Kitt Austgard

Alder: 72
  RSS

Om Kitt

Følgere

Få barna og mødrene hjem – nå!

Publisert rundt 1 måned siden

Hvorfor skjer det ingen ting?

PST tror det sitter omkring 40 barn og 10 kvinner med norsk statsborgerskap i interneringsleirer i tidligere IS-områder, Irak og Syria. De forferdelige forholdene disse lever under slår ubønnhørlig i mot oss fra TV-skjermen. Nærbilder av syke barn, underernærte barn, skitne barn, barn som fryser og uten klær og sko har vært smertefullt å bivåne. Ingen i Norge kan med hånda på hjerte si at de ikke vet om tilstanden i disse leirene. Barna lider – og vi lar det, kan det synes som, stilltiende skje.

Her hjemme går diskusjonen og meningene er delte. Jagland, generalsekretær i Europarådet, mener at Norske IS-krigere i Syria og Irak har krav på å få en rettergang i Norge, en rett nedfelt både i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Frps innvandringspolitiske talsmann Helgheim peker på at det sitter en rekke nordmenn fengslet i ulike land rundt om i verden, dømt for forbrytelser begått i det landet de soner. Så hvorfor prioritere akkurat disse?

Tybring-Gjedde sa nylig i et TV-intervju at vi kunne hente hjem barna, men ikke mødrene. Disse barna, sterkt traumatisert, skulle altså frarøves den eneste tryggheten de har i sin elendighet? Statsminister Solberg er vinglete, vil prioritere barna, ikke mødrene som utgjør en sikkerhetsrisiko for det norske samfunnet. Dog er det mange politikere som vil hente hjem både mødrene og barna. Mens diskusjonen går lider barna. Hovedinntrykket er at det mangler en grunnleggende villighet til å få barna og deres mødre hjem.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk 10, 25-37) minner oss om at det er mulig ikke bare å se, men også reagere på ulik måte. Samaritanen kunne utmerket godt spasert forbi stakkaren som lå i grøfta, og med god grunn, noe mange kloke folk hadde gjort før ham. Faren for å bli smittet var absolutt til stede, og den halvdøde mannen var jo tross alt en fremmed.

Den norske filosofen Kari Martinsen skriver i sin bok Øyet og Kallet (2000) at samaritanen så den døende og syntes så inderlig synd på han. Samaritanen registrerte ikke først, skriver hun, han så med hele kroppen som ble berørt. Det er en deltagende oppmerksomhet, som får den andre til å tre fram som betydningsfull. Martinsen kaller det å se med hjertets øye, som er barmhjertighetens og kjærlighetens øyne.

Er ikke de uskyldige barna betydningsfulle i våre øyne? Skal det faktum at mange trenger hjelp i vår tid, forhindre oss fra å la oss berøre av den eller de som umiddelbart vekker vår trang til å hjelpe? Eller har vår angst for terror vokst å blitt så overveldende stor at den har gjort oss ufølsomme? Jeg tror ikke det.

Majoriteten av alle leserinnlegg gir uttrykk for at de vil ha barna og mødrene hjem, det samme vil de humanitære organisasjonene og mange politikere med. Så hvorfor skjer det ingen ting? Få barna og mødrene hjem – nå!

Kitt Austgard, Oslo

Gå til innlegget

Det er makt og avhengighet i alle relasjoner, skriver den danske presten og filosofen Løgstrup. Som voksne er vi avhengig av andre for å lykkes med våre liv, og vi har mer eller mindre makt til å bestemme i hvilken grad andre skal lykkes eller mislykkes i sine. Det er ikke noe vi går rundt å tenker på til daglig.

 

Gulbrandsens kronikk i Aftenposten den 21. januar taler for seg. Han fikk makt i kraft av sin stilling og posisjon, høvlet over det han kom over av tilgjengelige sykepleiere, helt til han oppdaget at det i grunnen ga ham lite. Han var ikke forberedt, skriver han, og mener at legeromaner muligens hadde gjort nytten. Jeg ville nok ha anbefalt noe annet. Selv har jeg kjempet for filosofiens plass i utdannelsen av sykepleiere, ikke primært for å lære filosofi, men for å lære om seg selv, bli bevisst bærende holdninger, om respekt og grenser i relasjonen med andre - i dypeste forstand de verdier som i dag er nedfelt i de fleste verdidokumenter.

Makt og avmakt
Hvorfor trakasserer menn kvinner? Hvorfor forgriper menn seg på sårbare kvinner? Vi skal ikke gå langt tilbake i tid da kvinner hadde minimal innflytelse og makt i det sosiale samfunnet. Det var menn som bestemte, og for mange kvinner var det ofte snakk om å overleve. Studier av diakonissenes arbeid i siste del av 1800-tallet forteller med rene ord hvor sårbare kvinner var. Særlig var tjenestejentene utsatt. Kom de i ”uløkka” og barnefaren ikke tok sin del av ansvaret, var det heller ingen andre som gjorde det, noe som ikke sjelden førte til desperate handlinger som fosterdrap. Diakonissenes skildringer fra ”Tvangsarbeidsanstalten på Vollan” er hjerteskjærende lesning. Har dette noe med Metoo å gjøre? Historien setter Metoo-saken i perspektiv. I dag har kvinner utdannelse og makt, er mindre avhengig og sier fra om uakseptabel oppførsel. Likevel viser det seg å være risikabelt og mange vegrer seg. Fortsatt er kvinner sårbare, og kvinner med makt kan også svikte viser det seg.

Med kjærligheten og troen som fundament
I landets første lærebok i sykepleie, utgitt i 1877 og skrevet av diakonissen Rikke Nissen, står det på første side: Den kristelige Kjærlighed maa saaledes være Grundvolden for den Sygepleie, vore Diakonisse øve. Fundamentet kunne Nissen ta for gitt. I våre dager er det adskillig mer diffust.. Senere utga hun flere artikler hvor hun tematiserer viktigheten av troens betydning for hvordan vi fortolker og forstår virkeligheten. Nissen hadde studert den tyske presten Wilhelm Löhes tekster, hvor tanke og handling, ord og liv, var tett sammenflettet. Og som Löhe så også hun et pedagogisk element i den kristne lære, et fundament for de åndelig betingelser og egenskaper hun mente var nødvendig i utøvelsen av den holistiske sykepleien. Troen på kjærligheten som en virkende kraft var hos  Nissen forankret i troen på Guds kjærlighet nedlagt i alle menneske. Men kjærligheten er tjenende og kan derfor motarbeides av egoisme, hensynsløshet og likegyldighet. Den kan med andre ord krenkes. Leter du etter det perfekte mennesket blir du skuffet, skriver hun, og formaner alle om å arbeide for å komme til ”den rette selverkjennelse”, noe som kan tolkes som selvinnsikt i egne holdninger og motiver.

Selvinnsikt og dannelse
Hvordan vi møter våre medmennesker vil alltid være et resultat av vår fortolkning av virkelighet, våre fordommer og forforståelse. I følge den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer er vår forståelse språklig, ikke i instrumentalistisk forstand, men gjennom hele den kulturelle overlevering vi er gjenstand for fra vugge til grav. Når det i visse miljøer har utviklet seg en (u)kultur der alkohol, sexpress og trakassering har fått lov til å utfolde seg, så er det en overlevering som har fått negative konsekvenser. Slik det fremgår av media kan det synes som at navngitte personer selv ikke har skjønt hvorfor visse handlinger var upassende, og har fortsatt i samme duren uten å bli korrigert. Det vitner om mangel på selvinnsikt – og på misbruk av makt.

I vår tid har kvinner fått større rettssikkerhet. Verdidokumenter, lover og regler er av fundamental betydning, men bevissthet rundt holdninger er like viktig, noe som tar lengere tid og krever en mer dyptgående bearbeidelse. Lenge har ordet ”dannelse” nærmest vært som et skjellsord å regne, men nå har Metoo-bølgen satt døren på gløtt. Innsikt i egen forforståelse krever at bærende fordommer blir satt i ”spill”, de må framprovoseres og utheves, for å si det med Gadamer. Man kan jo for eksempel starte med å stille noen enkle spørsmål knyttet til likeverd, respekt og grenser. Her spiller den humanistiske kunnskapen en viktig rolle. Det som skal utheves, må utheves på bakgrunn av noe annet, men da må tekstene som anvendes være eminente, gangbare. Det holder ikke med legeromaner. For Gadamer var det tekster fra ulike trossamfunn, bibelen og klassisk filosofi. For Nissen var det i hovedsak bibelen og teologiske tekster. Den kristne kjærlighet og tro er fortsatt gangbar, for personlig vekst, tro og selvinnsikt, for kjærlig og respektfull møte med medmennesket, men det betyr jo ikke å utelukke eminente tekster fra filosofi og andre trossamfunn. Respekt for andres grenser krever åpenhet for det som er annerledes, og i vårt sekulariserte samfunn er det særlig viktig å ta hensyn til.

Jeg har i mange år argumentert for filosofiens plass i grunnutdanningen i sykepleie, og har selv hatt gleden av å undervise i Kari Martinsens omsorgsfilosofi. Meningene har vært delte i fagmiljøet, noe som har ført til temmelig krevende diskusjoner. Hva er viktig å prioritere, teoretisk faktakunnskap eller etikk/filosofi? Teoretiske kunnskaper er selvinnlysende i et fag som sykepleie, og en automatikk mellom teoretisk kunnskap og god anvendelse, ville derfor gjort en hver diskusjon overflødig. Men slik er det nå ikke. Det er makt og avhengighet i alle relasjoner – i politikken, så vel som i livet for øvrig.  

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
26 dager siden / 5286 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2403 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
24 dager siden / 1811 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1794 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
26 dager siden / 1759 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1696 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere