Dag Brekke

Alder: 75
  RSS

Om Dag

PhD. To perioder i kommunestyre, to perioder i kirkelig fellesråd (leder). Tre perioder som menighetsrådsleder. Omfattende organisasjonsengasjement: Leder av Offentlige legers landsforening (Nå Norsk forening for san\mfunnsmedisin), leder norsk Trygdemedisinsk forening. Nasjonal leder Nasjonalforeningen for folkehelsen. Mange år i legeforeningens Sentralstyre. Godkjent spesialist i arbedsmedisin og samfunnsmedisin.

Følgere

Kirken og demokratiet

Publisert rundt 1 år siden

Dagens valgsystem er fylt av tilfeldigheter og bør endres

Menighetsrådene velges på demokratisk vis og er fundamentet i en kirkelig organisasjon. Nivåene over henger organisatorisk ikke sammen med menighetsrådene og har valgsystemer som ikke fyller minimumskrav til en demokratisk ordning i en organisasjon.

På lederplass omtaler Vårt Land dette tema med bakgrunn i erfaringer fra siste møte i Kirkerådet og problemer rundt nominering til menighetsråd og bispedømmeråd. I en fase der en skal forsøke å gjøre et konglomerat til en organisasjon er problemer å forvente.

Konglomerat? Ja, det kirkelige mangfold er omfattende og ulikt rundt i landet. Da snakker vi om menighetsaktivitetene og alt som skjer i «andre kirkelige organisasjoner». «Andre kirkelige organisasjoner» er organiserte. De har medlemmer, de har lokale årsmøter, de har fylkes- eller regionsamlinger og nasjonale generalforsamlinger eller synodemøter. Disse har ofte gjennomgående representasjon og representantene har en fullmakt eller et mandat fra et organisasjonsledd. Slik oppfyller de forutsetningene for å kunne omtales som demokratiske organisasjoner. At noen av dem har begrensende særbestemmelser f.eks. knyttet til kjønn, håndteres innenfor en åpen organisasjon.

Menighetsrådets begrensninger

Kirken som «samfunn av de hellige» omfatter også konglomeratet nevnt over. Men kirken er organisert i sogn som velger sin ledelse blant de registrerte medlemmer i denne geografiske enheten. Dette er et demokratisk valg i god forstand. Men dette organet har bare ansvar for «samfunnet av de hellige» og ikke for personell, bygg eller tradisjonell drift i menigheten. Etter egen lovhjemmel ligger dette til Fellesrådet og er ikke en delegert funksjon fra menighetene slik det var før 1997. Det innebærer at menighetsrådet ikke kan instruere sin(e) fellesrådsrepresentant og ikke gå imot et vedtak fellesrådet har gjort. Om Fellesrådet får egen hjemmel i kommende kirkelovgivning, står igjen å se. Et frivillig organ greier godt å stå for menighetsrådenes koordinering inn mot den kommunale organisasjon.

Hva da med den organisatoriske forbindelse fra menighetsråd og oppover? Til bispedømmerådet er det i dag ingen organisasjonsmessig forbindelse fra menighetsrådet. Nominasjon til bispedømmeråd forutsetter at kandidaten bor i et sogn i bispedømmet og ellers har stemmerett. Nominasjonskomiteene forsøker selvfølgelig å finne kandidater som har demonstrert tilhørighet til aktiviteter i kirken eller i «andre kirkelige organisasjoner». Men for Valgstyrene er det den prosentuelle fordeling over og under 30 år som fremstår som styrende.

Valgting

Nominasjonskomitéene er valgt ut av forsamlingen «menighetsrådsledere» prostivis. En forenkling og klart mer målrettet ordning kunne være at biskopen samlet alle menighetsrådsledere – den mest representative og dedikerte forsamling av menighetenes medlemmer – til et «valgting» (og mye annen nyttig informasjon og drøfting). Ut av denne forsamling kunne de leke medlemmene til bispedømmerådet velges. Da har biskopen vist myndighet overfor menighetene (og prostiene) og knyttet menighetene sammen i en organisasjon. Og bispedømmerådet ville bli representativt for menighetene i bispedømmet. Arbeidsgiver- og ansattedelen av bispedømmerådet kan skilles ut eller bli knyttet til en revidert prostifunksjon. Menighetene har lite å si i ansettelsessaker og arbeidsgiveroppgavene kan holdes utenfor denne delen av bispedømmerådets virksomhet. Rådets aktivitet bør være rettet mot menighetene og det kirkelige liv i større sammenheng.

Tilknytning til menighetsliv

Hvis det fortsatt skal være slik at bispedømmerådene utgjør den største delen av kirkemøtets representanter, har en ved dette forslaget lagt grunnlag for at alle leke medlemmer av kirkemøtet har aktiv tilknytning til dagens organiserte menighetsliv.

Da har vi skapt en kirkelig organisasjon som henger sammen fra menighetsråd til Kirkemøte. Det viktige kirkelige valget blir valg av menighetsråd. Det gjøres i god demokratisk praksis. Når dette har konstituert seg, er det erfarne og kyndige medlemmer som gjør de øvrige representative valg oppover i systemet. Dagens system som er fylt av tilfeldigheter kan avvikles.

Dag Brekke,

menighetsrådsleder og medlem av nominasjonskomite for menighetsråd og bispedømmeråd

Gå til innlegget

Nominasjonskomiteens liste i Møre ble først ikke godtatt fordi det manglet en ungdomskandidat. Bønnelisten - som ikke hadde levert liste - hadde kanskje ungdomskandidat. "Forhandlinger" med Valgstyret ble gjennomført og nå er saken løst i en klagebehandling. Kirkerådet skal sluttbehandle resultatet 13.mai.

I  Vårt Land (9.5) omtales nominasjonsprosessen for leke medlemmer til Møre Bispedømmeråd. «Bønnelista» føler seg forskjellsbehandlet.

Det er riktig som det fremholdes at Nominasjonskomiteens listeforslag hadde en ungdomskandidat for lite på tross av et betydelig arbeid for å fylle prosenttallet. Vi gjorde oppmerksom på det da listen ble innlevert innen fristen. Valgrådet gjorde oss oppmerksom på at Bønnelista hadde forsøkt å stille liste, men ikke levert innen fristen.

Knapp tid

Vi ble anmodet om å høre med representant for denne listen om vi kunne få benytte deres ungdomskandidat. Som Nominasjonskomiteens leder spurte jeg kontaktpersonen for bønnelista om dette. De ville drøfte det internt. Ved neste kontakt med listens representant godtok de dette, men stilte som betingelse at en voksenrepresentant fra deres liste også skulle være med. Det spørsmålet formidlet jeg til Valgrådet som viste til at deres innsigelse mot Nominasjonskomiteens liste bare gjaldt andel representanter under 30 år.

Jeg tok ny kontakt med bønnelistas kontaktperson og ba om navn på den mulige ungdomsrepresentant. Representanten ville kontakte vedkommende ungdom for å klarere at det var greit at han ble identifisert. Det var dessuten spørsmål om valgbarhet knyttet til hvor vedkommende faktisk bodde og kom til å bo. Vi var da kommet til dagen før Valgrådet skulle ha sitt endelige møte.

Altfor komplisert

Tross flere telefoner og SMSer lyktes det ikke å komme i kontakt med aktuelle ungdomskandidat før kl. 15.15 samme dag som Valgrådet hadde startet sitt møte kl. 15.00. Etter en ryddig og grei samtale var vi enige om at tiden var utløpt og 18-åringen ble ønsket lykke til og velkommen som kandidat om fire år. Dersom bønnelista hadde levert det forslaget de hadde med påpekte mangler, kunne denne saken fått et annet utfall.

Nominasjonskomiteen hadde frem til da tatt en rekke nye kontakter for å forsøke å finne en aktuell kandidat. Valgrådet ble informert om det. Dagen etter Valgrådets endelige vedtak fikk vi bekreftende ja fra en som var valgbar. Men tiden var selvsagt også utløpt for denne personen. Imidlertid var det kommet klager som Valgrådet måtte ta stilling til og i den omgangen ble Nominasjonskomiteens liste pålagt å finne en ungdomskandidat til. Da ble den forsinkede kandidaten tatt inn på listen og prosentregnestykket gikk opp.

Min sluttkommentar er at dette valgsystemet er altfor komplisert og altfor dårlig forankret i en sammenhengende kirkelig organisasjon.

Dag Brekke, Leder for Nominasjonskomiteen for leke medlemmer til Møre Bispedømmeråd

Gå til innlegget

Sentralisering - ganske sikkert

Publisert over 1 år siden

Direktøren i Kirkerådet syns ikke kirken sentraliseres. Følger en pengene kan det virke slik. Ser en på hvor lite tid Kirkerådet bruker på kirkens grunnledd, menighetene, skjer det utvilsomt en sentralisering

Direktøren i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, liker ikke (VL 11/3-19) at Knut Sand Bakken og Sigmund Knutsen påpeker at kirkelige ressurser flyttes fra lokalt til sentralt. Direktøren følger pengene og mener en slik påstand er feil. Vi som sitter lokalt ser ingen penger hverken til eller fra Kirkerådet. Unntak må gjøres for trosopplæringsmidler som faktisk havner i menighetene, dvs hos fellesrådet. Menighetene har minimal innflytelse på anvendelsen. Det er ingen kommunikasjon mellom Kirkerådet og menighetsnivået. Det er heller ingen sammenbindende organisering.

Direktøren avdekker ingen bekymring for organiseringen. Det er fem separate nivåer i kirken. Kirkemøtet som kan instruere Kirkerådet. Bispemøtet står mer og mindre på siden. Men Kirkerådet og bispemøtet kan instruere biskopen og bispedømmerådet. Derfra kan prestene instrueres. Og her stopper det. Resten av de ansatte er underlagt Fellesrådet, og ingen kan instruere Fellesrådet. Dette særlovsorgan lever sitt eget liv og omtales som en «historisk arv» av Direktøren. Ordningen ble formalisert først i 1997.

Den var ønsket og nødvendig. I dag er det all grunn til å revurdere fellesrådenes autonomi. Fellesrådene må innlemmes i en sammenhengende kirkelig organisasjon. Medlemmene av fellesrådet pekes ut av menighetsrådene, men kan ikke instrueres av menighetsrådene og de kan heller ikke omstøte et vedtak i fellesrådet. «Stat i staten» kaller vi slike konstruksjoner.

Noen sier «jammen, de opptrer jo på vegne av menighetsrådene» innenfor sitt tildelte myndighetsområde. Denne feilslutningen ble også fremholdt av biskop emeritus Andreas Aarflot i VL 13/12-18. Riktignok fremholder han at fellesrådsordningen «legger ingen grenser for menighetsrådenes juridiske selvstendighet som egne rettssubjekter». Men det hjelper lite når praksis blir at «fellesrådene opptrer istedenfor» menighetsrådene på viktige områder, så som plan og utvikling, prioritering og tilrettelegging av personell og arbeidsoppgaver.

Direktøren anfører at «Kirkemøtet har gjort vedtak om å forenkle strukturen og bidra til at alle som arbeider lokalt i kirken skal ha samme arbeidsgiver. Dette innebærer en organisasjonsutvikling der mange selvstendige rettssubjekter (soknene og Den Norske Kirke) må finne veien videre sammen.» Dette er et vesentlig anliggende. Men «rettssubjekt» er en økonomisk-administrativ frase.

Kirkerådet skulle søke mye nærmere kontakt med landets menigheter og se til at veksten blir stimulert der. Disse «samfunn av de hellige» er mer enn de 1200 geografiske sogn eller juridiske enheter. Effekten av den manglende kontakt med menighetsnivået blir sentral vekst. Dette opptar de 1200 menighetene som Kirkerådet ikke ser.

Dag Brekke, leder Bolsøy Menighetsråd

Gå til innlegget

En sosialetisk vekkelse

Publisert over 1 år siden

Jeg oppfatter dette ikke som et «ja, til abort», men en erkjennelse av at kirken har behandlet spørsmålet ensidig inntil nå.

Meldingen fra landets biskoper om en endret retorikk i abortspørsmålet ønskes velkommen. Jeg oppfatter dette ikke som et «ja, til abort», men en erkjennelse av at kirken har behandlet spørsmålet ensidig inntil nå. Dette må sees i sammenheng med den virkelighet svært mange uønsket gravide kvinner har vært i med kirkelig og sosial fordømmelse, fravær av barmhjertighet i mange av de miljøer som bekjenner seg til nestekjærlighet og omsorg. En revurdering av hva som er det største onde, bør høre med i en retorisk re-orientering.

Neste skritt må nå være at mødrenes må få en reell mulighet til å ta hånd om et barn i en vanskelig situasjon. Det politiske Norge i alle avskygninger har vist unnfallenhet overfor barnefattigdommen. Den kosmetiske for­bedringen av barnetrygden som nå kommer, er bare en parentes målt mot behovene som må dekkes for å forbedre vanskeligstilte ­barnas oppvekstbetingelser.

I en mannsalder har jeg sittet overfor slike­. Mødrenes bekymringer for det daglige brød og krav og forventninger de kommende 
15-20 årene har vært underliggende i de aller fleste abortsaker. Den sosialetiske vekkelse vi opplevde på 60-70-tallet omfattet ikke denne gruppen.

Biskopene må gjerne inkludere disse også i sin endrede retorikk.

Gå til innlegget

Hva med menighetene?

Publisert over 1 år siden

Forståelsen av lokalkirkens grunnleggende posisjon og omfattende ansvar tilsier at menighetene bør sikres en selvstendig og tydelig rolle i kirkeordningen. Høringsforslaget om ny kirkeordning synes ikke å ta konsekvensen av en slik tenkning.

Begrenser handlingsrom. 

Selvstendigheten kveles i et detaljert regelverk som delvis overstyrer og delvis begrenser lokalkirkens autoritet og handlingsrom. Dette til tross for at alle kirkelige møter og råd er forpliktet på lojalitet mot læregrunnlaget (paragraf 6).

Eksempler:

– Menighetsmøtet blir i praksis et skinnorgan uten noen reell myndighet (paragraf 22)

– Menighetens frihet til å benytte «egne» personellressurser slik den selv mener det er mest tjenlig begrenses av sentrale tjenesteordninger for kateket, diakon, kantor og prest (paragrafene 36 og 46). Den tildelte presteressursen er dessuten styrt av biskopen, som fastsetter gudstjenesteordningen.

– Menighetsråd og fellesråd må søke bispedømmerådet om opptak av lån, godkjenning av betalingsreglement og bruk av egne fond (paragrafene 26, 29 og 30)

– Kirkene er soknets eiendom og driftes med lokale ressurser. Likevel er det overordnede organer som bestemmer – både i stort og smått:

– Kirkemøtet bestemmer reglene for bruk av kirken.

– Biskopen skal godkjenne alle ombygginger og endringer samt alt nytt inventar og utstyr (paragrafene 28 og 31).

– Oppføring og nedlegging av kirke skal godkjennes av Kirkerådet (paragraf 31).

Vurdering:

Den nye kirkeordningen viderefører i hovedsak kirkelovens bestemmelser. Den myndighet som tidligere var delt mellom departementet og Kirkemøtet blir samlet under ett topporgan som får «all makt». Det politiske/demokratiske korrektiv som departementet kan ha representert faller bort. Det blir desto viktigere at lokalkirkens posisjon presiseres og sikres gjennom kirkeordningen.

I arbeidet med ny kirkeordning ville det vært ønskelig om man gjennomførte en mer grunnleggende vurdering av myndighetsfordelingen i kirken og forholdet mellom nivåene. Slik forslaget framstår blir de prinsipielle formuleringene om lokalkirkens betydning overkjørt av regler som sikrer sentralkirkelige organer styring og kontroll på alle nivå.

Inneholder en ubalanse. 

Det bør være et mål at folkekirken styres etter regler og ordninger som har legitimitet i menighetene.

Konklusjonen blir at høringsutkastet inneholder en ubalanse mellom menighetenes formelle ansvar og deres myndighet i praksis. Lokalkirkens plass i kirkeordningen må styrkes. Soknets selvstendighet og myndighet bør sikres i paragraf 10.

Utdrag av enstemmig uttalelse i Bolsøy 
Menighetsråd.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere