I sitt innlegg "Det som ikke sies" forstår jeg det slik at forlagsredaktør og kommentator i Vårt land problematiserer rundt det som ikke sies i DnK, om kjærlighetsbudet, om erfaringen av tilkortkommenhet og utenforskapet: "For å si noe om kjærlighet og bli hørt, er det erfaringen av tilkortkommenhet og utenforskapet vi må feste blikket på." og "Hva om jeg hadde tatt hans syndenød på alvor? Ikke bare holdt opp en rimelighetsmoral, men snarere Jesu harde ord fra Bergprekenen?"

Åste Dokka er uten tvil en dyktig skribent. Hennes evne til refleksjon over det hun tar opp er upåklagelig. Refleksjon innebærer bl.a. evnen til å la tanken gå i flere retninger og underbygge dem med relevante argumenter, og slik kunne skrive både for og imot, ikke bare i en styrt "enveiskjøring" hvor målet er gitt på forhånd. 

Etter mitt syn virker hennes innlegg slik tåkeleggende, eller i det minste forvirrende, på meg....inntil tåken letter. Da sitter jeg igjen med et inntrykk av at det Åsta Dokke vil fortelle, er at Guds kjærlighet må få konsekvenser i våre liv,  "For kjærlighetsbudet, insisteringen på aksept og inkludering, har blitt en del av Den norske kirkes kjernespråk. Det innebærer ikke bare at mellommenneskelige tradisjoner har kommet i fokus....Spesielt når prester skal strekke hånda ut mot de fremmedgjorte, de brennet barna, de fordomsfulle, da er budskapet like klart som det er forutsigbart: Gud er kjærlighet."

De som ikke innser dette, har jeg inntrykk av har gjort Gud "endimensjonal", slik jeg forstår Åste Dokka. Selv om hun presiserer at "det som ikke sies, truer troverdighetene til det som sies" og at "Alle har vi hørt prekener som går langt over hodet på oss."..."fordi den gjør Gud endimensjonal (hva nå det måtte bety")? (Innsatt parentes av meg).

Nei, det er ikke så enkelt for den som "gjør Gud endimensjonal og nok en gang kutter forbindelsen mellom erfaring og teologien. Språk og virkelighet henger ikke sammen." skriver hun. 

Mitt inntrykk av innlegget er at svaret er å holde opp Bergprekenen i vår syndenød: "Ikke bare holde opp en rimelighetsmoral, men snarere Jesu harde ord fra Bergprekenen?". Riktig nok i spørsmåls form. 

Videre: "Den som vil insitere på at vi er gode nok når vi hele tiden erfarer det motsatte, må ikke proklamere kjærligheten, men sannsynliggjøre den." Hva Åste Dokka her mener med "sannsynliggjøre" vet jeg ikke, men jeg får en følelse av at jeg tilhører de som ikke kan sannsynliggjøre den, og en følelses av at jeg da ikke "er god nok", og at "Det som ikke sies...nettopp sies ved "Det som ikke sies.""

Etter mitt, og andres syn, taler Jesus til jødene i Bergprekenen, ikke til oss troende i dag. Han forkynner loven, utdyper den og kommer med tilleggsbud. Kristus taler til dem som er under loven, og han selv både er loven og et bilde på loven.

I tillegg sier profetiene at Jesus en gang skal bli konge på jord (Sak. 9, 14) og Israels barn skal bli "et kongerike (under Kristus) av prester for meg og et hellig folk". Vi leser og i NT at "riket for Israel skal gjenopprettes" (Apg. 1,6, og "Davids falne hytte skal gjenoppbygges." (Apg. 15, 16). Ifølge profetiene skal dette bli et jordisk rike, hvor nettopp Guds Ånd skal utgytes på en slik måte at loven og budene skal alle klare å holde. Det er vel tvilsomt at denne profetien er oppfylt.

Etter mitt syn innleder nettopp Jesus Bergprekenen ved å vise til dette jordiske riket: "Salige er de saktmodige, de skal arve JORDEN". Paulus sier også om Abrahams ætlinger at de skal arve VERDEN (Rom. 4, 13). Derfor viser Bergprekenen fram til dette jordiske riket som en gang skal komme, og som skal være loven og budene i det riket, som også kalles Fredsriket i GT. Bare Kristus kan skape fred. Det kan bare et teokrati klare, våre visjoner om demokrati vil aldri klare det. Bergprekenen er først og fremst talt både til og for jødene. Gud har inngått egne løfter og pakter med dem, skal vi tro GT og NT (Rom. 9, 4). 

Om oss hedningkristne sier Paulus at vi "ER opphøyet og (ER) satt i himmelen med ham." (Ef. 2, 6)….derfor "ER" vi også frelst av nåde, ved TRO. Ikke fordi vi er gode nok i oss selv, da hadde vi aldri vært satt i himmelen, men fordi vi nå i Guds åsyn, eller for hans øyne eller ansikt, er gjort "gode nok" i den forsoningsgjerning og forlikelsen Gud gjorde gjennom Kristi gjerninger på korset for oss mennesker. Gud ser oss bare gjennom Kristi gode gjerninger ved korset og hans blod, og "ikke av egne gjerninger, for at ikke noen skal rose seg...det er en Guds gave" (Ef. 2, 8-9).

Alt dette får vi av nåde, ved TRO.

Slik jeg forstår Åste Dokka, er ikke ord i prekenene nok, for "det som ikke sies, truer troverdigheten til det som sies." Men etter mitt syn er ordene i Bibelen nok.

Etter mitt syn trues ikke troverdigheten av Guds ord sitt eget ord. I mange sammenhenger er Guds ord klart og tydelig. Er det noe som truer, er det når det hevdes at "det som ikke sies, truer troverdigheten." Da kan det også etter mitt syn hevdes vi ikke er gode nok, vi må gå fra ord til handling, vi må "sannsynliggjøre Guds kjærlighet", slik jeg forstår innlegget til Åste Dokka.  Dette er i så fall, etter mitt syn,  i strid med "MITT evangelium", som Paulus uttrykker det, han som fikk i forvalteransvar å forkynne "mitt evangelium" for hedningene og å fullføre Guds ord (Kol. 1, 25), en "hemmelighet som ikke ble gjort kjent for menneskene i tidligere tidsaldre", men bestemt og holdt skjult "fra evige tider av", les Ef. kap. 3.

Dette "mitt evangelium" er: "Av nåde ER dere frelst, ved TRO."

Lovens evangelium er: "GJØR dette, og dere skal leve". Ingen kan klare det.

Av Guds nåde ved TRO er vi "gode nok som vi er", TROEN på Kristus gjør oss gode nok, for etter Guds ord er vi "HANS VERK" (Ef. 2, 10). Ingen krav om gå gå fra ord til "handling", handlingen har Kristus selv stått for ved korset, i det han gjorde oss til "Hans verk" bare av nåde ved TRO. 

Det som sies i Guds ord, må ikke utelates av noe annet som står i Guds ord, det er det som må sies...hvis ikke kan det lett bli til at "det som ikke sies, truer troverdigheten til det som sies". Det kan jeg ikke se er rett forstått, selv om jeg bare er en lekmann og Åste Dokke nok kan kalle mitt innlegg for "avsporing", noe jeg ikke håper hun vil gjøre, men ta det på alvor.

Jesus kom ikke for å frelse rettferdige.

Dette sier Jesus i det vi kaller misjonsbefalingen. Men HVEM er "alle folkeslag"?

Jesus sa: "Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus." Matt. 15, 24.

I Bergprekenen sier han: "Salige er saktmodige, de skal arve jorden." Matt. 5, 5.

I Rom. 4, 12 står det at "Abraham eller hans ætt skulle være arving til verden..."

I Apg. 1, 3 står det: "I førti dager viste han seg for dem og talte det som hører Guds rike til."

Vers 6-7: 

"Herre, er det på den tid du skal gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt (det skal altså gjenreises) av sin egen makt." 

Apg. 2, 5: "Nå bodde det i Jersualem gudfryktige jøder fra ALLE FOLKESLAG under himmelen."

Fra vers 8: "Hvordan kan det gå til at vi hører vårt eget språk, det som vi er født i, vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadonia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libyia mot Kyrene, og vi tilreisende fra Rom, 11 både jødere og tilhengere (proselytter, hedninger som hadde konvertert til jødesommen) av jødenes tro, kretere og arabere  -  vi hører dem tale om Guds store gjerninger på vårt språk!"

Her ser vi altså at det er brukt uttrykket "alle folkeslag" om alle de som er nevnt her. 

I Ef. 2, 12 sier jo Paulus i ca. år 62-63 at vi uomskårne (v. 11) "Kom i hu at dere på den tiden var UTEN Kristus...Deres håp var UTEN Gud i verden." Dette sier Paulus etter at han endelig hadde gitt opp alt håp om at jødene skulle omvende seg som helt folk (Apg. 28, 25-28) og Apostlgjerningene og dens tid avsluttes, ca år 60-61. 

Hører vi da med til "alle folkeslag"?

Var beskrivelsen av "alle folkeslag under himmelen" i Apg. 2 jødenes verdensbilde den gang? Eller kan det ha en annen betydning og at det skal stå skrevet slik?

Vil beskrivelsen i så fall få betydning for hvordan vi forstår misjonsbefalingen? 

Vil det eventuelt da også kunne få betydning for hva Jesus mente med Guds rike og "Komme ditt rike....Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.", som Jesus forkynte ganske tidlig (kap. 6 Matt.) i Bergprekenen?

Og hva er så i tilfelle "greker" som Paulus forkynner i denne tiden, "Jøde først, så greker"?

 Eller skal vi like godt bare overse alt dette?

(Et innlegg med spørsmål.)