Runar Enoksen

Alder: 29
  RSS

Om Runar

Følgere

Tro og overtro

Publisert 5 måneder siden

Vi har da datamaskiner, satelitter og vitenskapelige teorier som bekrefter at det hverken finnes noen Gud, Messias eller ånd. Eller?

I dette innlegget vil jeg tale i forsvar for kristendommen og utrede forholdet mellom tro og viten. Min påstand er at det aldri har vært vitenskapens mandat å bekrefte eller avkrefte Gud. 

Hvorfor så mange benytter seg av teorier og observasjoner i opposisjon mot Herren er er det nok mange grunner til. Selv har jeg lenge tenkt at den «usynlige skypappaen» er en latterlig ide å bekjenne seg til. Det tror jeg er konklusjonen de fleste i dag kommer til dersom man ikke oppnår tilstrekkelig forståelse for kristen lære og vitenskapens begrensninger. I nyere tid har denne konflikten mellom tro og viten blitt så overfladisk at det er på tide med litt oppklaring – en umulig oppgave for en artikkel, men jeg skal i alle fall prøve å få belyst noen av problemstillingene.


Hva kjennetegner denne arkitekten i kulissene?


Albert Einstein kalte «Gud» et uttrykk for menneskelig svakhet. På mange måter har han rett. Ordet «Gud» kan ses på som selve bekreftelsen på vår manglende forståelse for tilværelsen. Som begrensede vesen, både i sanser og fornuft, bør man være skeptisk til å lene seg for mye på menneskelig innsikt til å forklare hva Gud er, ut over at Gud ér.

Eksempler på karakteristikker Gud har blitt tildelt opp gjennom tidene er; allmektig, allvitende, evig, kjærlig, iboende, ufattelig, uavhengig, ubegrenset og uforanderlig. Teologer strides om enkelte aspekter ved kristendommens syn på seg selv og Gud. Filosofer har kommet med logiske utredninger og fornuftsbaserte argumenter for Guds eksistens. Vitenskapsmenn har erkjent naturens fininnstilling, skjønnhet og formålsrettethet som gudsbevis. Alt dette er vel og bra og disse intellektuelle øvelsene er godt for menneskeheten - men troen alene er nok. Ingen vet til syvende og sist hvordan verden ble til, hvorfor solen står opp eller hva målet med det hele er. Heldigvis er man i Norge fri til å følge sin samvittighet.

Selv de simpleste formene for liv, som er alt annet enn simple, er fortsatt langt forbi vår fatteevne. Opprinnelsen til en enkelt levende celle forblir et mysterium som ikke kan reproduseres i laboratorium eller dokumenteres på vitenskapelig vis. På 1800-tallet da evolusjonsteorien ble popularisert hadde man et helt annet syn på celler og så for seg disse som relativt enkle byggeklosser. Hvis kompleksiteten i en enkelt celle på den tiden var sett på som en Volvo  240, har den nå blitt nærmere en galakse. Menneskekroppen består av trillioner av celler og antallet atomer i en enkelt celle kan være større enn antallet celler i menneskekroppen

James Tour, en av verdens fremste nanodesignere og vitenskapsmenn sammenligner i et foredrag retorisk forsøkene på å produsere liv med å forvente at en kylling hopper ut av gryta når man koker kyllingsuppe. Som H2O sier lite om havet, sier en kjemiske formel lite om hva en celle er. Observasjoner av hvordan en celle eller grupper av celler fungerer sier også lite om de underliggende mekanismene som driver biologien, og hvordan disse blir til. 


På den andre siden har man kritikere som avskriver tro som galskap og mener verdens svakheter som problemet med ondskap eller teorien om artenes opprinnelse er avslørende for hvordan alt er en tilfeldighet. Vitenskapen er alt vi har å lene oss på i vår verdensanskuelse i følge dette livssynet. Enda det gode ikke kan være uten det onde og Darwin selv var troende, noe alle er til en grad om man ser seg i speilet. "Få se bevisene" er en setning alle kan si, det som betyr noe er hvordan man ser på bevisene.

Det er mer religiøst, i den forstand at man er overbevist, å tro at man vet enn å vite at man tror. Hvordan ble ingenting til alt igjen? Hvorfor smaker varmebehandlet deig med lufttørket kjøtt, tomatsaus og ost så godt? Ikke kom her og fortell meg at pizza og måten hjernen min reagerer på signalene fra smakscellene i møte med kombinasjonen av disse ingrediensene er resultatet av et kolossalt uhell.

Vi har altså ifølge ateistisk livssyn poppet opp som sopp i marka og blitt kastet inn i en kosmisk runddans - hårløse aper susende gjennom tid og rom på en blå stein - hvor vi strever nytteløst inn i fremtiden. Eller jager vind som Salomo kalte det, kjent som den viseste mannen som har levd. Vi har i det minste pizza.

Mange av fortidens kriger tilskrives religion, selv om de sjeldent handlet om læresetninger. Som regel ligger det sekulære interesser bak både de gamle krigene og den moderne kristendomskritikken. Alle religioner har ikke like gode verdier og jeg mener ikke kristendommen er over enhver kritikk, men dens rolle i verdenshistorien blir definitivt svartmalt i visse forum og læremidler, som beskrevet av Bjørn Are Davidsen i “Lurt av læreboken”.

I en verden hvor man har fri vilje, sett at man tror på slikt, vil det naturligvis oppstå uønskede hendelser. Særlig dersom man overlater alt til tilfeldighetene. I vår tid er det ikke mangel på interesser som ønsker å påvirke til både det ene og det andre, uten at det nødvendigvis ligger de beste intensjoner eller verdier bak. 


Salomos ordspråk 4:23 «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.»


Ingen samfunn er basert utelukkende på fakta. Kanskje er det nettopp hvor sentral den kristne kulturarven er for sivilisasjonen som er provoserende for mange; med sine sterke frihetsverdier, kjærlighet til fornuften, gode gjerninger og tidløse fortellerkunst. Historiene i Bibelen beskriver blant annet hvordan menneskeheten glemmer. Vi skiftes tross alt ut med jevne mellomrom. Som en 6-åring sa etter å ha lest litt i Actionbibelen: «Lære dem aldri?».  

 

Så hva er det egentlig å tvile på? 


Noen skeptikere sier religiøse lider av falsk virkelighetsoppfatning, men satt opp mot all usikkerheten vi må leve med er det første spørsmålet jeg ville stilt meg selv som skeptiker: Hvorfor har vi så mye tvil? Kristne har i århundrer fundert på problemstillinger som meningsløshet, lidelse og ondskap. Disse utfordringene har fått mange tankefulle folk, store og små, til å tvile. Man skal være bra pretensiøs for å erklære at man kjenner sannheten om livet og universets opprinnelse. Selv som slektsforsker. 


Helt siden antikkens sofister har man vært opptatt av å forklare hvordan våre viktigste anliggender er perspektivavhengige. Mens Sokrates og hans elever strevde med spørsmål som hva det «sanne» og «vakre» var, og ikke minst hvordan man kunne leve sine liv i tråd med slike kvaliteter, hevdet de relativistiske sofistene at alt var opp til observatøren. Etter krigen har postmodernistene ført tradisjonen med å kritisere logisk sammenhengende tankegang. «Alt er relativt» medfører ikke lenger et rynk på nesa og har blitt en triviell sannhet. Ironisk nok, ettersom det er en selvmotsigelse,  som eksemplifisert i løgnerparadokset: «Alt jeg sier er løgn». Ja, vi har milliarder av perspektiver, men deler én verden. 


I dag mener samtidig mange at kunnskap krever absolutt sikkerhet og sporbarhet og tro har blitt synonymt med overtro. Ikke spør om hvordan dette regnestykket går opp med hypersubjektiv tankegang. Selv vitenskap, som av mange er opphøyd til den ultimate eller til og med eneste måten å gjenkjenne sannhet, gir langt fra alle konklusjonene og forskning har i større grad blitt et politisk verktøy fremfor en sannhetssøkende virksomhet. Hvis «absolutt sikkerhet» er målestokken for virkeligheten, eller kreves som bevis for sannheten i kristendommen, vil tvil være endestasjonen for kunnskap i veldig mange tilfeller; “Jeg tror det ikke før jeg ser det” og hva er det egentlig man så oppfatter at man ser? Noe så enkelt som dette har opptatt filosofer i årtusen, og er enda aktuelt etter både internett og atombomben.

I fortellingen fra 2. Mosebok om da Moses møtte Gud i form av den brennende busken og får oppgaven med å befri Israels folk fra slaveri spurte han: «Hva om folk ber om navnet på den som sendte meg?»


Da sa Gud til Moses: «Jeg er det Jeg er»


Selv har jeg hatt et ambivalent forhold til eget livssyn. Kristendom er noe jeg til slutt tok til meg gjennom lang og kompromissløs søken, selv om jeg er døpt og konfirmert og som andre nordmenn har vært litt som «fisk i vann» med tanke på kristen kultur. I ettertid ser jeg at mye av det jeg er og har blitt lært stammer fra kristne motiver. På den ene siden er jeg analytisk og opptatt av å rasjonalisere, mens på den andre uinteressert i å plassere ting i bokser, selv om jeg ser nødvendigheten av det. Tanker følger tanker, jeg lærer mens jeg går og trenger ingen merkelapp. 


Filosof Rune Eidsaa avslutter en kritikk av ateisme og kristendom slik: 

"Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne."       


Apostlenes gjerninger 17:25 «Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og pust og alle ting.»


Kristendommens Gud er Guden som ér. Uavhengig av hva som foregår eller noen måtte mene. 





Gå til innlegget

Kjærligheten

Publisert 5 måneder siden

En ting jeg liker spesielt godt med kristendommen er at den ikke kødder når den bruker ordet kjærlighet. Kjærlighet er sterkt. I dag virker det som den kjærlighet i kristelig forstand er på tur ut. Love is love sies det. Alt er kjærlighet. Smak litt på det.

Målet med denne teksten er ikke å nedsnakke andres kjærlighet, men å reflektere litt over hvilket innhold begrepet kan ha. Er kjærlighet tiltrekning? Legning? Vennlighet?


Jeg mener kjærlighet er et ord uten verdige synonymer. Da er det viktig å ikke vanne ut hva det står for. Kristne har lenge utviklet forståelsen for dette fenomenet og bygger mye av virksomheten sin på oppfattelsen av kjærlighet.

Man kan for eksempel elske sin mor, bedre halvdel eller pizza. Forstå meg rett, jeg elsker pizza, men ikke på samme som som jeg elsker kvinnene i livet mitt. De fyller tilværelsen med glede for de små tingene, tar vare på meg og gir meg pizza. Hvis jeg sammenlignet dem med en matrett ville de nok følt seg snytt. Pizza bare smaker godt og gir meg energi. Noe som forsåvidt ikke er en liten bragd for et flatt stykke brød med tomatsaus og revet ost.


Noen vil kanskje si at de elsker å trene eller tegne, men er det mulig å elske en handling eller en ting uten å strippe ordet for mening? Jeg tror det. Man trenger ikke sette alt opp mot hverandre og språket er ikke et perfekt kommunikasjonsmiddel. Dedikasjon til et fag, en sak eller kunst kan være måter å vise kjærlighet. Det kan koste dyrt, og det å ofre seg for andre må kunne sies å være en av de høyeste formene for å uttrykke kjærlighet.

Her sliter jeg med en lignende avveining som mellom mine nærmeste og pizza. Kan man virkelig elske å gjøre noe, eller er handling noe man gjør for å dyrke kjærligheten? På den ene siden er gjøremål underordnet følelsen av kjærlighet, på den andre selve åpenbaringen av den. Det er vanskelig å telepatisk overføre sin kjærlighet uten å demonstrere den med ord og handling. Kjærlighetsspråk som terapeutene kaller det.

Jeg tenker at jeg elsker å skrive, men gjør jeg egentlig det eller er det kjærligheten til kunnskap som driver meg til det? Det er i alle fall ikke Mammon, han ser jeg lite til for mine skriblerier. Jeg liker det i alle fall. Å skrive rydder i tankene mine, gjør det mulig å dele disse på en nyansert måte og setter meg i kontakt med likesinnede. Samfunnet endrer seg raskt og jeg vil være med å stikke løypa.


Kjærlighet er altså ikke bare noe man føler, men også noe man gjør. Uten handling eksisterer den ikke i vår felles verden. Derfor oppfordrer bibelen oss til å være ordets gjørere, ikke bare dets hørere. Kjærlighet blir raskt overnaturlig, noe som ikke er uvanlig når man utsetter konsepter for kritisk tenkning. Selv i vår vitenskapelig sofistikerte tid lar ikke kjærligheten seg måle, noe som burde lede til refleksjon over hvordan vi forvalter våre åndelige behov som mennesker. Paulus skriver i første Korinterbrev “Om jeg har profetisk gave, forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingen-ting.”

Etterhvert som følgere av Jesus spredte hans lære rundt i verden ble de gamle tekstene oversatt til gresk. Da oversetterne jobbet med dette kunne de ikke sjekke betydningene i eldgamle ordbøker, men studerte Jesus sine handlinger, liv og lære for å definere sitt konsept for kjærlighet. “Elsk din neste” og “elsk dine fiender” er et kjente sitater fra den gode boken. Jeg tror ikke meningen med å elske ens fiende var å innlede romantiske forhold med de - eller naboen - selv om jeg kan se fordelene ved en slik strategi.


På forespørsel fra en av de skriftlærde som hadde hørt hvor godt Jesus svarte for seg i diskusjoner svarte Jesus hvilket bud som var det største:

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.”

Svaret på hvilket av disse to budene som er størst er “ja”. For han var de to sider av det samme: Din kjærlighet for Gud uttrykkes i kjærlighet for folk, og motsatt.


Gud er kjærlighet sies det, men kjærlighet er ikke Gud. I den objektive verden er kjærlighet handling og det er gjennom å kjenne Guds handling vi kjenner Herren. Sentrum for den nytestamentlige livssynet er å ta imot Guds kjærlighet for skaperverket og dele den med hverandre, eksemplifisert ved Jesus i sentrum for det hele.


Tro, Håp og Kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.


Gå til innlegget

La menn være menn

Publisert 11 måneder siden

Og kvinner være kvinner. Dersom du i motsetning til den overveldende majoriteten av mennesker ikke opplever å passe inn i det biologiske «regimet» vi er født i, så er det selvfølgelig helt greit, men kan det forventes at alle andre mennesker i samfunnet skal gå i bane rundt virkelighetsoppfatningen til en promille av befolkningen?

Strengt tatt er det sannsynligvis umulig å oppleve at man er et annet kjønn enn sitt “tildelte”, som det ofte kalles av de med mengder av studiepoeng. I alle fall dersom man tror menneskekroppen er en slags organisk robot, og da nødvendigvis et resultat av de tilhørende delene. Hver eneste celle i kroppene våre er kodet til mann eller kvinne, å gå til krig mot denne naturlige ordningen vil koste oss dyrt.

Jeg respekterer alle som utøver samme respekt tilbake. Det er ikke en respektfull handling å snakke nedlatende om andre, uansett om deres livssyn eller tro går på tvers av ens eget. Trosfriheten er den øverste friheten i et opplyst samfunn, og må forsvares til ære for våre forfedre. Den er garantisten for et fredelig fellesskap mellom annerledestenkende. Uansett om man tror vitenskapen har svaret på alle livets mysterium, på flytende kjønnsspektrum, Marx, Dollar, Meningsmålinger, Gud eller Muhammad. I et flerkulturelt samfunn må man diskutere vanskelige saker som siviliserte folk for å bevare tryggheten og friheten.

Den endeløse tiraden, særlig fra de mest hardbarka sosialister på sosiale media, som rettes mot KrF helt urelatert til sak begynner det nå å gå slitasje i. Vi må komme forbi det at enkelte ikke klarer å legge fra seg de antikristelige holdningene i en eneste debatt hvor temperaturen går over lunket. Det er heller ikke et ufeilbarlig argument i enhver debatt hvor KrF tar et tydelig standpunkt, at Jesus umulig kan ha gjort vann om til vin eller at noen har misbrukt sin posisjon i et maktstruktur, som langt fra er et unikt fenomen for kirken og selvfølgelig helt uakseptabelt. Det eneste slike sleivspark medfører er at man deler mindre og i verste fall taper muligheten til å utforske og holde saklig debatt.

Det samme gjelder alle som blir utsatt for unødvendig diskriminering. Kunnskap og forståelse for andre mennesker oppnås ikke ved å tolke hverandre i verste mening (selv om det kan være vanskelig å la være), sette opp mentale murer eller trekke uovertredelige linjer i sanden. Uenighet må heller ikke bli en hvilepute til å fornekte objektivitet, noe vi er helt avhengige av for å utvikle oss i riktig retning som samfunn, uansett hvor utfordrende konseptet er.

Den siste tidens debatt rundt forbudet mot «homoterapi», bokbrenning og innføring av et tredje kjønn i Norges Lover, har raskt blitt skrekkeksempler på hvordan krenkelser og identitet kan få urettferdige konsekvenser for enkeltmennesker. Alle er selvfølgelig ikke like ryddige i debatten, like velvillig til å akseptere andre meninger eller opptatt av uforutsigbarhetene ved nasjonale veivalg. Det kan man heller ikke forvente dersom man ønsker at alle skal med. Heldigvis var Stortinget sammensatt på en slik måte at det autoritære Pathos ikke fikk gjennomslag i denne omgang.

Nå må alle tøye sin toleranse slik at vi kommer trygt i havn. Totalitære løsninger på disse utfordringene er ingen løsning og kan få uheldige etterdønninger i framtiden. En ting de fleste i alle fall er enige om er at vi ønsker at våre etterfølgere skal få det enda bedre. De fortjener vår ypperste kritiske tenkemåte, der vi må stå for noe, eller falle for hva som helst.

Runar Enoksen

Hammerfest KrF

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere