Jan Ove Tangen

Alder: 0
  RSS

Om Jan Ove

Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge

Følgere

Troen på at friluftsliv nærmest automatisk har noen med miljøvern å gjøre har trolig vært en stor hvilepute for mange nordmenn siden denne ideen ble unnfanget rundt 1970.

Skrevet sammen med André Horgen, Førstelektor, USN



Etter at vi på forsommeren advarte mot idrettens og friluftslivets høye karbonavtrykk, og spurte om bærekraftig idrett og friluftsliv er mulig, kom Norsk Friluftslivs Lasse Heimdal på banen i Vårt Land og hevdet at friluftsliv ikke er en del av problemet, men en del av løsningen.

Heimdal gjentar et forslitt mantra om at: «Kjernen i friluftslivet er det som kalles for ‘sporløs ferdsel’, hvor vi lokalt og globalt skal sette så lite fotavtrykk som mulig». Tanken bak dette mantraet er selvsagt god. Dessverre er det ikke tanken som teller. Troen på at friluftsliv nærmest automatisk har noen med miljøvern å gjøre har trolig vært en stor hvilepute for mange nordmenn siden denne ideen ble unnfanget rundt 
1970.

Høye karbonavtrykk

Ifølge Heimdal inneholder innlegget vårt både usakligheter og udokumenterte påstander. Dokumentasjon på at nordmenns friluftsliv strekker seg langt utover nærmiljøet, og etterlater seg et uforholdsmessige høye karbon-avtrykk, har blant annet professor Carlo Aall ved vestlandsforskning for lengst fremskaffet. Til tross for at denne forskningen har vært tilgjengelig i flere år ser det ikke ut til at Norsk Friluftsliv riktig tar den inn over seg. For nordmenn driver altså ikke friluftsliv bare i nærmiljøet. Hadde de gjort det, ville det redusert karbonavtrykket vesentlig, slik vi også foreskriver.

Nordmenns friluftsliv starter imidlertid ofte etter en bil-, båt- eller flytur. Det starter gjerne fra hytta, eller en av hyttene(!), som man reiser til med bil, helg etter helg. Nå i sommer har manges friluftsliv begynt med å få start på skjærgårdsjeepen eller cabincruiseren. Skal man se på friluftslivets karbonavtrykk må man blant annet ta med klær- og utstyrskonsum, hundehold, båtkonsum, hyttebygging, opphold som krever infrastruktur og transport, samt alle reiser til og fra.

Helikopter i skytteltrafikk

Hvis nordmenns friluftsliv kun ble utøvet slik Heimdal tilsynelatende forestiller seg, hadde ikke et helikopter gått i skytteltrafikk i luftrommet over de søkkvåte restene av Styggebreen i sommer, på vei til og fra hytta på Galdhøpiggen med vaffelrøre og andre forsyninger, for å betjene alle som søker «den gode turen» til Norges tak. Det hadde heller ikke vært 40 minutters kø for å få seg frokost på DNT-hytta Skogadalsbøen, som provianteres med helikopter for at folk blant annet skal kunne nyte en tre-retters med vin, på turen gjennom Utladalen - som «bare må besøkes» på den måten. Det hadde heller ikke vært hundretusenvis av folk på steder som Besseggen, Preikestolen og i Lofoten, for å nevne noen få populære turmål blant friluftslivsfolk.

Nordmenn padler kajakk i Grønlands fjorder, og poster bilder av det på sosiale medier samme sommer som milliarder av tonn is løsner fra innlandsisen. Alpene, med sine raskt minkende isbreer, er et yndet turmål så snart man har vært oppom ett og annet fjell i Norge. Nordmenn utvider sitt friluftsliv til alle landsdeler og til alle verdenshjørner i jakten på «den gode turen», samtidig som konsekvensene av klimaendringene blir tydeligere og tydeligere, både i by og bygd. DNT, den største medlemsorganisasjonen i Norsk Friluftsliv, fløy flesteparten av rundt 350 landsmøtedelegater til Lofoten i våres, der DNTs styreleder Per Hanasand stod på talerstolen og etterlyste mer kraft og mot i klimapolitikken. Kan «naturopplevelsene» Lofoten har å by på hatt forrang fremfor klima når landsmøtested skulle velges?

Mutasjoner

Vi heier på nærmiljøfriluftsliv og flere av tiltakene Heimdal nevner, men Norsk Friluftsliv og DNT må tørre å gå mye lengre hvis friluftsliv skal bli en troverdig del av løsningen på problemet. Listen kan gjøres lang. Vi pekte på noen få momenter i vårt opprinnelige innlegg.

Til slutt her vil vi poengtere at friluftslivsorganisasjonene må forstå sitt eget «DNA» og komme opp med «mutasjoner» for å få til substansiell endring. Der har både Heimdal, Norsk Friluftsliv og DNT en vei å gå.


Gå til innlegget

Alarmerende høyt karbonavtrykk

Publisert 5 måneder siden

Friluftslivet må forlate sin romantiske forestilling om at kjærlighet og nærhet til naturen fører til vern og bærekraft. Friluftslivsentusiaster må erkjenne at deres aktivitet ofte er en miljøbelastning.

Skrevet sammen med André Horgen, førstelektor ved Universitetet i Sørøst-Norge


Flere undersøkelser viser at idrett og friluftsliv, slik det utøves i dag, har et alarmerende høyt karbonavtrykk. For mange reiser til og fra idrettsarrangement og turdestinasjoner langt vekk. Forbruket av utstyr og diverse tjenester er for stort. Kravene til prestasjoner og opplevelser er skyhøye. Alt dette truer i økende grad mange sportslige aktiviteters eksistensgrunnlag, utøvernes helse og miljøets bærekraft.

Dette er viktige, men vanskelige spørsmål. Vi finner likevel grunn til å hevde at idrett og friluftsliv står overfor dramatiske, nærmest uløselige, utfordringer hva gjelder bærekraft.


Barn av moderniteten

Praksisene og dets utøvere er fanget av en egen «indre logikk». Begge praksisene er dessuten barn av moderniteten. Det vanskeliggjør, for ikke å si umuliggjør, det å være bærekraftig. Modernitetens sentrale idé om vekst – framskrittsideen - er den grunnleggende koden i modernitetens DNA. Denne ideen ligger til grunn for begge praksisenes indre logikk eller «kode».

Det å vinne, det å gjøre framgang, er innbakt i det olympiske motto «raskere, høyere, sterkere». Det samme speiles også i friluftslivets grunnleggende kode; god tur/dårlig tur. Det å skaffe seg nye, positive opplevelser, med tanke på menneskelig utvikling, ligger til grunn for den romantiske konsumismen som er et bærende element i friluftsliv og turisme. Ofte gis den romantiske fortellingen om «naturopplevelser» i friluftslivet et skinn av legitimitet, men jakten på disse opplevelsene medfører ofte store karbonavtrykk.


Utøverens higen

Alle som er involvert i idrett og friluftsliv er underlagt disse kodene. Koden vinne/tape fører til at de beste idrettsutøverne neppe vil slå seg til ro med å vinne lokalt eller nasjonalt, så lenge man kan konkurrere på en internasjonal arena. Utøverens higen etter nye seiere, på større arenaer, drives frem blant annet av personlig ærgjerrighet og markedskrefter. Den økonomiske uttellingen for de beste utøverne og de beste klubbene er skamløst stor.

Koden god tur/dårlig tur fører til at friluftsfolk neppe slår seg til ro med turer i nærområdet når fjernere turmål lokker med nye opplevelser som «må» konsumeres. Det kan også hevdes at noen friluftsfolk er underlagt vinne/tape-kode, særlig der hvor det handler om å vinne «selvrealiseringskonkurransen», hvor anerkjennelse er premien. Ikke minst gjelder dette i ekspedisjonsfriluftslivet, hvor utøvere kan skaffe seg et levebrød gjennom å sette rekorder innenfor en førstemannskultur.

Men ansvaret for å gjøre både idretten og friluftslivet mer bærekraftig kan ikke først og fremst legges på enkeltmennesket. Initiativet bør komme fra de sosiale praksisenes organisasjoner. Det er her kodene er institusjonalisert og blir effektuert.

Kunnskapen som foreligger om globale klimaendringer tilsier at idretten og friluftslivet må redusere sitt karbonavtrykk nå. Det å tenke helt annerledes, samt dempe praksisenes indre logikk, er helt vesentlig for å få til substansiell endring.


Bør foregå lokalt

Norges idrettsforbund bør klarlegge noen prinsipper for reise, anleggsbruk og tillatt utstyr. På kretsnivå bør tiltak iverksettes for å begrense reiseavstander. Kamper og individuelle konkurranser bør foregå lokalt og regionalt til langt opp i ungdomsidretten. Klubber bør legge til rette for mest mulig samkjøring, samt bruk av felles transportmidler og offentlig kommunikasjon når reise er påkrevet.

På nasjonalt nivå bør individuelle idretter mer eller mindre kutte ut nasjonale cuper og stevner. Utøvere som har nådd en viss alder kan møtes til kappestrid én uke i året. Lagidrettene bør kutte ut cup-kamper og serieordninger som medfører at lag må fly. La lag innenfor fornuftige geografiske regioner møtes til regionale oppgjør. En håndfull vinnere kan møtes ett sted, i en uke, for å kåre en nasjonal mester. Internasjonalt bør man også følge tankemønsteret vi har skissert på nasjonalt nivå. Ingen bør konkurrere utenlands før de har nådd voksen alder. La de beste nasjonale lagene og individuelle utøverne møtes årlig eller kun hvert fjerde år.

Utstyrsbegrensinger bør innføres på alle nivåer. Med ski-idrettene som eksempel kunne alle skirenn avvikles med én ski-park fra arrangøren, hvor man fikk tildelt ett par, tilpasset vekt og høyde, med dagens struktur og dagens glider. Nasjonale og internasjonale forbund kunne for eksempel anbefale én tennis-racket per spiller, én sykkel per syklist, ett par fotballsko per spiller, og så videre. Alt utstyret bør være resirkulerbart.


Friluftslivsorganisasjonene

Mange friluftslivsutøvere og friluftslivsorganisasjoner har et dobbelt problem. For det første later DNT til å tro at friluftsliv har noe med miljøvern å gjøre, ut fra en doktrine om at «kjærlighet til naturen» fører til ønske om å ta vare på naturen. Slik er det ikke. Vi nordmenn hyller vår nære relasjon til naturen, samtidig som vi er blant de største konsumentene av lite bærekraftige reiser, hytter, båter og utstyr. For det andre: jakten på stadig mer spennende, ekstraordinære og eksotiske opplevelser forutsetter stadig lengre og mer miljøbelastende reiser.

For å få til endring må alle friluftslivsorganisasjoner forstå sitt eget DNA og komme opp med mutasjoner for å få til endring. DNT bør blant annet gå inn for å stoppe hytteutbygging, både egen og privat. Motstanden mot motorisert ferdsel bør utvides til også å gjelde det motoriserte båt-friluftslivet, som de fleste av oss tar som en selvfølge. Alle turer og arrangement i regi av organisasjonene bør foregå i nærmiljøet, eller med muligheter for offentlig transport. Turer som medfører flyreiser bør fjernes fra organisasjonenes turprogram.


Dramatiske konsekvenser

Om idretten og friluftslivet overhodet skal bli bærekraftig, må idretten avvise det olympiske motto om grenseløse prestasjoner og fokusere kun på seieren. Friluftslivet må velge de kortreiste og bærekraftige opplevelser framfor de eksotiske og miljøtruende.

Idrettsutøvere og trenere må si nei takk til skamløse lønninger og provisjoner. Klubber og forbund må avvikle sponsorkontrakter og salg av medierettigheter til de store arrangementene. Det må bli slutt på å bruke forskning for å bedre prestasjonene. Friluftslivet må forlate sin romantiske forestilling om at kjærlighet til, eller nærhet til naturen, fører til vern og bærekraft. Friluftslivsentusiaster må erkjenne at deres aktivitet ofte er en miljøbelastning.

Vi er innforstått med at mange vil riste på hodet og si at dette er umulig. Det skjønner vi, og er enig. Men om det er umulig, så er også bærekraft umulig å realisere. I prinsippet aksepterer vi da også at livet for våre etterkommere vil bli verre og på sikt umulig å leve.

Eneste muligheten for å få idrett og friluftsliv bærekraftig, er å erstatte det moderne samfunnet med et annet samfunn - et samfunn hvor ideer om prestasjon, framgang og vekst erstattes med verdier som likevekt, harmoni og «godt nok». Alt må innrettes slik at disse verdiene realiseres. Intet mindre!


Kronikken ble første gang publisert på forskning.no

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere