Magnhild Landrø

Alder:
  RSS

Om Magnhild

Følgere

Hvem ivaretar de frivillige?

Publisert 8 måneder siden - 173 visninger

Tiden er kommet for å sørge for at det finnes flere frivillighetsansvarlige i menigheten.


«Ivaretakelse av de frivillige». Hvilket menighetsråd/stab er det som har dette tema på sin agenda? Tiden er kommet for å sørge for at det finnes flere frivillighetsansvarlige i menigheten. Ellers oppstår altfor mange uønskede situasjoner, og plutselig er det ingen villige frivillige der ute som orker lenger.

Rolleforvirring. Mange er demotiverte for å fortsette i sin tjeneste som frivillig. De vet ikke hvilket mandat de har, eller hvilke premisser de er frivillige på: Er det jeg eller presten som bestemmer innholdet på hyggekveldene? Hvis jeg nå mister nøkkelen til menighetssalen, er jeg personlig ansvarlig for konsekvensene av det? Dersom det skulle ha gjemt seg noen uvedkommende i lokalene når jeg låser ­etter korøvelsen, hvilke konsekvenser får det for meg som frivillig? Hvem skal jeg mase på for å finne ut om vårt kulturutvalgs planlagte konsert kolliderer med eventuelt andre kirkelige tilstelninger?

Kirken i framtida er helt avhengig av mange frivillige, så tiden er overmoden for å sette «ivaretakelse av de frivillige» høyt opp på dagsorden.

1. Det bør gjennomarbeides noen enkle frivillig-retningslinjer fra kirken sentralt, retningslinjer som ethvert lokalt menighetsråd (eller stab?) må tilpasse den enkelte menighet.

2. Enhver stab bør ha en person som (også) har ansvaret for de frivillige som en del av sin arbeidsinstruks. Eller iallfall bør det tydeliggjøres overfor den enkelte frivillige hvem i staben de skal forholde seg til. Eller er det menighetsrådet den frivillige får sitt oppdrag og sin støtte fra?

3. Enhver frivillig bør få en trygg instruks som definerer både mandat, arbeidsoppgaver og premisser.

Utydelighet er sjelden heldig. Særlig når situasjoner oppstår – og det gjør det alltid: Når en frivillig trenger å få kopiert noe på menighetskontoret, hvem skal han/hun da spørre om hjelp til å betjene kopimaskina? Kan han/hun bare gå rett inn på kopieringsrommet og frimodig se på seg selv som en del av staben? Det henger en plakat der med store bokstaver: «Kan kun betjenes av staben».

Det har hendt at frivillige har opplevd å få høre fra en daglig leder at «dette har jeg faktisk ikke tid til å hjelpe deg med. Jeg rekker knapt å få gjort det som en daglig leder har som lovpålagte plikter».

Daglig leder har sikkert dekning i både fagforening og stillingsinstrukser for sin argumentasjon. Men det skjer noe rart inni den frivilliges hode i samme øyeblikk: Daglig leder er tross alt betalt for å ha en jobb som stresser og stjeler fra privatlivets timer. Men den frivillige kan også jobbe «full dag» for kirken og bli sliten.

Større behov. Etter at vår kirkestruktur (Dnk) endret seg, blir det enda større behov for frivillige. Men de må kanskje integreres/tilpasses som en del av staben på en helt ­annen måte. Særlig om vi ser for oss at ­kirken i framtida trolig må drives kun av frivillige. Da må det være noen hjelpsomme mandater og retningslinjer som denne gratis-staben skal jobbe etter.

Ingen menigheter er like eller kan sammenlignes med hverandre. Noen staber er små, mens andre er store. Noen menighetsråd er motiverte og dertil kreative/dyktige, mens andre bærer preg av at de er mer eller mindre tvangsinnvalgt. Men alle menigheter har det til felles at de har knyttet til seg frivillige som tar store og tunge tak med å drive de ulike menighetsaktivitetene. Og om ikke disse skal gi opp, så må de ivaretas. Av noen. De må oppleve at de er integrert i den store sammenhengen. Integrert og ivaretatt.

Hvem skal sørge for at det blir gjort? Hvem legger til rette? Kirken må tenke nytt og hjelpsomt om rollen og mandatet til de frivillige. Og jeg håper det skjer ganske fort.

Magnhild Landrø, 
journalist og kirkefrivillig

Gå til innlegget

Skal vi legge ned menighetsbladet nå?

Publisert rundt 1 år siden - 283 visninger

Menighetsbladet er både oppslagstavle og prekestol for alle dem som ikke sjøl møter opp og får med seg flyers eller gudsord heim fra kirka. Men menighetsbladet er nedleggingstrua.

VI VURDERER Å LEGGE ned menighetsbladet vårt, hører jeg stadig noen som sier. Og den haltende begrunnelsen er som regel manglende ressurser, menneskelig som økonomisk. Det er med disse utsagnene jeg er sterkt motivert for å skrive denne kronikken. Og jeg gjør det både fordi jeg selv er opptatt av hvordan min lokale kirke når ut til folket, og også fordi jeg tror begrunnelsen for bladnedleggelse ofte er svært lite gjennomdrøfta. Og dessuten er bladet også direkte langtids-underprioritert i menighetsrådenes budsjetter og strategi-satsinger.

På Kirkemøtet 2017 var «kirkens digitale satsing og medlemskommunikasjon» et tema, og her uttalte saksordfører Jørgen Foss: «Det holder ikke lenger å bare lage menighetsblader, vi må bruke de mulighetene som SoMe (sosiale medier) og digitale plattformer gir oss.»

Den norske kirke (Dnk) sentralt kan plutselig bruke millioner på nasjonal digital satsing. Men ikke én tusenlapp for videre satsing på ressurser og journalistisk hjelp til menighetsbladet. Denne prioriteringen forundrer meg. Men få stiller spørsmål til den. Iallfall har ikke jeg fanget opp noen.

Menighetsbladet er populært

I 2013 gjorde jeg to store medieundersøkelser om norske menighetsblader, med forskningsmidler fra RAM (Rådet for Anvendt Medieforskning). Den ene var en landsdekkende leserundersøkelse, gjort i samarbeid med TNS Gallup. Den andre var en nasjonal undersøkelse som jeg gjorde blant utgiverne, med god hjelp fra Kirkerådets kontaktapparat. Leserundersøkelsen er blitt omtalt tidligere, både her i Vårt Land, i NRK P2, og i andre medier. Men informasjonen fra utgiverundersøkelsen har nok ikke nådd så godt ut som den kanskje burde.

Den store leserundersøkelsen gir oss tre viktige fakta: - 80% av alle som får menighetsbladet sier at de leser det. - 41% av disse leserne sier at de ikke har noe eierskap til den kristne tro. - 80% av leserne sier at de sjelden eller aldri oppsøker sin lokale kirke.

Jeg er livredd for at menighetene skal begynne å tro at den nye digitale arenaen nå skal erstatte menighetsbladet. Et blad som gis deg i hendene blir mer lest enn en nettside som du sjøl må oppsøke. Leserundersøkelsen viser også at bladet har evnen til å skape en lokal tilhørighet. Og det er i seg selv en stor bonusgevinst.

Gå digitalt i stedet?

Leserundersøkelsen hadde også noen spørsmål om bladlesernes forhold til kirkens nettsider. 71% av leserne sier at de er lite interessert i sin lokale kirkes nettside. Blant leserne er det bare 2% som besøker kirkens nettsider jevnlig. Disse 2013-tallene har trolig ikke endret seg dramatisk, for menighetenes nettsideaktivitet var ikke brå-ny i 2013 heller.

Noen kirkelige røster hevder like fullt: Dette vil endre seg. Nye tider krever nye tiltak. Vi må tilpasse oss den digitale virkeligheten.

Jeg tror ikke det er det eneste rette slutningen. Iallfall vil jeg si det slik: Så lenge menighetsbladet har en stor lesergruppe, og så lenge det fins postkasser i Norges land, så lenge skal kirken også bestrebe seg på at menighetsbladet fortsatt skal finnes. Og der det ennå ikke finnes, eller kanskje nedlagt, der må bladet stadig tas opp til ny drøfting. Men bladet må få en oppgradert status på budsjettene! Og det må settes større pris på alle de trofaste bladmedarbeiderne som produserer bladet. Du holder ikke ut lenge dersom det aldri gis noen form for faglig støtte og hjelp.

Det siste tiåret har jeg solgt/holdt kurs for menigheter rundt om i landet, der bladmedarbeiderne har fått en praktisk innføring i journalistikk. Men i prinsippet burde ikke dette være en «hvem som helst» sin jobb. Dette burde være et selvfølgelig og gratis tilbud fra kirken sentralt: Kursing av menighetsbladredaksjonene, demokratisk og likt tilbudt fattige som «rike» menigheter!

Jeg brenner for dette fordi jeg ser behovet. Men hvorfor brenner ikke Dnk? Godt over 1000 bladmedarbeidere sitter rundt om i landet og håper på nettopp dette. Men ingen av dem har tort å kreve noe som helst. Derfor gjør jeg det nå på deres vegne. Journalistisk arbeid er et fag, og for en amatørjournalist letter det arbeidet mye å kunne beherske et minimum i den journalistiske verktøykista.

Hva med minimums-kompetansen?

Leserundersøkelsen fra 2013 forteller oss at 24% av leserne sier at de leser andakten. Det er et høyt tall, når vi vet at de samme leserne ikke definerer seg som kirkegjengere. Men enda mer interessant er det når dobbelt så mange (hele 49%) sier at de gjerne leser et intervju med noen som forteller om sin kristne tro!

Dette sier noe om hvor viktig den journalistiske presentasjonsformen er: Når det kristne budskapet presenteres som et intervju med en fra lokalmiljøet, får det dobbelt så stor oppmerksomhet som prestens/biskopens monologistiske andakt. Konklusjonen er åpenbar: De redaksjonene som har medarbeidere som tør å ta i bruk det journalistiske verktøyet, som f eks behersker intervjuformen, har en stor fordel. Det er det jeg mener med å prioritere bladet. Gi dem denne minimumskompetansen! Oppgrader innsatsen til de trofaste amatørjournalistene som «gjør så godt de kan».

Tar vi debatten?

Det trengs en åpen debatt om berettigelsen av menighetsbladet. Både lokalt og sentralt i kirken. Jeg er redd for at denne debatten ikke tas. Og mange lar seg lett og ukritisk lure til å tro at nye medieplattformer skal gjøre kommunikasjonsjobben.

Jeg er ikke imot at kirken/menighetene skal være til stede i digitale medier, forutsatt at nettaktiviteten til enhver tid framstår oppdatert og inviterende, lett tilgjengelig og godt brukt. Jeg vil bare påpeke at dette ikke må bli et enten/eller-spørsmål. Og jeg vil advare mot å avvikle noe som faktisk fungerer bra, uten først å ha drøftet konsekvensen av en nedleggelse. Vi må sette menighetsbladet på dagsorden før det stilltiende og uten debatt fases ut av budsjettene. Hvem tar ballen?

Gå til innlegget

Det som er mer krevende enn gudstjenestereformen

Publisert nesten 7 år siden - 873 visninger

Mine forventninger til gudstjenestereformen var trolig feil. Jeg hadde håpet at målet med den ”nye” gudstjenesten skulle handle om å få kirke-uvante til å føle seg hjemme i gudstjenesten – i takt med folkekirkeideen: en kirke for alle! Men slik ble det ikke.

Dersom Kirken har som mål at storparten av dens medlemmer skal kunne føle seg inkludert/velkommen i gudstjenesten, så har vi fortsatt en lang vei å gå. Det er så utrolig mange som ikke ”behersker” gudstjenesten – om den er ny eller gammel i sin form.

Folkekirken sitter helt foran

Behovet blir overtydelig hver gang det er dåp. Da sitter folkekirken helt foran i kirken, i all sin ubehjelpelighet. Ikke reiser/setter de seg til riktig tidspunkt. Ikke finner de salmenumrene. Ikke skjønner de dagens forvirrende programhefte som ikke følges helt denne dagen. Ikke husker de trosbekjennelsen fra sine skoledager heller; og den teksten ble det ikke plass til på arket.

Føler de seg hjemme i kirken sin? Får de lyst til å komme tilbake – uten grunn - en annen gang? Får de følelsen av at denne kirken er ”min”? Neppe. Den eies av noen andre. Den eies av presten og av veteranene som behersker gudstjenesten, de som har knekket alle kodene.

Om de har aldri så lyst til å delta, så greier de det ikke. Sangene er fremmede (og ikke var det noen noter der heller). Fadervår kunne de for så vidt deltatt i. Men så skulle det synges, det også!

De som arrangerer gudstjenester rundt om i våre sjømannskirker er vant til å ta for gitt at her er det kommet mennesker som ikke ”behersker” gudstjenesten. Om det så er bare tre-fire kirke-uvante til stede, så er det viktig at disse tre-fire menneskene opplever seg velkommen.

Hvordan kan Kirken jobbe for  å få kirkeuvante til å oppleve seg inkludert i gudstjenesten? Jeg tror det handler om fantasi og innlevelse. Det handler om kjærlighet. Det handler om kunnskap. Og mest av alt handler det om vilje.

Innlevelsen

Jeg satt i kirkebenken under en ettermiddagsgudstjeneste på El Campanario, en av de norske sjømannskirkene i Spania. Programmer var delt ut, og folk satt klare. Det hele åpner overraskende og ”avdramatiserende” med at organisten forlater sin orgelkrakk og stiller seg opp midt blant folket og sier: Noe av det som skal skje i dagens gudstjeneste er litt fremmed for oss, så derfor må vi bruke et par minutter på å øve, iallfall på minst én sang som er ukjent….

Hva skjedde? Jo, denne lille utenomgudstjenestlige innledingen i kollektiv vi-form gjorde at alle fikk følelsen av at her kommer noe som vi faktisk ikke kan. Og det er ikke bare jeg som ikke kan det! Da må vi øve. Når ellers i kirken har vi anleding til å øve på ting vi ikke kan?

Organistens fem-minutters skoletime hadde også en mentalpedagogisk funksjon. Den ufarliggjorde muligheten for å skulle komme til å gjøre noe feil i den gudstjenesten vi skulle delta i.

Noen ganger skulle jeg ønske at både presten, organisten og alle vi kirkevante satt oppunder taket og skuet ned i kirkebenkene – særlig mot dåpsfølget. Hva ville vi se? Jo, vi ville se mennesker som langt uti første vers av salmen fortsatt sitter og leter i den røde salmeboken, mens de skulle ha vært i den tynne blå. Vi vil oppdage flere som ser lettere frustrert over skulderen til naboen foran, i håp om å finne ut hvor i programmet vi her, og hvorfor noen plutselig synger Kyrie Eleison når den sangen faktisk ikke har noe nummer i salmeboka.

Kjærligheten

Gudstjenesten har et innhold som gir noe for både troen og tvilen. Jeg hører med blant dem som er glad i gudstjenesten og det fellesskapet som kan skapes både i kirkerommet, og også ved kirkekaffebordene rett etterpå. Men det er mange som ikke opplever gudsjenesten som noe godt sted.

Noen ganger lurer jeg på om Kirkens folk er mer glad i gudstjenesten som institusjon, enn de er glad i de menneskene som skal høre til der. Om Kirken hadde en mer sjelesørgerisk omsorg for de ulike menneskene som faktisk tilhører Kirken, så tror jeg også at vi som kirke ville anstrengt oss noe mer for å komme disse menneskene i møte.

Vi må ikke bli så glade i gudstjenesten at vi glemmer at nettopp denne typen trosmøtepunkt også kan bli en ekskluderingens arena. Når gudstjenesten blir et mål i seg selv, har vi tapt – iallfall om vi ønsker å sette gudstjenesten inn i et mer evangeliserende og diakonalt perspektiv. For meg som en troende kristen blir det kunstig å tenke på gudstjenesten som ”bare” gudstjeneste. Og så skal vi fokusere på evangelisering – eller diakoni - en annen gang, og på en annen arena! Da tenker vi for smått om gudstjenesten.

Kunnskapen

Fins det et fag i teologien som heter ”gudstjenestens pedagogikk”? Hvordan tilkjemper vi oss den kompetansen som handler om å formidle og opptre sånn at folk forstår og trives? Hva er ”det lille” som skal til for at vi som sitter i kirkebenken senker skuldrene og konsentrer oss mer om å få enn å gjennomføre?

På Kirken.no står det at ”gudstjenesten skal være ramme for ekte menneskelig fellesskap”. Det opplever jeg som en godt formulert målsetting for gudstjenestelivet.

Men jeg opplever kanskje ikke at virkeligheten er slik.  Det er fortsatt for mange momenter i denne ”rammen” som gjør at det ekte menneskelige fellesskapet ikke skapes. Frykten for å feile er større enn gleden over å feire. Frykten for at det skal bli altfor tydelig at ”jeg hører nok ikke til her” er større enn gleden over faktisk å være en som gjerne vil tilhøre.

Som gudstjenende må Kirken alltid øve seg på å være også på mottakersiden, på denne fremste dåpsfølgebenken sammen med folkekirken; være mentalt til stede blant dem som fomler med programarket og famler etter tro.

Viljen

Fra mine studiedager husker jeg en heftig diskusjon i baksetet på en turnebuss full av korsangere fra det ærverdige menighetsfakultetet. Med en teologisk begrunnelse som jeg ikke husker nå, hørte jeg noen mene at gudstjenesten var kun for de troende, kun for dem som tok imot nattverden og de andre sakramentene.

I tilfelle dette er noe som Kirken (fortsatt) forfekter, da kan jeg til en viss grad forstå at det ikke er så viktig med noen form for ”inkluderende tiltak”. Men folkekirken kan umulig se slik på gudstjenesten. Gudstjenesten skal også være for dem som fomler og famler; de som en sjelden gang stikker innom og som kanskje også drømmer om et ”ekte menneskelig fellesskap”?

Kirken har en pedagogisk utfordring. Og jeg tror at den er mye mer krevende å håndtere enn den gudstjenestereformen vi nå skal sette ut i livet. Men jeg gir ikke opp å drømme om at også folkekirken på første benk skal få den gode opplevelsen av å feire, mer enn å feile!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Debatten og dei gode gjerningane
av
Sofie Braut
rundt 4 timer siden / 135 visninger
2 kommentarer
Prestasjon & relasjon
av
Maria Stensvold Ånonsen
rundt 4 timer siden / 44 visninger
0 kommentarer
Tilsyn med vitnesbyrd
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 168 visninger
1 kommentarer
Gryende helgenkult
av
Caroline Serck-Hanssen
rundt 10 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Et sprang i tiden
av
Arild Vøllestad
rundt 10 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
En trøstesløs fase
av
Svein Takle
rundt 10 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
Hemmelig synagoge i Metodistkirke
av
Peder Borgen
rundt 10 timer siden / 97 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
12 minutter siden / 316 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
25 minutter siden / 316 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Ingen å miste
40 minutter siden / 866 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Ingen å miste
rundt 1 time siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 2 timer siden / 135 visninger
roger Robberstad kommenterte på
Gryende helgenkult
rundt 2 timer siden / 116 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 2 timer siden / 316 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Fredsprisen feirer humanisme i praksis
rundt 2 timer siden / 298 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 316 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 3 timer siden / 135 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 168 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Fredsprisen feirer humanisme i praksis
rundt 4 timer siden / 298 visninger
Les flere