Dag Brekke

Alder: 75
  RSS

Om Dag

PhD. To perioder i kommunestyre, to perioder i kirkelig fellesråd (leder). Tre perioder som menighetsrådsleder. Omfattende organisasjonsengasjement: Leder av Offentlige legers landsforening (Nå Norsk forening for san\mfunnsmedisin), leder norsk Trygdemedisinsk forening. Nasjonal leder Nasjonalforeningen for folkehelsen. Mange år i legeforeningens Sentralstyre. Godkjent spesialist i arbedsmedisin og samfunnsmedisin.

Følgere

Trenger vi menighetene?

Publisert 9 måneder siden

Kirkerådet må arbeide for at fleksibilitet og lokal innflytelse ivaretas i den nye kirkeorganisasjonen. Det er de lokale aktiviteter som må gir plass oppover i systemet. Verdiene skapes av lokale aktiviteter - både materielt og åndelig.

I løpet av våren vil Stortinget fastlegge viktige deler av ordningene i  trossamfunnet Den norske kirke. Kirkerådets leder, biskopenes fung presses og KAs leder er alle opptatt av at Stortinget gir bindende bestemmelser for valgordning og deler av kirkens organisering.  Ingen av de tre kirkelige instanser er opptatt av menighetenes plass i dette mønsteret selv om de bedyrer at de er opptatt av det kirkelige demokrati.

Det har vært nedslående å registrere at Kirkerådets fokus konsentreres om Åpen Folkekirke og deres særinteresser, og ikke tar initiativ til å  ivareta kirken som åpne, inkluderende menigheter der alle skal kunne finne seg til rette og oppleve at de har innflytelse. Kirkerådet må arbeide for at fleksibilitet og lokal innflytelse  ivaretas i den nye organisasjon.

Derfor er det ikke bra at organiseringsdebatten i kirken handler om toppen, og ikke begynner med bunnen. Men er ikke lokale valg bunnen? Vil menighetene ha valg knyttet til offentlige valg, så la dem det. Vil de organisere det på en annen måte som de selv syns er bedre, så la dem det. Dette må menighetene få mene noe om!

 Det er menighetenes samling om gudstjenesten og hverdagens mange aktiviteter for barn, unge, voksne og eldre som skaper menighetene, og inneholder trosopplæring og et mangfold av kulturaktiviteter.  Dette holdes i gang av dedikerte ansatte og et mangfold av frivillige. Kirkeråd eller bispemøte har liten mulighet til å styre dette. Verdiene skapes av lokale aktiviteter - både materielt og åndelig.

I en organiseringsdebatt må mønsteret være at lokale ideer, tiltak, skapende personer ivaretas og brukes oppover i organisasjonen. Ta kontakt med landets menigheter og spør hva de mener om organiseringen opp til bispedømmenivå.  NB Det er menighetene som må tilskrives, ikke Fellesrådene, som har en forkludrende særinteresse i denne saken.

Dag Brekke, tidl leder av fellesråd og menighetsråd

Gå til innlegget

Skal menighetene være levende?

Publisert 9 måneder siden

Forventningen var stor da VL 22. januar slo opp at «nå starter arbeidet med ny kirkeordning». Skuffelsen desto større da de pekuniære sider dominerte oppslaget og ordet menighet eller sokn knapt var nevnt. Hvis kommunene registrerer at det er bred og inkluderende aktivitet i menighetene, vil de også være den ønskede støttespiller.

I utkastet til ny tros- og livssyns lov står det at soknet skal være grunnenheten i Den norske folkekirken.  Ingen har protestert på det.  Men viljen til å beskrive soknets oppgaver og utfordringer har ikke vært fremtredende i Vårt Land eller i Kirkerådet.  Sistnevnte kan si at «vi arbeider med saken». Vi har vært noen meget få debattanter som har ytret oss de siste årene.

Nå perverterer debatten til igjen å handle om ansettelser, kjønn, ekteskap og valgordning.  Det må også drøftes, men vi hadde trolig stått oss på å bli noenlunde enige om menighetenes oppgaver og utfordringer og hvordan vi bør forholde oss til kirkens medlemmer.  Skal disse ha noen innflytelse i kirken, eller skal de sitte andektig å vente på ord fra oven? Og er det kirkepolitikk eller teologi som skal være i førersetet? Vi trenger biskoper og prester som kan sin teologi, men også som kjenner det samfunn de skal tjene.

Levende menigheter er menigheter der lek og lærd samarbeider nært og der en har møtesteder og en samarbeidskultur preget av gjensidighet og respekt.  Vi har nylig fått nye menighetsråd. Disse skal finne sin stil.  Selv om møtene i prinsippet er åpne, er erfaringen at ingen møter, selv ikke en vararepresentant som ikke er innkalt.  Gudstjenestene er uegnet som organisasjonsforum.

Men et tilgjengelig forum må finnes på lokalplanet.  Nåværende kirkelov omtaler menighetsmøtet:

«§ 1.Menighetsmøtet innkalles av menighetsrådet med minst 14 dagers varsel. Møtet skal kunngjøres offentlig i kirken og i lokalavis eller menighetsbladet og ellers på den måten som menighetsrådet bestemmer – «. Dagens retningslinjer er gode nok, men kan suppleres med en omtale av et bredere spekter av saker og problemstillinger som med fordel kan behandles i denne forsamling. Menighetens årsmøte er også en variant av menighetsmøte.

Menighetsmøtet kan selvfølgelig benyttes lang ut over å stemme over «regulering av soknegrenser». Det kan være det forum som har lav nok terskel til at det alminnelige kirkemedlem våger å møte opp og våger å ytre seg. Aktuelle debatter, konserter, basarer, samlinger for ungdom, samarbeid med velforeninger eller arbeidsliv og andre organisasjoner, kan senke terskler og dempe fordommer. I andre organisasjoner har vi «medlemsmøter» som er nyttige for å samle de interesserte, informere og aktivisere frivillige og nødvendige hjelpere.  Menighetsrådene bør forventes å ha en aktiv rolle – eventuelt via program- eller aktivitetsutvalg – for å samle folk om dette. Et slikt forum vil også gi de kirkelige ansatte «en talerstol» utenom gudstjenesten og alt individrettet menighetsarbeid.

Et slikt grunnlag kan skapes i alle bygder når alle medlemmer inviteres, ja, ønskes velkommen og gis plass i forsamlingen. Men da må vi slutte å vurdere om NN er «verdig» til å være med!

Da skapes det også et grunnlag for nominasjon til styrer og råd. Menighetsrådsvalget bør være det grunnleggende valg, med eller uten liste-ordning.  Dette valget kan gi representativitet som kan videreføres i bispedømmeråd og dermed kirkemøte.

En inkluderende organisering oppmuntrer til aktivitet. Med ulike innfallsvinkler har jeg ytret meg om dette mange ganger tidligere her i avisen uten fnugg av respons. Forventningen var derfor stor da VL 22. januar slo opp at «nå starter arbeidet med ny kirkeordning». Skuffelsen desto større da de pekuniære sider dominerte oppslaget og ordet menighet eller sokn knapt var nevnt.  Hvis kommunene registrerer at det er bred og inkluderende aktivitet i menighetene, vil de også være den ønskede støttespiller.

Dag Brekke, tidl leder av fellesråd og menighetsråd.

Gå til innlegget

Formålet tapt hos Nav

Publisert rundt 1 år siden

Vårt Land spør i avisen den 2. november: «Hvilket menneskesyn ligger til grunn i vårt trygde- og velferdssystem når en trygdemottaker blir stående mer eller mindre alene mot mektige Nav?»

Folketrygdelovgivningen fra 1967 hadde som formål at alle norske borgere skulle ha lik tilgang til sosial sikkerhet. Målet var å skape en ordning der alle ble fanget opp når behovene kom, uhindret av helse eller sosiale begrensninger.

Altomfattende trygdelov

Avdøde professor Per Sundby var en av dem som målbar dette inne i fagmiljøene. Jeg hadde gleden av å ha ham som lærer i denne tiden. Til våre timer i sosial­medisin ved Universitetet i Oslo kom han med tykke ­bunker ­dokumenter om problemstillinger ­knyttet til ­utvikling av en altomfattende folketrygdlov. Mange problemstillinger ble testet ut på oss ­studenter. Om våre vurderinger kom så mye lenger har jeg bare en svak formodning om, men vi var ikke i tvil om hva han – med tverrpolitisk støtte fra ­Stortinget – mente skulle være det gjennomgående formål. Alle ­skulle ha like rettig­heter og ­ingen skulle ­kunne falle mellom ­stolene. Med andre ord skulle syke­pengerettigheter, uførerettigheter, rett til stønad ved arbeidsløshet eller behov for ­omskolering eller yrkesopplæring henge sammen. Ikke alle disse ordningene var klare i 1967.

Sammenhengen er glemt

Det som er skjedd i årene etter var at trygdekontorenes og A-etatens jurister begynte å fintolke sine paragrafer for å være sikker på at ingen fikk uberettigede ytelser. Over tid skapte dette hull i lovverket slik at noen med stønadsbehov ikke fylte de beskrevne krav og falt mellom stolene.

I dag er dette åpenbart og tydelig for alle som vil se, men å se lovverket i sammenheng har man glemt. Nav passer på sine paragrafer, A-etat på sine og den kommunale sosialforvaltning passer på sine. At det var mye persoNavhengig lov­tolkning så jeg selv mange eksempler på. Trygderetten har rettet på noe. Men mange orket ikke å kjøre saken dit. Og konflikten mellom Trygderetten og Nav har vært velkjent fra slutten av 1980-tallet og er beskrevet i ulike sammenhenger. Det ­professor Sundby doserte er glemt av både politikere og Nav-organisasjon.

Ikke overraskende

Når Nav nå sitter på alle ­sider av bordet og oppfører seg som en stat i ­staten må det gå galt. Det som nå er avdekket ­overrasker ikke noen av oss som har vært på innsiden for ­eksempel som rådgivende lege. For det er slik Vårt Land skriver 2. november at «den etaten som ­sørger for at du får mat på ­bordet, også etter­forsker deg, tolker lovene for dom­stolene, utreder for ­politikerne og kontrollerer seg 
selv.»

Det er god grunn til å ta en gjennomgående ­diskusjon av hensiktsmessigheten av hele Nav-organiseringen.

Gå til innlegget

Kirkedemokratiet trenger støtte i lov

Publisert rundt 1 år siden

Direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnes skriver en side i Vårt Land (26/9) til forsvar for det lokale kirkedemokratiet. Artikkelen handler lite om det. Den er en sterk presisering av at det lokale kirkebyråkratiet må bestå i sin nåværende form. Fellesrådene må vernes i den nye trossamfunnsloven, hevder hun. Det er feil innfallsvinkel.

Direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnes skriver en side i Vårt Land (26/9) til forsvar for det lokale kirkedemokratiet.  Artikkelen handler lite om det.  Den er en sterk presisering av at det lokale kirkebyråkratiet må bestå i sin nåværende form. Fellesrådene må vernes i den nye trossamfunnsloven, hevder hun. Det er feil innfallsvinkel.

Det var et nødvendig fremskritt da de kirkelige fellesråd ble lovfestet ved ny kirkelov i 1997.  I min kommune la vi stor vekt på at fellesrådet skulle være sammenlignbart med et kommunalt hovedutvalg med veldefinerte oppgaver på beskrevne områder. Dette ga en god samhandling med kommunen.  Men den kommunale nemndstrukturen er endret mange ganger siden da og fellesarenaen med kommunen tilsvarende. Ny kommunelov kommer også.

Hougsnes omtaler fellesrådene som demokratiske organer. Det er de ikke. De er sammensatt av utnevnte representanter fra sine menighetsråd.  De har ikke noe mandat fra menighetsrådet annet enn å være der.  Gjør de noe menighetsråd er imot, kan disse representantene ikke stilles til ansvar eller underlegges menighetsrådets vurdering. Demokratiske organer skal være under kontroll av dem som har valgt dem.  Dette poenget hopper Hougsnes over og snakker om byråkratiske sammenhenger i stedet. Det er hensiktsmessig å samle den type oppgaver som fellesrådene har i et organ på kommunenivå.  Men menighetene må ha demokratisk kontroll.

I tillegg har fellesrådene i varierende grad tiltatt seg myndighet på områder som helt klart er menighetsrådets.  Dagens mest kjente eksempel er kanskje at Oslo kirkelige fellesråd har underlagt seg alle Oslos kirker, og satt soknene/menighetsrådene på sidelinjen. Furuset og Ellingsrud menigheter råder ikke lenger over sine kirker.  Dette er belyst i flere artikler i Vårt Land.

I lokalmenigheter ellers opplever vi at menighetsrådet ikke får disponere personell eller lokaler uten fellesrådets godkjenning. Det snakkes om arbeidsgivers styringsrett. Det kan være korrekt nok i dag, men til hinder for et levende menighetsarbeid og må endres i den kommende lovgivning. Soknet må være i førersetet.

Soknets betydning og menighetsrådets arbeid har kun fått noen få klapp på skulderen i den valgprosess som nylig er avsluttet. Det har vært masse styr om bispedømmerådsvalgene (de leke medlemmer), et organ som ikke forholder seg til menighetene. Om det nye kirkerådet ikke gjør mer for å oppvurdere menighetsrådenes ansvar og oppgaver enn det rådet som nå går av, blir vi sittende med et topptungt byråkrati, og med menigheter som lever på de lokale entusiaster. Disse er de eneste som er direkte valgt på demokratisk vis.

Jeg er enig med Hougsnes i at «det er kirkens medlemmer og deres valgte representanter, som sammen med en landsdekkende prestetjeneste og kirken nasjonalt har ansvaret for Den norske kirkes fremtid.»  I dette bildet er fellesrådet et byråkratisk hjelpemiddel.  Menighetsrådet er det demokratiske organ som kan ivareta en levende kirke!

Dag Brekke

Leder Bolsøy menighetsråd og tidl leder Molde kirkelige fellesråd

Gå til innlegget

Valg nær øvrige valglokaler er viktig.

Publisert rundt 1 år siden

Etter dagens retningslinjer skjer kirkevalget i egne lokaler, og vanligvis på samme sted som kommunevalget. Praksis ved forhåndsstemming kan forbedres.

Hva som ligger bak Lilands kommentar (VL 17/9) er jeg usikker på. Vennenes samfunn i 1818 er et dårlig eksempel fordi kirkelandskapet da var helt annerledes med en fungerende konventikkelplakat.  Takk for at vi fikk HN Hauge som initierte forsamlingsfriheten!

Alternativet til dagens valgordning måtte være å gå tilbake til gammel valgpraksis der kirkevalget ble annonsert og skjedde etter en gudstjeneste.  Da ville det virkelig bli en øvelse for "den lille flokk", og frikirkelige (medlemmer i DNK) kunne med rette mene de ble satt til side.

Mener vi noe med en inkluderende folkekirke, må medlemmene (3,5 millioner i Norge) få oppleve at de er medregnet og at deres stemme er velkommen. Vi trenger ikke nye "konventikkelplakater".

Så er det opp til menighetene å åpne sin virksomhet så mange flere føler seg inkludert og vil være med på laget. Det er oppgaver nok for alle. At alle må føle seg velkommen er en felles utfordring!

Dag Brekke, leder Bolsøy Menighetsråd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere