Markus Westermoen

Alder: 0
  RSS

Om Markus

Følgere

Interessegruppenes innflytelse på kirkevalget

Publisert rundt 6 timer siden

Er noen interessegrupper mer legitime enn andre? Er det mer demokratisk å stille egne valgliste enn å aksjonere for å kumulere kandidater på en eksisterende liste? At slike aksjoner innenfor rammene av et politisk parti oppfattes som illojalt og udemokratisk forstår jeg, men det kan ikke begrense retten de partiløse har til å forme interessegrupper som støtter kandidater på åpne valglister.

Når det er valg er det velgerne som bør bestemme. Velgerne bør velge de kandidatene de synes er best. Kandidater, partier og interessegrupper kjemper om oppmerksomhet og ber velgerne stemme på sine kandidater. Å fremstille enkelte interessegrupper, eller partier, som mindre legitime enn andre er etter min mening et steg i feil retning. Alle i kirken bør ha mulighet til å anbefale kandidater, selv om de ikke ønsker eller har politisk kompetanse til å forme et parti som stiller egne lister.

Flere har vært bekymret for at interessegrupper skal "kuppe" valget. At velgerne kan endre utfallet av valget burde være selvsagt, og det motsatte er det vi bør bekymre oss for. I et listevalg med åpne lister kan velgere finne sammen og "kuppe" valgkomiteens innstilling. Selv om valgkomiteene, som har satt opp de forskjellige listene, har mer kunnskap om kandidatene enn den gjennomsnittlige velger har, så bør det være velgerne som bestemmer, ikke valgkomiteene.

Dersom unge kvinner organiserer seg for å stemme frem flere unge kvinner, eller dersom konservative pensjonister ønsker å aksjonere for å få valgt kandidater de er enige med, så er det slik demokrati bør fungere. Dersom Frimodig kirke, Fagforbundet eller Arbeiderpartiet har meninger om hva folk bør stemme til kirkevalget, og sier det til sine sympatisører, så er det et bidrag til kirkedemokratiet mer enn en trussel fra et "lukket nettverk". 

Retorikken rundt kirkevalget i 2019 har skapt forvirring omkring interessegruppers rett til å anbefale kandidater. Det er bare nominasjonslista som ikke har forhåndskumulerte kandidater, så effekten av å kumulere noen på nominasjonslista slår inn mye fortere enn om man kumulerer på de andre listene. Noen få hundre stemmer kan endre rekkefølgen på kandidatene, mens på Bønnelista og Åpen Folkekirkes lister må mer enn 25% kumulere samme kandidat for at denne skal velges foran de forhåndskumulerte. Fra tredje kandidat og nedover er partilistene reelt åpne slik som nominasjonslista og kan "kuppes" på samme måte.

Kirkedemokratiet er heller ikke helt symmetrisk. Dersom 20% av alle som stemmer kumulerer tre kvinner på sin liste, så vil Åpen Folkekirke og Bønnelista, som har menn på toppen i Agder og Telemark likevel få inn sine forhåndskumulerte toppkandidater. På nominasjonslista vil samme taktikk sende kvinnene opp på topp.

Hvis en interessegruppe vil støtte mitt kandidatur, så er det deres demokratiske rett, selv om jeg ikke har noe med interessegruppen å gjøre. Når Kai Steffen Østensen, førstekandidat på Åpen folkekirkes liste i Agder og Telemark, tillegger meg å være en representant for Frimodig kirke er det derfor overraskende. I Oslo har Arbeiderpartiet og Venstre anbefalt sine velgere å stemme Åpen folkekirke. Det betyr ikke at kandidatene i Oslo får en automatisk knytning mot disse politiske partiene. Dersom en kandidat har en direkte tilknytning til en av interessegruppene som anbefaler kandidater kan jeg heller ikke se at det er et demokratisk problem. Jeg liker at interessegrupper innen kirken engasjerer seg i valget, og hvis gruppene er enige med meg liker jeg det ekstra godt.

Hvis valget skal bli mer demokratisk burde mange interessegrupper kaste seg inn i valget slik at velgerne får mer nyanserte alternativer enn det som kommer frem av partiprogrammene og listepresentasjonene. Hvis noen mener at interessegrupper ikke bør ha lov til å komme med anbefalinger, men ønsker seg valg med lukkede lister slik at partiene unngår innblanding fra velgerne, så kan man gå til valg på det - men det gir verken mer demokrati eller en mer åpen kirke. Jeg tror at alle som stiller til kirkevalg ønsker et velfungerende demokrati, men jeg tror det beste for kirken er å ikke dele den i partier, og at alle som har meninger om valget fritt bør få si sin mening.

Gå til innlegget

Hva slags kirke vil vi ha?

Publisert 8 dager siden

Vil vi ha en kirke dominert av partier og meningsbrytning eller vil vi ha en kirke som styres som en organisasjon?

9. september er det kirkevalg, og denne gangen er den viktigste saken hva slags kirke vi vil ha. Hvem skal ha arbeidsgiveransvaret i kirken, og vil vi ha en kirke som domineres av partier, eller en kirke som styres av tillitsvalgte? Vil vi at kirken skal styres som en organisasjon, eller vil vi ha en kirke som styres mer som en fylkeskommune. Jeg mener helt klart at kirken bør styres som en organisasjon der alle, tross politiske eller teologiske preferanser, fokuserer på hva som er best for det kirkelige fellesskapet. Ved dette valget må vi sørge for at kirken ikke blir stadig mer preget av polarisering, og at kirken blir styrt innenfra av de som kjenner den og bryr seg om den.

Ved kirkevalget i 2019 er det tre lister, men bare to kirkelige partier; Åpen folkekirke og Bønnelista. Den tredje lista, nominasjonskomiteens liste, består av personer som er nominert av menighetene og ungdomsrådet i bispedømmet. Flere har hevdet at et rent partidemokrati er enklere for kirken, og har vært mot at kirken skal lage en slik tverrpolitisk liste. Demokrati basert på partilojalitet er blitt så dominerende at vi glemmer at å velge tillitsvalgte basert på egnethet og personlig egenskaper er minst like demokratisk. Det er en styrke for demokratiet dersom beslutninger reelt tas i bispedømmerådet eller kirkemøtet og ikke i praksis avgjøres på bakrommet i partimøter der svært få deltar.

I USA og Storbritannia har man kultur for å ha to politiske partier, og velgerne får presentert klare alternativer som markeres ved å angripe motparten. Det er demokratisk, synlig og tydelig, og det er enkelt for velgerne å forholde seg til, men kan føre til at de mest polariserende lederne blir valgt. Den norske kirke har tidligere hatt en helt annen demokratisk kultur, der alle kandidatene har stått på samme liste, og der grupperinger har anbefalt "sine" kandidater for velgerne. Kirkevalget i 2019 er det første valget der liberale og konservative kandidater ikke aktivt samarbeider om kirkevalget. Det er et resultat av flere ting, men i hovedsak at vi har fått to partier med tilhørende partikulturer. Jeg synes dette er en beklagelig utvikling, og dersom ett av partiene skulle få rent flertall og velger å utnytte makten er det få "checks and balances" som holder igjen. Politiske partier har politisk makt som mål. Det bør ikke være kirkens mål.

Hvis kirken skal være en inkluderende fellesskapsarena er de kirkepolitiske partiene, tross sine gode intensjoner, en utfordring mer enn et hjelpemiddel. Valgordningen med listevalg, at vi velger mellom partier og ikke mellom personer, flytter makten fra velgerne til partienes valgkomiteer. Ordningen fungerer godt i systemer med mange veletablerte partier, men dårlig i systemer der velgerne ikke kjenner kandidatene eller partienes standpunkter ut over enkeltsaker. Listevalg fører til at de som er partiløse eller mot partidannelse får en spesielt kronglete vei inn mot kirkedemokratiet. Åpen folkekirke har støttet ordningen med listevalg og har vært mot opprettelsen av nominasjonskomiteens liste.

Vil vi ha en kirke der alternativene for velgerne er bestemt av partier, eller vil vi ha en kirke der menighetene selv nominerer de som er villige uten å binde mandatet mot et partiprogram? Kirken skal inkludere både de som ønsker mer polarisering og de som ønsker mindre, men hvilken av disse gruppene som styrer vil ha stor betydning for kirkens fremtid. 


Markus Westermoen, 1. kandidat nominasjonslista i Agder og Telemark

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere