Ørjan Kronheim

Alder: 33
  RSS

Om Ørjan

Følgere

Hvorfor kristenkonservativ?

Publisert rundt 2 måneder siden

Tirsdag 26. mai skal Stortinget stemme over endringer i bioteknologiloven. Blant mange etiske dilemmaer slike endringer vil fører med seg står eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og NIPT-test for gravide kvinner frem som de aller mest krevende. Motstandere av disse endringene risikerer med stor sannsynlighet å bli hengt ut som kristenkonservative, på feil side av historien, igjen. Men hva ligger egentlig bak et kristenkonservativt standpunkt i disse sakene?

Jeg vil nødig gå god for alle som drar samme slutninger som meg selv, men kan i det minste legge til grunn hvilke perspektiver og argumenter som har gjort at i alle fall jeg lander på at dette ikke bør bli innført.

Eggdonasjon og assistert befruktning for enslige

For det første vil eggdonasjon føre til at et barn vil kunne vokse opp uten å kjenne sitt eget biologiske opphav. Tanken om at den kvinnen som bærer et barn frem gjennom 9 måneder også er barnets mor vil ikke lenger være en nødvendig konsekvens. Stikk i strid med FNs barnekonvensjon som sier at et barn har rett til å kjenne sitt opphav og få omsorg fra dem(artikkel 7). Gjennom å innføre en slik ordning sier da den norske stat at båndet mellom mor-far-barn ikke lenger er like viktig. Videre går innføringen av assistert befruktning for enslige så langt som å si at far i ytterste konsekvens ikke er nødvendig.

Menneskeverd

Argumentene som ofte brukes handler om likestilling og like muligheter for alle til å få barn. Spørsmålet mitt blir da hva som skjer med vårt syn på mennesket, og barnet i særdeleshet, når et liv som blir til ikke lenger er en gave, men en rettighet. Utvilsomt er det en stor sorg for mange mennesker som ikke får og heller ikke kan få barn og jeg kan ha stor medfølelse for den sorgen det kan være. Allikevel mener jeg en endring i loven ikke tar på alvor det mennesket som vil bære de største konsekvensene av endringene; nemlig barnet. Hva gjør det med et menneske å ikke kjenne sitt opphav? Og hva gjør det med vårt syn på barnet, all den tid det er noe alle har rett til? Dette er store dilemmaer vi som samfunn vet for lite om. Er det verdt å løpe risikoen, og er det riktig å løpe den på andres vegne?

NIPT-test

Flertallet i Stortinget går etter alle solemerker inn for å gjøre tidlig ultralyd og NIPT-test(fosterdiagnostikk) til et tilbud for alle gravide, ikke bare for kvinner i en økt risikosone slik det er nå. Dette til tross for at det ikke vil ha noen helsemessig gevinst verken for mor eller barn. I sammenlignbare land som har en mer liberal lovgivning enn Norge ser vi at en konsekvens av dette er at man i mye større grad selekterer hvilke barn som skal få leve og ikke. Spesielt gjelder dette barn med Downs syndrom.

Likeverd

I Norge er prinsippet om likeverd et av de viktigste vi har, likevel går nå et flertall på stortinget inn for å innføre at vi skal sette opp vilkårlige betingelser for hvilke typer mennesker som skal beskyttes og hvilke som skal bli tatt livet av. Det ville vært utenkelig om for eksempel kjønn, etnisitet, legning eller intelligens ville vært et slikt kriterie. Men et ekstra kromosom holder til at du beveger deg fra den gruppen som er beskyttet, til den som ikke er det.

Jesus

Hvordan kan et restriktivt standpunkt til disse endringene begrunnes i en kristenkonservativ grunnidé? Bibelen er og skal være utfordrende, det er sagt at dersom verken bibelen eller Jesus spesielt utfordrer deg eller måten du lever på har du neppe forstått konseptet. I vår del av verden er det enkelt å for eksempel peke på forkynnelsen om nestekjærlighet og hvordan vi lever med vår rikdom. Mammon bør være en større utfordring for de fleste av oss enn seksualetikken, for å ta et eksempel.

Et interessant poeng er i tillegg at i flere av de mest utfordrende talene og sekvensene med Jesus i evangeliene har han ofte et barn ved sin side eller at han bruker barnet som eksempel. For eksempel i historien om dommen i Matteus 25. De som ble kjent rettferdige av kongen var de som ga han mat når han var sulten, drikke når han var tørst. De som tok i mot han som en fremmed og de som kledde han når var naken. De som så til han når var syk og de som kom til han når han var i fangenskap. Forbløffet spør de som er kjent rettferdige når de gjorde alt dette hvorpå kongen svarer: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Barneperspektivet

Jeg mener vi trenger en lovgiving som setter barnet først. Det handler ikke om at enslige eller for eksempel likekjønnede par ikke har like god evne til å vare på et barn som andre. Men det handler om en grunnidé om hva et menneske er. En gave. Ikke en rettighet.

Jesus sin historie om kongen vil utfordre oss alle på mange punkter. Min bønn er at vi ikke fraskriver oss ansvaret det er å ta vare på de som er annerledes enn oss selv, til tross for utfordringene det vil gi for familier og enkeltmennesker. Men at vi som samfunn i enda større grad legger til rette for at barn med et ekstra kromosom skal være en naturlig del av vårt samfunn. Slik kan vi og gripe muligheten til å tenke at det vi gjorde mot en av disse minste, gjorde vi også mot Herren selv.

Ørjan Kronheim

Sokneprest i Landvik og Eide

Gå til innlegget

Vi som ikke forstår hverandre

Publisert rundt 1 år siden

De tre mest leste innleggene på Verdidebatt den siste måneden handler alle om Pride og bidrar etter min mening til en utfordring mennesker på begge sider av debatten bør ta på alvor. Hvorfor forstår vi ikke hverandre?

Det har vært en interessant stilstudie å se hvordan de tre innleggene til henholdsvis Erstad, Gjevjon og Benestad har blitt delt og kommentert på sosiale medier. Der de konservative endelig føler de har fått gehør ved hjelp av Gjevjons innlegg har Erstads ytring om «vi som ikke forstår Pride» gitt resonans hos de som føler det naturlig og særs viktig å støtte opp om markeringen.

Men la meg starte med Benestad, en mann jeg har dyp respekt for grunnet sin integritet og sin ukuelige innsats for hva han tror og mener er riktig har nok en gang fått sindige mennesker til å dra frem ord som trangsynt, fordomsfull, gammeldags, intolerant og skylapper. De ti grunnene til Benestad for å ikke delta i Pride-paraden er etter min mening alle gode og dyptgående argumenter med både teologisk og menneskelig substans. At mange ikke er enig ser jeg på som en selvfølge, men hvorfor ikke møte argumentene med nettopp det: argumentasjon? Det ser ut til å være en trend, og kan hende bidrar Benestad også til dette med sitt innlegg. Tendensen ser ut til å være at vi ikke snakker med hverandre, bare om hverandre, og dermed ikke nærmer oss en felles forståelse for vår uenighet. Burde ikke det være første bud?

Dyptgående argumenter

Både Gjevjon og Erstad sine innlegg er gode og interessante men fortsetter i sporet til Benestad og man kan se hvordan de på sosiale medier kun høster gehør hos sine «egne».

Gjevjon sitt innlegg har blitt hyppig delt i konservative fora på sosiale medier. «Endelig er det noen som har selvinnsikt», er blant kommentarene som faller under innlegget. Men har hun egentlig det? For det første er det befriende å lese dyptgående argumenter mot FRI som er primus motor bak selve markeringen her i Norge. Det de står for er og bør etter min mening være problematisk for de fleste som innehar et bibelsk fundert syn på samlivsetikken, uavhengig spørsmålet om likekjønnet vigsel. Legalisering av surrogati, avskaffelse av sexkjøploven og polygamisters behov for en storfamilie er blant tingene Gjevjon mener problematisk. Det gjør jeg også.

Og som Gjevjon mener også jeg at det er vanskelig å skille markeringen av solidaritet med mennesker som blir hetset, diskriminert eller utstøtt av samfunnet på grunn av sin legning eller seksuelle orientering fra FRI all den tid markeringen også benyttes til å legitimere og jobbe for problematiske endringer i biologi, menneskesyn og tanken om hva en familie er og skal være.

Viktig tema

Problemet mitt med Gjevjons innlegg kommer først i avsnittet hvor hun problematiserer FRI og Prides prat om sårbar ungdom «for å vekke folks sympati». Videre skriver hun at paraden består som oftest av voksne menn og kvinner. Menn og kvinner i lakk og lær og dragqueens og hvor lite det egentlig handler om kjærlighet mellom to av samme kjønn. Helbom.

For det første trenger man ikke ha sett mye på nyhetene de siste ukene for å forstå at dette betyr enormt mye for mange, blant annet sårbare ungdommer som på grunn av sin legning er usikker på om de har en plass i samfunnet vårt. TV-serien SKAM er et annet åpenbart eksempel på hvor mye det betyr for unge og voksne at temaet tas opp.

Når det kommer til selve paraden har alle bilder og videoer jeg har sett hovedsakelig inneholdt, ja, alle typer mennesker. Unge, gamle, dragqueens, revisorer, leger, prester og mye mye mer. At Gjevjon ikke mener at voksnes seksuelle fetisjer er av allmenn interesse og at det attpåtil tross alt finnes klubber for sånt gjør etter min mening at hun bidrar til å polarisere debatten og viser hvor lite hun har forstått og sett av det hun faktisk kritiserer.

Vi som har et klassisk syn på ekteskapet, uten at jeg tar Gjevjon til inntekt for det, bør i det minste kunne anerkjenne at Pride betyr mye for mange, det kan vi etter min mening gjøre selv om vi er uenige i mange av prinsippene til FRI. Hvis ikke vil vi for evig bare tale inn i vårt eget ekkokammer.

Minsker håpet

Erstad begår etter min mening den samme feilen. Ved hjelp av det jeg nesten tør påstå er en stråmann «at mange ikke forstår hvorfor homofile må være så høylytte og vise seg frem» tegner han videre på bildet av den intolerante og trangsynte motstanderen til Pride. Både Gjevjon og især Benestad viser med all tydelighet at det først og fremst er dype etiske refleksjoner og blant annet en sterk teologisk overbevisning som gjør motstanden til hva den er.

Erstad avslutter sitt innlegg med å si at ingen kan tvinges til å verken gå i parade eller være tolerante. Det viser etter mitt skjønn det sanne ansikt til den liberale toleranse og bidrar til å minske håpet om at vi kan nærme oss hverandre i forståelse for vår uenighet.

Kjærligheten og nestekjærligheten

De to bud kan oppsummeres veldig enkelt. Du skal elske Gud og din neste som deg selv. Det siste betyr ikke bare at jeg skal elske de som mener det samme som meg selv, men alle mennesker. Min utfordring er blant annet at mange ikke kan forstå eller klare å tro at jeg elsker noen som mange mener jeg diskriminerer. Når regnbuetoget går, har jeg ikke bare problemer med å gå selv, men mange som går der gjør det fordi akkurat jeg mener det jeg mener. Hvordan har vi kommet dit?

Jeg har ingen tro på at verken den ene eller andre siden snur på sitt standpunkt bare vi snakker sammen, men jeg ser at det bare blir vanskeligere og vanskeligere å leve sammen om vi i det minste ikke forsøker.

Men da må vi kanskje slutte å snakke i overskrifter og paroler, men nærme oss hverandre i kjærlighet, den kjærligheten som vi er kalt til – nestekjærligheten, den som lytter til alle og ikke bare til den som mener det samme som en selv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere