Dag Brekke

Alder: 74
  RSS

Om Dag

PhD. To perioder i kommunestyre, to perioder i kirkelig fellesråd (leder). Inne i 3. perioder som menighetsrådsleder. Omfattende organisasjonsengasjement: Leder av Offentlige legers landsforening (Nå Norsk forening for san\mfunnsmedisin), leder norsk Trygdemedisinsk forening. Nasjonal leder Nasjonalforeningen for folkehelsen. Mange år i legeforeningens Sentralstyre. Godkjent spesialist i arbedsmedisin og samfunnsmedisin.

Følgere

Formålet tapt hos Nav

Publisert rundt 1 måned siden

Vårt Land spør i avisen den 2. november: «Hvilket menneskesyn ligger til grunn i vårt trygde- og velferdssystem når en trygdemottaker blir stående mer eller mindre alene mot mektige Nav?»

Folketrygdelovgivningen fra 1967 hadde som formål at alle norske borgere skulle ha lik tilgang til sosial sikkerhet. Målet var å skape en ordning der alle ble fanget opp når behovene kom, uhindret av helse eller sosiale begrensninger.

Altomfattende trygdelov

Avdøde professor Per Sundby var en av dem som målbar dette inne i fagmiljøene. Jeg hadde gleden av å ha ham som lærer i denne tiden. Til våre timer i sosial­medisin ved Universitetet i Oslo kom han med tykke ­bunker ­dokumenter om problemstillinger ­knyttet til ­utvikling av en altomfattende folketrygdlov. Mange problemstillinger ble testet ut på oss ­studenter. Om våre vurderinger kom så mye lenger har jeg bare en svak formodning om, men vi var ikke i tvil om hva han – med tverrpolitisk støtte fra ­Stortinget – mente skulle være det gjennomgående formål. Alle ­skulle ha like rettig­heter og ­ingen skulle ­kunne falle mellom ­stolene. Med andre ord skulle syke­pengerettigheter, uførerettigheter, rett til stønad ved arbeidsløshet eller behov for ­omskolering eller yrkesopplæring henge sammen. Ikke alle disse ordningene var klare i 1967.

Sammenhengen er glemt

Det som er skjedd i årene etter var at trygdekontorenes og A-etatens jurister begynte å fintolke sine paragrafer for å være sikker på at ingen fikk uberettigede ytelser. Over tid skapte dette hull i lovverket slik at noen med stønadsbehov ikke fylte de beskrevne krav og falt mellom stolene.

I dag er dette åpenbart og tydelig for alle som vil se, men å se lovverket i sammenheng har man glemt. Nav passer på sine paragrafer, A-etat på sine og den kommunale sosialforvaltning passer på sine. At det var mye persoNavhengig lov­tolkning så jeg selv mange eksempler på. Trygderetten har rettet på noe. Men mange orket ikke å kjøre saken dit. Og konflikten mellom Trygderetten og Nav har vært velkjent fra slutten av 1980-tallet og er beskrevet i ulike sammenhenger. Det ­professor Sundby doserte er glemt av både politikere og Nav-organisasjon.

Ikke overraskende

Når Nav nå sitter på alle ­sider av bordet og oppfører seg som en stat i ­staten må det gå galt. Det som nå er avdekket ­overrasker ikke noen av oss som har vært på innsiden for ­eksempel som rådgivende lege. For det er slik Vårt Land skriver 2. november at «den etaten som ­sørger for at du får mat på ­bordet, også etter­forsker deg, tolker lovene for dom­stolene, utreder for ­politikerne og kontrollerer seg 
selv.»

Det er god grunn til å ta en gjennomgående ­diskusjon av hensiktsmessigheten av hele Nav-organiseringen.

Gå til innlegget

Kirkedemokratiet trenger støtte i lov

Publisert 2 måneder siden

Direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnes skriver en side i Vårt Land (26/9) til forsvar for det lokale kirkedemokratiet. Artikkelen handler lite om det. Den er en sterk presisering av at det lokale kirkebyråkratiet må bestå i sin nåværende form. Fellesrådene må vernes i den nye trossamfunnsloven, hevder hun. Det er feil innfallsvinkel.

Direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnes skriver en side i Vårt Land (26/9) til forsvar for det lokale kirkedemokratiet.  Artikkelen handler lite om det.  Den er en sterk presisering av at det lokale kirkebyråkratiet må bestå i sin nåværende form. Fellesrådene må vernes i den nye trossamfunnsloven, hevder hun. Det er feil innfallsvinkel.

Det var et nødvendig fremskritt da de kirkelige fellesråd ble lovfestet ved ny kirkelov i 1997.  I min kommune la vi stor vekt på at fellesrådet skulle være sammenlignbart med et kommunalt hovedutvalg med veldefinerte oppgaver på beskrevne områder. Dette ga en god samhandling med kommunen.  Men den kommunale nemndstrukturen er endret mange ganger siden da og fellesarenaen med kommunen tilsvarende. Ny kommunelov kommer også.

Hougsnes omtaler fellesrådene som demokratiske organer. Det er de ikke. De er sammensatt av utnevnte representanter fra sine menighetsråd.  De har ikke noe mandat fra menighetsrådet annet enn å være der.  Gjør de noe menighetsråd er imot, kan disse representantene ikke stilles til ansvar eller underlegges menighetsrådets vurdering. Demokratiske organer skal være under kontroll av dem som har valgt dem.  Dette poenget hopper Hougsnes over og snakker om byråkratiske sammenhenger i stedet. Det er hensiktsmessig å samle den type oppgaver som fellesrådene har i et organ på kommunenivå.  Men menighetene må ha demokratisk kontroll.

I tillegg har fellesrådene i varierende grad tiltatt seg myndighet på områder som helt klart er menighetsrådets.  Dagens mest kjente eksempel er kanskje at Oslo kirkelige fellesråd har underlagt seg alle Oslos kirker, og satt soknene/menighetsrådene på sidelinjen. Furuset og Ellingsrud menigheter råder ikke lenger over sine kirker.  Dette er belyst i flere artikler i Vårt Land.

I lokalmenigheter ellers opplever vi at menighetsrådet ikke får disponere personell eller lokaler uten fellesrådets godkjenning. Det snakkes om arbeidsgivers styringsrett. Det kan være korrekt nok i dag, men til hinder for et levende menighetsarbeid og må endres i den kommende lovgivning. Soknet må være i førersetet.

Soknets betydning og menighetsrådets arbeid har kun fått noen få klapp på skulderen i den valgprosess som nylig er avsluttet. Det har vært masse styr om bispedømmerådsvalgene (de leke medlemmer), et organ som ikke forholder seg til menighetene. Om det nye kirkerådet ikke gjør mer for å oppvurdere menighetsrådenes ansvar og oppgaver enn det rådet som nå går av, blir vi sittende med et topptungt byråkrati, og med menigheter som lever på de lokale entusiaster. Disse er de eneste som er direkte valgt på demokratisk vis.

Jeg er enig med Hougsnes i at «det er kirkens medlemmer og deres valgte representanter, som sammen med en landsdekkende prestetjeneste og kirken nasjonalt har ansvaret for Den norske kirkes fremtid.»  I dette bildet er fellesrådet et byråkratisk hjelpemiddel.  Menighetsrådet er det demokratiske organ som kan ivareta en levende kirke!

Dag Brekke

Leder Bolsøy menighetsråd og tidl leder Molde kirkelige fellesråd

Gå til innlegget

Valg nær øvrige valglokaler er viktig.

Publisert 3 måneder siden

Etter dagens retningslinjer skjer kirkevalget i egne lokaler, og vanligvis på samme sted som kommunevalget. Praksis ved forhåndsstemming kan forbedres.

Hva som ligger bak Lilands kommentar (VL 17/9) er jeg usikker på. Vennenes samfunn i 1818 er et dårlig eksempel fordi kirkelandskapet da var helt annerledes med en fungerende konventikkelplakat.  Takk for at vi fikk HN Hauge som initierte forsamlingsfriheten!

Alternativet til dagens valgordning måtte være å gå tilbake til gammel valgpraksis der kirkevalget ble annonsert og skjedde etter en gudstjeneste.  Da ville det virkelig bli en øvelse for "den lille flokk", og frikirkelige (medlemmer i DNK) kunne med rette mene de ble satt til side.

Mener vi noe med en inkluderende folkekirke, må medlemmene (3,5 millioner i Norge) få oppleve at de er medregnet og at deres stemme er velkommen. Vi trenger ikke nye "konventikkelplakater".

Så er det opp til menighetene å åpne sin virksomhet så mange flere føler seg inkludert og vil være med på laget. Det er oppgaver nok for alle. At alle må føle seg velkommen er en felles utfordring!

Dag Brekke, leder Bolsøy Menighetsråd

Gå til innlegget

Valget ble i altfor stor grad preget av listespekulasjoner ved bispedømmerådsvalget. Nå bør de gjøre reglene bedre.

Kirkerådet må straks starte et målrettet arbeid med å justere dagens valgordning, ved å bygge en sammenhengende kirkelig organisasjon, med en arbeidsgiverlinje, med organisasjons- og samordningsoppgaver på bispedømmenivå som kan binde kirken sammen og der soknene er en integrert del.

Valgresultatene begynner å vise seg. De nye menighetsrådene har fått sin sammensetning og konstituerer seg i løpet av oktober. Valget ble i altfor stor grad preget av listespekulasjoner ved bispedømmerådsvalget. Det gikk langt over hodet på den alminnelige kirkeinteresserte velger. Det står igjen å se hvordan anbefalingsaksjoner og kumuleringer endret valgresultatet.

At kirkevalget var nesten samlokalisert med kommunevalget var bra. Det burde det også være ved forhåndsstemming.

Nødvendig opprydding

Bortsett fra en honorær «støtte til soknet» la ingen av bispedømmerådslistene eller representanter for kirkerådet tydelige føringer for hvordan de vil forholde seg til menighetsrådene i kommende periode. Her må en tydeliggjøring til. Menighetsmøtet må gis en rolle i kirkeorganisasjonen. Soknenes oppgaver må tilbakeføres til slik det var før 1997, der menighetsrådet ikke bare var «åndelig» men også forvaltet soknets materielle verdier.

Fellesrådenes lovbestemte friløp må avsluttes. Båndet mellom soknene og kommunene bør avtales lokalt. Soknene bør gi mandat til sine representanter i et slikt felles organ, og soknene må ha myndighet til å ta tilbake saker der det felles organ tar beslutninger som soknene finner utjenlige. Slik etableres en demokratisk kontroll med forvaltningen av soknets eiendom og midler. Oppførselen til Fellesrådet i Oslo i forhold til Oslos menigheter viser at en opprydding er nødvendig.

Biskopene som skal ivareta kirketenkningen, må gis rom for og mandat til det. Kirkerådet må ikke kunne overkjøre teologien med «demokratiske» vedtak.

Umodenhet i systemet

Hele valget har vært preget av tilfeldig organisasjonsarbeid i en kirke-organisasjon uten klare strukturer. Representanter for bønnelista og åpen folkekirkes liste har aktivt villet svekke legitimiteten til nominasjonskomiteenes lister. Denne nedsnakking av alternativer kan ansees som en umodenhet i systemet. Adgangen til å stille alternative lister bør beholdes.

Til neste valg må retningslinjene for alle valglister være like. Nominasjonskomiteene, som har rot i menighetsrådene, må ha like frister for innlevering som ulike interesselister. Listebetegnelser som forvirrer på innhold må ikke forekomme. Vi tror alle listeskapere er opptatt av bønn som middel i kristens arbeid, alle vil ha åpne kirker med lav terskel for enhver oppriktig søkende. Kirkepolitiske særstandpunkter må komme tydelig frem. Årets valglister fremsto ikke som tydelige. Men folk var opptatt av at de ville ha en forståelig og tilgjengelig kirke. Her har Kirkerådet en jobb å gjøre.

Regler for kumulering må være forståelige og like for alle lister. Fremgangsmåten må være mest mulig lik systemet for kommunevalg som folk kjenner. Adgangen til markedsføring må være lik. I år ble nominasjonskomiteene frakoblet sine lister idet de var levert og kandidatene selv måtte søke pengestøtte og drive markedsføring. De to andre listene hadde et organisasjonsapparat i ryggen.

Store forbedringsmuligheter

Gløden fra engasjerte og innsatsvillige frivillige og ansatte må ivaretas ved at arbeidet i menighetene verdsettes og gis støtte også fra biskoper og kirkeråd. Her er store forbedringsmuligheter.

Dag Brekke

Leder Bolsøy Menighetsråd, leder Nominasjonskomiteen i Møre, som ikke stilte til valg igjen pga alder.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere