Lene Auestad

Alder: 0
  RSS

Om Lene

Følgere

Den viljeløse diskrimineringen

Publisert rundt 1 måned siden

Mennesker må handle aktivt for at en struktur skal fortsette å eksistere, men de trenger ikke være klar over at det er det de gjør.

Jeg kan åpne med en anekdote. Som ung førsteårsstudent gikk jeg inn på Humanistisk fakultet (HF), da en mann stoppet meg i gangen, pekte og sa, «Nei, fransk er den veien». Jeg tenkte at det var da merkelig, for jeg skulle ikke på forelesning i fransk, jeg skulle på forelesning i filosofi. Det var noe som ble kommunisert her, og jeg skjønte såpass at det var noe ved meg som var feil.

Etter hvert ble det tydelig at filosofifaget er veldig fiendtlig overfor kvinner. Det kommer til uttrykk i latterliggjøring av feministisk tenkning og en negativ holdning til kjønnskvotering, men først og fremst er dette, i min erfaring, noe som uttrykkes indirekte.


Vanskelig å sette fingeren på

Senere, i en diskusjon på Tavistock i London om hvorfor psykoterapeutene som jobber der nesten utelukkende er hvite, var det en som formulerte dette godt. Hun, som var en svart kvinne, sa hun var glad hun hadde tatt denne utdannelsen og hadde med seg disse erfaringene, men at hun samtidig ikke kunne tenke seg å bli værende der. Hun uttrykte at det var noe som var blitt kommunisert, om at «sånne som deg vil vi ikke ha her», men at det var veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan dette var blitt kommunisert.

En slik situasjon er nettopp kjennetegnet ved en type epistemisk underskudd. Fordi en majoritet har makt til å bestemme hva som skal anerkjennes som sant og gyldig – kan den forbeholde seg retten til å definere hva diskriminering er og fra hvilket ståsted dette skal sees – og den kan dermed også fastslå at ingen diskriminering her har funnet sted, at det som beskrives er usant eller uvirkelig. Den som skader, eller forskjellsbehandler krever også retten til å definere når den andre har rett til å føle seg krenket, og hvilken situasjonsforståelse som gjelder, som er legitim.

Mange erfaringer av diskriminering er nettopp subtile. Når jeg har gått videre til å forske på fordommer, i en doktorgrad fra filosofi og Etikkprogrammet, har jeg vært særlig opptatt av å kartlegge fordommer og diskriminering som foregår ubevisst, førbevisst, er sosialt implisitt og sosialt akseptert. Noe skjer i sosiale relasjoner uten at en er klar over det eller at det trenger å være uttalt, og de ulike aktørene er klar over det i ulik grad.


Rådende normer

Hva som er og kan tillates å forbli ubevisst og førbevisst er også formet av maktforhold, historiske og nåværende sådanne. Følgelig handler feltet fordommer i stor grad om det som ikke blir sett og bemerket fordi det er vanlig, etablert og uproblematisert, og som derfor ofte ikke anerkjennes som sådan, fordi disse mønstrene er i tråd med rådende sosiale normer.

Institusjoner tenderer mot å reprodusere seg selv, og dette kan fremstå som noe helt uskyldig fra innsiden. Man velger å vie mer oppmerksomhet til den som «passer best inn» i miljøet, og den får derfor fordeler som andre ikke har glede av. Eller man kan tro man velger den objektivt best egnede kandidaten, og at det er rent tilfeldig at dette også er den som ligner mest på en selv, i sosiologisk så vel som i faglig forstand. Disse formene for individuell- og gruppenarsissime fremmer homososiale institusjoner, uten at problemet trenger å komme til syne sett fra innsiden, fra den favoriserte gruppens ståsted.

Eksotisering er en av de mekanismene som gjør seg gjeldende her, og det kan være forbundet med positiv affekt fra avsenderens side, men det har som funksjon å posisjonere den andre som fremmed. Når en er definert som eksotisk, er det en representerer av veldig begrenset interesse, noe en trygt kan sette i parentes, og uten evne til å påvirke det allmenngyldige.


Fullkomment opplyst

Satt på spissen kom dette til uttrykk i debatten om dekolonialisering, der enkelte på forhånd hadde definert alt utenomeuropeisk tankegods som irrasjonelt. Ut fra det ståstedet, der den andre per definisjon er irrasjonell, er det eneste en utvidelse av pensum kan bidra med en form for forsøpling av faget, som er forestilt som om det allerede er fullkomment opplyst, og ikke kan tilføres noe utenfra.

Debatten om dekolonialisering er i sin spede begynnelse i den brede offentligheten. I den historieforståelsen vi presenteres for er volden kolonialismen representerte, glemt eller sterkt nedtonet og til dels romantisert. Samtidig er det en fortelling der subjektet er europeisk og andre verdensdeler påtreffes først når de kolonialiseres. Innflytelser fra annet hold som har bidratt til å forme europeisk kultur er retusjert bort.

En fortid som ikke huskes, som ikke er bearbeidet, som en ikke har erkjent eller tatt inn over seg, har en tendens til å repeteres. Det som skjedde i Charlottesville var en slik repetisjon, der eldre former for rasisme fremsto som gjenoppvekket, eller tok over scenen med fornyet kraft, og med velsignelse fra høyeste hold, ikledd en nostalgisk språkdrakt.


Strukturell diskriminering

Diskriminering kan være et utslag av dårlige intensjoner hos enkeltindivider, men trenger ikke være det. Derfor er det i mange sammenhenger en distraksjon å diskutere om dette individet er rasistisk, sexistisk, islamofobisk og så videre. Det som mer er verdt å diskutere er om dennes handlinger bidrar til å opprettholde og videreføre en rasistisk og sexistisk samfunnsstruktur som er der allerede. Dette kalles gjerne strukturell diskriminering. Begrensningen ved det begrepet er at det skjuler handlingsaspektet. Mennesker må stadig handle aktivt for at en struktur skal fortsette å eksistere, men de trenger ikke være klar over hva de gjør.

Slik er makt en faktor som bestemmer troverdigheten. Inngruppetilhørighet er en annen, tanken om at vedkommende nok er god, fornuftlig, pålitelig fordi han eller hun tilhører samme gruppe som meg. Slik kan en anklage om rasisme hos et medlem av inngruppen høres som et indirekte angrep på selvet. Hvis hun eller han representerer noe jeg er identifisert med, kan det peke mot noe problematisk hos meg. Dette kan være noe sosialt ubevisst, noe som er tradisjonelt etablert, som gjentas mange ganger, blir til vaner, kroppslige og mentale, og unntas fra refleksjon. Slik kan tradisjonell vold bli til skjult vold, ikke-tenkt vold.


Problemet flyttes

Sara Ahmed beskriver godt hvordan den som peker på problemet i en institusjon, er den som blir gjort til problemet for institusjonen. De som erfarer rasisme blir gjort til problemet, og dermed er ikke rasisme lenger problemet. Det blir som om en snakker om rasisme fordi en er sint, snarere enn at en er sint på grunn av rasisme. Den som tar opp problemet blir sett som irrasjonell, den som påfører skade, og institusjonen blir den sårbare enheten som må beskyttes mot denne skaden.

Det er sjelden, i en akademisk sammenheng, at man er i mindretall som hvit person i rommet, men jeg opplevde det noen ganger da jeg deltok i en lesesirkel om rasisme på UCL. På engelsk har ordet «self-conscious» en negativ konnotasjon som ikke er til stede i ordet «selvbevissthet». Du er klar over at du blir betraktet på en måte som hemmer deg, og at dette er noe som løpende opptar en del av din mentale oppmerksomhet.

Det ligger både en refleksivitet i det og en restriksjon. Et spor i bevisstheten som løper parallelt med det en ellers tenker. Da tenkte jeg noen ganger: «Hvordan kommer det til å bli hørt at jeg som hvit sier det og det?», noe som ikke oppleves som et relevant spørsmål å stille seg i mange sosiale situasjoner, fordi man er i en posisjon hvor det ikke trengs, man kommer unna med ikke å tenke på det.


Langvarig stress

På et affektnivå er det å være en diskriminert minoritet noe som produserer langvarig stress, og forskning har påvist fysiske helseskader av å være utsatt for rasisme. Økt kortisolnivå svekker immunforsvaret og øker blant annet risikoen for hjertesykdom. Det er en ganske annen situasjon å være den som stadig blir påminnet om at en ikke hører til i dette rommet fra å være den som tenker og opplever at dette rommet ble bygget for sånne som meg. Hvis man aldri har vært i en minoritetsposisjon, er det en type refleksivitet som rett og slett er fraværende.

En strategi for mangfold bør ikke overlates til de som aldri har vært der og som derfor ikke ser noe behov for slik refleksjon.



Innlegget ble første gang holdt på Humanistisk fakultet ved UiO i mars, i forbindelse med Strategi 2030.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere