Odvar Omland

 Det har vært interessant å følge gang-og sykkelvegutviklingen, særlig i kommunene Asker, Bærum Drammen og Lier. Fra grus-og gressveger på samme arena til dagens standard med mange egne gang-og sykkelveger. Og også enkelte kommuner med særskilte sykkelstier.Jeg er imidlertid ikke helt sikker på hvem jeg skal "godblunke til". Uansett har jeg i den senere tid oppdaget en trivelig sykkelrute Lierkroa - Amtmannssvingen - Lierbyen- Den nedlagte flotte jernbanetraseen - Lierkroa. Men heldigvis finnes det utmerkede sykkelmuligheter i mange kommuner i dette landet.. Det som opprører meg er enkelte uvettige bilister en kan lese om, som "hater" syklister. Ja, som ved sin oppførsel gjør det livsfarlig, dersom en syklist "forviller" seg ut i kjørebanen. Selvfølgelig finnes det også uvørne syklister, dog kommer en ikke bort fra at bilen kan være en dødsmaskin i hånden på en "sint" sjåffør med ivrig bruk av hornet. >

 Med den hyggelig økning av syklister både til arbeid, butikk og på tur ellers, er tiden inne til å bygge flere gang- og sykkelveger, ja også egne sykkeltraseer. Jeg har lenge drømt om egen sykkelveg Drammen - Oslo. Under et feriebesøk på Kypros forleden ble drømmen enda sterkere. Å sykle langs hovedvegene på egne traseer var en fryd i et land med et godt utbygd vegnett, og Norges-drømmen min ble forsterket. Hvorfor ikke et ekstra raskt løft med sykkelvegsatsing med høyeste prioritet på transportplanen - foran bane og veg 

Fantastisk historieløshet og overtramp

Man skal lete lenge etter slik historieløshet og omgåelse av sannheten som  en er vitne til i bladet Oslo. Jeg sikter til redaktørens leder i juninommret  om ”Omsorgsindustrien må dø”  . Han slakter Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Blå Kors og dets like. Han hevder at det er enorme selskaper med økonomiske motiver, ja driver ren business og kaller dem spekulative industrier.  Og vil at stat og kommuner skal bryte båndene til disse organisasjonene.

Påstanden om at de har ideologiske motiver er selvsagt riktige. Men å snakke om at de er ute etter gevinst er mildest talt  nonsens.  Jeg har i  mange år fulgt oppmerksomt med hva de nevnte organisasjoner står for.  Det kan ikke sies ofte nok at det er ikke-kommersielle organisasjoner med motivasjon til å hjelpe mennesker i nød. Ja Blå Kors har som motto å ”sette himmel og jord i bevegelse”  for dette formålet. En organisasjon som startet her i landet for over 100 år siden. Det var en sokneprest i Oslo som tok iniativet. Helt uten tanke på profit. Siden er det tusenere på tusener som er blitt hjulpet.  Derfor er redaktørens påstand  et stort slag under beltestedet og hån  mot alle frivillige, som har gjort gratis innsats i denne organisasjonen og mange mange andre.

I sin tid var jeg med å etablere en Blå Kors klinikk i Drammen, som   Drammen kommune og Blå Kors i Norge sto bak.   Klinikken har hele tiden vært åpne for uegennyttig å utvikle tilfredsstillende       tilbud innen rusomsorgen. Den  er kjent   for å yte kvalitativ god behanhdling til forholdsvis rimelig pris. Spør bare  fagfolk og politiker.Med dette innbyr jeg ansvarlig redaktør av bladet Oslo, Anlov P. Mathisen til å ta en tur til nevnte klinikk, Bragnernes Behandlingsenter.  Snakk også gjerne med kommunepolitikerne i byen.

Odvar Omland

Seniorpolitiker (KrF)

Til ettertanke i dødens hage
Et fredens og ettertankens sted. Passende ord på en kirkegård. Min ektefelle og jeg har våre foreldre og besteforeldre gravlagt på hver vår kirkegård ? i Melum og Helgen. Særlig i de senere år har vi forholdsvis hyppig besøkt disse stedene. Jeg berømmer kirketjenerne for den flid de viser for å holde de dødes hager i stand. Men tankene går også til de kjærlige hendene som hegner om sine respektives gravsteder.

Å vandre mellom gravene og se mange kjente navn er en vandring i minnenes og ettertankens verden. I takknemlighet for de mange en har fått møte i livet og får anledming til å minnes i dødens hage. Det slår meg virkelig at døden er en del av livet. Hvorfor har det blitt tabu å snakke om den? Tidligere døde man ofte hjemme med sine kjære rundt seg . Kisten sto enten i et rom i hovedbygningen eller på låven. Jeg husker spesielt min far tok meg med på låven der bestefar lå. Han åpnet kisten, strøk den døde over håret samtidig som det stille kom:FAR. Det var faktisk en god alvorsstund for en ung mann på 20 år. Jeg skulle ønske en fikk tilbake noe av ?hjemmets atmosfære? ved den siste reis. Geriatriske overlege Stein Husbø har hatt noen vektige tanker om å få dette mer naturlig knyttet til ?hjemlige sysler?. Kanskje også den kjente og delvis omstridte professor i sosialmedisin Per Fugelli er verdt å lytte til . Fugelli mener at jakten på litt mer tid kan virke forstyrrende på det å forsone seg med at døden kommer. Han føyer til:? For meg er det viktigere å lage en stemning og virkelighet preget av fred og verdighet rundt siste del av livet. Alle hare selvsagt lyst til å leve. Men siste del av livet er en viktig akt. Den bør ikke vært styrt av en galopp etter nye muligheter for livsforlengelse. Vi må godta at døden kommer.? Fugelli kommer visstnok med en bok senere om sine ?dødstanker?.

Men tilbake til min vandring i de dødes hager. Som en enkel troens vandringsmann kommer naturlig nok evighetsperspektivet i mine tanker, som bærer håpet i seg om en oppstandelse. Prestens ord ved gravkanten minner meg om det: "Av jord er du kommet, til jord skal du bli og fra jorden skal jeg igjen stå opp.". Og der jeg går sakte og alvorlig med respekt, smatter jeg på ordene fra Jesus: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør?. Håpet om et evig liv styrkes under vandring mellom gravene. Jeg tror for ramme alvor at det må være et liv etter dette. Når jeg lukker grinden ( denne gangen ved Melum kirkegård) er det faktisk en stor forventning hos 86-åringen om en oppstandelsens morgen.

Odvar Omland
Tidl. Melumssokning

Vis poster 1-3 av 3 Del på:

Annonse

Prioritering av svake grupper

Helsedirektør Bjørn Larsen har satt i gang en nødvendig debatt når det gjelder prioritering av helsetjenester. Hittil er det pasienter med kroniske sykdommer, rusavhengige og syke eldre deriblandt demte som har tapt i kampen nom helseressursene.  Politikerne bør nå virkelig komme på banen og ikke som hittil skyve ansvaret over på fagpersonalet. De to statlige prioriteringsutredningene ledet av tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning anses som gode grunnlag for debatten.

 Helsedirektøren ønsker modige politikere som tør å debattere vanskelige temaer som:

-Oftere nei til svært dyr livsforlengende behandling

-Økte egenandeler for en rekke behandlinger, blant annet sykehusopphold

-Nei til offentlig finansiering av flere tilstander, som for eksempel barnløshet

-Tøffere særbehandling av friskere grupper, for eksempel rusavhengige

-"Lønnstilskudd" for leger og sykepleiere innefor lite prestisjefulle helseområder.

Jeg er besnæret av den prioriteringsmodell som er foreslått av prioriteringsutvalget - utredning nr 2 med tittel "Prioritering på ny" -NOU 1997:18 kapittel 9 side 96 ff.

Det er anført 4 prioriteringsgrupper:

Prioriteringsgruppe 1: Grunnleggende helsetjenester

Prioriteringsgruppe 2:   Utfyllende helsetiltak

Prioriteringsgruppe 3:   Lavt prioriterte tjenester

Prioriteringsruppe 4:     Tilbud som ikke skal finansieres av det offentlige

Jeg har merket meg at pleie- og omsorgstjenester er med  både i gruppe 1, 2 og 3. Gruppe 1 omfatter pleie og omsorg som kan sikre tilstrekkelig næringsinntak, naturlige funksjoner, hygiene, påkledning og mulighet for ytre stimulering eller sosiale kontakter.

Egentlig burde disse behov stå først i prioriteringruppe nr. 1 foran de andre tiltak som er nevnt i samme gruppe.

 Uansett må FOREBYGGING  bli   prioritert atskillig høyere. Etter det en har fått opplyst reiser forebyggingstiltak bare med 3% av de samlede helsetjenester.

For øvrig har jeg ment at brukere av helsetjenester bør finne seg i større egenbetalinger, men selvfølgelig slik at minstepensjonister og andre med lite å rutte med blir skjermet.

Vel, mine anførsler er bare en smakebit, men håper at de kan føre til en intens og saklig debatt.

I første rekke med sikte på å bedre tapernes situasjon. Vi bør ha samhandlingsreformen i bakhodet.

tantene hopper på prioriteringsdebat

Helsedirektør Bjørn Larsen har satt i gang en nødvendig debatt når det gjelder prioritering av helsetjenester. Hittil er det pasienter med kroniske sykdommer, rusavhengige og syke eldre deriblandt demte som har tapt i kampen nom helseressursene.  Politikerne bør nå virkelig komme på banen og ikke som hittil skyve ansvaret over på fagpersonalet. De to De to statlige prioriteringsutredningene ledet av tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning anses , blant annet sykehusopphold

-Nei til offentlig finanmsiering å være gode grunnlag for debatten. Helsedirektøren ønsker modige politkere som tør å debattere vanskelige temaer som:

-Oftere nei til svært dyr livsforlengende behandling

-Økte egenandeler for en rekke behandlinger, blant annet sykehusopphold

-Nei til offentlkig finansiering av flere tilstander, som for eksempelk barnløshet

-Tøffere særbehandling av friskere grupper, for eksempel rusavhengige

-"Lønnstilskudd" for leger og sykepleiere innefor lite presisjefulle helseområder.

Jeg er besnæret av den prioriteringsmodell som er foreslått av prioriteringsutvalget - utredning nr 2 med tittel "Prioeritering på ny"NOU 1997:18 kapittel 9 side 96 ff.

Det er anført 4 priorireingsgrupper:

Priorziteringsgruppe 1: Grunnlewggende helsetjenester

Prioriteringsgruppe 2:   Utfyllende helsetiltak

Prioriteringsgruppe 3:   Lavt prioritert tjenester

Årioriteringsruppe 4:     Tilbud som ikke skal finansieres av det offentlige

Jeg har merket meg at pleie- og omsorgstjenester er med  både i gruppe 1, 2 og 3. Gruppe 1 omfatter pleie og omsorg som kan sikre tilstrekkelig næringsinntak, naturlige funksjoner, hygiene, påkledning og mulighet for ytre stimulering eller sosiale kontakter.

Egentlig burde disse behov stå først i prioriteringruppe nr. 1 foran de andre tiltak som er nevnt i samme gruppe.

 Uansett må oprdet FOREBYGGING  få et skikkelig innhold og bli   prioritert atskillig høyere . Etter det en har fått opplyst reiser forebyggingstiltak bare med 3% nav de samlede helse tjenester.

For øvrig har jeg ment at brukere av helsetjenester bør finne seg i større egenbetalinger, men selvfølgelig slik at minstepensjonister og andre med lite å rutte med blir skjermet.

Vel, mine anførsler er bare en smakebit, men håper at de kan føre til en intens og saklig debatt.

I første rekke med sikte på å bedre tapernes situasjon. Vi bør ha samhandlingsreformen i bakhodet.

Tas demensplanen alvorlig?

Det er ikke lett å bli fortrolig med at det kjæreste en har nesten ikke husker noe lenger på grunn av utvikling av demens, ja alzheimer. Selv om det offentlige og familie, ja naboer stiller op-   Samtidig surrer det stadig i tankene min hvordan denne sykdommen kan få mer oppmerksomhet. Det må ikke aksepteres at demens er tabu lenger.
 Hva så med tilbudene? Vi har fått en statlig demensplan fram til 2015 som mer eller mindre iverskettes rundt i kommunene. Som leder i Asker eldreråd synes jeg Asker er kommet godt i gang. ja man er faktisk blitt en modellkommune. Men det er grunn til å være urolig både i Asker og andre kommuner for situasjonen på grunn av mangel på tilbud i og utenfor institusjon. I Asker er det faktisk sykehjemskrise. Derfor bør det arbeides på flere fronter. .
 Jeg håper at staten ikke sparer på midlene når det gjelder å få satt gang pilotkommuner som kan samhandle med sykehusene for å bedre bedre situasjonen. . Og at flere sykehjemsplasser kommer opp og stå. Ta også gjerne i bruk "fornuftig" omsorgsteknologi Men glem ikke "en hånd å holde i". Hva det betyr "å klemme hårdt til" har jeg virkelig fått erfare.
I en nødvendig tiltakskjede for en bedre demensomorg må det også legges til rette for at fastlegene trekkes inn i et forpliktende tverrfaglig samarbeid . > > > Men det bør også understrekes at ikke bare er det medisinske og pleiemessige behov hos brukerne , men også åndelige forhold som skal ivaretas, der pasienten ønsker det. Jeg fikk et godt eksempel på dette da en sykehjemsprest intervjuet min ektefelle om hennes tro. Hun blomstret opp og "tok regien". Det var en fantastisk fin opplevelse.
 For øvrig kan ikke la være å understreke den spesielle utfordringen det er å sørge for at pårørende ikke blir utbrente og at de får den avlastning som trengs . Kanskje en også bør vurderes en bedre omsorgslønn-ordning.-

 Uansett håper jeg at alle kluter settes til for å gjøre livskvelden så lys som mulig for demensgruppen. Jeg minner om at det i demensplanen er anført at omsorgstjenestene må ta utgangspunkt i at demens er en sterkt voksende årsak til behovet for tjenester.

Jeg konstaterer at ledende KrF-ere er lite begeistret for at Høyre vil ha bort bestemmelsen om pappapermisjon. Det er forståelig så lenge nåværende handlingsprogram hjemler pappapermisjonen. Imidlertid er jeg  er ikke sikker på om mange i grasrota i KrF for øyeblikket er særlig  begeistret for pappa-regelen.. Jeg må innrfømme at jeg har sans for Høyrevedtaket. I alle fall må det ikke stenge for et samarbeid medllom H og KrF.

Uansett bør KrF og H gå sammen i forsøk om  å begrense statens makt i forhold til familier, indi vider og kommuner.

Alarm
Den profilerte og kontroversielle samfunnsdebattanten Hanne Nabintu Herland har skrevet en interessant bok under tittelen ALARM. Hun belyser i boken en rekke områder hvorfor hun mener den norske kulturen er i krise. Hun skriver at det er på tide å høyne   respekten for den tradisjonelle norske kulturen. Og hun føyer til at en må kreve respekt for troende menesker og forventer reel religionsfrihet.
Hun påpeker på at pietismens  opprinnelige glød inneholdt en uimotståelig optimisme som la grunnlaget for den moderne  norske stat. slik som Francis Sejersted har uttrykt det. Og da kommer en ikke utenom investor, finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge  som sto i spissen for konstruktiv  samfunnsbygging basert på en cocktail av ansvar, moralske plikter og solidaritet. Han var opprøreren som tok oppgjør med fordrukne prester og tørrla hele landsdeler. Hauge bidro til en reformasjon som gjenreiste respekten for dem kristne etikkens evne til å motivere til hardt arbeid, fellesskap, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier.Hans ansvar og initiativ for bygging av næringslivet står som en milepel i Norges historie. Det er en kjennsgjerning at Hauges påvirkning var avgjørende for at Norge utviklet seg til en moderne stat.

Vi trenger i dagens sekulariserte samfunn å bli minnet om mannen Hauge med ønske om at Ånd og Hånd må gå i takt igjen.. Jeg har sagt det før og gjentar: La oss be om en Haugevekkelse. Samtidig bør vi støtte opp om det arbeide som Haugeinstituttet gjør i inn- og utland.
Og for all del: Boken ALARM bør leses i bygd og by eller kanskje gjøres det allerede.

> Jeg leser i Vårt Land 21. april at stortingsrepresentant Harald T. Nesvik
> (FrP) heier på Inger Lise Hansens landbrukspolitikk. Ifølge massemedia vil
> Inger Lise at gårdsbruk skal selge lokalt produsert brennevin og vin. Dette er
> vel ikke akkurat KrF-politikk, og bør vel heller ikke bli det. Selv om jeg er
> svært landbruksvennlig. "Bonden" sitter fast i meg siden jeg som unggutt
> sammen med far under siste verdenskrig brøt opp verdifull ny jord for
> dyrking. Men jeg ønsker at våre åkrer skal nyttes til andre forhold enn "å
> skjenke folk fulle"
> Jeg er lei meg for at vår nestleder i tillegg til en del andre saker avviker
> fra det program partiet skal arbeide etter fram til 2013. I den forbindelse
> er jeg glad for at at erfarne KrF- politikere rykker ut. I Vårt Land 31.
> mars er Lars Gunnar Lie og Solveig Solli på banen. Solli er urolig for de
> mange nye signalene som er båret til torgs. Usikkerheten gjør at en ikke helt
> vet hvor partiet har tenkt å gå, føyer hun til.
>> Vi trenger derfor en aktiv "heiagjeng" for bevaring av partiets verdirøtter
>> med bekjennelsesparagrafen i spissen. Det er verdirøsten som først og fremst
>> skal lyde i det offentlige rom , men selvsagt med et avktiv "samfunnsrøst"
>> med basis i programmet, Også med vilje til fornyelse uten å rokke med
>> verdiprofilen.
>
>

>>
>>
>>

--------------------------------------------------------------------------------
INFORMASJON: Denne e-posten er blitt skannet av Symantec Enterprise Anti-Virus, og IronPort Anti-Spam

 Forleden holdt jeg et foredrag for en god del seniorer  om eldreomsorgen i nåtid og framtid. I debatten  etterpå spurte en politiker om hvem av de eldre jeg  trodde hadde mest behov for hjelp. Å gi et entydig svar på¨dette var  selvsagt nærmest håpløst med noen korte setninger,  men jeg nevnte enslige eldre og funksjonshemmede som ikke har råd til å koste på seg det som de fleste av oss kan. Minstepensjonister -kanskje særlig i større byer - kan ha det trangt økonomisk. Men enda mer "hjerteskjærende" kan det  være å oppleve ensomhet. Redaktøren av tidsskriftet Fast Grunn skrev en tankevekkende artikkel om dette i nr. 1/2010. Han uttaler blant annet at vi er blitt et samfunn med individualisme som en "verdi". Baksiden er ensomhet. For vi er skapt til fellesskap.
> Noen få velger vel ensomheten, men de fleste "roper" etter kontakt med andre.
> Hvem har en strategi for ensomme eldre, spør Sjåstad. Han fortsetter:
> "Hvem bruker energi på denne gruppen? Jo noen gjør det.Men de eldre ensomme er svært mange. og de blir flere." Hans sluttssats er: "De  trenger  oss - som en utstrakt hånd fra samfunnet og som en utstrakt hånd fra  himmelen."
>
> Kanskje små kvinne- og mannsgrupper og blanda grupper kan være en håndsrekning til de ensomme.  Kristent Mannsarbeid (KM) prøver.
> Uansett har den enkelte av oss og samfunnet et ansvar for å gjøre det mest mulig  trivelig for  at de ensomme   har  et nettverk rundt seg. Av familie,. naboer og venner.
>

>
> Hvis vi skal  ha et pålitelig velferdsystem også i fremtiden må vi forberede oss på en ny realitet allerede nå, skriver direktør Sigrun Vågeng, Kommunenes Sentralforbund.i Ukeavisen 26. februar.  Hun vet tydeligvis hva hun snakker om, og bør bli hørt. Prognoser om aldringen i befolkningen understreker også  Vågengs fremtidsrettede innlegg.
>
> Det er i den forbindelse  grunn til å spørre hvordan man  egenlig skal møte morgendagens utfordringer. Når ikke det offentlige kan fikse alt i dag, hva da med fiksingen framover? En har inntrykk av at hverken lokale eller sentrale myndigheter hittil  har tatt "aldringsspøkelset" tilstrekkelig inn over seg. Det er ikke nok med demensplan til 2015 og verdighetsgaranti for eldre, når ressursene mangler. Selvsagt kan nok mange kommuner prioritere anderledes, men staten må finne seg i å bære hovedskylden for eldreomsorgens utilstrekkelighet.
>
> Hvorom allting er tror jeg man trenger en  bredt sammensatt eldrekommisjon/velferdskommisjon   For å få fram tankegods   gjerne fram til 2050 for dens saks skyld. Vi har nasjonale planer for ditt og datt, men en nasjonal plan for å løse eldrebølgen savnes sårt. En ev. slik kommisjons arbeid bør derfor blant annet   munne ut i forslag til en slik plan.
>
>
> )
>
>

I den ågående debatt om vedkjenningsparagrafen og andre saker  i KrF håper jeg at mange mange flere  unge og eldre medlemmer i KrF kommer på banen. Send din mening til strategiutvalget. Titt samtidig  litt nærmere på professor Torleiv Austads analyse om kristendom og politikk På en KrF-konferanse 26. januar 1990 holdt han  et foredrag med tittelen:"Hva  forventer vi av et parti som kaller seg kristelig?" Foredraget  foreligger i et lite hefte og bør fortsatt være et godt grunnlag for den debatten  om bekjennelsesparagrafen. Austads analyse er nærmest  en rak motsetning til det professor Janne Haaland Matlary gir uttrykk for i Aftenposten 14.februar under  overskriften:"All menighet må ut."  "Meninghets-munnhellet" om KrF   tror jeg for øvrig  ikke er noen rett karateristikk. Jeg synes KrF`s program taler om et skikkelig politisk parti. men selvsagt med fremheving av at en bygger  på "det spesifikt kristelige". Den "utvanning" som Matalary er talskvinne for og som hun visstnok  ønsker skal skje ved unge "broliere", er nok en fare for å bli feilslåttt fiske. Altså at KrF  skal likne Kristendemokratene i Tyskland under  Angela Merckels ledelse. For de svenske kristendemokratene slo det visstnok ikke noe heldig ut. De er ute av Riksdagen.
Som en god motvekt til Matalarys tankegods har jeg   spesielt merket meg Austads  uttalelse om at et parti som programmessig vil være kristelig, er det rimelig å forlange personlig tilslutning. Det er  ikke likegyldig for den politiske kurs hvordan politikerne forholder seg til den kristne tro. Og Austad slår fast at kristendommen har et brohode over til det politiske liv.
Å fjerne bekjennelsesparagrafen er vel  å ta bort noe av den livsnerven som grunnleggerne av KrF i 1933 fremhevet. Det ble da presisert at det kristelig grunnsynet står over parti og partigrensene.
 Jeg tror ikke det  er vegen å gå slik som Trøndelag Fylkespartis ønsker, nemlig kun å forplikte seg bare  på partiets grunnsyn og program. Hvorfor "underslå" ordet KRISTEN? Ønsker man bare å være et "normalt" parti som alle de andre?
 For ikke å bli m isforstått: Jeg unner KrF å fornye seg slik at velgerne får klart inntrykk av et parti med tydelig tale- også når det gjelder  eventuelle samarbedisløsninger. For mitt vedkommende har jeg og e
 Odvar Omland
 seniorpoltiker (kRf)

Kristent Mannsarbeid
           (KM)

er en uavhengig tverrkirkelige "utømret" bevegelse på Bibelens grunn - med de ti bud, trosbekjennelsen og fadervår som anførere. Ønsker kontakt med menn i alle aldre. Motto: Oppmuntre til ansvar i hjem, menighet og samfunn. Medvirke til vennskap og Den gode samtalen. Arbeidsmiddel: Bl.a. lokale mannsgrupper . KM-INFO utgis 3 - 4 ganger i året.
Utover hele landet finnes der nå et forholdsvis stort antall mannsforeninger knyttet til kirken og kristne organisasjoner, men også mange andre grupperinger.. Disse er organisert på forskjellige måter: De fleste er studie- eller samtalegrupper av varierende størrelse som fortrinnsvis samles i heimer; noen også på forsamlingshus en gang i måneden, kanskje også oftere. En del større mannssamlinger, særlig på tettsteder, kan ha sine møter annenhver uke. Og noen kan ha opp til 140 ? 150 tilstede på sine møter.
En del mannsgrupper samles til forskjellige praktiske aktiviteter med ulike formål.

Mannsgrupper i by og bygd bør kunne være viktige fora i samfunnsdebatten.

Nærmere opplysninger på KM`s hjemmeside under adresse: www.kristentmannsarbeid.net

I den til dels opphetede debatten som pågår om KrF-nestleder Inger Lise Hansens utspill måtte jeg ta fram en del avisutklipp i forbindelse med at hun ble valgt til nestleder for ca. 5 år siden. Såvidt jeg forstår har landsmøtet i KrF den gang vært klar over at de valgte en ny kost - radikal og kontroversiell. Hun har hele tiden ønsket et "romslig" parti. Til Dagbladet sa hun på et tidlig tidspunkt at hun ville ha vekk partiets bekjennelsesparagraf og har også hevdet
andre radikale standpunkter som ville bryte med dagens KrF-program. Jeg går ut fra at hun har kjempet for å få fram sine synspunkter da det nåværende partiprogram ble behandlet - et program som ikke er et år gammelt.

At hun fortsatt hevder synspunktene åpenlyst bør være OK. Imidlertid burde en ha ventet av "en politisk nese" at Aftenposten ikke var stedet for utbrudd , men den lokallagskonferansen som hun forleden deltok i .Å hisse seg så sterkt opp over dette, klarer jeg idog ikke..Jeg er riktignok dypt uenig med hennes medisin, men jeg synes de tusen blomster bør blomstre innen våre rekker. Går det ikke an for radikale og konservative fløyer i partiet på en eller annen måte finne en brukbar "fornyet" plattform? Selvsagt lojale mot det partiprogram som dets høyeste organ, landsmøtet til en hver tid står for, og som partiledelsen i felleskap må forholde seg til. Slik at en ikke opplever "bakholdsangrep".. Partilederen understrekket meget bra i innlegg i Vårt Land 3. februar den kontrakten partiet har med velgerne fram til 2013. Derfor trengs det etter all den ordvekslingen i Verdidebatt.no og andre steder litt mer ro i rekkene, for å kunne konsentrere seg om gjeldende KrF-politikk. Og la strategiutvalget få stelle med sitt.
At den debatten som nå pågår om KrF`s strategi også ble en debatt om partiets fremtidige politikk var vel for øvrig neppe til å unngå. .Men som en uhelbredelig KrF-er siden 1945 har jeg lyst til å be om at fred og forsoning må få råde mellom kristne grupperinger i respekt for hverandre, og finne ut at det går an leve med uenighet på demokratisk vis. . Er ikke kompromisser mulig?
Og så hadde jeg lyst til å rope det ut så høyt som mulig: Bli i KrF og kjemp for alt hva du har kjært..
Vii trenger fortsatt KrF.-røsten
Odvar Omland

Dødahjelp til 90-åringer?
> > > > Som 86-åring har jeg dersom jeg når de 90, noe å se fram til om psykolog Kari Vigeland skulle få gjennomslag for sin "aktive dødshjelp" . Hennes uttalelser i Vårt Land 4. desember ifjorvirkernoe  skremmende. Fra barnsben har jeg hørt om livets ukrenkelighet. Men ved 90+ ønsker altså psykologen "å gripe inn i ens liv". I hennes klargjøring  i Vårt Land 25. januar har hun etter min mening moderert seg noe.. Uansett står det heldigvis  å lese i offentlige helsedokumenter at de norske samfunnsmålene om rettferdighet og fordeling står sterkt og at helsetjenesten er for alle. Med dødshjelpdebatten hengende over hodet på en, er det derfor på sin plass å hente fram utredningen om livshjelp (NOU 1999:2) - behandling , pleie og omsorg for uheldbredelig syke og døende. Anbefalinger om lindrende behandling i eget hjem, enheter (palliative) og hospice har dessvere på langt nær blitt fulgt opp. Og i denne forbindelse kan Kari Vigeland og kjempe sammen
> > > > Selvsagt er det et stort dilemma samfunnet står overfor når det gjelder å skaffe ressurser til eldreomsorgen i årene fremover. Det trengs en mer konstruktiv debatt og deretter handling når det gjelder prioriteringer av de totale offentlige ressursene, familienes og de frivillige organisasjonenes innsats . Og ikke minst om de store ressurserne som de fleste eldre rår over.
> > > > Hittil kan en nemlig ikke si at poltikerne har tatt tilstrekkelig inn over seg eldrebølgen som står for døren. Informasjon om det som kom fram på en konferanse i Oslo 30. november om "ALDRING - SAMFUNN - OMSORG" burde være et godt grunnlag. Rapporten om "Helse, familie og omsorg over livsløpet" utgitt av NOVA (Institutt fo forskning om oppvekst, velferd og aldring) kan vel også være et puff for debatt om fremtidens eldrepolitikk. En appell til de 430 kommunale eldrerådene i landet: Som vaktbikkjer bit dere fast i kommune- og stortingspolitikere!
> > > >
> > > > Odvar Omland

             > > > >
> > > >
> > > >
> > > >
> > > >
> > > >

Jeg leste med interesse et debattinnlegg i Aftensposten 22. januar med overskriften: "Ta oss fedre alorlig".Forfatter: Kjetil Edvardsen (pappa  til tre). En sterk appell om at kvinner må slippe mannen  til , selv om det forstyrrer kvinnenes  innlærte og intuitive måte å arbeide på. Artikkelen gir inntryk kav at Edvardsen og ektefelle har funnet fram til en meget brukbar samhandling i hjem og kontmed barnehage og skole. Han fremholder for øvrig  at "farsstemmen" ikke blir tatt særlig hensyn til  i det "underforståtte"  feministiske fellesskap som råder lærer/pedagog og forelder.

Langt på veg kan jeg følge forfatteren.  Det er grunn til å spørre om feminismen har fått fcr lange  tøyler i  hjem og samfunn. Edvarsens forlangende om å bli anerkjent som og stilt krav på lik linje med sin kone som omsorgsperson synes  i hvert fall berettiget. .

La oss ta denne ballen, men "spar" mannen i debatten.. Som leder av Kristent Mannsarbeid som har som motto å motivere mannen til innsats i hjem, skole, menighet og samfunn ser jeg fram til en givende meningsutveksling under mottoet SAMHANDLING.

Paulus-år
Kanskje det er på tide å løfte Paulus mer fram i dagen. Paulus regnes som den første europeer - den høyt utdannede rabbien, som var fortrolig med gresk litteratur og filosofi (noe som framgår av talen på Areopagos), Han var romersk statsborger. En markant skikkelse med solid plass i Bibelen. En gudbenådet stor evangelist.
Den romersk katolske kirke har erklært tiden 28. juni 2008 - 29. juni 2009 som Paulus-år. Paven inviterte alle kristne til å trenge dypere inn i apostlenes lære i dette Paulus-året.
Den protestantiske kirke har vel enda større grunn til å besinne seg på apostlenes lære. Det er å håpe at Paulus`s skrifter kan få skinne klart med sitt Gud-inspirerte budskap nå i det 21.århundre også i Norge. Kanskje Den norske kirke burde ha  erklært 2010 som Paulus-år, som enkelte foreslo-. Kan vi få det i 2011?

Ttrygghet, nærhet, dialog og stabilitet skal prege eldreomsorgen . og at det en ikke bare skal ivareta kommunale budsejettbehho i omsorgen , skrev to forskere i UIb, Kari Wernes Karen Christensen i en aviskronikk for ca. 1 år siden. Overskriften lød: Roboter i eldreomsorgen. De hevet en stor pekefinger. . De advarte blan annet mot å gjøre dette til et økonomisk regnestykke som i verste fall kan gå i favør av å la roboter fremfor nmennesker gjøre osorgstjenester.

Den rake motsetning er et debattnnlegg i Aftensposten 7. mai 2009, som sa at vi trenger politisk mot og nytenkning for å møte eldrebølge og kvalitetskrav. "Mer omsorg med ny teknologi" het det. Det var politisk rådgiver , Tarje Bjørgum i foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter som står bak dette innlegget.

Da jeg leste artiklene måtte jeg se etter hva ordet Roboter egentlig betydde.Den skal visstnok kort og godt bety "arbeider" og stammer fra et skuespill av den tsjekkiske fofatteren Karel Capek. Den første såkalte menneskeroboten kom i 1925. Jeg spør uærbødig: Blir rotbotene den hjemmebaserte arbeideren i fremtiden?

Med artiklene i bakhodet kastet jeg meg over Teknologirådets rapport om å legge det til rette for omsorgsteknoligi. Der oppdager jeg raskt at en snakker mer enn om roboter til å vaske golv. Der kan en lese om at omsorgsmottakere kan få tilbud om trygghetspakke med teknisk utstyr med fallsensorer, medisiseringsautomat, dørkontroll. Mennesker med demens kan utstyres med kroppssensorer som overvåker helsetilstanden. Og så surrer samtidig smarthustanken i hodet mitt. For en tid tilbake hadde jeg artikkel om smarthus for fremtidens eldre i endel aviser. Uante muliger foreligger. Som en parentes leste i VG forleden at en yngre kar har oppfunnet et usynlig gjerde styrt av GPS for å holde geiter innen et bestemt område.

Uansett håper jeg man finner balanse mellom robotene og de varme hender. Og vi trenger fortsatt de gode ord fra gode venner som beste balsam livet kjenner, som Selma Lagerløf uttrykte det i sin tid.

I de siste årene har jeg i min lesning prioritert biografier med politisk tilsnitt. I disse dager har jeg kastet meg over boken HISTORIEN, MYTEN OG MENNESKE HÅKON LIE. Akkurat nå har jeg latt øynene falle på et møte mellom Lie og avdøde generalsekretær i KrF, Olav Bryn. Bryn hadde troppet opp på Lies kontor for å vite hvordan man la opp en valgkamp og bygget opp et politisk parti. Bryn fikk en grunndig leksjon. Kanskje nettopp dette møte var det som ga Bryns parti så mye som 8% tilslutning ved valget like etter krigen. Selv om Haakon Lie var ateist så han med blide øyne på KrF. Hadde det også noe å gjøre med hans positive holdning til Israel? Uansett sa det noe om fellesskapsånden i 1945. Lie synes også godt om at krF hadde et betydelig innslag av velgere fra lavtlønnsgrupper. I sosial- og økonomisk politikk har for øvrig partiene lignet hverandres standpunkter i betraktelig glad. For noen år siden dristet jeg meg til å skrive en avisartikke om Ap og Krf kunne finne fram til en felles holdning for fremme av edruskapen i vårt land.

Jeg må innrømme at jeg har hatt stor sympati for Ap`s kamp for de svake. Haakon Lie var en god eksponent for dem som trang hjelp. Han var ikke bare hardtslående og maktmenneske, men det ble også sagt om ham at han var varmhjertet, , gjestfri og gavmild, og for de sultne i den tredje verden ville han "gjøre alt.

Jeg skulle gjerne sett at KrF hadde funnet en plattform sammen med Ap, men på bakgrunn av avstanden når det gjelder kristen verdiforankring ansees det nesten håpløst.  Derfor har også partiet funnet det hensiktsmessig å holde seg til den borgerlige leiren. Et lite sukk i den forbindelse: Ledelsen i KrF bør kunne åpne for et eller annet samarbeidsgrunnlag, der FrP er inkludert. Det er flere på grasrota som er uenig med partiledelsens negative holdning. Men det er "von i hangande snøre". og derfor er det også håp om at klimaet kan endres innen 2011.

Rusmisbrukere og familievern
Helene Freilem Klingbergs innlegg i Vårt Land 20. november om "Barnekonvensjonen fyller 20 år" er tankevekkende, men gir håp. I hodet mitt har det i det senere svirret behovet for  større innsats for    barn av rusmisbrukere som lider.  Man har nevnt et tall på 120.000 i Norge, .men det er trolig for lavt. Hva i verdensmålestokk?  Barnekonvensjonen skal vel gjelde  også for dem:
> > -Barn har rett til å overleve
> > -Barn har rett til utvikling
> > -Barn har rett til beskyttelse
> > -Barn har rett til å delta
> > At det enda er et godt stykke å gå fikk vi høre fra
> > barn av en  rusmisbruker, som holdt foredrag på    nettverkskonferanse til Blå Kors forleden. . En inspirasjonssamling  etter den TV-aksjonen 2008, som  skulle gå  til Blå Kors barneprosjekter i inn og utland. Foredragsholderen var genralsekretær i den ferske organisasjonen BAR (Barn av rusmisbrukere), Marius Helland Sjømæling. Faktisk en organisasjon inspirert av  TV-aksjonen og Blå Kors. En organisasjon som skal fremme barn av rusmisbrukeres posisjon og stemme i samfunnet.. Marius minnet oss om pasientrettighetsloven . Han gikk også til frontalangrep på dagens barnevernslov. En lov som han mente skapte unødige hindringer både for barnevernet og den enkelte klients behov.Derfor har BAR bedt helse-og sosialkomiteen i Stortinget om en fulstendig revidering av barnevernsloven  samt evaluere statlig og kommunalt barnevernsarbeid.  I den sammenheng har jeg merket meg framstøt fra KrF som peker på at flere av de barna som vokser opp i et miljø der rus misbrukes  må   hjelp settes inn på flere fronter.. Det forutsettes at  denne saken får høy prioritet også i andre partier. Rusomsorgen har dessverre  blitt stedmoderlig behandlet i mange år. Og trenger derfor en stor ansiktsløftning for å unngå at «problemet vokser oss over hodet». . Samtidig bør BAR bli hørt med sitt rop om en tilfredsstillende lov om barnevern. Ja, kanskje  burde man endre navnet til lov om familievern, som den  unge entusiastiske  generalsekretæren antydet.
Hva mener du?

Odvar Omland
 Mangeårig Blå Kors medlem

Skl KrF bli partiet som våger å kjempe mot diskrimering av de edlre?  Jeg håper på det etter det partileder Dagfinn Høybråten sa i forbindelse med sin tale til landsstyret i partiet forleden:

"Jeg tror KrF framover enda sterkere må markere oss som et parti som tør der andre tier.

Da tenker jeg for eksempel på at KrF enda tydeligere må påtale den aldersforakt som holder på å utvikle seg her i landet.

Det skal ikke være slik at man presses til sides bare fordi man har passert 55 eller 65 og har skaffet seg lang erfaring, men kanskje ikke orker like mye som før. Det trengs rett og slett en holdningsendring.

KrFs politikk for eldre handler om respekt. Der andre ser kostnader, ser vi den kraft som har bygget opp det samfunn vi er takknemlige over å få leve i. Vi vil gi verdighet i omsorgen, men vi aksepterer ikke at eldre mennesker plasseres i institusjoner og for øvrig forventes og tie stille. Eldre skal ha samme oppmerksomhet og del i samfunnslivet som yngre.

Dessuten er jeg overbevist om at KrF bør være krystallklar i kampen mot sorteringssamfunnet. Her er det mange som tier, og ser vekk. Da er det desto viktigere at KrF tør. Vi må løfte fram menneskets ukrenkelige verdi. Uansett alder. Uansett kapasitet eller evner. At vi ikke skal sorteres bort når vi er små, eller stemples ut når vi er eldre. "

Vil en sørge for større representasjon i kommunestyrer og fylkesting og for at  eldre blir valgt inn på det kommende storting.? I dag er man praktisk talt renset for eldre på tinget.

 Nå er vel KrF "fadesavlg" og det en "gjorde galt" kanskje omtalt nok her i verdidebatt.no og andre steder. Tiden er overmoden til å mene noe om å få partiet opp av skandaledalen.

Jeg prøver meg med følgende:

1. Jeg opplevde tredveårenes nød med folk som ble nektet brød i butikken,. Derfor har  jeg hatt håp om at Ivar Åsens dikt skal være retningsgivende for politikken:
"Til lags åt alle kan ingen gjera, deter no gamalt og vil så vera. Eg tykjer stødt det er best, å hjelpa den, som det trenger mest."
 Det innså vår første stortingsrepresentant, Nils Lavik. I  trontale- og finansdebatten i 1939 siterte han dao gså siste del av forannevnte vers.
Kamp m ot fattigdommen kan kanskje vektlegges atskillkig mer enn det en klarte å få frem i valgkampen. Det må alltid være et varemerke ut fra kristen tankegang å
bekjempe fattigdom ute og hjemme.
Kanskje Haugearven må komme mer i fokus. En åndelig reformator  og fornyer av kristenarven. Han la grunnlaget for de viktigste folkerørslene  for utviklingen av Norge. Han skapte nye arbeidsplasser. Sekretær Per  Gunnar Olsen i LO skrev i forbindelse boken Ånd og Hånd  - Hans Nielsen Hauges etikk for ledelse og næring - av Sigbjørn Ravnåsen: "Denne boken om Hans Nielsens Hauges liv og tanker, og hans arbeid ikke minst for å skape verdier og arbeid for fattigfolk, gir god innsikt  i samfunnsforhold og arbeidsfolkas kår . Jeg anbefaler alle som er interessert i historie og utviklingen av fattig-Norge til dagens velstandssamfunn."

Kanskje  KrF burde ta nærmere kontakt med Haugeinstituttet, som ledes av Sigbjørn Ravnånsen. 

2. Det bør fremheves sterkere  at KrF er  åpen for medlemmer og velgere som er opptatt  av enkeltsaker og /eller helheten i den politikk partiet fører..
Tiden burde være inne til forsoning og kompromiesser mellom kristne grupperinger. Jeg håper man holder på det  spesifikt kristelige , så en ikke skal være i tvil hvilket fundament en bygger på i kristen politikk. Bibelen er en god rettesnor med understreking av det overordnede kjærlighetsbudet. Familien og skaperverket og livets ukrenkelighet kan vi ikke gå på akkord med.
Det må ikke være tvil om KrF`s varemerke.

Avpolitisering og fremtidens velferdsgoder

Her om dagen trakk jeg fram fra støvet maktutredningens produkt som ble fremlagt for en god del år siden. Skremmen de lesning. . Står det så dårlig til med demokratiet som den viser?. Vi kan lese om at beslutninger av betydning for fellesskapet ikke lenger skjer i demokratiske organer.Ikke kommunalt, ikke nasjonalt, ikke inter- og overnasjonalt. Storting og kommunestyrer , ja regjeringer settes på sidelinjen. Tilsynelatende fritt velgende politikere er blitt sprellende marionetter, andre trekker i trådene. Demokratiet forvitrer.Ddet dreier seg faktisk om avpolitisering av brslutningsprosesser som former for samfunn. Og politikkens abdikasjon. Det kommunale selvstyre tenderer mot å bli en tom fortidsfrase, media blir mer økonomisk børs enn meningsbærere. Ja slik uttrykker professor i statsvitenskap , Thomas Wyller seg blant annet i en artikkel forleden i Aftenposten under tittelen: "Politikken tømmes for innhold,folkestyret forvitres."

Hvordan kan det være at den store stillheten har senket seg over den fare som er på ferde? Med god grunn peker lederen av maktutredningen Øivind Østerud på at stillheten underbygger observasjonene som maktutredningen gir uttrykk for. Politikernes taushet bekrefter fotvitringen. Burde ikke det være nok grunnn til kaste seg på diskusjonskarusellen? Vi kan da ikke risikere at vårt kjære klenodie, vårt demokrati til slutt avgår med døden. Derfor håper jeg at vi får en seriøs jordnær debatt om problemene. Kanskje vi burde starte med en åpenhjertig debatt hva vi kan gjøre for å heve makten til det lokale selvstyre . Og da ikke bare med politikerne som aktører.

Dette fører meg hen til til formannskapslovene av 1837. En unik lov som gav innbyggerne rett til å bevilge og styre sine egne lokale saker. Om denne loven sa Sars i sin"Norges historie" : " Det fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så velorganisert som det ble i Norge ved lovene av 1837." La meg også ta med utatelsen fra professor Arne Berggård: "Formannskapslovene i 1837 var naudsynleg utfylling av Grunnloven, den største og viktigaste utfyllinga av Grunnlova nokon gong har fått og kunne få."

I ti år etter tiår ble selvstyre utviklet og vernet om. Med visse nødvendige og unødvendige justeringer. Det er også verdt åmerke seg at så sent som i en statlig utredning for ca. 8 år siden ble det slått fast: " Det er grunnleggende verdi i seg selv at befolkningen deltar i å løse og beslutte felles oppgaver i lokalsamfunnet..

Men det er altså denne grasrotverdien som nå holder på å forvitre. Lokalpoltikere har i lang tid fått merke at selvstyre har trange kår på tross av at stortingspolitikere sier de ønsker å verne om dette styret. Da nytter det hverken med ord eller noen klatter med frie midler. Nå vil jeg heller ikke frita lokalpolitikerne for deltakelsen i denne påståtte forvitringen. Det er slik som professor Wyller sier i sin nevnte artikkel at demokratisk fornyelse krever ledere med vilje til å utøve makt, supplert av den folkelige kontroll som bremser den altfor sterke.Et oppjustert kombinasjon av de som leder med de som ledes, basert på systembesvisste holdninger og verdier, vil kunne tilføre demokratiet nødvendig vitamininnsprøyting, føyer Wyller til.

I den sammenheng bør man kanskje reise spørsmålet om brukermedvirkning egentlig er noen tjenlig folkekontroll som "kan sette ledende politikere på den systemplass de skal være" .

Skal imidlertid nedturen for det lokale selvstyre snus til opptur bør vi som velgere bry oss atskillig mer. Slik at vi kan medvirke til å være stolt av det lokale selvstyre, og med det hedre våre forfedre fra 1837.

Men er det for sent å snu skuta når en opplever at befolkningen får flere og flere rettighetsbaserte tjenester?

Kanskje vi like godt kan frita kommunepolitikerne for å betjene disse godene, og la staten «styre hele greia» for eksempel ved hjelp av statlige foretak?

Ved dette lille provoserte pipet håper jeg på intens debatt.. Kan vi vanne og plante i en politisk tørketid? Eller la kommunepolitikerne bli en utdøende rase?

.