Birger Løvlie

Alder:
  RSS

Om Birger

Følgere

offentlighet og nøytralitet

Publisert nesten 7 år siden

Det er mange tvetydige begreper ute og går når framtidas religionspolitikk skal diskuteres. Ordet offentlighet er ett av disse. En oppklaring bør gjøres med utgangspunkt i Stålsett-utvalget.

"Offentlig" kan bety flere ting. Det kan bety det som vedkommer staten, og det kan brukes om den samfunnsarena som alle har adgang til. Jeg må gi jens Brun-Pedersen den honnør at han bedre enn de fleste greier å skjelne mellom ulike betydninger. Når det av avisens egne folk hevdes at religionen skal fjernes fra det offentlige rom, kan det se ut som om de er blitt litt for lett skremt av korsnekten i NRK. Jeg ville nok heller ha gått inn for å fjerne Krigskorset.

Stålsettutvalget hadde i oppgave å utforme retningslinjer for statens religionspolitikk. Utvalget gjorde dette ut fra et mandat der to forutsetninger er viktige å få med seg. For det første at statens viktigste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre religionsfriheten. for det andre at staten skal drive en aktivt støttende religionspolitikk.

Lyder dette kjent? Det burde være det. Det mandatet utvalget fikk, var nemlig helt i samsvar med Den norske kirkes egen utredning av kirkens forhold til staten. Det kan man lese på side 61 i "Samme kirke - ny ordning" fra 2002. Øvrigheten fulgte lojalt opp ønsket, og vi har fått det Kirkerådet bad om.

Konsekvensene som trekkes kan diskuteres, men helst ikke av folk som har sovet i timen. en brå oppvåkning gjør det altfor lett å slenge ut anklager om vanhellige allianser.

Det som kalles det offentlige rom, men som egentlig handler om den arenaen alle har adgang til, bør man finne et annet ord for. Kall det heller det sivile samfunnet, der Eyvind Skeie nylig oppfordret oss kristne til frimodig offensiv, og der Jens Brun-Pedersen forventer å finne sprudlende religiøsitet. der vil jeg være.

Gå til innlegget

Hva med IKO?

Publisert nesten 7 år siden

Alt har sin tid, heter det i Skriften. Det kan også gjelde kristelige organisasjoner. Har IKO utspilt sin rolle?

Vårt Land kunne nylig fortelle at IKO-direktøren hadde sagt opp etter mindre enn ett år i stolen. Han har visstnok ikke oppgitt noen grunn, men kanskje tok det ikke lang tid å finne ut at IKO er blitt overflødig.

Den kristne skolen IKO skulle forsvare, er der ikke lenger. Det samme gjelder kristendomsfaget. Hele trosopplæringsarbeidet er i hendene på kirkene. Det er nærmest umulig å se at noen skade skjer om IKO legges ned.

Det er selvsagt mulig for en institusjon å få et nytt og aktverdig formål. Men det må være noe mer enn å kjempe for skolegudstjenester og en kulturarv, et slagord som IKO tidligere var kritisk til. Foreløpig ser det ut til at IKO satser på en folkekirkestrategi der trosopplæringen skal være løsrevet fra gudstjenestemenigheten (VL 13.11.).

Det er ingen stor ære å legges ned, men det er ingen stor skam heller. Alt har sin tid.

Gå til innlegget

Litt om heresi

Publisert nesten 8 år siden

.Så er vi i gang igjen med ny runde. Teologenes og kirkens arbeid med homofili er en kilde til undring. Står man overfor vranglære, og er den i så fall kirkesplittende? Kanskje bør dette diskuteres i motsatt rekkefølge.

Kirkens utholdenhet i debatten om homofili er også egnet til undring. En lang stund ble det debattert om homofilt samliv er synd. Så diskuterte man partnerskapslov og ekteskapslov, og nå også om kirkelig vigsel av homofilt samliv. Nærmest selvskadende tar kirken imot det ene nederlaget etter det andre. Hver gang starter debatten om hvorvidt man står overfor en vranglære som er ødeleggende for kirkens enhet. Når debattrunden er over, kommer man til konklusjonen at begeret ikke er fullt ennå. Vi tåler litt mer, selv om det er snakk om vranglære. Derfor noen tanker om hva vranglære, heresi, er. Saker som partnerskapslov og ekteskapslov har jeg aldri hatt tunge teologiske synspunkter på; de bør betraktes som kloke eller ukloke løsninger på våre demokratiske myndigheters plikt til å regulere samliv i ulike varianter.

Heresien har en objektiv og en subjektiv side, skrev kirkefaderen Augustin på 300-tallet. Den objektive siden er falske dogmer og onde meninger som noen tiltrekkes av, selv mennesker som er blitt unnfanget av den gode sæd. Den subjektive siden er ulydighet og ønske om personlig ære eller vinning. Det er fullt mulig å stå for falsk lære i uvitenhet, og da er man ikke en heretiker. Det blir man først når man er blitt undervist, og ikke lar seg korrigere av den sunne lære.

Det egentlige problemet er altså ikke nye meninger om hva som er rett kristen tro eller etikk, men hvem de er som framfører budskapet, om de gjør det i uvitenhet eller for personlig æres skyld. Disse siste kalte Augustin skismatikere, slike som splitter. En kirkelig strid starter med skisma, og først når skismatikerne har fått herje lenge nok, kan man snakke om heresi, vranglære. Heresi er et skisma som er blitt gammelt, skrev han.

Også i siste debattrunde, der stridens kjerne er om homofile skal få gifte seg i kirken, ser løsningen ut til å bli for dem som står for kirkens tradisjonelle syn at dette er vranglære, men ikke ødeleggende for (den nasjonale!) kirkens enhet. Ingen våger visst å si at kirken har med skismatikere å gjøre. Det faller heller noen bebreidende ord når Mekane Yesus-kirken bryter fellesskapet.

Vel, en teolog har tematisert splittelsen i den aktuelle saken. Wolfhart Pannenberg skrev en artikkel som i svensk oversettelse het: «Kan kärlek vara synd?» Der konkluderte han med at den som presser kirken til å endre normen for sin lære om seksualitet og samliv, skal vite at han «arbetar på kyrkans splittring».

For tydelighets skyld: Om en biskop sier at homofilt samliv er ok, eller for den saks skyld at en slik lære ikke bryter med kirkens enhet, er det ikke budskapet som er problemet, men biskopen er det. Er han/hun uvitende? Neppe. Er han/hun ulydig? Ja. Er han/hun ute etter personlig ære? Ja, hva så?

Gå til innlegget

Dagens kirkeordning

Publisert nesten 8 år siden

Alt er ved det gamle, skrev Vårt Lands journalist da han så statsbudsjettet. Nå ser han ingen svar på spørsmåle om framtidig kirkeordning. Kirkerådsdirektøren vil se til Sverige og Danmark. Hva om han ser seg om i vårt land?

Det er på lederplass at avisa er mest upresis. Der omtales kirkerådet som Den norske kirkes øverste organ. Galt på to måter. For det første er Stortinget lovgiver for kirken. For det andre er det kirkemøtet som velger kirkerådet, og må være høyere.

Det som er mest provoserende, sett utenfra, er at man strever med å finne veien til en ryddigere ordning av rådsstrukturen. Da synes jeg det er best å starte med det helt innlysende, nemlig at alle reformene så langt bygger på en modell for representasjon. Dernest bør en se at de er blitt innført med liten teologisk refleksjon. Samtidig har reformene hatt et tydelig formål: de skal gjøre Den norske kirke friere vis-a-vis staten.

Noen er skeptiske til å lære av Svenska kyrkan. Det kan det være gode grunner til, men det er litt underlig når det hevdes at lokalmenigheten er blitt for fri, når den har fått retten til å tilsette prester. I en lutehrsk kirke?! Luther skrev en hel liten bok for å begrunne nettopp det.

Er det tillatt å minne om at veien bort fra statens kirkestyre har norske lutheranere gått før? Det finnes faktisk teologisk begrunnelse for en representativ kirkeordning, satt ut i livet ved hjelp av økumeniske studier av presbyterianismen.

Det rareste å lese i kirkeordningsdebatten er angsten for lokale bispevalg. Det fryktes at Den norske kirke vil bli delt opp i bispedømmer. Er stiftets grenser mindre legitime for kirken enn de nasjonale grensene? Eller er det slik at en luthersk kirke i norge primært skal tjene nasjonale interesser?

Gå til innlegget

Gudsbilde og englevakt

Publisert over 9 år siden

Mennesker over hele landet strever med å komme gjennom dager med sjokk og sorg. De har mistet en av sine kjære, og det skjedde på verst tenkelig måte. Skal vi i den situasjonen krympe gudsbildet og fjerne troen på englene?

Det er tankevekkende når Vårt Land bruker både den siste og tidligere katastrofer til å forkynne en deistisk gudstro, dvs. en tro som ikke regner med at Gud griper inn i tilværelsen, og som gjør livet til et tilfeldighetenes spill. Særlig viktig er det visst å få fjernet bønnen om englenes vern. På det punktet er den nye minitroens predikanter ikke særlig forpliktet av katekismen.

I prinsippet er denne iveren den samme som enkelte predikanter oppviste i min barndom. Da skulle en ulykke og tap av liv føre til vekkelse i bygda. Vårt Lands predikanter kommer farlig nær overgrep mot sørgende. Hvilken rett har noen til å stå fram og avvise at mennesker søker mening i det som skjedde?

I Norsk salmebok finner vi noen ord fra en som ble offer for et terrorregime, men som fikk tid til å skrive litt før han mistet livet, nemlig Dietrich Bonhoeffer. I hans livssyn var det ikke rom for tanken om at Gud var fraværende i lidelsen. I sin nyttårssalme sier han:

Og gjev du oss den beiske kalk å smake, med liding fylt, alt til den øvste rand, så skal vi stille og med takksemd take imot han frå di kjære, gode hand.

Sammenlignet med dette budskapet blir Per Anders Nordengens deisme et hjelpeløst feilsteg som man saktens kan diskutere i roligere tider. Akkurat nå bør ikke kirken gjøre mer enn den faktisk kan, nemlig å forkynne at Gud gir trøst til dem som vender seg til ham.

Birger Løvlie,

dosent ved Høgskulen i Volda

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere