Heidi Wittrup Djup

Alder: 0
  RSS

Om Heidi

Følgere

Å kun hente barna og la mor bli igjen i leirene står seg ikke i møte med psykologi, menneskerettigheter og norsk lov.

Våre politikere står nå overfor to valg: Enten bringer vi barna hit, noe som innebærer at de kan få den hjelpen og rehabiliteringen de har rett til og behov for. Eller vi lar barna bli, noe som innebærer at de forblir skadelidende og meget mulig mister livet.

Maktkamp får forrang

De aller fleste er nå enige om at barna må hentes. De er norske borgere i livsfare - og det er norske myndigheter som er nærmest når det gjelder muligheten til å oppfylle barnas rett til liv og beskyttelse.

Men selv når sårbare barn som er ofre for krig desperat trenger hjelp, selv når bildene av magre, syke søsken presenteres daglig i mediene, selv når samlede fagmiljø gir helt klare anbefalinger om hvordan hjelpen bør gis, har vi fortsatt politikere i dette landet som tilsynelatende mener at politikk og maktkamper må få forrang når barnas skjebne skal avgjøres. De mener barna skal skilles fra mor.

Ingen hjemmel 

Forslaget om å la mor bli igjen er ikke tilrådelig ut fra hensynet til barnet. Barna må hentes sammen med mor. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

For det første: Det finnes ingen juridisk hjemmel som muliggjør en løsning der kun barna hentes. Norske myndigheter har ikke lov til å reise til Syria eller Irak og ta barna bort fra sine mødre. Et eventuelt samtykke fra mor vil ikke anses som gyldig når det gis under press.

Barnets behov

For det andre: Det er menneskerettslig mildt sagt problematisk å skille barn fra sin omsorgsgiver uten å ha vurdert barnets behov og mors omsorgsevne. Slike vurderinger må baseres på grundige, faglige utredninger foretatt av sakkyndige psykologer, barnevern og jurister. Barn har en rett til familieliv. Denne retten har de uavhengig av mors handlinger og holdninger. Denne retten har de også dersom mor skal sone i fengsel. Å kun hente barnet, bryter med barnets grunnleggende rettigheter.

Barn i krig 

For det tredje: Internasjonale anbefalinger har helt siden andre verdenskrig vært tydelige på at barn i krig bør evakueres sammen med sine omsorgsgivere. Anbefalingene bygger på erfaringer man har med barns reaksjoner og behov i krisesituasjoner, samt kunnskap om hvilken betydning nære relasjoner har for å skape trygghet, forståelse og stabilitet for barnet.

Overgangen til nye omgivelser og etableringen av nye relasjoner her i Norge kan også skje gradvis og med støtte fra omsorgspersonen. Dette blir særlig viktig dersom mor skal pågripes og eventuelt sone en dom. La meg minne om at mor er det eneste disse barna har. De kjenner ingen annen virkelighet, enn den der mor inngår.

Syke barn 

For det fjerde: Disse barna er syke, underernært og skadet. Når barn mottar helsehjelp her i Norge, har de en rett til å ha med seg sine foreldre. Det er det gode grunner for. Foreldrene kan bidra med trøst og støtte, de kan representere en form for normalitet og stabilitet i en utrygg og ukjent situasjon. Barns rett til å ha med seg omsorgsgiver bør være særlig viktig å oppfylle for barn som er så sårbare som disse det her er snakk om.

Barnets beste 

For det femte: Det er barnets beste som skal ligge til grunn dersom man skal skille barn fra sine foreldre. Vi kan ikke ta for gitt at det vil være best for barnet å ikke ha kontakt med sin mor. Vi vet ingenting om hennes omsorgsevne. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og en slik vurdering må skje innenfor andre rammer enn det disse leirene kan tilby.

Denne saken må håndteres ut fra fagkunnskap og medmenneskelighet. Beskyttelsen av barn må ikke knekkes under politiske forhandlinger. 

Gå til innlegget

Ikke gjør IS-barna foreldreløse

Publisert rundt 1 måned siden

Åpent brev til statsminister Erna Solberg: Ikke la mangelen på sympati for mor bety mer enn disse barnas liv og fremtid.

I juni kom fem foreldreløse barn hjem til Norge etter å ha levd store deler av sine liv i IS-kontrollerte områder og deretter i interneringsleiren Al-Hol. Disse barna er nå gitt en mulighet til å vokse opp, oppleve omsorg og kjærlighet, delta i barnehage, skole og fritid, og finne sin plass i samfunnet. De er blitt gitt en framtid.

Det er mange som har stor medfølelse for disse barna og som ønsker at de får den hjelpen de måtte trenge for å bygge seg opp igjen etter en svært krevende start på livet. Det er i felleskap med sine nærmeste og omgivelsene rundt, at barna kan ta fatt på den veien som skal lede dem fremover.


Uskyldige barn

En dag vil de imidlertid lese om seg selv, sin arv og sin historie på internett. Det venter dem en overveldende mengde informasjon fra tiden da de selv ble omtalt som IS-barn. Barna må en gang erkjenne at deres foreldre tilhørte en forhatt terrororganisasjon som står ansvarlig for enorme menneskelige lidelser. Ikke minst vil de se i en rekke kommentarfelt at mange ikke anerkjente dem som norske borgere. I en tid der barna selv kjempet for livet, kjempet noen imot deres rett til å få hjelp.

Jeg håper de ikke sitter alene når de skal ta innover seg at dette er en del av deres barndom og livshistorie. Men jeg tror de vil kunne bære sin historie med verdighet og styrke dersom vi som lever rundt dem bærer den sammen med dem, og viser gjennom ord og handling at det aldri var de barna som hadde ansvaret for livet de ble født inn i. De var fullt og helt uskyldige.

Vi må vise den oppvoksende generasjonen hvordan tilhørighet og fellesskap avhenger av oss alle og tar form i samspill med hverandre, uavhengig av bakgrunn og arv. For å klare dette, må vi være et klokere samfunn enn vi var overfor de såkalte «tyskerbarna» i etterkrigstiden. Og vi må være klokere enn regjeringen som i dag svikter barn i nød.


Vond barndom

Det diskuteres nå hvorvidt ytterligere to barn skal få komme hjem. Barna er tre og fem år. Begge er underernærte. Den eldste mest sannsynlig livstruende syk. Disse har vært kjent gjennom media, og dermed for myndighetene, i lang tid allerede. At de ikke har fått hjelp for lenge siden, er en tragedie i seg selv.

Også disse to vil måtte møte sin barndomshistorie en dag i framtiden.

Disse to søsknene har mye til felles med de fem som allerede er kommet hjem. De har alle gjennomlevd svært store prøvelser i barndommen.

Men én forskjell er betydelig. For der det var IS som fratok de fem søsknene deres foreldre, er det den norske stat som er i ferd med å gjøre seg ansvarlig for at de to mister sin eneste gjenlevende forelder. Regjeringen vil skille barna fra mor. Fra den personen som kanskje utgjør det eneste ankeret i livet deres og som representerer det lille snevet av trygghet de noensinne har kjent.


Gjør dem foreldreløse

For disse to barna er sviket dobbelt. Først lider de under valget foreldrene tok da de sluttet seg til IS og førte dem inn i en livssituasjon preget av konflikt og nød. Deretter må de lide under valget den norske regjeringen tar på deres vegne ved i praksis å gjøre dem foreldreløse. Og dette vurderer dere å gjøre, selv om et bredt fagmiljø understreker - og historien har lært oss - at barn må evakueres sammen med sin omsorgsgiver. Sårbare barn i krise trenger den tryggheten og støtten de kan få.

Begrunnelsen er at dere ikke vil ha IS-krigere i Norge. Slik setter dere separasjon fra mor som et kriterium for å gi nødvendig hjelp. Begrunnelsen for adskillelsen er altså ikke at mors omsorgsevne er vurdert som utilstrekkelig av barnevernet, barnefaglig sakkyndige og Fylkesnemnda - slik kravene er ved omsorgsovertakelse av andre norske barn.


En politisk skandale

En vurdering av omsorgsevne må innbefatte en grundig utredning av mor og barna. Dette krever særskilt kompetanse og kan ikke gjøres av politikere eller basere seg på hva vi vet om IS' ideologi eller handlinger. Et samtykke fra mor kan ikke anses som fritt dersom det blir gitt under disse omstendighetene. Barnets beste skal ligge til grunn dersom barn skilles fra sine foreldre. Ikke politisk ubehag.

Å skille barn og mor uten å ha vurdert omsorgsevne og barnets beste, i strid med barnefaglige anbefalinger og juridiske vurderinger, er intet annet enn en politisk og humanitær skandale.

Jeg håper ikke barna sitter alene når de forstår at de ikke fikk oppfylt retten til familieliv fordi regjeringen handlet i strid med all kunnskap og medmenneskelighet. At de må huske tilbake på en evakuering som traumatiserte dem mer enn den hadde trengt. At veien tilbake til livet ble så uendelig mye lenger fordi de måtte ta fatt på den helt alene, blant fremmede i et ukjent land, uten nærhet til den de trengte aller mest i en ny og vanskelig situasjon: mamma.

Men jeg håper regjeringen sitter alene når den en dag skal svare for at dere lot barna bære konsekvensene for foreldrenes valg. Det tror jeg dere gjør. For vi er mange som ser med vantro på hvordan de politiske lederne i dette landet håndterer saken nå i 2019, året der Barnekonvensjonen fyller 30 år. Dere sitter alene.


Hjelp barna hjem

Kjære Erna. Jeg ber ikke om at dere skal ha sympati for mødrene eller se bort fra deres handlinger. De skal etterforskes, siktes og dømmes der det er grunnlag for det, slik man gjør i en rettferdig rettsstat.

Men jeg ber om at du, som landets politiske leder, lytter til fagmiljø, hjelpeorganisasjoner og dine egne kolleger på tvers av partitilhørighet, og hjelper barna hjem sammen med sine mødre. Jeg ber dere ta innover dere rådene vi gir dere av hensyn til 35 uskyldige barn. Ikke la mangelen på sympati for mor bety mer enn disse barnas liv og fremtid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere