Inge Takle Mæstad

Alder: 47
  RSS

Om Inge Takle

Bystyrerepresentant for KrF i Stavanger, og medlem av kommunalstyret for levekår. Daglig leder for Blå Mediamentor.

Følgere

Blindebukk i Stortinget?

Publisert 3 måneder siden - 990 visninger

Samarbeidspartnere for KrF må bestemmes ut fra partiets verdigrunnlag, hva som gjøres til prioriterte saksområder, - og holdningene andre partier har til disse. Derfor støtter vi KrF-ledelsens strategi, som lar dette være gatelysene på samarbeidsveien. Slik slipper man å gå blindebukk i Stortinget.

Nylig avtroppet fylkesleder i Hordaland, Pål Kårbø, har i flere medier, sist i Vårt Land 16. februar, allerede valgt Frp som partner. Han synes ferdig med prosessen, siden han vil konkludere nå med en ny regjeringspartner ytterst til høyre. Konklusjonen synes å henge sammen med at han mener strategiprosessen bør prioritere følgende saker: «verdiskapning, kompetanseheving og samferdsel».

Viktig nok. Men det er ikke slik vi kjenner partiets gener eller «hjertesaker». Det var ikke et slikt parti vi meldte oss inn i, og det er ikke dette som er partiets eksistensberettigelse. Vi må slåss hardest for verdisaker som tradisjonelt blir dårlig ivaretatt av andre; saksområder hvor mange med oss finner inspirasjon og entusiasme i et kristent menneskesyn, likeverdstanken og forvalteransvaret.  Hva setter da vi øverst på lista?

Ser vi rundt oss, trengs en tøff, grenseløs kamp mot fattigdom, kamp for trosfrihet og øvrige menneskerettigheter, kamp for de stemmeløse, de marginaliserte, kamp mot gradering av menneskeverdet ved livets start og avslutning, og kvalitet i omsorg og helsetjenester i sårbare livsfaser. I kampen om etiske grenser innen gen- og bioteknologien skal KrF være i front.

Så kler det KrFs verdier å være raus overfor mennesker på flukt, som rømmer fra forfølgelse og livsfare, og med spesielt blikk for barna. Vi må være gjenkjennbar som familie- og oppvekstpartiet og skolepartiet. Barn og unge som opplever mobbing, psykiske utfordringer, rus og overgrep, bør gjenkjenne inkluderingspartiet og forebyggingspartiet.

I verdens rikeste land øker forskjellene, og fellesskapstanken utfordres oftere enn før. Vi må tenke mer rettferdighet, mer miljø og bærekraft, ikke stimulere økt privat forbruk og egoisme.

Alle har behov for fellesskap, hjelp og omsorg gjennom livet. Noen trenger det mer enn andre. Vi vil ha en politikk for dem som trenger det mest.

 

 

Geirmund Lykke

Inge Takle Mæstad

Tore Christiansen

Odd Anders With

Gå til innlegget

Krisen vi gjemte – og glemte.

Publisert 4 måneder siden - 640 visninger

Flyktningkrisen er ikke over – selv om vi tilsynelatende har gjort oss ferdig med den!

For to år siden var det 60 millioner mennesker på flukt i verden. Alle snakket om den store flyktningkrisen. I dag er det 65 millioner mennesker på flukt, men ikke lenger noe snakk om krise. Hvordan ”løste” vi den, egentlig?

 

Den er selvsagt ikke løst. Den er bare ikke så tett på oss lenger. På grensen i Storskog er det ingen kø. Det er tomt i de alle de midlertidige mottakene som ble etablert. Og det er langt mellom bildene av overfylte, farlige båter på vei over Middelhavet.

 

Nesten ingen kommer til Norge lenger. Vi må 20 år tilbake i tid for å finne like få asylsøkere til Norge som det vi hadde i 2016.

 

Sylvi Listhaug slår seg på brystet, og klappes på skulderen av Høyre.

 

Norge kåres til verdens beste land å bo i. Men vi ønsker ikke å fremstå som et ”attraktivt” mål for de som flykter. Det er imidlertid vanskelig å skjule hvor godt vi har det. Så da må vi begrense tilgjengeligheten på andre måter:

Vi gjør det vanskelig å komme over grensen for de som ønsker seg inn.

De som kommer, men ikke skal være her, sikres plass i Europas mest effektiv retursystem.

Til de som får være her tilbyr vi midlertidighet. For mennesker som mest av alt trenger forutsigbarhet.

 

Men mennesker drives fortsatt på flukt. Flere i dag enn noen gang tidligere. Og flere enn da alle snakket om ”krise”. Desperate mennesker flykter fra krig og terror. Eller fra forfølgelse på grunn av etnisitet, seksuell orientering, politiske holdninger eller sin tro. De flykter for å finne beskyttelse. Enten i et annet land, eller et annet sted i eget land. Men ikke i Norge.

 

Halvparten av de 65 millioner menneskene som har flyktet fra krig og forfølgelse, er barn. Mange alene, uten sine nærmeste omsorgspersoner rundt seg, er de sårbare for overgrep, vold og menneskehandel. Kun halvparten av disse barna får gå på skole. De mister muligheten til utdanning – med de konsekvensene det har for deres fremtid. Land i krig står fare for å miste hele generasjoner med utdannede barn og unge – med de konsekvenser det har for gjenoppbygging av landet den dagen freden kommer.

 

Alle kan ikke komme til Norge. Det er det heller ingen som mener eller tror. INGEN mener heller at vi skal åpne grensene fullstendig. Å ha kontroll er en viktig del av det å være anstendig. Å ha kapasitet til å integrere er en forutsetning for at den nye starten skal bli reell.

 

I forrige uke behandlet formannskapet i Stavanger en forespørsel fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om bosetting av flyktninger i vår by. Rådmannen skriver til oss politikere at vi har både kapasitet og kompetanse til å ta imot flere. Det er ikke bare i Stavanger situasjonen er slik. I fjor ble over 100 mottak lagt ned.

 

Når behovet er større enn noen gang, og Norge har både kapasitet og ressurser, må vi ta en større del av ansvaret.

 

Flyktningkrisen i verden er enorm. Og den blir ikke mindre om vi forsøker å gjemme den. Og glemme den.

Gå til innlegget

Stor eller liten ”h” i høyre?

Publisert 8 måneder siden - 1535 visninger

Det er stor forskjell på samarbeid med Høyre, og samarbeid med høyre!

Analysene av årets valg er godt i gang. Kristin Clemet, leder for Civita, gir KrF et bidrag i sin blogg 13/9.

For KrF er selvsagt en tilbakegang på 1,4% et dårlig valgresultat. Det dramatiske ligger i at en med den tilbakegangen nærmer seg sperregrensen. Da kreves det både grundighet og ydmykhet i analysen. Clemet sitt bidrag skal derfor på ingen måte avfeies, men det må likevel være lov å komme med et par gule merknader i margen.

For det første:
Clemet understreker det politiske og historiske slektskapet mellom KrF og Høyre. Samtidig kjenner Clemet det politiske landskapet godt nok til at hun uten problemer kunne laget en like lang liste over saker der KrF står nærmest Senterpartiet. Eller Arbeiderpartiet. Eller til og med SV. Det er jo nettopp som en konsekvens av dette at KrF er tydelig på sin posisjon som et kristendemokratisk sentrumsparti.

For det andre:
I sin beskrivelse av samarbeidsrelasjoner på ikke-sosialistisk side blir Clemet historieløs. Denne perioden med så tette relasjoner til FrP er historisk nytt både for KrF og Høyre. Da kan en ikke late som om dette er normalsituasjonen på ikke-sosialistisk side.

For det tredje:
Clemet spør om det ”virkelig er slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til høyre, og at partiet i stedet bør gå til venstre?”. Det er en del av den analysen som KrF må gjøre. Men i det arbeidet er det ikke først og fremst tilbakegangen på 1,4% ved dette valget som er mest interessant, men de 8,4% partiet har mistet siden 2001. Ser en tilbake på de 20 siste årene er det ingenting som tyder på at KrFs velgere applauderer faste og forpliktende forhold med partier til høyre for sentrum. Tvert imot: Om grafen for KrFs valgoppslutning tegnes med ulike fargenyanser, så vil en se at jo blåere streken blir, jo lavere er oppslutningen.

Avslutningsvis advarer Clemet KrF mot å forlate Erna Solberg og Høyre. Det gjorde vi da heller ikke ved dette valget. Vi gikk derimot til valg på et samarbeid med Høyre, med Erna Solberg som statsminister. Det er altså ikke KrFs holdning som har endret seg, men Høyres valg av Frp som forutsetning for en plass rundt Kongens bord. Høyre har gitt FrP forkjørsrett, og med det tatt en kalkulert risiko.

 

Gå til innlegget

Når inkonsekvens blir ideologi

Publisert 12 måneder siden - 942 visninger

Fremskrittspartiet sitt landsmøte har vedtatt at de vil kutte all offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn. Fra FrP i Stavanger markedsføres dette med slagord om at "religion er en privatsak" og at det er ”prinsipielt feil at en ateist skal være med og finansiere menigheten”.

Begrunnelsen kommer fra et parti som årlig mottar over 61 millioner kroner i statsstøtte (SSB, 2014). Finansiert over skatteseddelen av kristendemokrater, sosialdemokrater og sosialister.

Jeg er helt enig med FrP i at livssyn er en privatsak, samtidig som det er statens oppgave å ivareta religionsfrihet som en grunnleggende menneskerettighet. Men religionsfriheten har langt bedre levevilkår dersom staten er med å legge tilrette for utøvelsen av denne menneskerettigheten. Det skjer blant annet gjennom tilskudd til tros- og livssynssamfunn.

Parallellen til demokrati og partistøtte er åpenbar: Vi har et demokrati i Norge der de som ønsker det kan fritt etablere et politisk parti. Og der partitilhørighet er en privatsak. Hadde Frp fulgt sin egen argumentasjon konsekvent, burde de konkludert med at så lenge prinsippene og lovgivningen er på plass, så har staten ivaretatt sin forpliktelse.

Men her blir FrPs inkonsekvens så åpenbar. For mens de på den ene siden mener at tros- og livssynssamfunn skal finansieres av medlemmene, så har de ingenting imot at staten drar kredittkortet for FrP. Og de har tilsynelatende heller ingen motforestilling mot at både kristendemokrater og sosialister er med på spleiselaget.

Et levende demokrati og reell religionsfrihet innebærer noe mer enn å lovfeste prinsippene. Skal vi verne om og videreutvikle disse grunnleggende menneskerettighetene, så er forutsetningene langt bedre når staten også legger til rette for at prinsippene kan utøves og praktiseres!

For virkelig å synliggjøre det offentlige sløseriet har noen i FrP regnet ut at statlige og kommunale utgifter til religiøse trossamfunn summerer seg til omlag 1 000 kroner pr medlem. Fremskrittspartiet mottar over 4 000 kroner pr medlem... Jeg er en varm tilhenger av begge deler!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Faktafundamentalisme
av
Erlend Waade
rundt 8 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Døden i livet
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 16 timer siden / 110 visninger
0 kommentarer
VARSLAREN
av
Rita Esperø Hansen
rundt 18 timer siden / 300 visninger
0 kommentarer
Dropp 50 årsregelen
av
Martin Enstad
rundt 20 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Skattebetaling som krav
av
Hans Morten Haugen
rundt 21 timer siden / 78 visninger
0 kommentarer
Forstandig teknologi
av
Vårt Land
rundt 22 timer siden / 71 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 4 timer siden / 2515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 5 timer siden / 2515 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 6 timer siden / 520 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 7 timer siden / 520 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Faktafundamentalisme
rundt 7 timer siden / 125 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 8 timer siden / 2515 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 8 timer siden / 285 visninger
Les flere