Birger Løvlie

Alder:
  RSS

Om Birger

Følgere

Katolsk mistillit

Publisert rundt 1 år siden

Krisa i Den katolske kirke har vel med sølibatet å gjøre?

I Klassekampen 13. september fant jeg en kommentar, som var uvanlig tankevekkende. Med utgangspunkt i nye avsløringer om katolske geistliges overgrep mot mindreårige, beskriver Eivor Oftestad en grunnleggende tillitskrise i denne kirken. Årsaken til krisa er ikke bare at så mange overgrep har funnet sted, men like mye avsløringene av dekkoperasjoner. Oftestad forteller om protester i andre land der det kreves at alle biskoper må gå av. Tillitskrisa gjelder helt til topps, og forholdet mellom geistlige og lekfolk kan nå sammenliknes med utroskap i et parforhold. Oftestad mener krisa bare kan overvinnes med systemendringer der lekfolket får medinnflytelse på alt fra økonomi til prestevalg. Lekfolket må ta makt fra en geistlighet som har fått legitimert sin makt gjennom 1000 år. I realiteten sier Oftestad at geistliges seksuelle bruk av mindreårige ikke er et unntak i den katolske kirke. Det er en del av normalen, i den forstand at den er en del av systemet. 

Det måtte nok bli en kvinne som sa det. Men den katolske tillitskrisa er i høyeste grad mannens problem, og jeg vil gjerne gi mine katolske brødre en anledning til å kommentere det. Det kan de gjøre på mange måter, men jeg skulle gjerne sett at noen tar bladet fra munnen og aksjonerer for en opphevelse av sølibatet. Det misbruket som er rullet opp for oss, er så uhyrlig det er ikke nok å si at man er lei for det. Særlig ikke når denne kirkens ledelse legger til at man må ha tillit til at biskopene, som er apostlenes etterfølgere, rydder opp. I de kretsene trumfer kravet om sølibat de unge kandidatenes kall, ser det ut til for den som leste VL lørdag 13. oktober. Jeg har undret meg lenge over forskjellen mellom det jeg leste der og det jeg tidligere hadde lest i Klassekampen, og et spørsmål tvang seg fram: Må man ha barn selv for å ta uhyrlighetene inn over seg?

Gå til innlegget

Objektiv, subjektiv eller klassisk?

Publisert nesten 2 år siden

Det er lett å gå seg vill i dypsindige forsoningsteorier. Luther kan være til hjelp.

Jeg prøver å følge med i de mange innleggene om hvordan man skal tolke Jesu døds betydning. Innimellom undres jeg på hvor lenge lutherske teologer kan drive på med dette før noen tar fram den lutherske bekjennelsens tolkning. Den finner vi i Den lille katekisme, i forklaringen til den artikkelen i trosbekjennelsen som omhandler Jesu person og gjerning: «Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt, ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike...». I sitt mest geniale skrift (ifølge Schilling) forklarer Luther på denne måten korsets betydning. Jeg er ikke overbevist om at de mange innleggene i VL tilfører oss noe mer.

Skulle dette sitatet trenge en tolkning, ligger den nærmeste mulighet i Den store katekisme. Der slår Luther fast at hovedinnholdet ligger i ordet Herre. som ganske enkelt betyr en frelser, som har ført oss fra djevelen til Gud, fra døden til livet, fra synd til rettferdighet. Luther kjente selvsagt til de mest dypsindige teorier, men nøyde seg med en enkel utlegging av Kol 1, 13-14. Gud har med sin forløsende handling satt oss over i sin elskede sønns rike.

Dette kalte Luther barnelærdom, altså alt vi trenger å vite, ikke minst for å slippe å gå oss vill i forsoningsteorier.

Gå til innlegget

En ny reformasjon

Publisert over 2 år siden

Professor Henriksens innlegg i VL 4/3 tyder på at han vil gå i bresjen for en ny reformasjon. Det er en tanke som gjerne kan drøftes, siden kirken alltid må reformeres.

Det kan bli spennende, men før jeg slutter meg til ønsket hans, bør han nok komme opp med noen teser. Mindre enn 96 holder ikke. Tesene må gjerne være provoserende, både for kirke og samfunnet. Jeg støtter meg til Pannenbergs utsagn om at en samfunnstilpasset kirke før eller senere vil bli helt unødvendig.

Foreløpig kan Henriksens innlegg leses slik at noen teser avtegner seg:

1 Det reformatoriske prinsipp om nåden alene skal forkynnes uten bot, omvendelse og overgivelse til Jesus Kristus, min Herre. En slik tese er på kollisjonskurs med den første av Luthers 95 teser, med CA XII, og med Luthers forklaring til 2. trosartikkel, som kan leses i Den lille katekisme.

2 Lydighet mot Bibelen står i motsetning til dens evangeliske budskap. Litt underlig siden ordet evangelium betyr Det nye testamentes Kristus-budskap. Ulydighet mot evangeliet er i Det nye testamente forstått som ulydighet mot det profetiske budskapet (Rom 10,16).

3 Forholdet mellom sentralt og usentralt i Det nye testamente tilsvarer det vi er forpliktet på og det vi kan glemme. Samlivsformer og kjønn hører ikke med til det sentrale. Det kan oppstå mistanke om at Henriksen ikke kjenner katekismenes syn på dette. I Den store katekisme slår Luther fast at vi skal forstå ektestanden som prydet og helliget ved Guds ord. I Den lille katekisme uttrykkes det enda enklere: Å holde ekteskapet i ære begynner med at vi frykter og elsker Gud. Det er han som har gitt oss denne «usentrale» ordningen.

4 Fordi samlivsformer og kjønn hører med til det usentrale, kan kjærligheten mellom mennesker omtales og forstås uavhengig av familien. Siden dette nå har fått gjennomslag i liturgien, skal jeg ikke kommentere det. Jeg har lagt merke til at professor Aadnanes ble møtt med taushet da han problematiserte dette (Vårt Land 6/2). Aadnanes må visst rope høyere.

5 Ukritisk og lydig lesning av Bibelen kan føre til dyrking, eller tilbedelse, av Bibelen, og gjøre det vanskeligere for leseren å oppnå det som hører med til et godt liv. Den mest nærliggende konsekvens av en slik tese må være at Bibelselskapet bør innføre en vurdering av skikkethet og intelligens før Bibelen overlates til en leser som ikke er teolog. En fare med det er at det kan vise seg at den ulærde leser er like klok og intelligent som teologen.

6 Behovet for en ny reformasjon blir synlig ved at noen viser seg myndige nok til å forlate Den norske kirke. De svikter reformasjonens viktigste prinsipper. Det tror jeg er feil. Man bør ikke dømme lutherske kristne for at de tar på alvor det reformatorene faktisk sa. Det er nemlig lett å etterlate tvil om at man noen gang har studert Luthers katekismer.

Dette er noe av det jeg lurer på etter å ha lest Henriksen. I tillegg lurer jeg på om han har forstått ordet re-formasjon? Det virker nokså opplagt at ordet er hentet fra krigens terminologi. Når en hær var truet av oppløsning, ble det gjort en tilbaketrekning for å finne tilbake til en opprinnelig formasjon. Henriksen har gjort et forsøk på å vise hva vi skal reformeres fra, men hva vi skal reformeres tilbake til er ennå litt for porøst. Noen få teser forslår ikke i et jubileumsår.

Gå til innlegget

Skal staten betale for tro?

Publisert over 3 år siden

Er den sekulære velferdsstaten pålitelig som finansieringskilde for tros- og livssynssamfunnene i Norge?

Tradisjonen for at staten helt eller delvis finansierer trossamfunn er blitt satt under debatt. Flere av de som uttaler seg, synes å gå ut fra at ordningen er en del av rausheten i den norske velferdsstaten. Når politikere tenker slik, kan de også tenke at ordningen kan fjernes. I alle fall merkes det at ordningen blir utsatt for press i en tid da vi ikke lenger er sikre på at staten kan bære slike utgifter. Når journalister tenker i samme baner, blir resultatet ymse. Aftenpostens Ingunn Økland konkluderer med at alle trossamfunn, inklusive Den norske kirke, i framtida bør eller må finansiere seg selv. Trygve W. Jordheim i Vårt Land argumenterer (15. mars) for statlig finansiering av trossamfunnene på linje med at staten finansierer kunst, idrett og helsevesen. Sånn er det vi gjør det i Norge.

Det er forståelig at det tenkes slik. Da Bakkevig-utvalget la fram sin innstilling i 2002, ble det lagt til grunn at staten skal ha en aktivt støttende religionspolitikk og forholde seg likt til ulike tros- og livssynssamfunn. Dette ble gjentatt i det mandatet som Stålsett-utvalget skulle arbeide etter. Einar Førdes tanke om statskirken som åndelig velferd lever videre. Det problematiske ved å basere seg på velferdsstatens toleranse, er at religiøs overbevisning kan kollidere med andre verdier. Politisk korrekte medlemmer av Stålsett-utvalget demonstrerte dette ved å foreslå kriterier for statsstøtte. Etter disse kriteriene ville både muslimene og katolikkene falle utenfor ordningen.

Økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn er ikke noe velferdsstaten har funnet på. Allerede i Dissenterloven av 1845 ble det slått fast som en konsekvens av religionsfrihetsprinsippet at dissentere skulle være fritatt for ytelser til Statskirken. Dissenterlovkomiteen av 1957 drøftet på nytt dissenternes hevdvunne rett til slippe å bidra til utgiftene til statskirken, og spurte: Skal ikke alle innbyggere kunne yte til statens religiøse formål, akkurat som til idrett og kunst? Jordheims sammenlikning er altså ikke ny, men komiteen la religions- og samvittighetsfriheten til grunn for sine anbefalinger. Det er en fastere grunnvoll enn velferdsstaten.

Økland er ikke helt etterrettelig når hun hevder at dagens ordning kom i stand i 1969, etter «påtrykk fra kristne frikirker». Prinsippet om fritak fra å betale for driften av statskirken var allerede den gang mer enn 100 år gammel, men på 1800-tallet var dissenterne ganske få. I 1969 var de blitt så mange at likningsmyndighetene fikk stadig mer bry med ordningen, og i stedet kom ordningen med skatterefusjon. Ordningen kom ikke etter press fra de frikirkelige, slik Økland skriver, men som en enklere løsning for den demokratiske stat. Faktisk hadde den nye ordningen vært praktisert lenge i mange kommuner.

Økland har likevel et viktig poeng. Hun tar sekulariseringen av statsmakten på alvor. Den ordningen vi har hatt, var den konfesjonelle stats løsning på sitt dilemma; å holde seg med en offentlig religion, uten å diskriminere de som ikke hører til den. Den velferdsstaten som Jordheim støtter seg til, kan skifte ansikt og karakter, men den er og blir sekulær. Og den kan komme til å bli passiv i forhold til religion og livssyn. Det betyr ikke en mer negativ stat, bare at tros- og livssynssamfunnene må klare seg selv i større grad. Fra en frikirkelig synsvinkel er dette faktisk ønskelig, men ikke noe man kan arbeide aktivt for så lenge Den norske kirke ikke er klar for den endringen. Men det fortoner seg som ganske hasardiøst å basere økonomien til landets største trossamfunn på den sekulære statens gode vilje. Jeg vil gjerne slippe å se at Den norske kirke er den som roper høyest i budsjettdebatten i framtida.

Gå til innlegget

Hva nå, lille kirke?

Publisert nesten 4 år siden

For tida handler det meste om det kommende kirkemøte. Men der vet vi omtrent hvordan det går. Hvordan det går med luthersk tro og kirke etter det, bør også ha interesse. Hva gjør Frikirken?

For tiden er den kirkelige utviklingen mer uoversiktlig enn på lenge. Staten har med sin nye ekteskapslov satt dagsorden for en debatt som ikke ser ut til å ta slutt. Staten har ført sitt ansvar for å ivareta de homofiles demokratiske rettigheter så langt at ekteskapet er blitt omdefinert. Det kan vi ha ulike meninger om, men kirkens lange historie som forvalter av ekteskapsinngåelsen kan være kommet til veis ende. Valget står om å fastholde troen på at samlivet mellom mann og kvinne er skaperens ordning. Alternativet er å akseptere samfunnsendringene på en slik måte at kirken ikke lenger representerer et alternativ til det sekulære samfunnet. Og for å si det med Pannenberg: Da vil den heller ikke være nødvendig.

Fram mot kirkemøtet i år er det blitt klart at et flertall synes dette er greit. Det gjelder bare å sikre en reservasjonsrett for prestene, så er kompromisset i boks. Fra en luthersk synsvinkel er det nærmest rystende å se at kirke og geistlighet for alle praktiske formål er samme sak. Kirken er faktisk mer enn presteskapet, men det har biskopene sett bort fra.

I denne situasjonen sier stadig flere at nok er nok. Det er etablert trossamfunn med tilknytning til flere kristne organisasjoner, og det kan komme flere. Alt tyder på at når dette skjer, er en av grunnene at Den Evangelisk Lutherske Frikirke ikke blir sett på som et alternativ. Den eneste grunnen jeg har sett så langt, er at de som vil melde seg inn i disse trossamfunnene, vil fastholde sin tilknytning til sine organisasjoner, for fortsatt å arbeide for sine organisasjoners formål. Det har jeg forståelse for, men spørsmålet er om det rettferdiggjør at antallet lutherske trossamfunn blir fordoblet i løpet av kort tid, i alle fall verken kan eller bør det være en varig løsning. Mennesker med samme tro og bekjennelse lever med kjærlighetens forpliktelse til indre og ytre enhet.

For mennesker med luthersk overbevisning må det å danne et trossamfunn være det samme som å være kirke. I troskap mot Skriften innretter vi oss slik at vi kan gi mennesker «alt hva Kristus har å gi». I fortvilelse over skismatikernes herjinger i Den norske kirke, kan det være fristende å lage en frihavn som Lov om trudomssamfunn gir rom for, men det er en juridisk nødløsning.

Det var oppløftende å se at Evangelisk luthersk nettverk oppfordret til samtaler mellom grupper som vil fastholde klassisk tro og bekjennelse, men når man i neste omgang vil fokusere på hjelp til prestene, blir det for snevert. Vi må ha en strategi som vil skape noe nytt for troens folk. I denne strategien kan Den Evangelisk Lutherske Frikirke være et element, men vi som hører til der, må våge å tenke lenger enn som så. La meg foreslå noen punkter å snakke sammen om.

For det første bør vi få i gang samtaler, både på ledernivå og på grasrotnivå. Rundt omkring i landet er det små flokker som strever med å overleve på hver sin tue. Lokalt bør en kunne diskutere seg fram til felles gudstjenester, felles barnearbeid, konfirmantundervisning, og gjerne felles pastor.

På ledelsesnivået synes jeg Frikirken kan begynne med å foreslå at vårt eget misjonsarbeid inkorporeres i det som organisasjonene er større på. Alle våre misjonærer bør kunne kalles til å være utsendinger for den organisasjonen som er mest aktuell. Frikirkens misjonsledelse kan konsentrere seg om informasjon og rekruttering.

På ledelsesnivå bør man også føre grundige samtaler om hvordan vi på best måte kan ta vare på de menneskene som står i sentrum avdebatten, nemlig de homofile.

På alle nivåer bør det samtales om hva det innebærer å være en luthersk bekjennelseskirke i framtida. En kirke som, med utgangspunkt i troens bekjennere , vil være lys og salt i folket.

I disse samtalene har Frikirken egentlig bare ett viktig bidrag, nemlig en ordning som viser hvordan en luthersk kirke styrer seg selv. Den lever vi godt med, men den skal ikke avgrense andre fra vårt fellesskap.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere