Dag Brekke

Alder: 74
  RSS

Om Dag

PhD. To perioder i kommunestyre, to perioder i kirkelig fellesråd (leder). Inne i 3. perioder som menighetsrådsleder. Omfattende organisasjonsengasjement: Leder av Offentlige legers landsforening (Nå Norsk forening for san\mfunnsmedisin), leder norsk Trygdemedisinsk forening. Nasjonal leder Nasjonalforeningen for folkehelsen. Mange år i legeforeningens Sentralstyre. Godkjent spesialist i arbedsmedisin og samfunnsmedisin.

Følgere

Sentralisering - ganske sikkert

Publisert 8 måneder siden

Direktøren i Kirkerådet syns ikke kirken sentraliseres. Følger en pengene kan det virke slik. Ser en på hvor lite tid Kirkerådet bruker på kirkens grunnledd, menighetene, skjer det utvilsomt en sentralisering

Direktøren i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, liker ikke (VL 11/3-19) at Knut Sand Bakken og Sigmund Knutsen påpeker at kirkelige ressurser flyttes fra lokalt til sentralt. Direktøren følger pengene og mener en slik påstand er feil. Vi som sitter lokalt ser ingen penger hverken til eller fra Kirkerådet. Unntak må gjøres for trosopplæringsmidler som faktisk havner i menighetene, dvs hos fellesrådet. Menighetene har minimal innflytelse på anvendelsen. Det er ingen kommunikasjon mellom Kirkerådet og menighetsnivået. Det er heller ingen sammenbindende organisering.

Direktøren avdekker ingen bekymring for organiseringen. Det er fem separate nivåer i kirken. Kirkemøtet som kan instruere Kirkerådet. Bispemøtet står mer og mindre på siden. Men Kirkerådet og bispemøtet kan instruere biskopen og bispedømmerådet. Derfra kan prestene instrueres. Og her stopper det. Resten av de ansatte er underlagt Fellesrådet, og ingen kan instruere Fellesrådet. Dette særlovsorgan lever sitt eget liv og omtales som en «historisk arv» av Direktøren. Ordningen ble formalisert først i 1997.

Den var ønsket og nødvendig. I dag er det all grunn til å revurdere fellesrådenes autonomi. Fellesrådene må innlemmes i en sammenhengende kirkelig organisasjon. Medlemmene av fellesrådet pekes ut av menighetsrådene, men kan ikke instrueres av menighetsrådene og de kan heller ikke omstøte et vedtak i fellesrådet. «Stat i staten» kaller vi slike konstruksjoner.

Noen sier «jammen, de opptrer jo på vegne av menighetsrådene» innenfor sitt tildelte myndighetsområde. Denne feilslutningen ble også fremholdt av biskop emeritus Andreas Aarflot i VL 13/12-18. Riktignok fremholder han at fellesrådsordningen «legger ingen grenser for menighetsrådenes juridiske selvstendighet som egne rettssubjekter». Men det hjelper lite når praksis blir at «fellesrådene opptrer istedenfor» menighetsrådene på viktige områder, så som plan og utvikling, prioritering og tilrettelegging av personell og arbeidsoppgaver.

Direktøren anfører at «Kirkemøtet har gjort vedtak om å forenkle strukturen og bidra til at alle som arbeider lokalt i kirken skal ha samme arbeidsgiver. Dette innebærer en organisasjonsutvikling der mange selvstendige rettssubjekter (soknene og Den Norske Kirke) må finne veien videre sammen.» Dette er et vesentlig anliggende. Men «rettssubjekt» er en økonomisk-administrativ frase.

Kirkerådet skulle søke mye nærmere kontakt med landets menigheter og se til at veksten blir stimulert der. Disse «samfunn av de hellige» er mer enn de 1200 geografiske sogn eller juridiske enheter. Effekten av den manglende kontakt med menighetsnivået blir sentral vekst. Dette opptar de 1200 menighetene som Kirkerådet ikke ser.

Dag Brekke, leder Bolsøy Menighetsråd

Gå til innlegget

En sosialetisk vekkelse

Publisert 9 måneder siden

Jeg oppfatter dette ikke som et «ja, til abort», men en erkjennelse av at kirken har behandlet spørsmålet ensidig inntil nå.

Meldingen fra landets biskoper om en endret retorikk i abortspørsmålet ønskes velkommen. Jeg oppfatter dette ikke som et «ja, til abort», men en erkjennelse av at kirken har behandlet spørsmålet ensidig inntil nå. Dette må sees i sammenheng med den virkelighet svært mange uønsket gravide kvinner har vært i med kirkelig og sosial fordømmelse, fravær av barmhjertighet i mange av de miljøer som bekjenner seg til nestekjærlighet og omsorg. En revurdering av hva som er det største onde, bør høre med i en retorisk re-orientering.

Neste skritt må nå være at mødrenes må få en reell mulighet til å ta hånd om et barn i en vanskelig situasjon. Det politiske Norge i alle avskygninger har vist unnfallenhet overfor barnefattigdommen. Den kosmetiske for­bedringen av barnetrygden som nå kommer, er bare en parentes målt mot behovene som må dekkes for å forbedre vanskeligstilte ­barnas oppvekstbetingelser.

I en mannsalder har jeg sittet overfor slike­. Mødrenes bekymringer for det daglige brød og krav og forventninger de kommende 
15-20 årene har vært underliggende i de aller fleste abortsaker. Den sosialetiske vekkelse vi opplevde på 60-70-tallet omfattet ikke denne gruppen.

Biskopene må gjerne inkludere disse også i sin endrede retorikk.

Gå til innlegget

Hva med menighetene?

Publisert 11 måneder siden

Forståelsen av lokalkirkens grunnleggende posisjon og omfattende ansvar tilsier at menighetene bør sikres en selvstendig og tydelig rolle i kirkeordningen. Høringsforslaget om ny kirkeordning synes ikke å ta konsekvensen av en slik tenkning.

Begrenser handlingsrom. 

Selvstendigheten kveles i et detaljert regelverk som delvis overstyrer og delvis begrenser lokalkirkens autoritet og handlingsrom. Dette til tross for at alle kirkelige møter og råd er forpliktet på lojalitet mot læregrunnlaget (paragraf 6).

Eksempler:

– Menighetsmøtet blir i praksis et skinnorgan uten noen reell myndighet (paragraf 22)

– Menighetens frihet til å benytte «egne» personellressurser slik den selv mener det er mest tjenlig begrenses av sentrale tjenesteordninger for kateket, diakon, kantor og prest (paragrafene 36 og 46). Den tildelte presteressursen er dessuten styrt av biskopen, som fastsetter gudstjenesteordningen.

– Menighetsråd og fellesråd må søke bispedømmerådet om opptak av lån, godkjenning av betalingsreglement og bruk av egne fond (paragrafene 26, 29 og 30)

– Kirkene er soknets eiendom og driftes med lokale ressurser. Likevel er det overordnede organer som bestemmer – både i stort og smått:

– Kirkemøtet bestemmer reglene for bruk av kirken.

– Biskopen skal godkjenne alle ombygginger og endringer samt alt nytt inventar og utstyr (paragrafene 28 og 31).

– Oppføring og nedlegging av kirke skal godkjennes av Kirkerådet (paragraf 31).

Vurdering:

Den nye kirkeordningen viderefører i hovedsak kirkelovens bestemmelser. Den myndighet som tidligere var delt mellom departementet og Kirkemøtet blir samlet under ett topporgan som får «all makt». Det politiske/demokratiske korrektiv som departementet kan ha representert faller bort. Det blir desto viktigere at lokalkirkens posisjon presiseres og sikres gjennom kirkeordningen.

I arbeidet med ny kirkeordning ville det vært ønskelig om man gjennomførte en mer grunnleggende vurdering av myndighetsfordelingen i kirken og forholdet mellom nivåene. Slik forslaget framstår blir de prinsipielle formuleringene om lokalkirkens betydning overkjørt av regler som sikrer sentralkirkelige organer styring og kontroll på alle nivå.

Inneholder en ubalanse. 

Det bør være et mål at folkekirken styres etter regler og ordninger som har legitimitet i menighetene.

Konklusjonen blir at høringsutkastet inneholder en ubalanse mellom menighetenes formelle ansvar og deres myndighet i praksis. Lokalkirkens plass i kirkeordningen må styrkes. Soknets selvstendighet og myndighet bør sikres i paragraf 10.

Utdrag av enstemmig uttalelse i Bolsøy 
Menighetsråd.

Gå til innlegget

Kirkelig forholdsvalg

Publisert over 1 år siden

Om vi har tro på kirke-prosjektet må vi også tro at de som velges vil kirkens beste.

Det pågår en debatt om valg til menighetsråd og bispedømmeråd. Bekymringen knytter seg til at grupperinger kan etablere egne lister som kan være skjevfordelte med hensyn til kjønn og diverse kirkepolitiske synsmåter. 

For å bli spiselige har man erfart at listene må være «folkelige», «åpne», «frie» og så videre. Hvilken kirkepolitikk som er knyttet til dette er så godt som umulig å finne ut av. Den valgordning som de fleste har et forhold til og som i dagens utforming er ganske robust, er ordningen for kommunevalg. Den forutsetter partilister. Politiske partier vil vi ikke ha inn i kirkens valgsystem. Det bør Kirkerådet ikke tillate. 

Styrende begrensninger. 

Men lister basert på kirkepolitiske oppfatninger må tillates. Bispedømmerådet bør for eksempel settes til å godta slike lister for de enkelte menigheter etter regler som Kirkerådet fastsetter. De må også innføre noen styrende begrensninger etter mønster fra kommunevalget – antall og eventuelle sperregrenser, og kreve at listene har meningsbærende navn slik at folk flest kan forstå hva de står for. Vi kan fortsatt håpe at menighetsrådet som nominasjonskomite kan sette opp en samlende liste. Å hindre meningsbærende grupper å stille alternativer vil være et uforståelig tilbakeskritt i vår tid. 

Valgoppgjøret skjer så i to omganger som ved kommunevalg: Først avgjøres fordelingen av representanter mellom gruppene som stiller til valg etter et prinsipp om forholdsvalg. Dette innebærer at representantene som skal velges, blir fordelt forholdsmessig mellom gruppene etter hvor mange stemmer gruppene fikk ved valget. Deretter avgjøres det hvilke av kandidatene fra gruppene som skal ha disse plassene. Denne «kandidatkåringen» kan påvirkes av velgerne ved adgangen til å kumulere, gi «slenger»-stemmer ved valget. 

Kjenne seg igjen. 

Det viktige med dette er at de stemmeberettigede er innforstått med systemet fra valgordningen for kommunestyrer og slik vil kjenne seg igjen i ordningen. 

I en bred folkekirke med den medlemsstrukturen vi har i dag, kan valget derfor resultere i menighetsråd som har medlemmer med fjern praktisk kirkelig tilknytning, eller med sære synspunkter. Men om vi har tro på kirke-prosjektet må vi også tro at de som velges vil kirkens beste. Taktiske krumspring som vi har sett, skader alle. Kommunevalgene har hatt sine kvinnekupp, og kirken sitt regnbuekupp. Vi må tro at slike behov er et overgangsfenomen.

Trykket i Vårt land 24. mai 2018

Gå til innlegget

Hauge fortjener mer

Publisert rundt 2 år siden

Harald Eia, som er opptatt av opplysningstiden og pietismens innflytelse i Norge, bør også studere Hauges skrifter og konkrete arbeid for bedre å forstå Norges sosiologi.

Forleden meldte Vårt Land at hjemmet til Hans Nilsen Hauge var i forfall og ingen kunne dekke det vernebehovet som forelå.

Det er som predikanten og opprører mot embetsmanns- og prestestyret han er mest kjent utover landet. I en bisetning nevner VL at han også kan betraktes som Norges første kapitalist. Det riktige er vel heller at han var en av de største samfunnsbyggere Norge har hatt, ikke til egen fortjeneste, men til oppbygging av et stort antall bedrifter og virksomheter rundt i hele Norge. Og verdiene ble i lokalsamfunnene til sysselsetting og videre utvikling.

I perioden 1800-1804 etablerte han «Kjøbmannskap, korn og bondehandlerier» i Bergen og disponerte fem fartøyer som handlet med korn nordpå. Han startet papirfabrikk i Eiker og Evje med et omsorgsfelleskap som tok vare på syke og gamle. Fennefossen ble et kraftsenter på Agder. Det arbeidet 20 mann der. Han fikk etablert bedrifter i Kristiansand og et eget boktrykkeri.

I nødsårene rundt 1809 ble det kausjonert for Hauge så han fikk komme ut av fengsel og etablere saltkokerier i landet fra Lillesand, Stavanger og planer til et på Svanø. I alt etablerte han over 30 livskraftige virksomheter over hele landet, helt nord til Malangen.

Han var meget bevisst på å plassere ut egnede ledere og entreprenører som kunne drive virksomhetene og ekspandere. Han talte også for at kvinner skulle ha lik rett til arbeid som menn og innsatte flere dugelige kvinner i «mannsjobber». Han plasserte mange av sine gode folk rundt om på gårder som ble drevet opp til mønsterbruk.

For utviklingen av Norge på første halvår av 1800-tallet var Hauges innsats meget viktig. Han hadde knapt noen like.

Dette burde landets næringsliv tatt inn over seg og gitt Hauge den plass i landets utviklingshistorie som han fortjener. Næringslivets Hovedorganisasjon burde satse et beløp til restaurering av Hauges barndomshjem og nødvendig museal dokumentasjon av hans næringslivsvirksomhet.

PS: Harald Eia, som er opptatt av opplysningstiden og pietismens innflytelse i Norge, bør også studere Hauges skrifter og konkrete arbeid for bedre å forstå Norges sosiologi.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere