Sigurd Skollevoll

Alder: 0
  RSS

Om Sigurd

Følgere

Gi oss en gjennomgående kirkemodell

Publisert 19 dager siden

Jeg kalte fellesrådene for «ikke-demokratiske forvaltningsorgan». Jeg mener fremdeles denne betegnelsen er dekkende.

I et innlegg i Vårt Land 27. juni maner direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnæs til å legge vekk faktafeil og fordommer mot kirkelige fellesråd. Et av de fakta som trekkes frem som feil er at jeg kalte fellesrådene for «ikke-demokratiske forvaltningsorgan». Jeg mener denne betegnelsen er dekkende for situasjonen.


Definert i lov

Det er de lokale menighetsrådene som er folkevalgte organ, valgt med direkte valg av kirkens medlemmer. Fellesrådene er sammensatt av personer oppnevnt av menighetsrådene, men menighetsrådene har få rettigheter overfor fellesrådet ut over dette. Oppgavene til de to organ som opptrer på det lokale rettssubjektets vegne – soknet – er inntil nå definert i lov og ikke basert på en kontrakt eller avtale mellom soknets organer.

Når den demokratiske forankring av fellesrådene er så beskjeden som dette i forhold til menighetsrådet, mener jeg fortsatt det er grunnlag for å betegne fellesrådene som «ikke-demokratiske forvaltningsorgan».

Hougsnæs skriver i sitt innlegg at «En fremtidig organisering bygget på det enkelte sokn som administrativ forvaltningsenhet er – gitt dagens soknestruktur – lite hensiktsmessig». En mulighet kunne da være å redusere soknestrukturen i landet kraftig, slik at alle sokn blir av en minimumsstørrelse. Jeg tror dette i stor grad vil redusere kirkens kontaktflate med de mange bygder og lokalsamfunn i landet, og ser dette som lite fremtidsrettet og ønskelig.


Tømmes for oppgaver

En organisering av kirken med tyngdepunkt i et tilnærmet prostinivå trer dermed frem som en mulig modell, der arbeidsgiveransvaret for alle kirkelig tilsatte lokalt kan legges til én arbeidsgiverlinje. Men jeg mener at en slik organisering ikke fører til at vi får det jeg ønsker meg – en gjennomgående kirkemodell. Både menighetsråd og bispedømmeråd vil tømmes for forvaltningsoppgaver og det meste løftes over til en administrativ forvaltningsenhet på tilnærmet prostinivå. Jeg kan vanskelig se at ikke dette gir den nye forvaltningsenhet svært stor makt på bekostning av andre nivå i kirken, sentralt, regionalt og lokalt. For disposisjonsretten over personell og økonomiske ressurser gir makt.

Desto merkeligere blir det at de folkevalgte organ tømmes for makt og innflytelse, mens det ikke-demokratiske forvaltningsorgan mellom disse gis stor myndighet. Her vedstår jeg meg at jeg kan ha fordommer mot det som i dag er de kirkelige fellesråd (og da ikke våre fellesråd i ettsoknskommuner), men momentene jeg og andre bringer til torgs om fremtidig organisering av kirken bør debatteres!


Tilslørende for fakta

En mulig etablering av administrative forvaltningsenheter på tilnærmet prostinivå tenkes å løse dagens utfordringer med dagens to arbeidsgiverlinjer, slik at disse linjer blir én. Men her mener jeg at det at vi har snakket om to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke, er tilslørende for fakta. Det oppleves riktignok slik at prestenes og de fellesrådsansattes arbeidsgiverlinjer møtes lokalt. Men fakta er noe annet. I virkeligheten har vi 423 arbeidsgiverlinjer (2018-tall), én sentral arbeidsgiverlinje og 422 prinsipielt uavhengige arbeidsgiverlinjer.

Å redusere de lokale arbeidsgivere til noe over 100 enheter og samtidig legge arbeidsgiveransvaret også for prester her, gjør ikke organiseringen av Den norske kirke særlig enklere. Det gjør at vi får over 100 separate arbeidsmarkeder innen Den norske kirke, biskopenes innflytelse og tilsyn svekkes, bispedømmerådenes og menighetsrådenes funksjon reduseres og forvaltningsenheten i midten får det meste av makt og innflytelse.


Forkortet arbeidsgiverlinje

I tillegg har vi ikke skaffet oss én arbeidsgiverlinje. De mange lokale arbeidsgiverlinjene må fremdeles forholde seg til den sentrale arbeidsgiverlinjen, som nå er forkortet til å gjelde biskoper og ansatte i bispedømmeråd og Kirkeråd. Og fremdeles har Kirkemøtet som Den norske kirkes øverste organ svært lite bestemmende å si overfor trossamfunnets øvrige nivå.

Nei, gi oss en gjennomgående kirkemodell! Den eneste løsningen jeg kan se for å få dette, er å legge arbeidsgiveransvaret for alle i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet og gi Kirkemøtet myndighet til å regulere forholdet mellom det sentrale og de lokale rettssubjektene. Først da får vi én arbeidsgiverlinje i trossamfunnet Den norske kirke. Jeg tror at dette gir en god balanse mellom Kirkemøtet, biskoper og menighetsråd. Så får vi videre debattere hvordan dette skal skrus sammen og hva vi trenger av instanser på et mellomnivå. Og så blir det spennende å se om det blir fakta eller makta som rår videre.

Gå til innlegget

En gjennomgående kirkemodell

Publisert rundt 1 måned siden

Når det nå skal utmyntes en ny kirkemodell, mener jeg at det ansvar de kirkelige fellesråd har like gjerne – og bedre – kan legges til andre nivå.

Nordpå har vi et ordtak som sier at det er klokt å høre etter når gammelhunden gjør. Andreas Aarflot slår i Vårt Land 11. juni alarm og spør om Kirkerådet nå er i ferd med å vedta en helt ny kirkemodell. For en del aktører i Den norske kirke kan det nok være at modellen som tegnes ut fremstår som et minste felles multiplum som har mulighet til å få tilslutning fra flere hold.


Tilnærmet prostinivå

Jeg mener likevel Aarflots påpekninger er helt riktige og at vi kan risikere å ende opp med en svært komplisert og byråkratiserende kirkemodell med tyngdepunktet i et tilnærmet prostinivå. Det er ikke dette Den norske kirke trenger. Vi trenger en enkel og kostnadseffektiv modell der kirken henger organisatorisk sammen og lokalmenigheten får en styrket funksjon og menighetsrådene en større beslutningsmyndighet.

En enkel og sammenhengende modell får vi om vi legger arbeidsgiveransvaret for alle i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet. Som i enhver kommune eller større organisasjon ligger det formelle arbeidsgiveransvaret hos øverste leder, mens ansettelser og daglig oppfølging er delegert til mindre enheter. Samtidig bør man sørge for å definere det sentrale rettssubjektet som en organisasjon som består av en rekke lokale rettssubjekt (soknene). Kirkemøtet må da gis myndighet til å regulere forholdet mellom rettssubjektene. Den viktigste definisjonen er på plass allerede, nemlig at soknet ikke kan melde seg ut av trossamfunnet Den norske kirke.


Temmelig innviklet

Da Kirkeloven av 1996 ble etablert og soknene definert som rettssubjekter, mente man at en del definerte funksjoner skulle ivaretas av et samordnende organ overfor kommunen, de kirkelige fellesråd. Økonomiansvar, personalansvar og drifts- og vedlikeholdsansvar for kirker og kirkegårder skulle ligge her. Men denne bestemmelsen er ikke avgjørende for kirkens liv. Dette er oppgaver som man fant det hensiktsmessig å opprette et ikke-demokratisk forvaltningsorgan for. Når det nå skal utmyntes en ny kirkemodell, mener jeg at det ansvar de kirkelige fellesråd har like gjerne – og bedre – kan legges til andre nivå. Og det er temmelig innviklet og lite tilfredsstillende – særlig på menighetsrådsnivå – at soknet som lokalt rettssubjekt er representert med to utøvende organ. Og det at soknene ved fellesrådene foretar ansettelser selv, er altså ingen gammel ordning. Den er kun drøye 20 år gammel. Tidligere var alle ansatte i Den norske kirke enten ansatt av Staten eller kommunene.

Det er åpenbart store summer å spare på en samordning av lønns- og regnskapssystemet på alle nivå i Den norske kirke til større og mer profesjonelle enheter. Arbeidsgiveransvaret, med ansvaret for HMS-systemer og etterutdanning, ivaretas bedre i et samlet, nasjonalt system. Vedlikehold av kirker kan legges til et avpasset og hensiktsmessig nivå. Og gravplassene er mange steder i landet driftet av kommunene gjennom tjenesteytingsavtaler. I det prostiet jeg tjenestegjør i, er all gravplassforvaltning – unntatt kartverk og planansvar – en kommunal tjenesteyting, og det er ikke et eneste fellesråd som kan tenke seg å ha det på noen annen måte. Heller da slik at kommunene overtar totaliteten av gravplassforvaltningen.


Forutsigbar økonomi

En modell som det jeg skisserer er ikke avhengig av hvilket nivå offentlige bevilgninger kommer fra, men åpner på den annen side for at alle offentlige bevilgninger kan legges til ett nivå – Kirkemøtet. Modellen gir en forutsigbar økonomi og personaloppsett til hvert enkelt sokn. Modellen vil fungere like godt både i Oslo og i Finnmark. Det er dessverre ikke slik at de små kommunene i dette landet bevilger stabilt og høvelig til lokalkirkens drift. I vårt prosti har vi den motsatte erfaring, nemlig at det skjæres ned på bevilgningene til håpløst lave nivåer, særlig i de små kommuner der økonomien er som strammest.

Noen vil sikkert hevde at å legge arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet er å foreta en storstilt sentralisering. Jeg mener imidlertid at dette vil gi en styrking av den lokale kirke, representert ved menighetsrådet. Jeg håper menighetsrådene rundt om i landet drøfter denne saken, for de er de egentlig meningsberettigede i tenkingen om organiseringen av trossamfunnet Den norske kirke. Det er her det kristelige liv leves og det er menighetsrådene sammen med bispedømmerådene som er de demokratisk valgte organene i vår kirke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
22 dager siden / 8276 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 6230 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
17 dager siden / 3343 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
12 dager siden / 2601 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 2139 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1920 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
10 dager siden / 1694 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
6 dager siden / 1641 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 1521 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere