Birger Løvlie

Alder:
  RSS

Om Birger

Følgere

Bispemøtet og kirkeloven

Publisert rundt 5 år siden

Menighetens rett til å avgjøre viktige spørsmål og å uttale seg samlet om det den vil, er forankret i norsk lov. Hva gjør man med det?

Det er med stor undring jeg leser vedtaket i bispemøtet med henstilling til Kirkemøtet om liturgi for vigsel av likekjønnede. Den største undringen, egentlig den eneste, ligger i det siste punktet, der biskopene er enige om at menigheten ikke kan nekte bruk av kirkehuset til slike handlinger. For meg ser det ut til at bispemøtet har prøvd å oppheve norsk lov. Hvis det er rett, er det sannsynligvis en aktiv glemsel; man tenker ikke til daglig på at et trossamfunn er underlagt norsk lovgivning.

Jeg er likevel forundret, og det er fordi jeg vet at Den norske kirke har helt siden 1870-åra hatt menighetsmøte i sin ordning. I den kirkeloven som Stortinget vedtok i 1996 finnes ordningen i paragraf 11. Menighetsmøtet er instansen som avgjør bruk av ny liturgi, og kan ellers uttale seg i spørsmål man måtte ha behov for å si sin mening. Det er dette bispemøtet vil nekte menighetene.

Undringen går i første omgang på et juridisk forhold, nemlig at bispemøtet foreslår å sette til side en lov som Stortinget har vedtatt. Det er å tillegge seg en politisk makt som den lutherske bekjennelse advarer mot. I neste omgang stiger undringen til et teologisk nivå. Hva slags basis for det man kaller folkekirken skal etableres dersom man ikke tilkjenner lokalmenigheten noen grad av myndighet? Bispemøtet blir stående igjen med et vedtak som ser ut som et diktat fra presteforeningen.

Det går an, og burde være nærliggende for en luthersk kirke, å supplere med litt teologi. For eksempel den som kommer til uttrykk i Luthers kjente skrift fra 1523, med tittelen: At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere. Men verken teologi eller kirkerett ser ut til å ha vært lengst framme i biskopenes bevissthet. Og en tidligere indremisjonsgeneral synes biskopene fortjener ros, hvilket han har full rett til å mene. Men jeg synes han bør slutte å kalle seg lavkirkelig. Det er den geistlige kirke han støtter og roser reservasjonsløst. Men Den norske kirke er vel primært et trossamfunn? I så fall består den i bekjennende og besluttende menigheter.

FØLG DEBATTEN OM BISPEMØTETS FORSLAG TIL VEDTAK

Gå til innlegget

Kirke mellom teologi og jus

Publisert rundt 5 år siden

Trond Skard Dokkas kirke ser ut til å være en ånd uten legeme, det norske folk organisert omkring presteembetet.

Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes har gjort et forsøk på å vise hvordan Den norske kirke kan innta en definert plass i det norske sivilsamfunnet i fremtiden.

Han vet nok at Kulturdepartementet arbeider med et utkast til felles religionslov for kongeriket, og regner med at Den norske kirke blir en del av denne loven.

Simonnes tegner et riss der Den norske kirkes selvforståelse­ blir ivaretatt med at dåpen er kriteriet for medlemskap. Organiseringen får som basis at man stadfester medlemskapet med å betale kontingent («Den sunne fremtidskirken», Vårt Land 11. september).

Dette fikk Trond Skard Dokka til å hevde at Simonnes fremstiller kirken som en medlemsforening, et ord han uthever, sannsynligvis for å få fram at han ikke liker det (Vårt Land 19. september).

Slitsomt. Trond Skard Dokka framstår som en talsmann for en kirke som kort og godt har å sørge­ for ordets og sakramentenes tilstedeværelse, og han ­begrunner dette i den lutherske bekjennelse, særlig CA VII.

Samtidig ser det ut til at han ikke har lest bekjennelsesskriftene særlig godt. Bekjennelsesskriftene «starter ikke med dem som kirken måtte bestå av», skriver han.

Men i den artikkelen han holder seg til, sies det at «kirken er de helliges samfunn». Bekjennelsen starter med det som konstituerer kirken, sier han, nemlig forkynnelsen og sakramentene. Derfor er det egentlig preste­embetet som konstituerer ­kirken. Uten det, ingen kirke.

Hans kirke fremstår som en embetskirke, der presten betjener et folk som bør forholde seg lydig og umyndig, som passive mottakere. Det får så være, men det er slitsomt å se dette som en utleggelse av den lutherske ­bekjennelse, uansett om Inge Lønning gjøres til autoriteten bak tolkningen.

Barnelærdom. Det Skard Dokka kaller den lutherske lære om presteembetet, er noe uhyre enkelt. Det handler om en tjeneste som har til oppgave å lære ordet. Evangeliet skal læres rent, og den som lærer annerledes enn Guds ord lærer, han profanerer Guds hellige ord. Dette er bokstavelig talt barnelærdom, Den lille katekismes forklaring til den første bønn i Fadervår.
Trond Skard Dokka kunne med fordel ha lest litt av en av dem som har ry for sine grundige nytestamentlige studier av kirken, nemlig Nils Alstrup Dahl.

Han sier: «Evangeliet er en proklamasjon av Kristus og skaper dermed kirke. Mennesker blir kalt sammen. Hvor evangeliet ­lyder, skapes et skille mellom dem som gir Gud rett og tror hans ord, og dem som avviser budskapet. Selv om skillet mellom menigheten og verden ikke utvortes kan fastlegges, må ­menighetsformen gi uttrykk for at det er der. Kristus er hode for all makt og myndighet, men det er kirken – ikke verdensaltet – som er hans legeme» (Luthersk kirketidende 1970, s. 437).

Trond Skard Dokkas kirke ser ut til å være en ånd uten legeme,­ det norske folk organisert ­omkring presteembetet. ­Simonnes kan trøstig arbeide ­videre med mer fruktbare tanker i grenselandet mellom teologi og lovgivning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.9.2015

Gå til innlegget

Avskjed med en illusjon

Publisert nesten 6 år siden

Jeg har altså for lengst gitt opp teologien som vitenskap. Det jeg trenger av teologi, finner jeg i Den lille katekisme. Mistanken om at mange innenfor akademisk teologi ikke har lest den, har framskyndet mitt farvel.

For godt og vel et år siden skrev en velrennomert journalist en artikkel i Sunnmørsposten om sine nyttårsforsetter. Kort sagt ga han seg selv et år på å vise seg selv og leserne at han kunne bli en bedre journalist. 

Han ville vise seg selv og leserne at han kunne utføre et mer saklig, informativ og mer relevant arbeid for sitt publikum. I januar i år kom hans konklusjon, et farvel til journalistarbeidet. Forsettene kunne ikke realiseres.

For om lag sju år siden tok jeg avskjed med min illusjon, teologien som vitenskap. Jeg ble invitert med på utvikling av et masterstudium som fikk tittelen Kulturmøte, og jeg grep sjansen. Siden har jeg stort sett arbeidet sammen med historikere, og det ble egentlig et kulturmøte for meg. For første gang siden jeg skrev min doktoravhandling, opplevde jeg at kolleger leste det jeg skrev, uten kirkepolitiske briller. Dette miljøet ga meg fornyet tro på akademisk redelighet, mens min lange erfaring sa meg at den slags nærmest er et unntak i teologien.

Utriveligheter og skjult agenda kunne jeg ha konkretisert og utdypet, men med min avstand til miljøet gjør det mindre interessant. Derimot er mangelen på relevans plagsom, i første omgang for akademisk teologi. Typisk i så måte er siste års diskusjon omkring skriftsynet ved Menighetsfakultetet, som ganske fort endte som en verbal kamp om hvem som driver mest fri forskning. Nå har jeg, både av faglige og familiære grunner, fulgt med i forskning innenfor en rekke disipliner, fra naturvitenskap til samfunnsvitenskap, og vet at såkalt fri forskning er erstattet av oppdragsforskning og forskningsprogrammer. Fri forskning er en tanke som lever som et forskeretisk ideal. Jeg gadd derfor ikke å lese mer, men det ble litt pinlig da en kollega fra historie kom og spurte om ikke den debatten hørte mest heime tidlig i forrige århundre.

Teologiens irrelevans er plagsom både for kirka og kulturen. Den delen av teologien som fungerer mest irrelevant, er den systematiske teologi, og særlig etikken. Det er fristende å sitere Dostojevski som i sine kjelleropptegnelser skriver om mennesker som elsker sine systemer så intenst at de er i stand til å fordreie sannheten. For om lag 20 år siden ble jeg kjent med et program for teologisk etikk som handlet om å framstille etikkens grunnlag uavhengig av gudstro, og formålet var å finne en basis for dialog med det moderne, tenkende og sekulære menneske. I samtaler prøvde jeg å si at jeg syntes det var mer relevant å utvikle en etisk dialog med mennesker som representerer andre former for gudstro. Reaksjonene fikk meg til å tenke på Piet Heins gruk: Å appellere til fornuften, er verdens største slag i luften. I dag skulle vi gjerne hatt en etikk, med nok teologisk fotfeste til å kunne fungere i en religionsdialog. I stedet opplever vi en «dialog» der vår vestlige kultur ser ut til å ha sarkasmer og spott som eneste ytringsformer overfor innvandrere som fra før av har 200 års koloniale ydmykelser i bagasjen.

Et annet problem med en avteologisert etikk er at den mister den siste rest av ydmykhet. Når etikken blir allmenn, kan den gjøres gyldig for alle. Det høres greit ut, men om den systematiske teologi forlater gud, forlater den ikke sin kulturkristne ramme. Dermed kunne en allianse mellom teologiske, kirkelige og politiske instanser lansere et obligatorisk kristendomsfag (KRL, 1997). Dommen i Strasbourg er kjent, men det er tankevekkende at de teologiske aktørene jeg kjenner, ikke har annen kommentar enn at dommen var feil!

Jeg antar at det ikke interesserer mange, men jeg har altså for lengst gitt opp teologien som vitenskap. Det jeg trenger av teologi, finner jeg i Den lille katekisme. Mistanken om at mange innenfor akademisk teologi ikke har lest den, har framskyndet mitt farvel. Journalisten i Sunnmørsposten har beveget meg til å gjøre det skriftlig.

 

Gå til innlegget

En fristilt kirke?

Publisert rundt 6 år siden

Vårt Land har spalteplass på regjeringens arbeid med kirkepolitikken, som presenteres som sluttføring av statskirkeordningen. Jeg savner et element av kritisk journalistikk. Når er kirken fristilt i forhold til staten?

I følge kulturministeren - og Vårt Lands reporter - handler det primært om arbeidsgiveransvar, budsjettmyndighet og om å innføre prinsippet om juridisk person i kirkeloven.

Er det alt som skal til? I Grunnlovens § 16 er det slått fast at Stortinget fortsatt skal være lovgivende myndighet for Den norske kirke. slik denne paragrafen ble utformet, kan det neppe forstås annerledes enn at det er Stortingets rolle i kirken som gjør den til en folkekirke, eller som det heter i den engelske oversettelsen: a national church.

Kirkejournalisten(e) i VL bør være våkne nok til å se at det som gjøres nå, ikke dreier seg om å fristille Den norske kirke fra staten. Noen spørsmål bør da trenge seg fram. Først bør man spørre etter hvilken kompetanse Stortinget har på kirkerett.  Dernest hva som skjer med kirken i en så nær kopling til den sekulære stat.

Den som fortsatt henger med, kan gjerne reflektere litt over at det for tenkende mennesker faktisk virker støtende at vår øverste politiske myndighet skal befatte seg med spørsmål som bare angår kirken. Det er ikke bare risikabelt for kirken, men kan få konsekvenser for det sivile samfunnet som kirken er en del av. Når staten regulerer ett område innenfor sivilsamfunnet, er det lettere å intervenere også på andre områder, skriver forfatteren av siste bind av Norsk idéhistorie.

Dette kommer på en merkelig måte fram i Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunnet. Det skal ikke være mer åpent enn at alle trossamfunn må rette seg etter lover som f. eks. likestillingsloven for å få refundert kirkeskatt, sier et flertall som består av samtlige geistlige i utvalget. Blant dem er det personer som har fått både toleransepris og dialogpris. En merkelig trussel mot katolikker og muslimer, og en alarmerende vilje til å la staten regulere sivilsamfunnet.

Gå til innlegget

Biskopen, Skriften og ekteskapet

Publisert nesten 7 år siden

En liten kommentar til Sommerfeldts innlegg. Jeg nøyer meg med to synspunkter. Et på Skriftens autoritet og et om skaperordningsbegrepet.

Biskopen henter sitt syn på Skriften ut fra den lutherske bekjennelse. Jeg hadde ventet at en person med så lang erfaring fra økumenisk arbeid som han, kadde tatt utgangspunkt i den oldkirkelige bekjennelse. Der er skriftforståelsen uttrykt i ordene : Den Hellige Ånd har talt.

Når han videre sier at i en luthersk kirke er ikke Skriftens autoritet knyttet til å fastholde enkeltutsagn om det kristne livet, spør jeg i all troskyldighet om han har lest Den lille katekisme? Den innledes med ti enkeltutsagn fra Skriften om troen og livet.

Så dette med skaperordning. Det ordet er blitt så mye misbrukt, at det ikke kan brukes. Jeg har alltid gått ut fra at misbruken ikke opphever bruken. I dette tilfellet handler det om en ordning som skaperen la inn i verden med ordene "Til mann og kvinne skapte han dem". Altså en skaperordning.

La meg ta et annet eksempel. Mange av oss har nok erfaring med misbruk av ordet "samvittighet". det er likevel et greit ord for en viktig realitet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere