Martin Jakobsen

Alder: 30
  RSS

Om Martin

Stipendiat, UiA

Følgere

Å fange den som ikke lar seg fange

Publisert over 1 år siden

Når omtalen av Gud blir en markør for eget ståsted, enten en markør for bibeltroskap eller for inkludering, da står vi i fare for å misbruke Guds navn.

Svenska kyrkan tar i bruk et mer kjønnsinkluderende språk om Gud. Benestad mener det er en dårlig ide, og viser til hvordan Gud i Det Nye Testamentet blir tiltalt som far. Jusnes, Fiske og Thomassen synes derimot det er en god ide, og viser til bibelske metaforer hvor Gud omtales som en kvinne og som en mor. De sier at vi må ta på alvor fylden av Bibelens bilder om Gud, og det er et godt poeng.

 

Guds transcendens

Jusnes, Fiske og Thomassen sier at dette først og fremst dreier seg dette om Guds egen motstand mot å la seg fange av språket. Teologer sier gjerne at Gud er transcendent. Gud er nemlig ikke av denne verden. Gud er annerledes, alltid større, alltid mer enn hva vi kan gripe. 

Men er det slik at Guds transcendens gjør at vi står friere i hvordan vi taler om Gud? Det er ikke sikkert. Guds transcendens kan like gjerne gjøre at vi står mindre fri i hvordan vi taler om Gud. For hvis Gud er totalt annerledes, og ikke lar seg fange av språket, hvordan kan da noen av ordene vi bruker referere til Gud?

Løsningen blir å vende seg til Guds selvåpenbaring, hvor Gud åpenbarer seg som Fader, Sønn og Ånd. Når Jusnes, Fiske og Thomassen spør om disse (maskuline) termene sier sannheten om Gud, må svaret bli ja. Å si noe annet vil slå tvil om Gud virkelig har åpenbart seg.

 

Misbruker vi Guds navn?

I debatter om språk og Gud bør vi spørre oss: Hva vil vi oppnå med våre omtaler av Gud? Det bør uroe begge sider i denne debatten at omtalen av Gud så lett blir redusert til en markør for eget ståsted, enten en markør for bibeltroskap eller en markør for inkludering. Når omtalen av Gud får en slik rolle blir gudsbegrepet først og fremst en betegnelse på våre posisjoner og våre agendaer, og ikke en betegnelse på Gud selv. Da står vi i fare for å misbruke Guds navn.

 

 
Gå til innlegget

Er Gud en miljøaktivist?

Publisert over 3 år siden

Hvorfor ta vare på jordkloden når Jesus selv sier at jorden skal ødelegges? Har man ikke viktigere ting å gjøre, slik som å frelse nye sjeler?

Frelse handler om kropp

Jeg hørte en gang en fortelling om en fugl som hadde fløyet inn på et sykehus. En pasient lå i sengen og observerte fuglens harde kamp for å komme seg ut gjennom det halvåpne vinduet. Pasienten kunne kjenne seg igjen i fuglenes kamp: Han ville også komme seg ut, ut fra denne døende kroppen, slik at sjelen kunne stige opp til Himmelen. Der, i himmelen, skal han skinne som solen (Matt 13,43). Kjøtt og blod kan jo ikke arve Guds rike (1 Kor 15,50), men sjelen skal stige opp til Gud!

Er dette den himmelske visjonen Bibelen taler om? Neppe. Paulus skriver aldri om noen sjel som skal stige opp fra kroppen, men om en kroppslig oppstandelse. Han skriver at vi skal stå opp på samme måte som Jesus sto opp (1 Kor 15,20), og Jesus stod opp med en fysisk kropp, ikke som et «åndelig spøkelse» (Luk 24,39). Frelsen handler ikke om å sitte på en sky og spille harpe. Frelsen handler ikke om å bli mer «åndelig», men om å bli mer menneskelig!

 

Det kristne håpet er ikke at sjelen skal unnslippe det materielle, men at Gud skal gjenopprette og nyskape alle ting – også kroppen.

 

Frelse handler om sauer og geiter

Mener du at mennesket er verdifullt i seg selv, eller verdifullt fordi det kan brukes til noe? Det er lett å svare at mennesker er verdifulle i seg selv. Men hva med dyr? Er de verdifulle i seg selv, eller har de verdi fordi vi kan bruke dem? Hva med trær og blomster? Er tyttebær verdifulle i seg selv? Hva med mose og leire? Hva med Svartisen?

Tenk etter, hvilke bilder bruker de gammeltestamentlige forfatterne når de skal beskrive himmelen? Kuer og bjørner og okser som beiter. Lam og grønne enger. Sypresser og myrt. Er det slik at bibeltekstene illustrerer himmelen ved hjelp av verdiløse ting? Gud selv syntes iallfall at det var «overmåte godt» det han hadde skapt.

 

Har du hørt slagordet «Gud skal frelse sjeler, ikke seler»? Det er løgn. Gud liker naturen.

 

Frelse handler om lovsang

«Alt det Gud har skapt er godt», skriver Paulus, og det skal mottas med takk. Ordet takk er eukaristipå gresk. Den lovprisende takkebønnen som i alle kirker bes før nattverden kalles eukaristien. Akkurat som man i himmelen takker og lovpriser Gud (Åp 4-5), takker og lovpriser man også Gud i gudstjenesten.

Vi tar del i den himmelske tilbedelse. Men vent! Det er ikke bare vi som tar del i den himmelske tilbedelse. Jesaja skriver at «Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene.»

 

Og ta en titt på Salme 148:

«Halleluja! Lovsyng Herren fra himmelen, lov ham i det høye! Lov ham, alle hans engler, lov ham, hele hans hær! Lov ham, sol og måne, lov ham, alle lysende stjerner! Lov ham, du høyeste himmel, og vannet over himmelen! … Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde, stormvind som setter hans ord i verk, fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn, bare hans navn er opphøyd. Hans herlighet er over himmel og jord.»

 

Lovsang er en himmelsk aktivitet som hele skaperverket tar del i, trær, tåke og tiger inkludert.

 

Frelse handler om miljøet

Frelse handler som sagt om kropp. På oppstandelsens dag skal de kristne stå opp og få en nyskapt kropp. Dette kunne få noen av dem som bodde i Korint til å spørre seg om det var nødvendig å ta vare på kroppen og helsa (1 Kor 15,32). Gud skal jo nyskape kroppen, så hva gjør det om den forfaller litt i mellomtiden? Paulus har overhode ikke sansen for en slik tankegang: «Du uforstandige menneske!» Gud driver ikke med bruk og kast. Den nyskapte kroppen står i kontinuitet til oppstandelseskroppen, den er en fortsettelse og ikke en erstatning, og derfor skal man ta vare på den. Det himmelske livet er en fortsettelse av det kristne livet her på jorden. Frelsen begynner her og varer ut i evigheten.

Man skal ikke bevege seg lenger enn til Romerne 8 før man ser at det samme gjelder for skaperverket. På samme måte som menneskeheten er underlagt synd og lengter etter frelse, slik «sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» etter at frelsen skal komme. Og den kommer! «Det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.»

Også skaperverket skal frelses, også det skal nyskapes. Betyr det at man ikke behøver å ta vare på jorden? «Du uforstandige menneske!» Det kaller til miljøkamp. Som voktere av Guds hage skal vi pleie skaperverket inn i dets helliggjørelse, og sammen med det skal vi lovprise alle tings skaper.

Først publisert på snakkomtro.no

Gå til innlegget

Erfaringer spriker i alle retninger

Publisert rundt 5 år siden

Det finnes mange kristne som opplever at det ikke er godt å leve ut homofile følelser, men at det er bedre å leve enslig. Lytter kirken til slike erfaringer?

I ekteskapsdebatten på kirkemøtet har det vært mye snakk menneskers erfaring, opplevelser og følelser. Dette er viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Og det er heller ikke noe nytt. I Samlivsutvalget rapport så vi at "allmennmenneskelig erfaring" ble brukt som grunnlag for kristen etikk. Jeg er en av dem som er kritisk til utvalgets rapport, spesielt dette punktet.  Hvorfor det? Jo, fordi allmenn erfaring ikke er et godt grunnlag for kristen etikk. Jeg skal komme med tre grunner for at jeg mener det.

For det første: Syndefallet har gjort noe med menneskets moralerkjennelde. Det er ikke sikkert vår vilje samsvarer med Guds vilje. Altså, vi kan ta feil i vår erfaring av hva som er godt. Det er slik at synd av og til kan smake godt, iallfall er det slik i mitt liv.

For det andre: "Erfaring" er en relativ størrelse. Erfaring, iallfall størrelsen "allmenn erfaring", tolkes gjennom spesielle forutsetninger og er på mange måter kulturbetinget. Vi vet godt at kulturer spriker i dette spørsmålet, både fra sted til sted og fra tid til tid.

Som et sidespor til dette: Det har blitt hevdet at Paulus skrev det han gjorde fordi han var preget av sin kultur. Til det vil jeg si at jeg er overrasket over at samlivsutvalget er så kritisk og avvisende til fortidens kultur (les Paulus sin kultur) og ikke retter samme innvendinger mot vår egen kultur, men til og med bruker den som en kilde for åpenbaring! Hvorfor gjør de det? For meg oppleves dette ubegrunnet og selektivt.

For det tredje: Erfaringer spriker i forskjellige retninger. Det er ikke slik at alle homofile ønsker at vi utarbeider ekteskapsliturgi."Til Helhet" har hatt kontakt med flere hundre mennesker med homofile følelser. Hva slags opplevelser har disse menneskene? For å sitere lederen av organisasjonen:

"Mange har er­fart tom­het og frust­ra­sjon i slike re­la­sjo­ner. De kan na­tur­lig­vis fris­tes til å vende til­ba­ke, men homo­sek­su­ali­tet til­freds­stil­ler ikke deres dy­pes­te lengs­ler etter kjær­lig­het, be­kref­tel­se, kjønns­iden­ti­tet og kom­plet­te­ring"

Her har vi helt andre erfaringer enn de det ropes høyest om. Dette er mennesker som opplever at det ikke er godt å leve ut homofile følelser, mennesker som kan si at "jeg har vært der, og jeg har erfart at det er et bedre alternativ å leve enslig (men ikke ensomt!)" Hvorfor hører vi ikke mer på disse stemmene?

Erfaringer spriker altså i begge retninger, både for og mot en ny forståelse av ekteskapet, og kan derfor ikke brukes til fordel for et bestemt syn. Hvordan finner vi da ut av hva som er godt og rett? Den kristne forståelsen av "godt" må være knyttet til Guds vesen, og forstås ut fra Guds vilje, slik vi finner den åpenbart i Bibelen og forstått gjennom hele den kristne tradisjonen. Dermed er det verken rett eller godt å lage en ny ekteskapsliturgi.

(Innlegg fra Kirkemøtets ekteskapsdebatt)

Gå til innlegget

Kirkens lære kan ikke speile to syn

Publisert over 5 år siden

Å innføre liturgi for vigsel av likekjønnede par er ikke å la begge syn komme til uttrykk – det er å anerkjenne det ene synet og å forkaste det andre.

Kjære medstudenter! I innlegget ”Ja til vigselsrett for homofile” (VL 10.02.2014) er det mange momenter vi mener er verdt å kommentere. Vi vil holde oss til tre forutsetninger som ligger til grunn for argumentasjonen i artikkelen, forutsetninger vi ikke er enige i.

Forutsetning 1: ”Kontekst overkjører Skriften”

For det første poengterer våre medstudenter at Skriften alltid er gjenstand for fortolkning, og at vi alle er farget av vår kontekst. I vårt tilfelle skulle vel det være den vesteuropeiske postmoderne kulturen. Dette er vi enige i, men det betyr ikke at vi lar konteksten kontrollere vår lesning av Skriften, slik vi forstår våre medstudenter gjør. Tolkningsnøkkelen artikkelen legger til grunn for at homofili ikke er synd er ”Guds radikale kjærlighet”. Dette begrepet fyller våre medstudenter med verdier fra vår kontekst, for så å benytte dette i sin tolkning av Skriften. Bryter tolkningsnøkkelen med Skriftens budskap, trumfer tolkningsnøkkelen dette budskapet. Vår mening er at dette ikke er holdbart. Vi må i stedet være bevisst vår kontekst, slik at vi ikke blindt blir ledet av den.

Forutsetning 2:"Å si nei til homofil vigsel bryter med Guds radikale kjærlighet, nestekjærlighet og menneskeverd."

For det andre skriver våre medstudenter at ”homofiles rettigheter handler om menneskeverd”, og knytter eksplisitt seksuell orientering til menneskets verdi. For det første er vi ikke enige i at debatten om ekteskapet er en debatt om menneskeverd. Dette er en debatt om hvordan ekteskapet defineres, ikke hva man synes om homofile. For det andre mener vi seksuell orientering ikke på noen måte er det som gir mennesket verdi. Menneskeverd er ikke avhengig av tanker, følelser eller handlinger. Mennesket får verdi etter hva det er – skapt i Guds bilde. Å hevde at mennesket dypest sett er dets seksuelle orientering må sies å være et svært reduksjonistisk syn på mennesket.

Forutsetning 3: ”Budene skal hindre oss i å skade andre”

For det tredje påpekes det i artikkelen at ”budene kirken i dag følger er bud som, hvis de brytes, hovedsakelig kan skade andre mennesker.” Vi synes det er underlig at våre medstudenter anlegger en slik konsekvens-etisk linje i den kristne etikken. Hva med Jesu ord om å begjære i sitt hjerte? Dét skader da vel ingen? Vi erkjenner at blant andre Paulus anvender konsekvensetikk i det han sier at vår frihet kan føre andre til fall, men mener den konsekvensetikk våre medstudenter taler for fører til en kraftig innskrenkning av kristen etikk. Resultatet er at alt som omhandler det indre trosliv faller bort.

Det er et faktum at det finnes to syn på vigsel av likekjønnede par i Dnk i dag. Slik vi ser det, vil det være umulig å speile begge syn i lære, slik våre medstudenter hevder. Å innføre liturgi for vigsel av likekjønnede par er ikke å la begge syn komme til uttrykk – det er å anerkjenne det ene synet og å forkaste det andre.


Per Sigve Særheim

Håvard Høie

Espen Holm

Martin Jakobsen

Lasse Thorvaldsen

Kristian Sveinall Øgaard

Torstein Eidem Nordal

Gå til innlegget

Går biskopene i fella?

Publisert over 5 år siden

Samlivsutvalget ønsket å bruke «allmenn erfaring» som grunnlag for kristen etikk. Kommer biskopene til å gå i den samme fella?

Førstkommende torsdag kommer biskopene med sin uttalelse angående kirkens lære om ekteskap og samliv. Det finnes mange grunner til at de ikke bør gjøre som Samlivsutvalget, nemlig å basere sin lære på allmenn erfaring. Jeg vil kort skissere tre av dem.

1. Allmenn erfaring er en svært relativ størrelse. Allmenn erfaring vil se forskjellig ut i Kina og India, i middelalderen og antikken, på Jæren og Gjøvik. Hvis man i kristen etikk skal bruke allmennmenneskelig erfaring som fundament, risikerer man å ta utgangspunkt i et bibelsk begrep, gjerne nestekjærlighet, men fylle det med innhold hentet fra vår kulturelt betingede erfaring. Ifølge teologen Wolfhart Pannenberg må vi dra lærdom av den liberale protestantismens feilsteg, at den alt for lett hektet seg på datidens kultur.

2. Det er på ingen måte fullt samsvar mellom Guds vilje og en allmenn oppfatning av det gode. Den kristne forståelsen av det gode er knyttet til Guds vesen. Den allmenne erkjennelse kan ikke fullt ut gripe Guds vesen, og det allmenne kan derfor ikke gi et fullstendig bilde av det gode. Kristen etikk må forstå det gode ut fra Bibelens tale om Gud, og et slikt utgangspunktet deles ikke av “det allmenne”.     

3. Kristen etikk må ta i bruk hele den kristne lære. Vi trenger en skapelsesteologi som fastholder en viss felles etisk erkjennelse. Samtidig må vi fastholde læren om menneskets synd, hvilket utelukker sikker kunnskap om Guds vilje. Samlivsutvalget har et ensidig blikk på skapelsesteologi, og overser menneskets synd. Flertallet i utvalget ser også ut til å ha glemt Paulus’ vektlegging av Åndens rolle i kristen etikk, og hvordan helliggjørelse henger sammen med samlivsetikken (1 Kor 6). Samlivsutvalgets vekting av det allmenne hviler på en erkjennelsesmessig optimisme som ikke kan forsvares, siden utvalget ikke tar tilstrekkelig hensyn til menneskets synd.

Kristen etikk kan ikke bygges utelukkende på læren om skapelsen eller på læren om syndefallet. Begge disse må med, og til sammen peker de på en ambivalens i menneskets erkjennelse som gjør at det allmenne må gis underordnet betydning. La oss derfor håpe at våre biskoper ikke går i den samme fella som Samlivsutvalget, og lar allmenn erfaring overstyre skriftens klarhet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere