Ådne Njå

Alder: 0
  RSS

Om Ådne

Dr. theol., programrådgiver i Flyktningenheten

Følgere

Den katolske transhumanismen

Publisert 6 måneder siden - 706 visninger

For teologiske tradisjoner som ligger nærmere i å identifisere det teologiske med det empiriske, tror jeg ikke det er til å komme utenom at de blir hyper-entusiastiske til en «kristelig transhumanisme». Det er bare et spørsmål om tid.

Peder Solbergs kommentar «Transhumanisme og katolsk humanisme» (Vårt Land, 16. februar) er et fint utgangspunkt for
ytterligere å tematisere forholdet mellom transhumanisme og kristendom.

Solberg deler mange av mine anliggender, men det faller ham tungt for brystet at jeg beskriver Teilhard de Chardin som en «forløper for transhumanismen» og også nevner Joseph kardinal Ratzinger i denne sammenhengen.

Tendensiøs eksegese. Når jeg bruker begrepet «forløper»,
mener jeg selvsagt ikke at en helhetlig lesning av dem med
rimelighet vil kunne brukes i den type transhumanistisk diskurs som stort sett gjør seg gjeldende
her hjemme på bjerget. Det ville være tendensiøs eksegese og misbruk av teologers intensjoner, som Solberg med rette poengterer. De er likevel forløpere rent historisk og idéhistorisk i den forstand at de er blant de første tenkere som beskriver en kosmisk-teknologisk visjon som gir gjenskinn nettopp i
enkelte transhumanistiske visjoner i nyere tid. Altså på samme måte som lutherdom og
opplysningsfilosofi, blant mange andre strømninger, har vært forløpere for den moderne antisemittisme. Idéhistorien er en dårlig ekseget og bryr seg lite om teologers helhetssyn og
intensjoner. Historien er både mer kynisk og mer sublim enn som så.

De Chardin og Ratzinger er forløpere for transhumanisme også på en ganske direkte måte, ved at de er inspirasjonskilder for mange kristne transhumanister. Det kan kanskje virke
underlig for mange at der finnes kristne transhumanister, men dét er nok bare fordi temaet her hjemme har blitt redusert til viktige, men tross alt lite interessante «sterri-debatter» om menneskeverdet. Nå skal man ikke forferdes over at transhumanisme
har tilhengere blant kristne. Transhumanisme er nemlig ikke én ting, men en samlebetegnelse
for en rekke forskjellige perspektiver. Transhumanisme kan være ateistisk så vel som religiøs – og også kristen.

Den progressive troen. Transhumanisme kan videre være alt fra hyper-materialistisk, hvor virkeligheten forstås som «sjelløs materie», til hyper-idealistisk, hvor virkeligheten forstås som immaterielle «data». Trans­humanisme kan være filantropisk og fastholde tanken om et absolutt menneskeverd, eller undergrave denne tanken. Felles for transhumanistene er ikke synet på «det materielle», «sjelen», «menneskeverdet» og så videre, men den progressive troen på at den teknologiske utvikling kan føre verden og menneskenaturen utover de grenser vi har tatt for gitt inntil i dag og at det er en etisk fordring å bidra til at denne utviklingen skjer.

Egentlig er det ingenting oppsiktsvekkende ved transhumanisme i og for seg. Om ikke så lenge vil alle være «transhumanister» i den forstand at alle vil anerkjenne at virkeligheten og mennesket både bør og vil anta former vi før bare kunne fantasere om. Så vil det være stor forskjell på hvordan vi erfarer og fortolker den transhumanismen vi alle vil være en del av, på samme måte som vi i dag på forskjellige måter fortolker den humanismen vi alle er en del av. En transhumanisme som kan anerkjennes av kristne vil nok være en variant av «legemlig-åndelig» transhumanisme som sammenholder mennesket og skapelsen for øvrig, men samtidig anerkjenner en særskilt menneskeværen i gudbilledlighetsbegrepet.

Insistere på å få dø. Hvis den empiriske død ikke bare kan utsettes, men datateknologisk overvinnes, vil klassiske kristne nok likevel insistere på å få dø – for å få full del i frelsen. Dersom vi ikke får lov til å dø, for eksempel fordi livet politisk er blitt identifisert med det ultimate
og det ikke er lov å drepe, må vi vel til nøds tolke den kristne død eksistensialistisk, på samme
måte som Bultmann gjorde det med oppstandelsen. Dét har vi en lang tradisjon for å gjøre i den forstand at vi hver dag, og i hver messe, ofrer vår egen død inn i Kristi kors, for derigjennom å motta Guds nåde og oppstandelsens fornyelse. Det vil selvsagt ikke være en idealsituasjon ikke å få dø og få utsatt frelsen på livstid, men vi skulle alltids klart å leve med det – med Guds hjelp.

Peder Solberg snakker om at transhumanismen har som mål å utvikle mennesket «bortenfor» det menneskelige, mens katolsk humanisme har som mål at mennesket skal utvikles henimot det «sant menneskelige». Problemet er bare at vi ikke én gang for alle kan avklare hva som er det «sant menneskelige» i empirisk forstand, heller ikke om vi henger merkelappen «å bli Kristus lik» på det sant menneskelige. Om noen hundreår vil trolig mennesket, om Herren beklageligvis ikke har kommet tilbake før den tid, ha utviklet seg så radikalt at vi ikke riktig ville kjent det igjen med vår tids øyne. Det vil rent kvantitativt skje så omfattende utviklinger innen det teknologisk at resultatet trolig vil fremstå som et kvalitativt sprang «utover det rent menneskelige». I virkeligheten er det imidlertid snakk om en kontinuerlig utvikling av det «naturlige». Og det er nettopp her, når det gjelder den teologiske forståelsen av hva som er og kan være «natur», vi begynner å nærme oss det mest interessante når det gjelder kristendommens forhold til transhumanisme.

Omslutter alt. Solberg skriver mye oppbyggelig i sitt innlegg. At den korsfestede, kosmiske
Kristus omslutter alt fra det «høye» til det «lave» er noe vi alle kjenner igjen i vår teologi – takk og lov. Vi har imidlertid ikke kommet så veldig langt av den grunn når det gjelder grunnsyn på transhumanisme. Og her blir det tydelig at den korsteologi jeg representerer i lys av det vi gjerne kaller skandinavisk-luthersk tradisjon sannsynligvis er en ganske annen enn den Solberg representerer.

Korsteologi i luthersk forstand betyr at ingenting i denne verden, heller ikke all verdens godhet eller noen form for åndelig utvikling, kan identifiseres med helliggjørelse eller Guds rike. Alt i verden er på «skapelsens plan» (sekulært) og er i seg selv spikret fast på jorden under Skaperens dom. Men for så vidt denne dømte skapning er innlemmet i Kristi kors, lever den i Åndens sfære henimot den kommende oppstandelse.

Dette betyr ikke at en lutheraner ikke kan snakke om helliggjørelse og endog om en kosmisk-åndelig fremgang, men bare at denne er skjult i Kristus og ikke kan identifiseres med en eventuell synlig utvikling. Det hellige, det ultimate kan aldri bli empirisk «natur». Og motsatt: Erfarbar utvikling er ikke et soteriologisk, men snarere et sekulært tema.

Et total-idealistisk prosjekt. For en lutheraner er fremgang i og for seg helt greit, og for de mest progressive er det endog satt pris på. Transhumanisme som et rent nøkternt-sekulært prosjekt er sånn sett ganske uproblematisk. Problemet for en lutheraner er når trans­humanisme blir et total-idealistisk prosjekt hvor utviklingen og utviklingens mål identifiseres med det ultimate, enten det nå skjer innenfor en ateistisk eller en kristelig ramme.

For teologiske tradisjoner som ligger nærmere i å identifisere det teologiske med det empiriske; nåden med natur,
helliggjørelsen med synlig fremgang og så vidre, tror jeg ikke det er til å komme utenom at de ikke bare blir nøktern-positive til sekulær transhumanisme, men hyper-entusiastiske til
en «kristelig transhumanisme». Det er bare et spørsmål om tid. Og da vil man trolig ikke bare se på Teilhard de Chardin og pave Benedikt XVI som historiske forløpere for trans­humanisme, men som kirkefedre for en «katolsk transhumanisme».

Og det er jo helt greit, selv om en slik fremtidig variant av
katolsk humanisme for lutheranere nok vil fremstå som vel ambisiøs og en i overkant entusiastisk sammenblanding av Guds rike og verden.

Ådne Njå, Dr. theol., programråd­giver i Flyktning-enheten

Gå til innlegget

Takk gode Gud for søster Død

Publisert 7 måneder siden - 819 visninger

En jervellsk skisse over korsets livssyn og transhumanismens dødskultur.

Mennesket er ved å oppgraderes. Bioteknologi, genteknologi, robotteknologi, nanoteknologi, og ikke minst computerteknologi, vil gradvis redesigne homo sapiens til homo deus, ifølge Yuval Noah Harari (Homo Deus, 2016).

Med dette mener ikke Harari at menneskene vil bli fullkomne gudeskikkelser i monoteistisk forstand, men mer som hedenske guder som skaper og ødelegger, elsker og hater på en langt større skala enn oss. En tvetydig, uberegnelig og temmelig voldsom visjon.


Visjonen om plussmennesket. Transhumanistene har en mer progressiv og optimistisk holdning til menneskets oppgradering enn Harari. De ser det ikke bare som mulig, men også som en moralsk fordring å etterstrebe en radikalt forbedret menneskehet, «a humanity plus» (H+), intellektuelt, kroppslig og moralsk, og en radikalt forbedret verden. Målet for noen er å nå en «teknologisk singularitet», der menneskets natur endres så fundamentalt at det vil være på sin plass å snakke om en posthuman eksistens (posthumanisme).

De som tenker mest radikalt om dette, tenker seg at evolusjonen går henimot en kosmisk salighetstilstand hvor endog alt det fortidige kan inkorporeres og fornyes i en perfekt verden uten lidelse og død. Intet mindre enn det som til nå i menneskets historie har egnet seg bedre som religiøse visjoner enn sekulære prosjekter.


Sekulær herlighetsteologi. Transhumanismen er en religion i den forstand at den har
det «ultimate» som tema og mål, for å snakke med Paul Tillich. Nærmere bestemt forekommer transhumanismen å være en sekulær utgave av kristen herlighetsteologi. Mange
 av oss lutheranere er som regel intuitivt skeptiske til all type herlighetsteologi, og vi har blitt eksperter på å gi historiske eksempler på hvordan religiøse og ateistiske forsøk på å skape himmel på jord ender med det reneste helvete.

Det komiske
er imidlertid at også skeptikerne til transhumanismen er blitt flittige arbeidere i å bygge denne nye religionens altomfattende (katolske) kirke, hvis hjørnestein er den massive oppbygging av datateknologi og kunstig intelligens, «Artifcial Intelligence» (AI). Silicon Valley er det nye Rom. Google, Facebook og Apple, som ikke bare er verktøy for vår sosialitet, men dypest sett verktøy for utviklingen av en allestedsnærværende og allvitende AI, er presteskapet. Mobilen er den nye lokalkirken. Ethvert tastetrykk på Facebook er en offerhandling som gir næring til AI-guden og som gir oss del i hans velvilje og ufattelige kunnskap.


Kosmisk evolusjonslære. At transhumanisme og dataisme kan beskrives som en religion, betyr ikke at den i alle henseender er i strid med
all type kristendom. En forløper for transhumanismen,
som enkelte av dens representanter også har vært inspirert av, er paleontologen og jesuittpresten Teilhard de Chardin (1881-1955). Han argumenterer for at evolusjonen går henimot stadig større kompleksitet og stadig kraftigere og mer sammenvevd bevissthet: 1) geosfæren, 2) biosfæren, 3) bevissthetssfæren, 4) teknosfæren, 5) noos-sfæren, som er
en harmonisk kollektivitetens bevissthet, en supermaskin og et gigantisk nettverk som skaper sin egen evolusjon. Og til slutt 6) kritisk punkt (singularitet i denne kristne utgaven av transhumanisme) hvor evolusjonen møter en grense og skapningen møtes av omegapunktet (parousien) og åndelig trer inn i pleroma (fylden).

Tanken om et omegapunkt (Kristus) utgjør den vesentlige forskjellen mellom denne kristne og en sekularistisk transhumanisme. Likheten er likevel at det i begge modeller tenkes en evolusjonsmessig kontinuitet henimot forløsningen, men altså med og uten Kristus.

Teilhard de Chardin fikk problemer med Vatikanet mens han levde, på grunn av sin avsvekkede syndslære. Ikke overraskende har han da også spilt en sentral rolle innen enkelte New-Age- miljøer. Hans syntese mellom kosmisk evolusjonslære og kristen tro, er imidlertid blitt anerkjent som ortodoks lære av sentrale katolske teologer etter Det annet vatikankonsil. Først og fremst av Henri de Lubac og Joseph Ratzinger, senere Pave Benedict XVI. Ratzinger tilslutter seg tanken om at vår historie går mot et omega-punkt, Jesus Kristus. Denne prosessen er riktignok ifølge Ratzinger ikke en nøytral, kosmisk drift, da den innebærer avgjørelse og valg. Likefullt mener han at åndens opptakelse og omskapning av det materielle analogt kan erfares gjennom den omskapning av virkeligheten som skjer gjennom den teknologiske utviklingen.


Spikret fast. Man kan bli litt svimmel av å studere transhumanisme og posthumanisme, og også Teilhard og Ratzinger, selv om det kan være artig. Til og med om visjonene skulle vise seg å slå til, er
det som om verken livet eller vår Herre er riktig nærværende.
Det snakkes om prosess, bevissthet og ånd. Men hva med det faktiske livet; elskende og hatende personer, sårbare og skadde kropper? Og hva med Jesu nærvær i nettopp dette forkrøplede livet, som i alle fall inntil nå har endt med døden?

Etter en dose transhumanisme er det deilig med litt forkynnelse av Jakob Jervell: Ikke bare ruiner (1967), hvis teologi er svært godt egnet som et startpunkt i møte med transhumanismen. Hos ham er både livet og Kristus godt plantet på jorden, ja, praktisk talt spikret fast.


Åndelig basert evolusjon er en ukjent tanke hos Jervell. Hos ham er det ikke en kontinuitet mellom livet før døden og Guds rike, eller mellom futurologi (futurum) og eskjatologi (adventus), som dogmatikeren Carl Braaten sier det. Synden og dødskreftene utgjør den vesentlige forskjell. Guds rike er ikke kommet, heller ikke som en spe begynnelse.

Det som derimot er kommet, er Jesus: «Mellom den gamle bønn (komme ditt rike) og Guds rike som ennå ikke er kommet står Jesus» (s. 18). Denne Jesus er i Jervells teologi den korsfestede – «han som skrek: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?' [Han som] levet med de utstøtte og forfulgte og diskriminerte» (s. 18). Den dypeste meningen i Jervells teologi er ikke «åndens forvandling av materien», men relasjonen til den korsfestede og de minste.


Vi selv er ugresset. Jervell er en korsteolog av paulinsk-luthersk type, og han jukser ikke i faget. Han fastholder de vanskelige temaene og viser det nådefulle ved disse. Den radikale syndslæren: «Vi selv er ugresset» (s. 34). Derfor skal vi ikke rense åkeren, for «vi selv måtte tas med blant det som skulle rives opp og ryddes bort» (s. 34). Dette er en solidaritet med dem vi til enhver tid ser på som uverdige og urene, som er helt ukjent for transhumanismen.

Det tvetydige gudsbildet: «Kanskje en tanke burde slå oss at livets vanskeligheter kan komme fra Gud. [...] Da viser troen en vei som ikke heter velferd for enhver pris. [...] Troen alene tør tape, tør miste ansikt, tør tenke på andre enn seg selv. [...] Så har troen tid til å vente på tryggheten i det Guds rike som kommer.» (s. 104). Når vi, som Peter, vil unngå lidelse og død for enhver pris, lyder ordene fra Kristus: «Vik bak meg, Satan!» (s. 102). Dette er en frimodighet i kjærlighetens tjeneste, om det så måtte være gjennom lidelse og død, som er helt ukjent for transhumanismens lykkevisjoner. Jervell mener ikke at det onde dermed ikke er ondt, men bare at «hvor Jesus Kristus er, får selv det meningsløse mening» (s. 49).

I nesten komisk motsetning til transhumanismens plussmenneske, sier Jervell: «Det er den mulighet som ligger over et minusmennneskes liv, at det kan være en av Guds spesielt utvalgte» (s. 85)


Døden en vinning. Jervell har et klassisk, kristent syn på døden. Døden er Guds og livets fiende. Døden er samtidig Guds domsgjerning i en verden preget av synd. Og endelig, i Åndens sfære forener døden skapningen med Kristus slik at livet kan fullendes og fornyes. I prekenen med den talende tittelen «et livssyn» sier Jervell: «'For meg er livet Kristus og døden en vinning.' [...] Døden betyr å være med Kristus» (s. 65-66). Denne døden-til-Kristus-eksistensen gjør seg gjeldende allerede nå, i troen og i tjenesten for de minste, men fullendes først gjennom den biologiske død og verdens ende. Døden er den siste fiende, men er paradoksalt også del av Guds frelsende gjerning. En slik tanke er selvsagt helt ukjent for transhumanismen.

De fleste ønsker å begrense lidelse og utsette døden. Det er det ikke noe galt i. «Galt er det når hele vår tilværelse raser sammen fordi disse tingene faller» (s. 104), som Jervell sier.

Og det er nettopp dette, hva vår tilværelse står og faller på, som skiller transhumanismen fra korsteologien. Hvis livets mening er foreningen med Kristus, må det dø inn i Kristi
død for å fullendes. Igjen: Poenget og målet er ikke at mitt
liv skal bli lykkelig i og for seg, men at det skal innlemmes
i Guds trinitariske kjærlighet.


En skyggetilværelse. En kultur som vil eliminere begrensninger og død, må av korsteologien karakteriseres 
som en dødskultur, uansett hvor lykkelig den måtte fortone seg. En dødskultur fordi den med en indre logikk vil måtte renske ut de urene og uverdige, minusmenneskene, og dermed menneskeligheten som sådan. Men også en dødskultur fordi den aldri vil bli annet enn et slags Sheol, en skyggetilværelse sammenlignet med den livsfylde som finnes når Gud er alt i alle. Evig liv er ikke uendelig liv, men fullendt liv gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse.


(En lengre utgave av samme tekst ble første gang publisert i Nytt norsk kirkeblad #6, 2017. Gjengitt med tillatelse.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 5 timer siden / 161 visninger
0 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 5 timer siden / 60 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 9 timer siden / 32 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 18 timer siden / 1774 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 20 timer siden / 980 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 20 timer siden / 124 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 20 timer siden / 261 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 20 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 1774 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 3 timer siden / 60 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 1774 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 4 timer siden / 186 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 4 timer siden / 980 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 5 timer siden / 1629 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 5 timer siden / 261 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 5 timer siden / 1774 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No-platforming
rundt 6 timer siden / 212 visninger
Les flere