Åshild Sande

Alder: 56
  RSS

Om Åshild

Følgere

Christoffer Gjerstad Kihle ble kjent etter sin død. Han døde i 2005, 8 år gammel, etter vold fra sin stefar. Og etter at hans mor unnlot å avverge volden. Rettsmedisinere mente de fant mønster fra tapeten på Christoffers barnerom i hodebunnen hans, at han var blitt slengt i veggen med full kraft.

Mange forstod mer om hva som foregår av vold mot barn, etter «Christoffer-saken». De forstod at voldens natur er at den er skjult. At barn sjelden forteller rett ut hva som skjer, fordi det er deres trygghetspersoner som samtidig er deres skremmende voldsutøvere. Mange forstod at voksne hjelpere ofte rygger unna. Når sykehuspersonale for eksempel ser skrammer og sår vil de helst at det skal være riktig det omsorgspersonene forteller. Om gutten som falt, som er så urolig og impulsiv, som muligens kan ha ADHD…. Ikke fordi sykehuspersonale, eller andre hjelpere, er slemme personer. Men fordi voksne sine ord og argumenter så lett blir oppfattet, gjenkjent og trodd. Mens barna ofte er tause, redde og forvirret.

Når et barn ikke lever lenger og dødsårsaken ikke er åpenbar, gransker politiet saken. I Christoffer sitt tilfelle endte politiets gransking med fengselsdom til stefar på 8 år og fengselsdom til mor på 1,5 år.

Men hvordan finne ut hva som skjer av vold mot barn mens det skjer – eller aller helst: før det skjer?

Jeg ble oppringt av en lege en gang når jeg jobbet som saksbehandler i barnevernet. Legen var bekymret. Det var noen merker, det var noe som ikke stemte med det mor sa, han var usikker men…. Denne gangen endte historien med at det med stor sannsynlighet ikke hadde vært utøvd vold og barnevernet kunne etter hvert trekke seg ut av familien. Men prosessen fram dit gikk gjennom undersøkelser av barnet på sykehus, samtaler og hjemmebesøk. Jeg husker godt når barnet ble undersøkt på sykehuset mens jeg satt med familien og tok imot deres sjokk, sinne, raseri: Hvordan kunne jeg anklage dem for vold? Hvem trodde jeg at jeg var?

I Norge har barnevernet fått som mandat å finne ut hvordan barn har det, etter å ha fått bekymringsmelding. Hele systemet baseres på plikten (lovmessig og/eller moralsk) til å melde fra om bekymring for barn. Og plikten barnevernet har til å undersøke forholdene. Hvem er Christoffer? Hvilke ganger er det barn i hans situasjon som sitter der med skrammer og sår foran legen? Hvilke ganger er det mindre alvorlig? Christoffer kan være taus og Christoffers foreldre kan snakke usant. Christoffers sikkerhet ligger knyttet til at barnevernet får melding ved berettiget uro fra voksne rundt ham. Og at barnevernet håndterer sin undersøkelse slik at hans reelle situasjon blir avdekket.

Det er en enormt stor maktbruk som ligger i barnevernets mandat. Gjennom 30 års arbeid som saksbehandler og miljøterapeut innen barnevern har jeg ofte kjent på ansvaret som ligger i denne makten. I det som for foreldre kan oppleves som at vi kommer trampende inn i deres intime sfære og stiller spørsmål ved hvordan de håndterer barna sine. Jeg kan kjenne forståelse for frustrasjonen hos foreldre, besteforeldre og andre. Jeg kan kjenne et stort ønske i meg om at det denne gangen skal vise seg å ikke være så ille – eller at det er en situasjon som kan avhjelpes med gode tiltak. Likevel, mitt mandat har hver gang vært å så godt som mulig kartlegge hvordan akkurat dette barnet har det. Uansett hvilke reaksjoner det utløser hos familie og nettverk rundt omkring.

Redaktør i avisa Dagen skriver i lederartikkel 27.08.19: «De siste årene er barnevernet blitt et problem for Norges omdømme. Det har vært protester og reaksjoner fra mange land og kritiske reportasjer i en rekke medier».

Å undersøke barns omsorgssituasjon på en god og betryggende måte uten at det noen ganger utløser protester, reaksjoner og kritikk mener jeg vanskelig lar seg gjøre. Jeg opplever at det ligger i selve barnevernets mandat at dette kan være krenkende for de voksne det gjelder. Hvis vi ikke da skal jobbe slik det en del ganger ble jobbet i norsk barnevern fra 50-tallet og utover. En mann jeg ble kjent med fortalte at han som barn på slutten av 50-tallet ble kraftig slått av sin far og at en nabo meldte fra til barnevernet. Barnevernet kontaktet far og la fram anklagene, faren ble rasende. «Men hva skjedde etterpå?» spurte jeg og svaret var «Vi flyttet til et sted der det var langt til nærmeste nabo». En kommune – eller et land – sitt omdømme kan være bra når barnevernsaker legges bort etter sterke reaksjoner. Men barna trenger likevel ikke å ha det bra.

Mitt poeng er ikke at barnevernet ikke gjør feil – det er mennesker som jobber der og som gjør feil. Men, dette menneskelige systemet – barnevernet – er likevel det beste vi har for å sikre barn fra vold. Barneombudet gikk 21.08.19 ut og oppfordret ledere i kristne organisasjoner til i større grad å melde fra til barnevernet ved bekymring. Denne oppfordringen kommenterte redaktør i Dagen slik: «For dem som er redde for barnevernet, er det neppe beroligende hvis også menigheter og andre frivillige organisasjoner skal melde mer». Men hva med dem som er totalt avhengig av barnevernet? Hva med Christoffer, som kan gå i speider`n eller delta i barnekoret?

Barnevern-feltet er komplekst. Så tungt når barn lider eller kanskje lider. Så gledelig når barns situasjon endres i positiv retning. Etter min mening sår Dagen-redaktør mistillit til barnevernet gjennom sine uttalelser, heller enn det han sier er viktig: Å bygge tillit. Det siste er jeg enig i trengs mye mer av! Så kan det være ulike måter å organisere barnevernet på i framtiden som er fornuftige, kompetanse kan økes og samarbeid bedres. Men man kan ikke vente med å håndtere situasjonen til de barna som akkurat nå lider under foreldres  vold – eller kanskje lider under foreldres vold.

På Christoffer sin skole hadde de i februar 2005 bestemt seg for at de etter lang tid med bekymring skulle melde saken til barnevernet, de skulle bare gjennomføre et siste møte med mor og med BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling). Dagen før dette siste møtet døde gutten. 

Gå til innlegget

Mitt første kristne idol var bestemora mi. Når ho sat og strikka i gyngestolen og song «Så syng eg mitt ungdomskvad til Jesu æra», så synst eg det var stilig. Rart også, for ungdom var ho slett ikkje, ho var 65 år når eg vart fødd.

Bestemor tok imot meg når eg kom på besøk og så var me i lag og eg ville gjerne vera nær ho. «Eg er no så hjerteglad, og må så vera».  For meg var strikkinga, songen og bedehus-møter gode opplevingar saman med bestemor. For dei eldre brørne mine var det for eksempel høgtlesing frå Hardy-guttene. Bestemor var snill og glad. «For kor kan eg ganga her i sorg og sukka» Tross eit liv med mykje motgang. Far hennar døydde i 1901 når ho var berre tre år, ho vart bortsett til slektningar ni år gamal - langt unna mor og søsken. Bestemor var gjeterjente og ho passa ungar, deretter ut i teneste i byen. Eg har seinare funne ut at ho var langt på veg med eldste ungen sin når ho gifta seg og at livet i lag med bestefar på garden han kom frå, var hardt for henne. «Når Jesus og himlen er mi ungdomslukka». Den lukke-kjensla var liksom uavhengig av ytre omstende.

I nær kontakt med bestemor, som eg fekk ha på lemmen (loftet) til eg var tolv år, forma mi tru seg. Eg opplevde tru som nær kontakt med Jesus i alt det som skjedde i livet, og eg opplevde den som ei drivkraft for engasjement i kontakt med andre. Som ungdom hadde eg meiningar om mykje, dei vart forma i eit miljø med ei blanding av vestlandske indremisjon og andre misjoner. Mykje bra diakonalt arbeid vart gjort. Meiningane i samfunnsspørsmål var i hovudsak konservative. Eg hugsar at eg argumenterte hardt for desse meiningane i klasserommet ved Lindås Gymnas på slutten av 70-talet.

Overgangen til sosionom-utdanning var stor. No sat eg i eit anna klasserom og eg sat rett ved sida av læraren som leda diskusjonen. Tema var homofile sine rettigheter, i etterkant av temadag dagen før. Ein etter ein av mine med-studenter delte inntrykk og sin iver etter å betre forholda for homofile. Turen var kome til meg. Eg delte også. Det vart stille i rommet. Så kjende eg ei hånd som klaska ned på skuldra mi, og eg høyrde ei stemme: «Åshild, så modig du er og så bra at du formidler di meining». Å bli møtt på den måten gjorde enormt inntrykk på meg. Læraren la grunnlaget for ei respektfull haldning som vi møtte kvarandre med gjennom dei tre åra vi gjekk i lag og som vi tok med oss ut i arbeidslivet. Eg følte det verdifullt at eg formidla eigne synspunkt sjølv om dei var annleis enn fleirtalet i gruppa eg var del av.

Så skulle eg mange år seinare sitje i samtale med ein annan person, om same tema. Mitt synspunkt hadde i løpet av åra som var gått, endra seg. Men igjen var eg del av ei gruppe der fleirtalet meinte noko anna enn eg. Eg hadde delteke lenge i organisasjonen men eg hadde nettopp oppdaga kor strengt synet i denne saka var formulert i vedtekter, og no ville eg argumentere for mitt syn. Mannen var leder. Samtalen starta. Det kom aldri noko klask på skuldra frå han om kor modig eg var. Det kom eit ultimatum: Antan endra eg syn, eller så måtte eg forlata rolla eg hadde i organisasjonen. Eg kjende meg trist og også redd. 

Det er noko med religion, diskusjon, oppførsel og makt – som kan bli ei salig – eller usalig – smørje. Kva er innholdet i religionen, kjernen i trua – kva er synspunkt om diverse samfunnsspørsmål? Kva seier religionen eller livssynet om måtar å oppføre seg på, og kor tid trumfer diverse spørsmål den måten slik at ein kan utøve makt på ein ufin måte mot den ein møter som ein er uenig med? Kven definerer kor desse grensene går? Slik eg ser det, er det mange spørsmål som handler om ulike oppfatningar og samfunnssyn som blir gjort til religiøse spørsmål. No, og tilbake i andre tider. Slik eg ser det, er vår evne til å tenkje og gjere oss opp meiningar, viktig uansett religion. Det same er vår evne til å møte menneske med andre meiningar på tillitvekkjande måtar.

For min del, så er trua på Jesus den same som når eg lytta til bestemor sin song i gyngestolen. «Så går eg til arbeids då, med mot i barmen». Eg trur på den vedkjenninga me seier høgt i kyrkja, om at Gud har skapt oss, Jesus har frelst oss og Den Heilage Ande er med oss kvar dag. Eg kjenner det gir meg glede og mot. «Av Gud skal eg visdom få og kraft i armen» Min kvardag er ikkje så tung som bestemor sin var gjennom hennar liv, men eg har eit psykisk krevande arbeid i barnevernet der eg møter mange utfordringar. «Og kan eg så alt det små med truskap gjera». Det er noko med små ting i kvardagslivet som må hengja på greip med det ein trur på og står for. Eg vil ikkje sei at eg alltid lukkast der, men eg har det som eit mål.  «Så skal eg det store få, til Herrens æra».   Eg tenkjer på han som skreiv den songen eg no har sitert to vers frå – Matias Orheim, fødd 1884. Han som preikte på bedehus og også spelte fele, i ei tid der fela var definert som syndig av mange i den gruppa han var del av. Han som provoserte både gjennom måten å vera på og gjennom synspunkt, og som for meg er ein av dei kristne idola eg har i tillegg til bestemor.

Tenk om kristendom kunne vera ein inspirasjon til måten å møte kvarandre på når vi har ulike synspunkt i saker. At vi kan skape gode møter. Der vi kan kjenne oss verdifulle på tross av rykande uenighet. Der det å bli godt møtt skaper nysgjerrighet for andre synspunkt enn våre eigne. Ein åpenhet for for mangfald, og trygghet i kjernen av tru. Den tryggheten kjende eg som lita jente i Jesus-forteljingane og å lære han å kjenne. Den tryggheten kjende eg når eg sovna i fanget på bestemor når bedehus-møtene vart lange. Og så opplever eg framleis den tryggheten, som eit utgangspunkt for eit ønskje om å møte utfordringane i tida me lever i no.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
6 dager siden / 2846 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1889 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
3 dager siden / 1377 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
9 dager siden / 1014 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 718 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 625 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere