Tania Randby Garthus

På TV 2 fikk vi høre lydloggene fra Tøyensaken for noen dager siden. Etter medias versjon forventet jeg å høre banning og sverting fra første stund.

Stor var min forundring da jeg hører en rolig men tydelig fortvilet kvinne som høflig ber om hjelp. Røret blir overtatt av en mann som fortsetter med å be om hjelp.

AMK - representert ved en kvinne - oppfatter jeg som skeptisk og tvilende til alvoret i situasjonen.

Etter hvert kommer flere telefoner og sinnet har tatt overhånd. Stygge ord og etterhvert trussler avslutter det hele.

Jeg jobber selv i en av nødetatene og vet hvor stressende det kan være å bli utsatt for sjikane og skjellsord. Samtidig er jeg opptatt av at vi som profesjonelle hjelpere må lære oss til å se bak ordene. Hva er det egentlig som foregår?

Her er det en familie som opplever at en av deres nærmeste er i ferd med å dø. De er i desperat behov for hjelp. Dette blir ikke fanget opp av AMK og tålmodigheten tar slutt.

Mange av våre nye landsmenn har en annen måte å vise følelser på enn oss sindige og "følelseskalde" nordmenn. De provoserer og skremmer oss med sin sterke fysiske gestikulering og sin sterke og stygge ordbruk.

Bør vi gå i oss selv og forstå at når noen er redde og fortvilede kan de reagere med aggresjon og at dette spesielt gjelder når de ikke blir møtt med respekt? Er det ikke slik for oss alle at vi blir sinte og såret hvis vi blir møtt med fordommer og skepsis?

Noen av våre nye landsmenn kommer fra kulturer der de knapt trekker på skulderne om noen skriker til dem. De viser med hele seg at de er sinte og fortvilede. Her i Norge er det en dyd å være stille og bøye hodet. Knapt en lyd skal høres når vi sørger. Å heve røsten er nesten tabu.

Det er derfor kanskje ikke så rart at vi her kan snakke om en total kommunikasjonssvikt.Hvis ikke vi er villige til å se bak ordene og forstå hva som egentlig foregår kommer vi ikke videre.

Samtidig bør det gå en oppfordring til våre nye landsmenn om at etniske nordmenn er svært hårsåre når det kommer til stygg ordbruk og at de derfor bør prøve å dempe denne kulturelle vanen hvis de ønsker å nå frem med sitt budskap på en best mulig måte. 

På Dagsrevyen i kveld kunne vi høre og se en trebarnsfar fra Irak som skal sendes ut av Norge mot sin vilje. I følge norske myndigheter har han ikke rett til opphold i landet vårt.

Men hva med de tre barna han blir tvunget til å forlate? Har ikke de rett på å få ha faren sin hos seg?

Med hvilken rett fratar norske myndigheter faren til tre barn?

Bør vi ikke gå i oss selv når vi har latt denne mannen være her lenge nok til å få tre barn og la nåde gå for rett?

Er Norge i ferd med å bli direkte inhumant i sin iver etter å stramme inn asylpolitikken? Dessverre er det flere og flere saker som tyder på nettopp det.

Islamsk Råd ønsker ikke lenger at vi skal kalle H1N1 for svineinfluensa i følge NTB. Grunnen til dette er at muslimske barn som får sykdommen blir mobbet for å være dårlige muslimer.

Dette er trist lesing og jeg vil oppfordre Islamsk Råd til å ta tak i mobbingen og undervise muslimene i moskeene om hvor absurd dette er.

I stedet for å pålegge alle i Norge å slutte å si svineinfluensa bør Islamsk Råd ta grep i egne rekker slik at det blir slutt på mobbing som er grunnet i uvitenhet og kunnskapsløshet.

Her bør også skolene komme på banen. Lærere bør sette seg ned og forklare muslimske barn om virus og mobbing.

Svin er ikke et skjellsord i Norge og bør heller aldri bli det. Gris og svin er ord muslimer som bor i Norge må lære seg å leve med. Her må de selv ta tak i egne fordommer i stedet for å stille urimelige krav til folk flest.

Da er det historiske vedtaket i EU et faktum. Lisboatraktaten er i dag vedtatt.

Lisboatraktaten er en ny versjon av bla Romatraktaten som ikke ble godkjent for noen år siden. Gjennom noen mindre endringer og ved å la tanken modne seg har nå alle medlemslandene sagt ja til at EUs makt skal sentraliseres med egen president og egen utenriksminister.

Ser vi nå det gamle romerriket reise seg fra asken og en drøm gå i oppfyllelse for en del statsmenn som lenge har jobbet med dette som mål?

(De har valgt å holde EU-flagget og EU-hymnen utenfor den nye traktaten, men spørsmålet er om ikke dette kommer inn på et senere tidspunkt. Det var lettere for medlemslandene å svelge Lisboatraktaten når noen av elementene som bygget opp under overnasjonalitetstanken var fjernet.)

Blir EU en ny superstat som verden må forholde seg til på en ny måte?

Hvem blir valgt som den første president og utenriksminister for det nye EU?

Hvilke konsekvenser får EUs nye rolle for Norge?

Det blir spennende å følge med på dette videre...

Det er interessant å se hvor stuerent og inn i tiden det er blitt å forholde seg til åndeverdenen.

OBOS bladet hadde nylig en artikkel om et gjenferd i en OBOS-leilighet. Vi har også for ikke lenge siden kunnet lese om Norges Bank i Skien som kontaktet en sjaman for å bli kvitt et gjenferd.

TV-program svømmer over med overnaturlige fenomener, noen av dem egnet til å skremme vettet av folk.

Så har vi Martha Louise som har kontakt med engelen sin og ønsker å lære andre til også å få kontakt med sine hyggelige, snille og hjelpende åndsvesener.

I andre land og kulturer har kontakten med og frykten for åndeverdenen vært en normal del av hverdagen. Vi kjenner vel alle til historiene fra Afrika der frykt for åndsmakter binder folk til umenneskelige ritualer og tvangshandlinger.

I Norge har vi lenge vært spart for denne frykten for onde krefter i himmelrommet. Kristendommen lærte oss at vi ikke skulle frykte andre enn Gud. Gjennom troen på Jesus slapp vi fri fra frykten for det overnaturlige, fra tusser og troll.

Vi lever i en etterkristen tid og hva er da mer naturlig enn at det igjen åpnes opp for overtro og flørting med krefter vi i følge Bibelen burde holde oss langt unna. 

Bibelen forteller oss mer enn nok om makter og myndigheter i himmelrommet. Vi advares mot å ha kontakt med dem. På samme måte som vi advares mot spåmenn og åndemanere. Enhver ånd eller engel som ikke peker på Jesus kommer ikke fra Gud kan vi lese. Så hvor kommer de da fra?

Det ser ut til at det norske folk nå er klare for å erkjenne at det finnes åndelige krefter der ute som representerer en annen virkelighet enn vår egen. Folkeovertroen er på full fart tilbake, men nå med nyreligiøsiteten eller selvutviklingen som ramme.

Jeg har behov for å komme med en advarsel. Ikke lek med krefter dere ikke kjenner. En skytsengel kan raskt vise seg å være en falsk venn som kun er ute etter å forføre sitt offer. Det finnes nok av vitnesbyrd fra mennesker som har erfart nettopp dette, men som har funnet veien tilbake til Gud før det var for sent.

At folk i Norge har en genuin forståelse av sin verdi som mennesker er en arv fra vår kristne tro der vi har lært at vi alle er skapt av samme Gud. Når vi nå tar ett skritt videre og tror at vi kan kontrollere åndeverdenen, da mistenker jeg at det i kulissene er krefter som hånler av vår dårskap.

Det er ikke Gud som ler, han sørger over at folket igjen velger veien bort fra Ham som elsker oss mer enn vi kan fatte.  

I lederen i Vårt Land i dag kan vi lese at Tromsø Domkirkes menighetsråd har sagt nei til å la kineseren Yun tale i kirken. Begrunnelsen er at Yun har en profil som "kan skade folkekirkeprofilen".

Hvem er så broder Yun som er så truende for folkekirken? Han er en kinesisk kristen som har hatt tilknytning til husmenighetene i Kina. Videre har han sittet i fensel for sin tro. Han klarte å flykte fra Kina og er nå invitert til Norge av oganisasjonen AsiaLink som søkte om å få leie domkirken.

Dette fenomenet som menighetsrådet i domkirken representerer er dessverre ikke nytt i Norge. Misjon bak Jernteppet - i dag Norsk Misjon i Øst - strevde i mange år med å få den etablerte ledelsen i statskirken til å ta evangeliske kristne i Øst på alvor. Wurmbrand som Vårt Land nevner var bare en av mange kristne som ikke ble tatt på alvor.

De rykter og den bakvaskelse som kommunistene produserte for å sverte de uregistrerte kristne ble trodd av kirkeledere i vest. De bidro til å stigmatisere kristne brødre og søstre som trengte støtte og hjelp.

I dag er den rause folkekirken i ferd med å bli så trang at den ikke lenger har plass til de politisk ukorrekte evangeliske kristne. Liberalistene har inntatt menighetsrådene. De er livredde for evangeliske kristne! Det er som om man kan høre ropene fra dem: Huttetu, her lukter det kristenmannsblod! Fri og bevare oss fra slikt!

Det er trist å se folkekirken råtne slik på rot. Måtte mange våkne før det er for sent.

Det er så mange her inne som kommer med påstander og synsing rundt Bibelen, kildemateriale og historiske overleveringer om Jesu liv.

Jeg skulle ønske at Vårt Land kunne utfordre noen teologer (både liberale og konservative) til å komme med noen svar på alle de teologiske spørsmål som refererer til overleveringene vi har.

Vi trenger noen med tyngde som faktisk besitter kunnskap om dette til å korrigere alle oss "amatører" som mener og tror mye uten å inneha dypere kunnskap om det.

Så fint om dere kan utfordre noen tunge, fagsterke teologer til å kommentere her inne.

Verdidebatt trenger dem!

Så har det skjedd igjen. Jeg har snakket med et barn som har vært på skolen og lært seg å bli skeptisk til Gud.

Noen lærere benytter anledningen til å påvirke barn til å ta avstand fra den kristne tro. De lærerne som har bevisste kristne i  foreldregruppen tør ikke dette. Men der foreldrene er bevisstløse i forhold til hva som foregår og som selv ikke er bevisste formidlere på hjemmefronten, vil det kanskje komme som et sjokk den dagen barnet kommer hjem og forteller at det ikke tror på Gud lenger.

I dag lærer noen barn å være skeptiske til den klassiske kristentroen. De lærer at alle religioner tror på samme Gud. De lærer at den Gud vi hører om i Det gamle testamentet var slem. De lærer at kristne diskriminerer homofile. De lærer at de stammer fra apene og at Jesus var en profet. (Alt dette har barn fortalt meg at de har hørt av lærere på forskjellige skoler.)

Det er skremmende å se hvor stor makt skolen har og hvor liten makt kirken har i formidlingen av hva våre barn skal tro på. Allerede i 11-12 års alderen har mange barn - også de som har troende foreldre - utviklet en skepsis og trass i møte med de kristne sannhetene.

Denne utviklingen skjer med god hjelp fra lærere som selv er skeptiske og fordomsfulle mot kristendommen. Med  god hjelp fra det nye faget RLE kan de nå slippe sine fordommer løs på barnet. Sjansen for å bli grepet i ikke å være nøytrale og objektive er liten.

Som mor er jeg opptatt av at lærerne skal vise respekt for mine barns tro. Det har heldigvis stort sett fungert bra på vår skole fordi de der er seg bevisst at det er mange barn med forskjellige livssyn på skolen og at dette må og skal respekteres også i undervisningen.

Men lærerne har stor makt over våre barn og lærernes personlige meninger og synspunkter skinner gjennom i undervisningen. Når kristne lærere er seg svært bevisst på å ikke forkynne i klasserommet burde ateistiske lærere gjøre det samme. Dessverre er det stuerent i Norge i dag å lære barn å være skeptiske til religion, på samme måte som det tidligere var lov å forkynne kristendom på skolen.  Dette får prege noen klasserom uten at det får konsekvenser for dem som misbruker makten sin.

Med sorg må noen foreldre som unner barna den fantastiske gaven det er å få legge sine liv i Guds hender, se på at barnetroen frarøves barna av formidlingsivrige lærere. Lærere som ikke har noen respekt eller forståelse for den troen familien formidler til barnet.

Er vi i ferd med å komme i en situasjon der det blir like stuerent å frarøve barna troen på skolen som det tidligere var å lære dem opp i den?

Dette bør uansett bevisstgjøre kristne foreldre på at de er de viktigste rollemodellene for barna sine og at den kristne opplæringen de får i hjemmet kan være en svært viktig og nødvendig buffer mot den formidlingen som skolen i dag står for gjennom RLE-faget.

I Danmark har det det siste året skjedd en dramatisk økning i enslige heterofile kvinner som får kunstig inseminasjon. De har ikke funnet mannen i sitt liv, men barn vil de ha.

– Den nye type familie er helt i tråd med tidsånden. Ressurssterke og høyt utdannede kvinner i 30-årene er blitt så selvstendige at de kan klare seg helt uten en mann, sier sosiolog Birthe Linddal Hansen til Berlingske Tidende. (vl.no 24/7-09)

I USA har dette vært tillatt lenge og såkalte donorsøsken kan finne hverandre gjennom Internett.

Noen av disse barna har opptil 150 halvsøsken der de deler samme anonyme far som er redusert til et donornummer.

Foreløpig er det ikke åpnet opp for denne praksisen i Norge. Men hvor lenge vil dette vare? Vi ser at Norge følger etter i sak etter sak der barna reduseres til et middel for å dekke voksnes behov. Barnas rettigheter settes til side og FNs barnekonvesjon som nettopp skal sikre barns rettigheter settes til side.

Det blir stuerent og akseptabelt at barn fratas far og halve sin biologiske slekt. En slik grenseløs praksis der vi til slutt kan ende opp med at søsken gifter seg uvitende om at de er i slekt gir "siviliserte myndigheter" tillatelse til.

Er det virkelig slik det skal være? Bortskjemte voksne roper "jeg vil ha!" og staten sier "selvfølgelig lille venn, du skal få det du peker på!" Hvor mange farløse barn kan myndighetene  akseptere? Går det en grense noe sted?

Jeg håper for barnas skyld at vi ikke dilter etter Danmark i denne saken, selv om jeg har liten tro på våre politikeres dømmekraft i møte med den altoppslukende og forførende tidsånden.

Nok en gang kan vi lese om to mennesker som er blitt offer for UDIs manglende dømmekraft.

I Vårt Land 9 juli står et sterkt leserinnlegg av Gulla Nyheim Gramstad der hun forteller historien til de to barna som etter 17 år i Norge skal tvangsendes ut av landet pga en feil begått av deres mor.

Paragrafrytteri settes nok en gang foran menneskelige hensyn. Hva er det som gjør at statsansatte blir så nidkjære på vegne av urimelige regler?

Regler bør være til for menneskenes skyld og ikke for reglenes skyld. Når regelen rammer urettferdig bør byråkratene ta dette til følge og la menneskets behov komme fremst.

Å være vitne til den behandlingen Fozia og Abbas Butt nå blir utsatt for er en skam for landet vårt. Når Tingretten har gitt de unge medhold, hvorfor i all verden anker da UDI saken videre?

Har de så sterkt behov for å ramme disse menneskene? Er de så maktkåte at det er viktig for dem å vinne sitt prinsipprytteri? Er de totalt forblindet i sitt fokus på regler for reglenes skyld?

UDI bidrar til et kaldt og inhumant samfunn og jeg skammer meg over at statlige ansatte får holde på på denne måten.

Her er det bare å appellere til fornuftige politikere som kan sette UDIs urimelige og inhumane vedtak til side og la søkenparet slippe ut av kirkeasylet!

Jeg har lest to avisarikler på nettet. I den ene på tv2 nyhetene etterlyser stortingskandidat for Ap, Tajik mer synlig politi i gatene for å forebygge voldtekter. Til slutt i artikkelen står det følgende:

"- Er det nødvendig å løse politikrisen for å få mer synlig politi ut i gatene?

- Sykepleierne er jo en gruppe som jobber hardt, som har vanskelige arbeidstider, og jeg har ikke hørt at de sliter med motivasjonen . Og det synes jeg politiet kan tenke litt på, avslutter Tajik. "

Så leser jeg en artikkel på aftenposten.no om Martha Sogn som bor på badet på sykehjemmet.

Og jeg tenker med meg selv at jeg skulle ønske at flere ville si fra om uverdige forhold. Jeg skulle ønske at helsepersonell ropte høyt om hva som foregår i et av verdens rikeste land. Hvorfor er det alltid de pårørende som må ta bladet fra munnen?

Det er bemanningskrise både i politiet, i helsevesenet, i skolen og i kirken. Hva må egentlig til for at politikerne skal våkne og ta tak i dette? Å sette grupper opp mot hverandre slik som Tajik gjør er neppe en konstruktiv måte å komme videre på. Det minner mest om en struts som stikker hodet i sanden for å slippe å ta tak i problemene.  

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/article2801875.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3154768.ece

I dag har jeg googlet på navnet mitt. Jeg har for første gang på to år satt meg ned og lest om hva folk i Bærum mente om meg i forbindelse med den såkalte Brynsaken. Det er sterk lesing med mange vonde karakteristikker av meg som person.

Det slår meg at den forakten og det hatet som oser mellom linjene i stor grad bygger på feilinformasjon. Informasjon som aldri kom frem i media og som jeg heller aldri nå i ettertid kommer til å gå ut med offentlig. Informasjon som ville satt saken i et annet lys og som ville ha nyansert den brutale fremstillingen som Budstikka den gang kom med.

Å skulle lese juleevangeliet i Bryn kirke desember 2007 er noe av det tøffeste jeg har vært med på. Min frykt ble bekreftet allerede utenfor kirkedøra der en kvinne så med forakt på meg mens hennes finger pekte i min retning. Jeg var veid og funnet for lett. Hva hadde jeg i kirken å gjøre med mine menneskefientlige holdninger? Jeg representerte jo det motsatte av kristen nestekjærlighet. Jeg representerte en hatkirke som stengte døra for homofile.

Hvordan retter man opp i slikt? Hvordan får man forklart for alle som har tredd hatstemplet ned over hodet mitt at jeg ikke hater? At jeg ikke har seksualangst, at jeg ikke er homofob?

At jeg baserer mine meninger på noe helt annet.

I dag tenker jeg at jeg skulle ønske at verdidebatt.no hadde eksistert den gangen. Slik at jeg selv kunne ha kommet på banen på mine egne premisser. Man blir sterk av motgang heter det. Jeg kan understreke på at det stemmer. Det er tross alt en trøst når man har vært gjennom noe man veldig gjerne skulle vært foruten.

Men å google navnet mitt vil for alltid stemple meg. Bare de som kjenner meg vet hvem jeg egentlig er og hva jeg står for. Da er det godt å ha verdidebatt. Den kommer også opp på Google og der kan jeg formidle meg selv på egne premisser.

Det gjør godt!

Hvis det nå stemmer at Giske ønsker å utnevne Pettersen til biskop slik som vi kan lese i Vårt Land i dag, bør begeret være fullt for de som tar demokratiet i kirken på alvor!

Regjeringen har vært pådrivere for at Den norske kirke skal være mer demokratisk. Selv overkjører de demokratiske bestemmelser når det passer dem selv og deres politiske agenda.

Aano har flest stemmer i alle ledd i Den norske kirke. Flertallet blant de som har en stemme ønsker ham som biskop. Men dette er ikke viktig for Giske. For Petteren er mer liberal må vite og da passer han bedre som leder i Dnk i følge statsråden.

Det er tragisk å være vitne til den maktarrogansen Giske her representerer. Men for oss som har sittet tett på de kirkelige råd er det ingen overraskelse det som nå skjer.

De liberale tyr til ufine knep for å overta makta i kirken. Redelighet og demokratiske spilleregler settes til side bare man får inn de menneskene man kan spille på lag med.

Ikke til forkleinelse for Pettersen, han kan sikkert gjøre en bra jobb som biskop. Men hvis han har redeligheten i behold sier han nei til å bli biskop hvis tilbudet fra statsråden kommer - fordi det demokratiske flertallet i Den norske kirke ønsker en annen.

Jeg leser i Vårt Land i dag at det fra 15 juni skal bli strengere regler for returnering av asylsøkere. 

Arbeids og inkluderingsminister Dag Terje Andersen vil begrense strømmen av asylsøkere i følge NTB.

Eksempelet som trekkes fram er følgende:

"Tiltaket betyr for eksempel at afghanske kvinner som har flyktet fra områder i hjemlandet, kan returneres til Kabul eller andre stabile områder, selv om de mangler tilknytning til dette stedet. En slik innstramming er viktig for å redusere tallet på asylsøkere som kommer uten vernebehov, sier arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen."

Jeg lurer på om jeg leser riktig og kjenner at blodtrykket stiger. Afghanske KVINNER er eksemplet på mennesker som det skal strammes inn overfor.

Hvor mange afghanske kvinner er det som kommer hit til Norge som flyktninger?

Hvor mange av dem vandrer rundt og utgjør et ordensproblem og utfører kriminelle handlinger?

Hvor trygge er enslige afghanske kvinner som blir sendt tilbake til et område der familie og beskyttende nettverk er fraværende?

Vet Andersen noe som helst om hvor viktig familiens beskyttelse er for afghanske kvinner?

Her trekkes det fram et eksempel på mennesker som absolutt bør få bli i Norge. Hadde ordet kvinner blitt byttet ut med menn hadde saken stilt seg helt annerledes.

Er norske myndigheter fullstendig følelseskalde mot kvinner og barn i nød? Er dette et misforstått forsøk på likestilling i asylpolitikken? Er kunnskapen om andre kulturer totalt fraværende?

Jeg gremmes langt inn i sjela denne fredags morgenen og håper at NTB har sitert vår minister feil! 

Har akkurat sett nok et program på NRK der Gud og Jesus blir redusert til kraftuttrykk, eller banneord som vi tradisjonelt kaller det når det er djevelens navn som misbrukes.

På veldig kort tid har nordmenn tatt vår Guds navn inn i sitt vokabular som et hendig uttrykk når man er oppgitt, sint, irritert eller overrasket.

Dette kalles å misbruke Guds navn. Man reduserer vår Herre og Gud til et kraftuttrykk. Mange ser ikke på dette som banning fordi det jo ikke er et stygt ord. Men det er like fullt respektløst overfor Gud og overfor kristne som holder Guds navn for hellig.

Nordmenn er nå i ferd med å trekke også Jesu navn ned i søla. Man adopterer misbruket fra USA og uten å nøle er man nå i ferd med å innføre nok et kraftuttrykk som vil såre mange kristne i landet vårt.

Når jeg hører at noen bruker Jesus Kristus som et banneord gjør det vondt inne i meg. Jeg blir lei meg! Det gjør også vondt når jeg hører Herre Gud i tide og utide. Det er nesten blitt rart å synge "Herre Gud ditt dyre navn og rike..."

Jeg vet at de som bruker Guds navn på denne måten ikke mener å såre noen. Men jeg skulle ønske at flere ville reflektere over at vi som er kristne faktisk blir såret og lei oss, og at vi skulle ønske oss mer respekt for Gud og Jesus og det vi tror på.

Så skjer det igjen. Jeg leser i Vårt Land og får dagens groteske og brutale virkelighet midt i ansiktet.

En tidligere lege beskriver sitt første møte med en senabort. Et 18 uker gammelt foster er lagt pustende og levende under et håndkle for å dø. En ensom og kald død.

Dette lille sårbare vesenet, så avhengig av omsorg og kjærlighet. Totalt sviktet. Et lite menneske som var uønsket i vår verden. Et lite menneske det ikke var plass til og kjærlighet for.

Og vi hyller oss selv som humane og opplyste. Vi skryter av vår toleranse og frihet. Hvor blinde går det ann å være. Vi er ikke bedre enn dem vi nødig vil sammenligne oss med.

Jeg gråter over vår evne til å glatte over barbariet og ha tusen unnskyldninger for å svikte de svakeste blant oss.

Et barn er ikke en byrde. Barn er en velsignelse. I dag kan det virke som barn er blitt en byrde. Noe vi kan velge bort når det passer oss voksne.

Barn må ikke være noe vi bare kan fjerne hvis det ikke passer for oss voksne å ta i mot det. Hvis voksne har den holdningen burde de enten begynne å styre seksuallivet sitt eller bli voksne og ta ansvar for sine handlinger.

Jeg ber til Gud om at vi må våkne!

I dag er det på nyhetene at Norge skal gi beskyttelse til høytstående Talibanere som har grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. Grunnen til norsk beskyttelse er at de kan risikere forfølgelse hvis de ikke får komme hit.

Jeg kjenner at dette provoserer meg sterkt. Det er mange kristne flyktninger som sendes tilbake til sine hjemland og som også risikerer forfølgelse. Fredelige mennesker som aldri har torturert eller drept noen. Disse tas det ingen hensyn til, vi har ikke plass til dem og ønsker ikke å beskytte dem.

Men mennesker som har begått grove brudd på menneskerettighetene dem skal vi trykke til vårt bryst og gi beskyttelse.

Jesus har lært oss at vi skal elske våre fiender. Jeg må ærlig innrømme at jeg har store problemer med å akseptere myndighetenes politikk på dette området.

Kan noen forklare meg logikken i dette? Finnes den?

Det foregår nå en opphetet debatt i forbindelse med at Nina Karin Monsen har mottatt Fritt Ord prisen. Flere har nå opprettet mobbeopprop på Facebook rettet mot Nina Karin Monsen.

Hva er det som gjør at mennesker skriver under på negative og hetsende opprop mot navngitte personer? Klarer man ikke å skille sak og person? Har man sluppet opp for saklige argumenter? Er hatet og forakten så stor for meningsmotstanderen at man føler man har en rett til å mobbe dette mennesket?

Jeg føler en sterk trang til å oppfordre alle Facebook brukere (jeg er en av dem) til å slutte å støtte opp om opprop der konkrete navngitte personer henges ut. Dette er renspikka mobbing og burde være noe voksne mennesker tok avstand fra og ikke støttet opp under.

At debatten omkring ekteskapsloven havner på et slikt lavmål er bare trist. Ikke rart mange ikke orker å engasjere seg. Gjør du det risikerer du å få en hissig bisverm av mobbere på nakken før du vet ordet av det!

Noe jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan mange konservative kristne stiller store krav til de homofile om at de må leve i sølibat for å være lydige mot Guds ord. Samtidig ser mange av dem som hevder dette gjennom fingrene med brudd på ekteskapet for heterofile. I mange såkalte konservative kristne miljøer aksepteres gjengifte og brudd på ekteskapet. Å kreve sølibat av heterofile skilte er helt uaktuellt. Hvorfor denne inkonsekvensen?

Jesus er veldig tydelig på sin fordømmelse av ekteskapsbrudd og da nevner han spesielt om man gifter seg med en fraskilt eller selv er skilt og gifter seg igjen.

Hvilken rett har vi til å kreve at homofile skal holde dette budet mens heterofile kan slippe?

For meg henger ikke dette på grep! Selv er jeg konservativ kristen og ønsker å ta Guds gode forordninger på alvor. Jeg tror at jeg får det beste livet ved å elske Skaperen min av hele mitt hjerte og stole på at de få men vesentlige budene han gav til Moses er oppskriften på et godt liv. Jesus kom ikke for å oppheve loven men for å oppfylle den. Han var klinkende klar på at loven (de 10 bud) gjelder også etter hans komme.

Jeg erkjenner at i min syndige natur er det sterke krefter som jobber mot Guds gode råd. Det er vel en grunn til at bønnen Jesus lærte oss inneholder ordene "led oss ikke inn i fristelse".

Men i tillitt til Gud har jeg tatt noen sterke prinsippvedtak for mitt liv. Et av dem er at jeg skal leve alene hvis min mann og jeg velger å skille lag. Dette er jo lett å si når ekteskapet er bra.

Hva med den dagen skilsmissen er et faktum og jeg møter en ny jeg forelsker meg i? Hvor er min lojalitet da? Gir jeg etter for fristelsen? Hvis jeg gjør det har jeg da rett til å fordømme den kristne homofile som lever med en partner?

Vi er svake i vår natur og vi er avhengige av Den Hellige Ånd og en dyp kjærlighet og tillit til Gud for å stå i mot de kreftene som påvirker oss i verden i dag. Alt for ofte blir vi kristne preget av verdens tankegang og spørsmålet "har Gud virkelig sagt" stilles om mangt og mye.

Gud har en dyp og inderlig kjærlighet til barna. Så da må vi som er voksne spørre oss selv hva som er til det beste for dem. Barn sørger når foreldre går fra hverandre og de sørger når mor og far finner nye partnere. Da tas håpet om en gjenforening fra dem. Vi er mange som har opplevd dette og vet hva det har gjort med oss.

I et samfunn der seksualitet knyttet opp til kjærlighetsbegrepet er alfa og omega for å ha et godt liv sier det seg selv at sølibatofferet oppleves stort - ja uoverkommelig- også for mange kristne. 

I følge Bibelen tar vi feil! Paulus anbefaler oss kristne å ikke velge ekteskapet fordi vi da får mer tid med Gud. Dette er en dyp sannhet som jeg igjen skulle ønske kunne bli løftet høyt i kirken. Kjærligheten mellom mennesker er uavhengig av å stifte bo sammen. Å bry seg og å vise omsorg for og kjærlighet til hverandre kan vi alle gjøre uavhengig av sivil stand. Kanskje vi hadde hatt færre ensomme mennesker rundt oss hvis vi klarte å slappe av der vi er, i stedet for hele tiden å lete etter en å flytte sammen med...

Dette var noen tanker på en søndag. Fint om noen kan forklare meg denne dype inkonsekvensen som jeg opplever i disse spørsmålene ...