Dag Sele

Alder: 54
  RSS

Om Dag

Følgere

Ei naturleg utviding av abortgrensa?

Publisert 3 måneder siden - 207 visninger

Det er beint fram sørgeleg å sjå kor mange i dei politiske ungdomspartia som har vakse opp i tankegodset frå 70-talet. Men dei er i det minste konsekvente i tankegangen når dei føreslår å utvida abortgrensa til opp mot levedyktige barn, ja nokre til og med over dette stadiet.

AUF føreslår, i følgje Vårt Land 23. august, å utvida grensa for sjølvbestemt abort frå 12 til 18 veker. Seinare har Unge Venstre «toppa» dette med å føreslå 24 veker. Eg har for min del lenge undra meg over kva Stortinget har meint er den store skilnaden i menneskeverd mellom eit foster som er 11 veker gammalt og eit som er 13 veker. Så desse framlegga er såleis på mange måtar både venta og forståelege. Og ut frå abortlova sin logikk er det heller ikkje unaturleg at AUF også vil «..finne en løsning som også sikrer reell selvbestemmelse etter uke 18.» Det som derimot er litt overraskande, er at dei for denne gruppa vil at «..dette skal avgjøres etter en helsefaglig vurdering og tillates dersom det er fare for store komplikasjoner for mors helse.» For når KrF foreslår akkurat den same ordninga for dei yngre fostera, så krenker dette kvinna sin rett til å bestemma over eigen kropp. Kvifor er ikkje dette tilfelle når fosteret er19 veker gammalt, i og med at fosteret sitt menneskeverd tydelegvis ikkje blir tillagt vekt? Korleis kan eg så påstå at menneskeverdet ikkje blir tillagt vekt? Jo, rett nok vedgår AUF-leiaren at «...alt som har med liv å gjøre, har store, etiske dilemmaer og utfordringer.» Men… «Samtidig er det flere land som har en abortgrense på 18 uker, og vi vet at dette er medisinsk forsvarlig. Dermed er det på høy tid at også vi går inn for dette.» Medisinsk forsvarlighet er altså det overordna etiske kriteriet, om ein skal døma etter dette resonnementet.
 
Kvifor skal ein forresten stoppa ved 22 eller 24 veker? Ein kan jo absolutt sjå føre seg at sjukdom eller misdanningar kan bli oppdaga seinare i svangerskapet eller like etter fødsel for den del. Kva er det som gir desse barna større rett til å få leva? Eg forstår det godt om dei unge leiarane oppfattar dette som ei grotesk spissformulering og ein frykteleg tanke. Men samtidig så får dei kanskje då eit lite innblikk i korleis me har det som tenker at alle foster har eit ukrenkeleg menneskeverd.

 

Dag Sele
Fylkesleiar, Hordaland KrF

Gå til innlegget

Naivitet ­eller strategi, Solberg?

Publisert 7 måneder siden - 453 visninger

Når Høgreleiaren etter landsmøtet legg stor vekt på at spørsmålet om ­egg­donasjon og assistert befruktning for einslege ikkje handlar om sorterings­samfunnet, gir det grunn til å spørja om ho trur på det ho sjølv seier.

Landsmøtet til Høgre tok i helga alvorlege og store steg. Dei valde då å leggja mindre vekt på barn sin rett til, så langt det er mogeleg, å veksa opp med sine biologiske foreldre, for så å leggja meir vekt på vaksne sine høgst forståelege ønskje om å få barn.

Dette er ein trend me har sett i lang tid, i store deler av det politiske Noreg, ein trend som har kome så langt at det ikkje lenger er uvanleg å argumentera med at alle skal ha lik rett til å få barn. Og allereie når me tenker tanken at nokon har rett til å få barn, vil mange tenka at me er komne ut i nokså ulendt terreng.

Dei viktigaste hindera. Høgre-landsmøtet vedtok å gå inn for eggdonasjon, medan forslag om å gå inn for surrogati vart tydeleg avvist. Står eit slikt tydeleg skilje mellom desse sakene til truande? Det er jo nettopp forbodet mot eggdonasjon som har vore eitt av dei viktigaste hindera for surrogati i Noreg. Og den som verkeleg trur at me no berre skal gå eitt steg lengre og så stoppa heilt opp, kan ikkje ha vore mykje orientert og til stades under den utviklinga me har hatt dei siste åra.

Og kva er så problemet med å godta surrogati? Eg skal her avgrensa meg til å nemna to viktige innvendingar. Uansett kor frivillig og «altruistisk» tilhengjarane meiner ordninga skal vera, er det all grunn til å frykta at ein slik praksis gir opning for utnytting av kvinner, anten det er den norske kvinna som blir spurt om å hjelpa si ulukkelege søster eller det er den lutfattige og desperate kvinna i India. I tillegg vil dette medføra ei ekstrem oppløysing av banda mellom mor og barn. Barnet får ved bruk av surrogati i prinsippet tre mødrer: Ei genetisk mor, ei mor som har gitt liv, varme og næring gjennom svanger­skapet og ei sosial mor. Kan me tru at dette i lengda ikkje skal bety noko som helst for barnet?

Noko heilt anna. Men den viktigaste grunnen til at eg grip pennen er Solberg sin påstand om at desse spørsmåla er noko heilt anna enn sortering, og at me difor framleis kan stola på Høgre i kampen mot sorteringssamfunnet. Her må eg heilt oppriktig stilla spørsmålet: Trur ho på dette sjølv? Hittil har rett nok kartlegging av foster vore det tydelegaste eksempelet på utviklinga mot sorteringssamfunnet som mange fryktar. Men etter kvart som utviklinga går vidare, vil metodane til å «designa» barn med ønska eigenskapar raskt bli fleire.

Og ein av dei viktigaste skilnadene på å bruka denne genteknologien til å behandla eller hindra sjukdom og det å laga ­«designar-barn» er spørs­målet om du tek utgangspunkt i den unike blandinga av mor og far sine genar eller om du vel genar og eigenskapar fritt frå ein «meny».

Her er det at spørsmålet om eggdonasjon og surrogati representerer vegen mot ei stadig større frikoling mellom genane til barn og foreldre. Det er ingen tvil om at utviklinga innan genteknologi vil gje oss mange framsteg i kampen mot sjukdom og plager. Men samtidig kan teknologien altså brukast i jakta på det ­stadig meir «perfekte», ei framtids­utsikt eg trur det er fleire enn eg som får frysningar av.

Steg og retningsval. Difor framstår det farleg å bagatellisera viktige steg og retningsval på desse områda. Historia er full av eksempel på at merkesteinar har blitt flytta litt og litt, i steg som enkeltvis har verka uskuldige, anten det stod kyniske strategar eller litt naive og velmeinande politikarar bak vedtaka, inntil kursen har blitt umogeleg å endra tilbake. Og når terrenget langt framme er litt uoversiktleg, kan det å flytta på dei merke­steinane me i dag har nett framføre oss lett føra oss til ein stad me slett ikkje hadde tenkt.

Eg tvilar ikkje på at Solberg også er oppriktig bekymra for sorteringssamfunnet og difor i dag kanskje også er bekymra over retninga i partiet. Men når dei no hevdar at dei vedtaka som er gjort ikkje endrar partiet sin posisjon i høve til sorteringssamfunnet, er det altså all grunn til å spørja seg om det er velmeinande naivitet eller kynisk strategi for flytting av merkesteinar som ligg bak.

Dag Sele

Fylkesleiar, Hordaland KrF

Gå til innlegget

Naivitet eller strategi, Solberg?

Publisert 7 måneder siden - 333 visninger

Når Høgreleiaren etter landsmøtet legg stor vekt på at spørsmålet om eggdonasjon og assistert befruktning for einslege ikkje handlar om sorteringssamfunnet, gir det grunn til å spørja om ho trur på det ho sjølv seier.

Landsmøtet til Høgre tok i helga alvorlege og store steg. Dei valde då å leggja mindre vekt på barn sin rett til, så langt det er mogeleg, å veksa opp med sine biologiske foreldre, for så å leggja meir vekt på vaksne sine høgst forståelege ønskje om å få barn. Dette er ein trend me har sett i lang tid, i store deler av det politiske Noreg, ein trend som har kome så langt at det ikkje lenger er uvanleg å argumentera med at alle skal ha lik rett til å få barn. Og allerede når me tenker tanken at nokon har rett til å få barn, vil mange tenka at me er komne ut i nokså ulendt terreng.

 

Eggdonasjon men ikkje surrogati?

Rapportane fortel at Høgre-landsmøtet vedtok å gå inn for eggdonasjon, medan forslag om å gå inn for surrogati vart tydeleg avvist. Står eit slikt tydeleg skille mellom desse sakene til truande? Det er jo nettopp forbodet mot eggdonasjon som har vore eitt av dei viktigaste hindera for surrogati i Noreg. Og den som verkeleg trur at me no berre skal gå eitt steg lengre og så stoppa heilt opp, kan ikkje ha vore mykje orientert og til stades under den utviklinga me har hatt dei siste åra.

 

Og kva er så problemet med å godta surrogati? Eg skal her avgrensa meg til å nemna to viktige innvendingar. Uansett kor frivillig og «altruistisk» tilhengjarane meiner ordninga skal vera, er det all grunn til å frykta at ein slik praksis gir opning for utnytting av kvinner, anten det er den norske kvinna som blir spurt om å hjelpa si ulukkelege søster eller det er den lutfattige og desperate kvinna i India. I tillegg vil dette medføra ei ekstrem oppløysing av banda mellom mor og barn. Barnet får ved bruk av surrogati i prinsippet tre mødre: Ei genetisk mor, ei mor som har gitt liv, varme og næring gjennom svangerskapet og ei sosial mor. Kan me tru at dette i lengda ikkje skal bety noko som helst for barnet?

 

Ingen samanheng med sorteringssamfunnet

Men den viktigaste grunnen til at eg grip pennen er Solberg sin påstand om at desse spørsmåla er noko heilt anna enn sortering og at me difor fortsatt kan stola på Høgre i kampen mot sorteringssamfunnet. Her må eg heilt oppriktig stilla spørsmålet: Trur ho på dette sjølv? Hittil har rett nok kartleggjing av foster vore det tydelegaste eksempelet på utviklinga mot sorteringssamfunnet som mange fryktar. Men etter kvart som utviklinga går vidare, vil metodane til å «designa» barn med ønska eigenskapar raskt bli fleire. Og ein av dei viktigaste skilnadene på å bruka denne genteknologien til å behandla eller hindra sjukdom og det å laga «designer-barn» er spørsmålet om du tek utgangspunkt i den unike blandinga av mor og far sine gener eller om du vel gener og eigenskapar fritt frå ein «meny». Her er det at m.a. spørsmålet om eggdonasjon og surrogati representerer vegen mot ei stadig større frikopling mellom genene til barn og foreldre. Det er ingen tvil om at utviklinga innan genteknologi vil gje oss mange framsteg i kampen mot sjukdom og plager. Men samtidig kan teknologien altså brukast i jakta på det stadig meir «perfekte», ei framtidsutsikt eg trur det er fleire enn meg som får frysningar av.

 

Difor framstår det farleg å bagatellisera viktige steg og retningsval på desse områda. Historia er full av eksempel på at merkesteinar har blitt flytta litt og litt, i steg som enkeltvis har verka uskuldige, anten det stod kyniske strategar eller litt naive og velmeinande politikarar bak vedtaka, inntil kursen har blitt umogeleg å endra tilbake. Og når terrenget langt framme er litt uoversiktleg, kan det å flytta på dei merkesteinane me i dag har nett framføre oss lett føra oss til ein stad me slett ikkje hadde tenkt.

 

Eg tvilar ikkje på at Solberg også er oppriktig bekymra for sorteringssamfunnet og difor i dag kanskje også er bekymra over retninga i eige parti. Men når dei no hevdar at dei vedtaka som er gjort ikkje endrar partiet sin posisjon i høve til sorteringssamfunnet, er det altså all grunn til å spørja seg om det er velmeinande naivitet eller kynisk strategi for flytting av merkesteinar som ligg bak.

 

 

Dag Sele

Sentralstyremedlem, KrF

Fylkesleiar, Hordaland KrF

Gå til innlegget

Likeverd - ein norsk verdi?

Publisert 9 måneder siden - 298 visninger

Eg trur at me også i dette tilfellet legg det viktigaste grunnlaget i starten av livet.

Me høyrer frå tid til annan at norske eller kristne verdiar er trua i Noreg. Men både definisjonen av norske verdiar og motivasjonen for å ta det opp viser seg ofte å vera svært ulike. Om orda kjem frå ein Frp-politikar kan du rekna med at det eigentleg handlar om innvandring. Om orda kjem frå ein KrF-ar handlar det kanskje om kristne verdiar og kulturarven sin plass i samfunnet. Og når Ap og fleire andre snakkar om norske verdiar, handlar det ofte om likeverd og små skilnader i samfunnet.

 

Det som etter kvart har slått meg er at det truleg er dei norske verdiane som Ap held fram som i dag er mest trua. Men det paradoksale er at Ap er blant dei som står i fremste rekke i svært alvorlege åtak på verdien likeverd. Eg underslår ikkje at Ap i prisverdig stor grad har kjempa for å redusera skilnadene i det norske samfunnet og slik sett for likeverdet. Men når det gjeld dei aller mest utsette likeverd-spørsmåla i dag meiner eg at både Ap og fleire andre dessverre har stilt seg på feil side og slik sett er blant dei som truar denne viktige verdien i samfunnet vårt.

 

For samtidig som me har mindre skilnader mellom folk i Noreg enn i mange andre land, er det mykje i både samfunnsutviklinga og dei politiske debattane som signaliserer til barn, foreldre og andre vaksne at ikkje alle er like mykje verdt. I møtet med ei teknologisk utvikling der det blir stadig enklare å kartleggja eigenskapar hos foster, påverka arveanlegg og etter kvart kanskje velja dei eigenskapane me ønskjer at barna skal ha, blir nemleg tanken om at alle menneske har ein ubetinga og lik verdi stadig sterkare utfordra. I møtet med ein skule der målingar og samanlikning av resultat har stadig større plass kan nok enkelte oppleva at skilnadene mellom folk ikkje er så små. I møtet med eit arbeidsliv som slett ikkje er tilpassa ditt funksjonsnivå kan det nok røyna på å kjenna seg likeverdig. 

 

For kva skjer med dei små skilnadene mellom oss når skulane ber elevar droppa prøver, for å ikkje dra ned snittet? Og kor stor blir respekten for ulikskapar og variasjonen mellom oss menneske om me som samfunn signaliserer til den gravide at ho bør få undersøkt fosteret sine eigenskapar og velja abort om det blir påvist avvik? Og kven definerer kva som er avvik og kva som er variasjon?

 

Det er mange faktorar i samfunnet vårt som motarbeider idealet om likeverd. Men eg fryktar at me også i dette tilfellet legg det viktigaste grunnlaget i starten av livet. For dersom allerede foster og foreldre blir møtte med forventningar om å tilfredsstilla eit stadig snevrare normalitetsbegrep; kor lett blir det då å justera dette seinare i livet? På dette feltet er ikkje lovreguleringar tilstrekkeleg, sjølv om det er viktig. Her er det haldningar og menneskesyn som blir avgjerande. Dersom me skal verna og løfta den norske verdien likeverd høgare, trur eg me snart må tilbake til tanken om at alle menneske har lik verdi, også før dei er fødde. Den dagen norsk debatt kan romma vanskelege samtaler om barn sine likeverd, både før og etter fødsel, då ser eg eit større håp for denne norske verdien. Og skal me skapa dette rommet i norsk samfunnsdebatt, må me klara å føra ein open samtale, på tvers av ulike abortsyn. Her bør me alle starta med oss sjølve.

 

 

Dag Sele

Sentralstyremedlem, KrF

Gå til innlegget

Navigasjon og politikk

Publisert 12 måneder siden - 224 visninger

Vårt Land sin artikkelserie om KrF omtaler den spagaten me no har blitt ståande i. Fleire uttaler seg i den samanheng som om KrF har valet mellom å bli ståande i ein smertefull spagat eller å definera seg som ein del av høgre- eller venstresida av politikken. Det meiner eg er ei tankefelle me snarast mogeleg må bort frå.

Når eg legg ut på ei ferd langs fjorden heime i småbåt, vil det variera kva side av fjorden det svarar seg å gå på. Dersom det er nordavind, er sjøen langt smulare på nordsida, medan eg ved sønnavind ofte vil velja å gå på sørsida av fjorden. Ut frå vér og straumtilhøve kan det dermed på ein tur vera enklast å nå fram til målet på nordsida og på ein annan tur kanskje på sørsida. Men når eg først har starta på turen, vil det oftast vera lite fruktbart å kryssa fram og tilbake, sjølv om veret skulle vera skiftande. Dersom ikkje véret skulle snu uventa brått, vil eg difor halda meg til den sida eg har valt, til eg er ferdig med den aktuelle turen (perioden). På neste tur vil eg derimot gjerne vurdera om tilhøva er såpass uendra at eg fortsatt vel den same sida eller om det i den situasjonen som då er vil vera meir tenleg for mitt reisemål å gå langs andre sida av fjorden.

Nokon ville kanskje hevda at det var ryddigare av meg å alltid gå på same sida av fjorden, i følgje med den same, store skuta. Ja, nokon ville aller helst at eg omregistrerte båten min til å bli ein lettbåt på ei av dei store skutene. Sjølv vil eg gjerne vera fri til å gå der sjøen er smulast og straumen i tilstrekkeleg grad går min veg til at eg enklast mogeleg kjem til det målet eg har sett meg for reisa. For mitt reisemål er slett ikkje alltid samanfallande med dei store skutene sine. Difor ønskjer eg i første omgang å bestemma meg for kva side av fjorden eg vil velja, og kva andre båtar eg vil gå i følgje med, for ei reise om gongen.

Og kven veit; når det har gått nokre år og nokre reiser er unnagjort, kanskje fleire av oss småbåteigarar kan bli store nok til at me kan slå oss saman og gje oss i veg midtfjords igjen…

  

Dag Sele

Matros/sentralstyremedlem på KrF-snekka

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
1 minutt siden / 258 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
19 minutter siden / 25210 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
44 minutter siden / 5564 visninger
Rune Holt kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
rundt 1 time siden / 751 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5564 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 1 time siden / 3251 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 1 time siden / 1791 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 25210 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
rundt 1 time siden / 258 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 1 time siden / 1791 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5564 visninger
Les flere