Øyvind Hadland

Alder: 40
  RSS

Om Øyvind

Stipendiat i teologi, VID vitenskapelige høgskole

Følgere

Ingen Disco på Roser

Publisert 4 dager siden

Det har vore mange reaksjonar på filmen Disco dei siste vekene. Det har vore nyheitsoppslag, lesarinnlegg og debattar. Kristne som kritiserer filmen for å vera einsidig tek i liten grad innover seg film som medium.

Kunstnerisk film

Disco er ein kunstnerisk film som bruker lyd og bilete målretta for å skildra ei tenåringsjente. Filmen er ikkje ein Hollywoodfilm som spelar på storslagne effektar for å skape sensasjon.

Eit kunstnerisk grep som går igjen i Disco, er at kamera står i ro mens karakterane bevegar seg. Det er karakterane som er i rørsle, ikkje kinogjengaren. Ein slik scene er når Mirjam sit med frukostbordet. Ho seier ingenting. Mora står ved vasken. Stefar Per kjem gåande inn og går kvilelaust fram og tilbake i mellom kjøkkenbenken og bordet. Biletet er klippa slik at ein ikkje ser hovudet på dei vaksne, likevel kjenner ein på uroa til mora og irritasjonen til Per.

Karakteren Mirjam

Disco zoomer inn for å koma nær på karakteren Mirjam. Hovudpoenget med «Mirjam» er å visa kor viljelaus og initiativlaus born og unge kan bli av å vera i eit miljø der vaksne heile tida fortel kva ein skal vera og bli. Poenget er ikkje å skildra desse miljø i seg sjølv, men korleis karakteren Mirjam har blitt slik ho er på grunn av dei. Det finst mekanismar i pentekostal teologi og praksis som kan føra til personar som Mirjam. Som karakter er Mirjam sjellaus, handlingslamma og sjølvdestruktiv. Personlegdommen hennar er uthola. Det er ingen Mirjam bak auga. Det er ingen motstand i henne, ingen vilje, ingen glede, berre eit skal.

Dansekarrieren hennar er eit døme på personlegdommen til Mirjam. Dansekonkurransar eit skodespel med mykje glitter og falske smil. Livet til Mirjam er ikkje ekte, det er tilgjord. Berre på to frontar kjem Mirjam fram som ein eigen person. Det er når ho vil ha mora til å fortelja om far hennar og i samvær med litlesystera Ada.

Filmen starter med ei barnegruppe som høyrer ei bibelhistorie frå ei bok. Ei jente i 8-10-års alderen seier at når ein ikkje ser bileta i boka kan ein laga bilete i hovudet sjølv. Den neste som seier noko er ei jente på 4-6 år, ho seier akkurat det same som den eldre jenta. Den yngste jenta berre kopierer den eldste. Dette er utgangspunktet for filmen. Pentekostale miljø kan skapa «copy - paste menneske». Svaret er gitt på førehand, det er berre å gjenta rett svar.

I slutten av filmen er me på ein sommarleir. Settinga er dystopisk, som peiker på at Mirjams indre også er i oppløysing. Ei tenåringsjente på leiren repeterer det ein av leiarane seier ho skal seia: «eg er ein syndar», «eg er ein hyklar», «eg treng frelse», og liknande. Den vesle jenta i starten av filmen kopierte truskyldig det den eldre jenta sa. Tenåringsjenta i slutten av filmen har kopiert heile livet og er berre kopiar av andre. Mirjams liv bind desse to døma saman. Mirjam starta som den vesle jenta i barnegruppa og er på veg mot å bli som tenåringsjenta.

Tala inn i andres liv

Gjennom heile filmen er Mirjam i samtale med vaksne. Dei vaksne har ofte svar og innspel til ho. Desse innspela kjem ofte som retoriske spørsmål. Mirjam svarer lågmælt aksepterande på desse. Den einaste gongen ho stiller spørsmålsteikn, er når psykologen spør om Mirjam må tru. «Eg må jo det», svarer Mirjam. Det er lett å tolka dette som om Mirjam vert tvinga til å tru. Filmen sett under eitt peiker på ei anna tolking. For Mirjam er tru ein del av personlegdommen. Å «ikkje tru» eksisterer ikkje som ein moglegheit, den kategorien finst ikkje.

Eit døme på korleis vaksne «innprentar» sine tankar inn i born og unges liv, er ein samtale i Friheten (kyrkja Mirjam er medlem av). Pastor Trond fortel at han har hatt ein draum om Mirjam og fortel om kor store planar Gud har for ho. Dette å «tala inn i livet til folk» er noko som går igjen i pentekostale miljø. Dette har eg dessverre vore med på sjølv, både som mottakar og avsendar. Ein har eit bodskap frå Gud om andres liv og framtid. Dette vert ofte framsett som profetiar eller «kunnskapsord», eller på annan måte forankra i ei åndeleg openberring.

Å forankra bodskapen i ei openberring gjer bodskapet uangripeleg. Her er ein ved kjernen i problemet med pentekostal praksis og maktmisbruk som Disco tek opp. Ein kler handlingar og det ein seier i eit åndeleg sveip gjennom referansar til Guds ånd eller bibelen. Dette gjer at handlingane og utsegna vert umogleg å kritisera. Det som er sagt eller gjort, er frå Guds ånd. Ein skal aldri og på ingen måte tvila på desse.

Berre eit skal

Disco zoomer heilt inn på sjela til Mirjam. Gjennom lange klipp som dveler på ansiktet hennar. Når filmen har zooma heilt inn, ser ein at det ikkje er noko Mirjam der, berre eit skal.

Gå til innlegget

For kort for Jesus?

Publisert 3 måneder siden

Vi lurer på hvordan pinsebevegelsen ved dens leder Sigmund Kristoffersen og Øystein Gjerme stiller seg til påstanden om at Claudio Freidzon «har fått en dverg til å vokse ut».

Skrevet sammen med Anna Rebecca Solevåg, professor i Det nye testamente, VID Vitenskapelige høgskole


Fra 12.-21. juli ble sommerstevnet Himmel og Hav avholdt på Hove utenfor Arendal. Stevnet er arrangert av organisasjonen Evangeliet for alle som ledes av Pernille og Jørn Strand og trekker flere tusen på kveldsmøtet.


Plutselig vektreduksjon

En av de inviterte predikantene var Claudio Freidzon fra Argentina. I Agderposten 16. juli uttrykker Pernille Strand stor glede over besøket fra Sør-Amerika. Freidzon er nemlig kjent for helbredelser av mange slag skjer på møtene hans. Strand hevder at personer med kreft og aids har blitt helbredet. En gang skal en person opplevd momentant vektreduksjon fra 130 til 90 kg. En kan stille spørsmål ved sannferdigheten i disse historiene.

Det som virkelig får øynene til å sperre opp er når festivalarrangøren hevder at Freidzon «har fått en dverg til å vokse ut» (Agderposten, 16.7). Vi reagerer sterkt på denne uttalelsen. For det første er bruken av «dverg» stigmatiserende for personer av lav vekst. Det er en merkelapp som historisk er brukt til å fremmedgjøre og mytologisere kortvokste.

Det andre vi reagerer på er det angivelige miraklet om at en kortvokst person ble høyere. Hva slags menneskesyn er det egentlig Strand her legger til grunn for sin uttalelse. Er det å være kortvokst et avvik som må helbredes? Hvorfor er det nødvendig? Kan man ikke leve fullverdige liv selv om man er lav av vekst?


Filmes av fremmede

Det vanligste «avviket» fra et fullverdig liv en person av lav vekst opplever er stigmatisering og diskriminering av andre. Norsk Interesseforening for Kortvokste forteller på sine hjemmesider at det er et problem for kortvokste at de filmes av fremmede for så å dele på sosiale medier. Strand stigmatiserer og diskriminerer kortvokste når hun jubler over at de kan helbredes.

Jesus møtte den kortvokste Sakkeus på en helt annet måte. Jesus var ikke interessert i å helbrede Sakkeus. Han ville helbrede mobben fra deres stigmatiserende holdninger og fordommer. Så istedenfor at Sakkeus vokste de nødvendige centimeterne for å tilfredsstille mobbens krav for å få anseelse, valgte Jesus å besøke Sakkeus. Jesus inkluderte Sakkeus i fellesskapet og proklamerte frimodig, «i dag er frelse kommet til dette hus, for også han (Sakkeus) er en Abrahams sønn» (Luk 19,9). Vi mener det er Strand og Freidzon som trenger helbredelse fra sine holdninger, noe vi gjerne ber for om det er ønskelig.


Krympes i Jesu navn

Spørsmålet reiser seg også om hvilke andre «feil» og «avvik» som skal helbredes. Kan man være for høy? Verdens høyeste person, Sultan Koset, er 2,46 meter høy. Skal Koset også helst krympes i Jesu navn? Og hva med personer med Downs syndrom som har et ekstra kromosom, skal de helbredes ved at det ene kromosomet forsvinner? Slik kan man fortsette.

Vi mener det er trengs en holdningsendring blant enkelte kristne. I stedet for å fokusere på helbredelse bør vi feire det menneskelige mangfoldet som en del av Guds skaperverk. Hvordan skal mennesker med funksjonsnedsettelser eller annerledes utseende kunne føle seg hjemme i en menighet der fokuset stadig er på helbredelse. Kristne burde heller være en motstemme til det ustanselige kroppspresset og normalitetskravet som finnes i dagens samfunn.


Syn på kortvokste

Vi stiller oss også spørsmålet om hvordan andre deltakere på konferansen, både predikanter og besøkende, stiller seg til Freidzons og Strands syn på kortvokste? Hva slags teologi er det da en sier «ja» og «amen» til?

«Evangeliet for alle» skriver på sine nettsider at ekteparet Strand «har sin tilhørighet i Pinsebevegelsen, og står tilknyttet pinsemenigheten Filadelfia Arendal. Er dette en praksis menigheten bifaller? Vi lurer på hvordan pinsebevegelsen ved dens leder Sigmund Kristoffersen og Øystein Gjerme (som tar over fra januar 2020) og Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe stiller seg til denne saken. Dette er aktuelt da leder for Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, Øyvind Gaarder Andersen, så sent som 19. juni i Korsets Seier oppfordret pinsevenner til å be oftere for syke. Mener Pinsebevegelsen at kortvokste er syke og trenger helbredelse?


Fraråde samarbeid

Ofte er man raskt ute med å fordømme og ta avstand fra dem man er uenig med i moralspørsmål når det kommer til seksualitet. Gaarder Andersen har tidligere uttalt (Korset Seier, 11. april 2016) at pinsevenner ikke bør samarbeide om forkynnelse og gudstjenester med dem som forsvarer likekjønnet ekteskap. Skulle Pinsebevegelsen mene at Strand og Freidzons praksis og holdninger er umoralsk, følger spørsmålet logisk hvordan pinsebevegelsen vil forholde seg til disse. Vil man da fraråde samarbeid med Evangeliet for alle og de forkynnere som var deltakere på Himmel og Hav?

Vi hører gjerne hva pinsebevegelsen tenker om dette.

Gå til innlegget

Det konfesjonelle dødsbud

Publisert over 2 år siden

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Øyvind Hadland, stipendiat i misjonsteologi ved VID Vitenskapelige Høgskole

Kenneth Ellefsen, stipendiat i dogmatikk ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

 

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Presten er nemlig ikke bare en kristen prest og samtalepartner om religiøse spørsmål. Hun eller han er heller ikke bare representant for den kristne kirke i alminnelighet. En prest fra Folkekirken kommer også som representant for den evangelisk-lutherske kristendomsoppfatningen. Denne kristendomsforståelsen er det ikke alle kristne i Norge som deler. Det er ikke bare ateister som kan føle det kunstig når den lutherske presten møter opp i døren med dårlige nyheter. Dette har ikke med berøringsangst med religion å gjøre. Det er et uttrykk for at mange nordmenn ikke har den lutherske kristendommen som en naturlig del av deres hverdag.

Det norske samfunnet skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnlovens §2 og ble endret i 2012. Grunnloven forankrer derimot ikke statens eller samfunnets verdier i den evangelisk-lutherske tro og bekjennelse. Medlemstallet i Den Norske kirke går nå ned med 1 % om året og vil ved utgangen av 2017 være på rundt 70% av befolkningen. Både den juridiske og sosiokulturelle endringen av Folkekirkens plass i samfunnet bør medføre en gjennomtenkning av dens rolle i og for det offentlige, også ved dødsbud. 

Som kristne, men som ikke er medlemmer av Folkekirken, ønsker vi ikke at en luthersk prest skal overlevere et dødsbudskap på vegne av det offentlige. Mange familier har i generasjoner tilhørt en annen kirke enn Den Norske Kirke og det oppleves som kunstig når sognepresten ringer på døren. For oss er det uproblematisk at Folkekirken vil betjene sine egne medlemmer med et slikt tilbud, men det offentlige må finne gagnlige ordninger for kristne som tilhører andre kirkesamfunn. 

Av enkelhets skyld mener vi det derfor bør være politiet som overleverer dødsbudskapet på vegne av det offentlige, og som i neste omgang heller kan være behjelpelig med å knytte kontakt med den prest, pastor eller forstander som i hverdagen forkynner oppstandelseshåpet i samsvar med ens egen kristendomsoppfatning.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere