandidater. Det er bare nominasjonslista som ikke har forhåndskumulerte kandidater, så effekten av å kumulere noen på nominasjonslista slår inn mye fortere enn om man kumulerer på de andre listene. Noen få hundre stemmer kan endre rekkefølgen på kandidatene, mens på Bønnelista og Åpen Folkekirkes lister må mer enn 25% kumulere samme kandidat for at denne skal velges foran de forhåndskumulerte. Fra tredje kandidat og nedover er partilistene reelt åpne slik som nominasjonslista og kan "kuppes" på samme måte.

Kirkedemokratiet er heller ikke helt symmetrisk. Dersom 20% av alle som stemmer kumulerer tre kvinner på sin liste, så vil Åpen Folkekirke og Bønnelista, som har menn på toppen i Agder og Telemark likevel få inn sine forhåndskumulerte toppkandidater. På nominasjonslista vil samme taktikk sende kvinnene opp på topp.

Hvis en interessegruppe vil støtte mitt kandidatur, så er det deres demokratiske rett, selv om jeg ikke har noe med interessegruppen å gjøre. Når Kai Steffen Østensen, førstekandidat på Åpen folkekirkes liste i Agder og Telemark, tillegger meg å være en representant for Frimodig kirke er det derfor overraskende. I Oslo har Arbeiderpartiet og Venstre anbefalt sine velgere å stemme Åpen folkekirke. Det betyr ikke at kandidatene i Oslo får en automatisk knytning mot disse politiske partiene. Dersom en kandidat har en direkte tilknytning til en av interessegruppene som anbefaler kandidater kan jeg heller ikke se at det er et demokratisk problem. Jeg liker at interessegrupper innen kirken engasjerer seg i valget, og hvis gruppene er enige med meg liker jeg det ekstra godt.

Hvis valget skal bli mer demokratisk burde mange interessegrupper kaste seg inn i valget slik at velgerne får mer nyanserte alternativer enn det som kommer frem av partiprogrammene og listepresentasjonene. Hvis noen mener at interessegrupper ikke bør ha lov til å komme med anbefalinger, men ønsker seg valg med lukkede lister slik at partiene unngår innblanding fra velgerne, så kan man gå til valg på det - men det gir verken mer demokrati eller en mer åpen kirke. Jeg tror at alle som stiller til kirkevalg ønsker et velfungerende demokrati, men jeg tror det beste for kirken er å ikke dele den i partier, og at alle som har meninger om valget fritt bør få si sin mening.

Gå til innlegget

Hva slags kirke vil vi ha?

Publisert 2 måneder siden

Vil vi ha en kirke dominert av partier og meningsbrytning eller vil vi ha en kirke som styres som en organisasjon?

9. september er det kirkevalg, og denne gangen er den viktigste saken hva slags kirke vi vil ha. Hvem skal ha arbeidsgiveransvaret i kirken, og vil vi ha en kirke som domineres av partier, eller en kirke som styres av tillitsvalgte? Vil vi at kirken skal styres som en organisasjon, eller vil vi ha en kirke som styres mer som en fylkeskommune. Jeg mener helt klart at kirken bør styres som en organisasjon der alle, tross politiske eller teologiske preferanser, fokuserer på hva som er best for det kirkelige fellesskapet. Ved dette valget må vi sørge for at kirken ikke blir stadig mer preget av polarisering, og at kirken blir styrt innenfra av de som kjenner den og bryr seg om den.

Ved kirkevalget i 2019 er det tre lister, men bare to kirkelige partier; Åpen folkekirke og Bønnelista. Den tredje lista, nominasjonskomiteens liste, består av personer som er nominert av menighetene og ungdomsrådet i bispedømmet. Flere har hevdet at et rent partidemokrati er enklere for kirken, og har vært mot at kirken skal lage en slik tverrpolitisk liste. Demokrati basert på partilojalitet er blitt så dominerende at vi glemmer at å velge tillitsvalgte basert på egnethet og personlig egenskaper er minst like demokratisk. Det er en styrke for demokratiet dersom beslutninger reelt tas i bispedømmerådet eller kirkemøtet og ikke i praksis avgjøres på bakrommet i partimøter der svært få deltar.

I USA og Storbritannia har man kultur for å ha to politiske partier, og velgerne får presentert klare alternativer som markeres ved å angripe motparten. Det er demokratisk, synlig og tydelig, og det er enkelt for velgerne å forholde seg til, men kan føre til at de mest polariserende lederne blir valgt. Den norske kirke har tidligere hatt en helt annen demokratisk kultur, der alle kandidatene har stått på samme liste, og der grupperinger har anbefalt "sine" kandidater for velgerne. Kirkevalget i 2019 er det første valget der liberale og konservative kandidater ikke aktivt samarbeider om kirkevalget. Det er et resultat av flere ting, men i hovedsak at vi har fått to partier med tilhørende partikulturer. Jeg synes dette er en beklagelig utvikling, og dersom ett av partiene skulle få rent flertall og velger å utnytte makten er det få "checks and balances" som holder igjen. Politiske partier har politisk makt som mål. Det bør ikke være kirkens mål.

Hvis kirken skal være en inkluderende fellesskapsarena er de kirkepolitiske partiene, tross sine gode intensjoner, en utfordring mer enn et hjelpemiddel. Valgordningen med listevalg, at vi velger mellom partier og ikke mellom personer, flytter makten fra velgerne til partienes valgkomiteer. Ordningen fungerer godt i systemer med mange veletablerte partier, men dårlig i systemer der velgerne ikke kjenner kandidatene eller partienes standpunkter ut over enkeltsaker. Listevalg fører til at de som er partiløse eller mot partidannelse får en spesielt kronglete vei inn mot kirkedemokratiet. Åpen folkekirke har støttet ordningen med listevalg og har vært mot opprettelsen av nominasjonskomiteens liste.

Vil vi ha en kirke der alternativene for velgerne er bestemt av partier, eller vil vi ha en kirke der menighetene selv nominerer de som er villige uten å binde mandatet mot et partiprogram? Kirken skal inkludere både de som ønsker mer polarisering og de som ønsker mindre, men hvilken av disse gruppene som styrer vil ha stor betydning for kirkens fremtid. 


Markus Westermoen, 1. kandidat nominasjonslista i Agder og Telemark

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere